Bokhøst!

Høsten er den tiden på året jeg liker aller best. Det er tilfeldigvis også da alle de nye bøkene blir født. Jeg har vært en lat blogger i år (som i fjor), men får til gjengjeld lest mye mer enn før. Jeg har oppdaget hvor uendelig tilfredsstillende det er å lese side etter side med andres gjennomtenkte og elegante setninger, heller enn å sitte i timevis og forsøke å lage dem selv.

Mitt ekstremt frustrerte møte (eller brutale frontkollisjon, om du vil) med Roy Jacobsens De usynlige i sommer har dessuten hatt den gunstige bivirkningen at jeg for tiden liker alt jeg leser. Jeg lar klokelig være å anmelde noe på bloggen før den effekten har gitt seg. Inntil videre nyter jeg fraværet av frustrasjon ved å lese mange gode setninger jeg aldri kunne ha skrevet selv, og har en umettelig trang til å lese sånne setninger hele tiden. Et brukbart utgangspunkt for bokhøsten.

Og bra er det, for bokhøsten kan man ikke tøyse vekk! Her skal det rapporteres. Lover jeg, og henviser vennligst til min instagram-konto. Det er i form av bilder + bildetekst at de fleste rapportene vil avlegges. Selvinnsikt, kalles det, når man nesten ikke har blogget de siste 700+ dagene. Men instagram er generelt en god måte å finne ut hva jeg leser når bloggen ligger brakk. Eventuelt hva jeg driver med når jeg ikke leser. Bilder av hva kattene mine driver med får du med på kjøpet.

Jeg er full av bokhøstentusiasme og sprudler over av nysgjerrighet på hvilke bøker som kommer til en bokhylle nær meg snart, snart. I fjor var jeg på ni av forlagenes høstpressekonferanser, og avla rapport fra seks av dem, som du finner her. Jeg fikk lest overraskende mange av bøkene jeg plukket ut i fjor, og leste bredt nok til at jeg i år vil være mindre famlende, mer bloggstrategisk. Man er gudskjelov sin egen redaktør. Og redaktøren har bestemt at jeg skal på pressekonferansene til hele ti forlag de neste ukene: Flamme, Tiden, Vigmostad og Bjørke, Samlaget, Aschehoug, Kolon, Oktober, Gyldendal, Pax og Spartacus. Cappelen Damm har ikke pressekonferanse i år. Det er jo bare sært. Hvordan skal jeg da finne ut hva de utgir?

Hovedfokuset mitt blir i år som i fjor norsk skjønnlitteratur. I fjor var målet å sette meg inn i hva norske forfattere skriver for å kunne nominere noen til Bokbloggerprisen, og få en generell oversikt over what’s hot and what’s not. I år skal jeg på Tudor-aktig vis gjøre mitt for at Bokbloggerprisen 2014, tronen og eneveldet går til den aller sterkeste. Silingen blir hard på hva jeg plukker ut fra pressekonferansene, og bedømmingen på bloggen blir nok betraktelig strengere enn før.

Resten av bokhøsten blir også travel. Jeg skal fortsette å intervjue forfattere på bloggen, og håper i mitt overmot å få tid til ca fire intervjuer. Jeg går for de unge lovende med interessante forfatterskap av overkommelig størrelse, som lever i denne verden og ikke en isolert litterær galakse. Variasjonen får heller bli sjangermessig.

Vi skal ha bokbloggertreff under Oslo bokfestival for tredje år på rad, denne gang med utdeling av Bokbloggerprisen 2013 og bokbad med shortlistede forfattere. Hvis alt går etter planen, kommer Agnes Ravatn, Herbjørg Wassmo, Siri Pettersen, Ruth Lillegraven og Lisa Aisato for å snakke med oss. Gyldendal hadde ikke plass til oss i år, men Aschehoug har lovet oss eksil.

Bloggen Har du lest? arrangerer i år som i fjor samlesing av bøkene som er nominert til Bookerprisen. I oktober var jeg i London for å høre de shortlistede forfatterne lese og diskutere, og turen skal forhåpentligvis gjentas i år. Men i år skal jeg møte forberedt, og ha lest noen av bøkene på shortlisten. Samlesingen hos Har du lest? begynner 1. september med Siri Hustvedts The Blazing World. Verdt å få med seg!

På tvers av alle trender og nye bøker ligger det an til å bli en svært interessant og variert lesesirkelhøst med de 1001 bøkene. Alle bøkene er relativt nye etter bibelsk tidsregning, og med brukbar geografisk spredning; India, Frankrike, Kina og Canada. Fra og med august skal vi lese:

• Arundhati Roy Guden for små ting
• Michel Houellebecq De grunnleggende bestanddeler
• Jung Chang Ville svaner
• Salman Rushdie Midnattsbarn
• Margaret Atwood Alias Grace

Sterk liste! Jeg regner Houellebecq, Rushdie og Atwood som mine sikkerstikk, det kan bare ikke bli feil. Litt 1001-nerding: Jeg ligger for tiden godt an i min nedtelling mot døden. Jeg har lest 12 av årets 24 1001-bøker, og har forbløffende nok lest åtte av de siste ti lesesirkelbøkene. Det er pent!

Men aller først: Pressekonferanser! De starter i morgen, og jeg gleder meg. Jeg har en tentativ plan om å få med meg alle og rapportere fra alle. Det eneste problemet er at de fleste starter kl 10 om morgenen. Det blir hardt for en som nettopp har kjøpt seg en seng så fantastisk at den allerede er blitt den ene tingen jeg tar med meg hvis huset brenner. Jeg forlater den ikke før jeg må, og pressekonferanser er tross alt valgfritt. Det blir ekstra hardt fordi jeg vanligvis begynner på jobb kl 12-ish. Sist jeg dukket opp på jobb tidlig på morgenen, fikk sjefen min sjokk over å se meg.

Sjefen: (mistenksomt) Hva gjør du her?

Meg: Jeg jobber her.

Sjefen: På denne tiden av døgnet?!

Meg: Eh … ja?

Sjefen: ?

Meg: Okei da, jeg fikk ikke sove.

Sjefen: Aha. Og så kom du hit i stedet? Ja, det var jo pent gjort av deg.

Det var i 2010. Med andre ord: Hvis det blir total bloggstillhet fra meg de neste par ukene, vet du hva som har skjedd. Årsaken er sannsynligvis Ikea-relatert, og ikke et tegn på at jeg synes den norske bokhøsten i år virker eksepsjonelt dårlig.

God bokhøst!

Bokhøsten hos Kolon

Kolon presenterte forrige onsdag årets bøker i Hamsun-salen hos Gyldendal. Kolon eies i likhet med Tiden av Gyldendal, men i motsetning til Tiden har ikke Kolon nylig skaffet seg egen stilig kåk, og bor fremdeles på hybel i Gyldendalhuset. Kolon er muligens Norges aller smaleste forlag, og utgir hvert år et lite utvalg titler med høy litterær kvalitet som ideal. Noen av disse titlene er så utilgjengelige at jeg personlig er ute av stand til å vurdere hvorvidt de er gode eller ei. Jeg klarer kun å slå fast at de er skrevet på mitt eget morsmål. Eller et språk som på en måte likner.

Når jeg har presentert bøker fra de andre forlagene i høst, har jeg unngått de mer kommersielle utgivelsene og fokusert på de som virker kvalitativt gode. Hos Kolon trekker jeg fram noen utgivelser som virker mulige å lese også for de av oss som bare har en skarve mastergrad i litteraturvitenskap.

I år utgir Kolon 13 bøker, hvorav to av dem er antologier. Det gjorde pressekonferansen i forrige uke til det Kolons forlegger Bjørn Aagenæs kalte en minifestival, der alle «kolonistene» fikk lese. Siden det ble damenes høst hos Aschehoug, blir det herrenes år hos Kolon.

Første herre ut er Steinar Opstad, den norske lyrikeren jeg setter aller høyest. Jeg hadde ikke fått med meg at han kommer med ny diktsamling i høst, og fikk meg en skikkelig fin overraskelse da han var på pressekonferansen for å lese noen dikt fra Å, høye dag, som kommer i midten av oktober. Fra forlagets omtale: «I Å, høye dag står forholdet mellom lengsel og bundethet sentralt. Det er en intenst lengtende stemme som kommer til orde, kanskje med håp om å tøye menneskenes bånd, kanskje med ønske om å tøyle selve lengselen. Samlingen inneholder også sterke kjærlighetsdikt og dikt som uttrykker et stille raseri over historiens undertrykte og utstøtte.» Det høres ut som Steinar Opstad på sitt beste.

Jeg skrev om den forrige diktsamlingen hans Avhymninger her, en samling jeg hentet fram igjen i dag og leste for n’te gang. Den var akkurat like sterk som jeg husket. Opstads beste dikt er tilsynelatende så enkle, på overflaten. Men man trenger liksom ikke å være språklig jålete når innholdet er så komplekst og tankevekkende. Et av mine mange yndlingsdikt fra Avhymninger:

En uendelig fred

Antall døde i den ene krigen

brukes mot antall døde i den andre

Og det heter en krig og flere kriger

men det heter ikke en fred eller flere freder

Freden regnes for uendelig

og det sies at jeg er vokst opp i en fredstid

–

Men jeg frykter freden

like mye som krigen

og jeg har aldri sett en død

annet enn på bilder, men jeg sverger på

at døde mennesker er vakre

og at vi har tapt freden og vunnet krigen

Hvis du ikke har lest noe av Steinar Opstad før, er det kanskje på tide å gjøre det nå? Å, høye dag og midten av oktober kan ikke komme fort nok for min del.

Frode Saugestad debuterte tidligere i år med romanen En ung manns bekjennelser om kjærlighet. Kolon delte ut leseeksemplarer på pressekonferansen, og jeg leste boken i helgen. Den unge mannens bekjennelser skal få en egen anmeldelse, for jeg har mye å si om boken. Men jeg kan tenke meg at mange enten vil elske eller hate den, for det er en bok man skal være ganske sedat for å unngå å mene noe om. Formen er svært original, og innholdet fylt av sterke scener. Forlagets omtale gir en dekkende beskrivelse av prosjektet, og skal få siste ordet i denne omgang:

En ung manns bekjennelser om kjærlighet starter med ordene «Kjære Pappa». Romanen er en montasje av bekjennelser, YouTube-lenker, kortfilmer, private brev og autentiske sitater fra intervjuer med Frode Saugestad i aviser og magasiner, samt, ikke minst, utskrifter fra en farskapssak som ifølge dateringer i teksten har gått runder i det norske rettssystemet i 30 år. Frode Saugestads debutroman er en sår og ærlig fortelling om lengsel, tapt barndom, fordervet kjærlighet og selvforakt, og om hvordan en tilsynelatende vellykket person med viten og vilje velger å ødelegge seg selv i mangel på kjærlighet for så å gjenoppstå som et annet menneske.

Joakim Kjørsvik debuterte i 2007 med Åpenbart ingen nabo, en samling fortellinger. I begynnelsen av november kommer romanen I fjor var en lang natt. Forlagets omtale: «I fjor var en lang natt følger en navnløs hovedperson på hans vandring gjennom Oslos underverden, hvor alkohol, dop, skrøner, overfladiske bekjentskaper, svarte penger, one nights stands, slåsskamper og tragikomiske skjebner leier hverandre sjanglende fra bar til bar gjennom vinternatten. Over det hele hviler skyggen av en død far, en oppvekst utenom det vanlige og en forelskelse på krykker.»

Kjørsvik leste et utdrag på pressekonferansen, og vakte umiddelbart interessen min med sin mørke humor og drøye karakterer. Han virker å være en de velsignede forfatterne som har skjønt at humor sjelden handler om hva man skriver, men om måten man skriver på. Merknad: Med «humor» snakker jeg her til de som ler av misantropiene til Matias Faldbakken, ikke de som fremdeles slår seg på knærne når de ser repriser av Mot i brøstet. Innholdet i romanen virker for øvrig tilfredsstillende dystert; hovedpersonens far har hengt seg, og hovedpersonen har skåret ham ned og lagt ham i fryseren inntil han finner ut hva han skal gjøre med novellene faren har etterlatt seg. Planen er å få novellene utgitt, og kjøpe amfetamin for alle pengene. Bra plan. Jeg gleder meg allerede.

Sistemann ut er Pedro Carmona-Alvarez, og diktsamlingen Sanger for kor. Carmona-Alvarez er kanskje mest kjent som romanforfatter, og har ikke utgitt en diktsamling siden 2004. Fra forlagets omtale: «I Sanger for kor er det kollektivets stemmer som får lyde, i et flerstemmig, labyrintisk verk, et speilkabinett over skapelsesberetninger, familiekrøniker og hukommelsesbroer.»

Jeg har ikke lest noe av Carmona-Alvarez før, men syntes han leste utrolig bra fra diktene på pressekonferansen. Dessuten henger jeg meg opp i dette med «kollektivets stemme» og flerstemmigheten. Lyrikken er ellers så sterkt knyttet til jeget som individ, og flerstemmighet forbinder jeg med romaner – norske samtidsromaner unntatt. Det virker som en samling det kan være verdt å få med seg. Sanger for kor utgis i begynnelsen av november.

Mer om Kolons utgivelser finner du her.

Bokhøsten hos Aschehoug

Aschehoug forlag holdt i dag høstens pressekonferanse hjemme hos seg selv på Sehesteds plass. Siden jeg hadde selskap av den flotte bokbloggeren Rose-Marie med hennes kamera, kan du selv se hvor flott Aschehoug har det på tunet utenfor hovedinngangen, mens like flotte Gyldendal forlag speiler seg i vinduene deres.

Som forventet hadde Aschehoug en høstliste full av interessante utgivelser, og langt flere enn jeg i selvinnsiktens navn kan forvente å rekke over. Jeg gjør kort prosess, og vier presentasjonen til et utvalg imponerende kvinner fra Aschehougs katalog. Er det 2013, ja, så er det 2013.

I år er det 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett, og det markerer Aschehoug med å utgi serien Stemmer, som består av 12 utgivelser skrevet av 12 kvinner som vil bidra til den offentlige debatten. Tekstene kan leses frittstående eller samlet. Prosjektet handler ikke om hva det vil si å være kvinne, men hva kvinner vil si.

Jeg har for lengst sikret meg første hefte i serien, som ble utgitt i januar i år: Språk og oppmerksomhet av Toril Moi. Moi er professor i litteratur ved Duke University i North Carolina, og hun har en gudinneaktig status i mitt liv. Jeg visste ikke hva det ville si å være starstruck før en vinterkveld tidligere i år da Toril Moi møtte Ane Farsethås i kjelleren hos Cappelen Damm for å diskutere litteratur og virkelighet, og gjorde meg til et mye klokere og lykkeligere menneske. Moi har et intellekt så skarpt at jeg tror hun er bortimot ufeilbarlig, og hun skriver så tilgjengelig, uanstrengt og intelligent om litteratur at det føles som å lese en fasit på alt jeg noensinne har lurt på om viktige ting her i verden. I Språk og oppmerksomhet stiller Moi spørsmålet: Må vi lese litteratur? Hun spør om hvordan vi skal snakke om det vi ser for å forstå hverandre. Til grunn for våre moralske vurderinger må vi anlegge det Moi kaller et rettferdig og kjærlig blikk. Jeg har ikke lest boken ennå, og kan strengt tatt ikke anbefale den. Men jeg gjør det likevel. Liker du ikke Toril Moi, liker du sannsynligvis ikke meg heller.

En annen bemerkelsesverdig intellektuell er forfatteren Siri Hustvedt. Aschehoug delte ut hennes Livet, tanken, blikket i dag, der 32 essays fra perioden 2006-2011 er samlet. I tekstene viser Hustvedt hva som ligger bak romanene hennes, og deler sin kunnskap om filosofi, nevrovitenskap, psykologi, psykoanalyse og litteratur. Livet henter sitt stoff fra forfatterens eget liv. I Tanken utforsker hun temaer som minner, følelser og fantasi. Blikket handler om billedkunst. Spørsmålet som opptar henne mer enn noe annet er: Hva betyr det å være menneske? Jeg har bare rukket å bla litt i samlingen, men synes essayene virker svært lesverdige og like uanstrengt intelligente som Mois tekster. Jeg går en lys sakprosahøst i møte, og skal forsøke å dempe beundringen såpass at jeg klarer å plukke opp noen snedige tips om «hvordan skrive gode essays» samtidig.

Nobelprisvinner Toni Morrisons nyeste roman Hjem ble utgitt på norsk i går, og hun er en annen forfatter som har tilnærmet gudinnestatus her i gården, etter at jeg leste Elskede i fjor. Jeg spekulerer fremdeles på om Elskede er den aller beste romanen jeg har lest, eller bare topp tre. Forlagsomtale av Hjem: På femtitallet vender krigsveteranen Frank Money tilbake til hjembyen i Georgia. Han bærer med seg fryktelige minner fra Koreakrigen. Hverdagen er preget av rasisme, mareritt og for mye alkohol. Når han får vite at søsteren Cee er dødssyk, drar han for å hjelpe henne. Under reisen dukker minner fra barndommen og krigen opp, og han oppdager at han er i besittelse av en styrke han aldri hadde trodd han ville finne tilbake til. Endelig kan han forsones med fortiden. Endelig er han kommet hjem.

Sara Stridsberg er en svensk forfatter jeg med skam å melde ennå har til gode å lese noe av. Men jeg har Drømmefakultetet – tillegg til seksualteorien liggende i min bunke av dårlig samvittighet, romanen hun fikk Nordisk Råds Litteraturpris for i 2007. I september kommer skuespillet Medealand, som tar utgangspunkt i den klassiske greske tragedien Medea av Euripedes. Utdrag fra Steve Sem-Sandbergs etterord: «I uutholdelig skarpt lys fokuserer [Stridsbergs tekster] på mennesket når det er utstøtt og fortvilet, men også i den lengselen etter kjærlighet og tilhørighet som en slik fortvilelse føder. Kjærlighet er å komme hjem. […] Medea drømmer at bare hun tilintetgjør alt som har vært, kommer det til å bli mulig å få tilbake alt. Hun skal bli ett med sin Jason igjen. Bak mordergestalten hennes avtegner den elskendes ansikt seg så tydelig at det gjør vondt.» Høy gåsehudfaktor.

Over til en norsk debutant, som for mitt vedkommende virker som den mest interessante så langt i rekken av debutanter og høstlister. Roskva Koritzinsky utga i dag novellesamlingen Her inne et sted. Jeg har lest et utdrag fra novellen «Demning» i magasinet Aschehoug Litteratur, og kan trygt slå fast at dette er en debutant og en novellesamling etter mitt hjerte. Den unge debutanten snakket dessuten meget godt for seg på pressekonferansen i dag, og jeg har generelt mye større tiltro til forfattere som er flinke med ord, enn de som ikke er det.

Forlagets omtale: Er det ideene og forestillingene våre som avgjør hvem vi er? Hva skjer i så fall når kroppen oppleves som en trussel mot vår egen selvforståelse, i stedet for å inngå i den? Og hvor langt er vi villige til å gå for å beholde kontrollen? Behovet for selvkontroll og ønsket om nærhet lever side om side i denne novellesamlingen. Ofte blir personenes hang til observasjon og tilbaketrekning sterkere enn trangen til intimitet og kjærlighet. Ikke fordi kjærlighet ikke finnes, men fordi ideen om hvordan alt burde ha vært overskygger verdiene i hva som er. Roskva Koritzinsky evner å beskrive både unge og eldre, menn og kvinner, med psykologisk innsikt.

Karine Nyborg debuterte med novellesamlingen Ikke rart det kommer kråker i 2010. Jeg skrev om fire av novellene her, og ser fram til et gjensyn med Nyborgs skrivekunst. Ikke alle novellene var like glitrende som de beste, men alle var veldig gode. Det sier i grunnen det meste. I slutten av september utgir hun romanen Jeg er ikke redd for mørket. Romanen handler om en ung jente som blir bortført – og som kanskje ønsker det. Hun er fjorten år gammel og treffer en voksen mann i et skogholt. De skilte foreldrene hennes deler fremdeles hus etter at de verken har klart å berge kjærligheten eller avslutte den. En dag kommer ikke datteren hjem etter en spilletime. Det er en fortelling om grenseløshet, om hva som kan skje med et barn når det ikke finnes klare grenser.

Etter all denne fordypningen i intellektuell essayistikk, krigstraumer, rasisme, fattigdom, alkoholisme, sykdom, hat, drap, lengsel, sjalusi, virkelighetsflukt, død og bortførte ungjenter, er det kjekt å vite at selveste Brigdet Jones endelig er tilbake i oktober med sitt gode humør og forhåpentligvis like optimistiske syn på livet. Sist jeg leste Bridget Jones‘ dagbok og Bridget Jones på randen var i 1999, mens jeg fremdeles gikk på videregående. Hva har Bridget gjort de siste fjorten årene? Har hun rukket å bli Mrs. Darcy? Det får vi vite når Helen Fielding er tilbake med Mad about the boy.

Det var nok girl power fra meg for i kveld. Jeg må bare tilføye at Helga Flatland og Merethe Lindstrøm også er på ferde igjen i høst, i henholdsvis september og oktober, med henholdsvis romanen Det finnes ingen helhet og novellesamlingen Arkitekt. To utgivelser som neppe vil gå ubemerket hen.

Hele høstlisten til Aschehoug finner du her.

Bokhøsten hos Cappelen Damm

Norges største forlag Cappelen Damm holdt ukens siste høstpressekonferanse på torsdag. Administrerende direktør Tom Harald Jenssen innledet med å snakke om hvorfor vi trenger den nye bokloven. Det samme gjorde forlagssjef Bendik Wold i Flamme Forlag på deres pressekonferanse på mandag, og det var interessant å høre tall og statistikker fra de norske forleggernes svar på David og Goliat, der begge konkluderte med det samme: Bokloven muss sein. For de som vil lese mer om bokloven, anbefaler jeg Mellom linjenes grundige innlegg om loven fra tidligere i år.

Ellers ble jeg ganske skuffet over pressekonferansen, som sendte meg hjem omtrent like klok på forlagets høstliste som jeg var da jeg kom. Norsk skjønnlitteratur, oversatt skjønnlitteratur og litteratur for barn og ungdom fikk relativt liten plass sammenliknet med fakta og dokumentar, og seansen var lite informativ og ga meg ikke oversikten jeg går på pressekonferanser ens ærend for å få. Vanligvis pleier redaksjonssjefene å presentere listene sine kort og konsist, med enkelte opplesninger og intervjuer. Denne gangen fikk enkelte forfattere og utgivelser mye oppmerksomhet, og jeg ble henvist til en blekke (uten bilder av bøkene) for å se hva de ellers utgir. Jeg kunne like gjerne holdt meg hjemme og brukt tiden på å finlese katalogen deres på nett.

Forlaget delte ut leseeksemplarer av Roy Jacobsens De usynlige, og forfatteren selv presenterte boken. Ellers bryr jeg meg i disse innleggene (og ellers) ikke stort om hva forlagene selv vektlegger, og overser glatt at Cappelen Damm har en solid krimliste i høst og at en viss kjent forfatter fyller 60 år i år. Men akkurat Roy Jacobsens roman hadde jeg lyst til å lese også før leseeksemplaret havnet i vesken. Fra før har jeg bare lest Seierherrene (1990), en roman i to deler der den første er lagt til Nordland og den andre til Oslo. Den første delen var den jeg likte best, for Jacobsen skriver godt om Nordland i gamle dager. Og De usynlige er lagt til Helgelandskysten.

Fra katalogen: Ingrid vokser opp på en øy. Havet er hennes eventyr. Fisken, stormen, fattigdommen. Hun eier årstidene, fuglene og horisonten. Ingrid må lære det ingen lenger kan. En dag må hun lære enda mer. I De usynlige skriver Jacobsen om kystproletariatet, fra et miljø han selv har kjent hele livet. Handlingen utspiller seg på en liten øy helt ytterst i havgapet på Helgelandskysten, fra 1913 til 1928. Som forfatteren sier: «Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett.» De usynlige er en familiehistorie og et stykke Norgeshistorie. En sterk og rørende roman, ifølge forlaget.

Sterk og rørende var også Benedicte Meyer Kronebergs debutroman Ingen skal høre hvor stille det er fra 2011. Jeg avsluttet innlegget mitt om boken med å si at «Benedicte Meyer Kroneberg kan skrive om hva hun vil i fremtiden, jeg kommer til å lese det.» Så hennes tredje roman, Hvis noen ser meg nå, er den av høstens bøker jeg gleder meg aller mest til å lese. Jeg skal også snart få lest hennes andre roman, En rettferdig krig, som ble utgitt i 2012. Katalogteksten om tredjeboka er litt kryptisk, men det hindrer meg ikke i å glede meg likevel: «Hvis noen ser meg nå følger de eneggede, men etter hvert svært forskjellige, tvillingene Mona og Vanjas liv gjennom tre formende halvår av deres liv. Det handler om behovet for å skape sin egen identitet: å markere forskjellene i et forhold som for utenforstående først og fremst kjennetegnes av likhet.» Romanen utgis 10. september, og skal leses så fort bokbloggertreffet er vel overstått.

Tittelen Mitt liv var et hett bibliotek er så kul at Kristian Klausens roman av året selvfølgelig må både leses og ryddes plass til i mitt eget bibliotek. Boken avslutter hans trilogi om hvordan det storslagne ankommer det lille livet i Drammen. I Globus (2009) er det historien. I Akilles (2011) er det mytologien. I Mitt liv var et hett bibliotek er det litteraturen. Akilles har jeg allerede, så jeg burde kanskje lese den først. Eller etterpå. Mitt liv var et hett bibliotek er ifølge forlaget en vakker, trist, alvorlig og humoristisk roman, som på en elegant og original måte går i dialog med flere sentrale forfatterskap i modernismen, blant annet Joyce, Proust, Kafka, Nabokov og Roth. Dette må da være midt i blinken for alle litteraturinteresserte? Boken utgis førstkommende mandag.

Moshonista har jobbet utrettelig for å spre evangeliet om Vigdis Hjorth blant norske bokbloggere (og lesere) i noen år nå. Derfor regner jeg med at Hjorths samling litterære essays vil være av interesse for noen og enhver. Her kan vi lese hennes tanker om eget og andres forfatterskap, som Hamsun, Brecht, Woolf, Kierkegaard, Gombrowicz, Solstad, Ditlevsen m.fl. Selv har jeg latt bloggpropagandaen påvirke meg til å ville lese Hjorths Hva er det med mor og Leve Posthornet! Man lar seg da påvirke av bokbloggernes jungeltelegraf, om man er mer døvhørt når Kritikerprisen og Gyldendalprisen deles ut. Essaysamlingen utgis i oktober. Jeg benytter anledningen til å ønske meg flere litterære essaysamlinger!

Jeg leser ikke så mange bøker for barn og ungdom. Men når jeg først gjør det, leser jeg nesten bare gode bøker. Jeg har nese for sånt, og dessuten gode informanter. Lyriker Synne Lea har skrevet en diktsamling for barn som utgis i slutten av oktober. Samlingen heter Nattevakt og er illustrert av Stian Hole. Den beskrives som en annerledes og bildesterk samling, med drømmeaktige og samtidig konkrete illustrasjoner. Med utgangspunkt i barns gjenkjennelige omgivelser undersøker diktene drøm, lengsel og vennskap. Det kjente og nære forvandles til noe grenseløst og overskridende. Samlingen er beregnet for barn i alderen 8-14 år. Lyrikk til folket! sier jeg bare. Også de små, en alen lange.

For noen år siden skrev jeg en artikkel om barnelitteratur med triste temaer, og da falt jeg pladask blant annet for Bjørn Arild Erslands Glassklokken. Boken er illustrert av Lillian Brøgger, og er en vakker og gripende bok om døden som jeg sparer på til jeg selv får barn – som jeg går ut fra får samme anlegg for å gruble melankolsk over livet og døden som sin mor. Jeg oppdaget nå at jeg er sitert på Cappelen Damms nettside om Glassklokken:

Til tross for at bokens innhold er tragisk og voldsom død, er dette en av de vareste og vakreste [barne]bøkene jeg har lest. Boken er gåtefull, og åpner for flere spørsmål enn den besvarer. Men det er også dens store styrke, for dette er en bok som må fortolkes, og som derfor utfordrer liten og stor til å reflektere over livets store spørsmål.

Siden duoen Ersland og Brøgger har overbevist meg før om at de klarer å lage kompleks barnelitteratur som også tåler et voksent blikk, er jeg veldig spent på deres illustrerte ungdomsroman Dagen vi drømte om. Det er en fremtidsfabel der dramatiske hendelser har ført til at all infrastruktur har brutt sammen, alt bortsett fra et vilkårlig og skremmende byråkrati. Romanen skal vise oss en skremmende verden, fremmed, men med tydelige paralleller til vårt eget samfunn. Lukas, Laleh og Adam venter ved mottaket. Hver uke er det noen som reiser, hver uke kommer nye inn porten. De tre drømmer om å komme videre, slippe inn. De har for lengst fylt mappene sine med dokumenter de trenger, men de har ventet lenge nå. Så en dag er det plutselig deres tur. Endelig framme finner de ut at det verste ennå ligger foran dem. Romanen utgis i september og er beregnet på lesere i alderen 8-14 år. Og kanskje også denne leseren på 33 år.

Hele katalogen til Cappelen Damm finner du her.

Bokhøsten hos Samlaget

Da Det Norske Samlaget holdt pressekonferanse på Litteraturhuset på onsdag, var det for 146. gang. Samlaget feirer i år Ivar Aasens tohundreårsjubileum, og målfolket var i påkrevd fyr og flamme (Fløgstad-pun intended). Forlagsdirektør Edmund Austigard innledet med å være strålende fornøyd over at den nynorske litteraturen står sterkere enn noensinne, både i Norge og internasjonalt, blant annet på grunn av Jon Fosse og Maria Parr. Jeg liker nynorskfolket bedre når de er underdog med kampvilje og har Nobelpris i kikkerten, enn når de er i det utrydningstruede hjørnet og surmuler over Spynorsk Mordliste.

Så det blir bonuspoeng på grunn av det gode humøret. Forlagssjef Håkon Kolmannskog var ikke mindre entusiastisk da han la fram Samlagets høstliste, og det gjorde han så godt at jeg fikk lyst til å lese alt sammen. For å unngå å presentere hele katalogen, snevrer jeg inn utvalget mitt til norsk skjønnlitteratur for voksne, men selv da er det vanskelig å velge. Så jeg gjør det jeg alltid gjør, og går for de bøkene som jeg tror enten vil få meg til å gråte mine modige tårer, eller gi meg noe skikkelig morsomt å le av.

Debutant Erica Löfström havner sannsynligvis i den første kategorien med sin roman Sex, musikk og vold, som utgis i august. Det er en skildring av en ung, sårbar kvinnes «omsynslause ferd gjennom helvete». Jeg liker sånt, selv om min umiddelbare Dante-assosiasjon neppe er særlig relevant. Beatrice studerer journalistikk i Stockholm. Hun er rotløs, ensom, seksuelt utprøvende og spiseforstyrret. Og hun hater. Mest av alt hater hun seg selv. Hun er destruktiv, men hittil har svart humor og et skarpt og avslørende blikk på seg selv og verden reddet henne fra undergang. Men grensene blir stadig mer perifere, og hun flykter inn i en verden av sex, musikk og vold der hun kan holde ut skyldfølelsen og seg selv. Erica Löfström er svensk, og jeg er svært nysgjerrig på hvorfor hun skriver på norsk, og attpåtil på nynorsk. Men det virker som en heftig debutroman.

Jeg tillater meg forresten å oversette til bokmål fra katalogen. Hvis noen blir sure av det, vil jeg bare minne om at jeg er nordlending. Verken bokmål eller nynorsk passer til mitt talemål, og der finnes intet skriftspråk som harmonerer med min sjel. (Jeg aner ikke hvor de tunge innslagene av riksmål kommer fra.) Det er ikke synd på nynorskfolket. De har Jon Fosse, Olav H. Hauge, Ivar Aasen og egen ordliste. Jeg har Halvdan Sivertsen, og han snakker ikke engang sånn som meg.

Den andre debutanten jeg velger meg, er Odd Eirik Færevåg. Hans diktsamling Dagane grå utgis også i august, og handler om å miste et barn. Tapserfaringen bringer fram minner om en søster som en gang forsvant. Diktene er ifølge forlaget personlige og gripende, underlige og underholdende. Den mørke tematikken blir båret fram av et overskudd, et lekende språk som jobber seg ut av sorgen. Samlingen er en hyllest til de som står rundt: kjæreste, foreldre, barn og venner. Det er alltid like spennende å se hvordan forfattere bruker det personlige i tekstene sine, spesielt når temaet er så stort og trist. Når det personlige er hentet fra kantina på Blindern, er det ikke like spennende. Men lyrikken er inderlighetens sjanger, og jeg gleder meg til å lese.

Jan Roar Leikvoll er en av få forfattere jeg har hørt udelt positive ting om, men fremdeles har prestert å lese ingenting av. Folk jeg snakker med om Leikvolls bøker sukker tilfreds bare de hører navnet – enten de er profesjonelle litteraturvitersnobber eller bare er gladkresne litteraturelskere i sivil. Man blir nysgjerrig av sånt. Jeg har riktignok hørt Leikvoll lese én gang, på Granta-festen til Gyldendal i vinter. Men du vet, der var fri flyt av champagne og «god stemning», så ørene var ikke i det mottakelige hjørnet. Songfuglen er Leikvolls fjerde roman, og utgis i september. Jakoba har vokst opp som en jente, sammen med mor og tante i en by der det bare bor kvinner. Nå er han i ferd med å bli en ung mann, og det blir stadig vanskeligere å skjule at han er gutt. Men kanskje kan talentet redde ham, for ingen synger så vakkert som Jakoba. Samtidig, på den andre siden av juvet, dypt inne i skogen, truer brølet fra mennene. Note to self: Songfuglen bør kanskje leses mellom lesesirkelbøkene Drep ikke en sangfugl og The Handmaid’s Tale under fellesnevneren segregering og usunne samfunn.

Erlend Flornes Skaret kommer med sin andre roman, Lucida, i september. Her skildrer Flornes Skaret kjærlighetsbruddets brutale etterdønninger. Den unge kunstneren Robert Frahm forlater Oslo og reiser til Costa de la Luz for å vinne tilbake ekskjæresten Maya. Mens han forbereder seg på det store fremstøtet, går realitetene gradvis opp for ham. Maya er nok allerede tapt. Robert har trodd at han ikke har noe å tape på gjenerobringsforsøket, men står nå på terskelen til fortapelsen selv. Akk ja, hva hadde vel litteraturen og livet vært uten kjærlighetssorgen? (Livet hadde vært så bra at vi ikke hadde lagt merke til at litteraturen ble desto dårligere.) Jeg har tilfeldigvis ekstremt god ekspertise på feltet kjærlighetssorg, og kommer ikke til å la meg lure av en halvhjertet fascinasjon for temaet. Hvis ikke boken byr på hjerteskjærende innsikter og total fortvilelse, blir jeg skuffet.

Etter all elenda jeg har tenkt å fordype meg i i høst, trenger jeg en kvikk litterær pick-me-up for å runde av det hele. Det spørs bare om ikke Jens K. Styve skal få gleden av å føre meg tilbake til livet og humoren igjen. Romanen Friedland utgis i oktober, og handler om Odd Friedland. Han er som Snåsamannen, bare uten de gode intensjonene. Friedland har ingen jobb, men har alltid mange prosjekter på gang, blant annet hjemmebrenning. Men det er først når han oppdager sine åndelige og helbredende evner at inntjeninga virkelig tar av. Til Odd Friedlands irritasjon har sønnen Kristoffer tilsynelatende ikke arvet evnen til å få ting gjort. Likevel har Kristoffer sine egne lyssky aktiviteter på gang. Familien Friedland bor i et mørkt og småkorrupt bygdeunivers, og er oppkalt etter ringeklokka – den standard svart-hvite ringeklokka som ingen gidder å fjerne «Friedland»-lappen fra. Jeg satser på at dette blir like morsomt som det høres ut. Jens K. Styve kaller seg «sofasatan» på Twitter, og det tar jeg som et godt tegn på at bokhøsten fra Samlaget får en lykkelig og passende morsom slutt, der jeg er like fornøyd som her:

Portrett av bokbloggeren på Samlagets lille hagefest. Det hadde selvfølgelig vært mye mer relevant å legge ved et bilde av noen av forfatterne som leste, men sånn er det. Fotografen er Mellom linjene. Hun jeg smiler så pent til er Bokelskerinnen. Og Samlagets høstliste finner du her.