Tiden er en bølle

I 2011 gikk den prestisjetunge Pulitzerprisen til Jennifer Egan for A Visit From the Goon Squad, som nylig ble utgitt i norsk oversettelse av Kyrre Haugen Bakke med tittelen Bølle på døra. Jeg hadde ingen forventninger til boken før jeg begynte å lese, men sitter likevel igjen med følelsen av at den innfridde alle forventninger og vel så det. Bølle på døra var noe så sjeldent som en bok der jeg virkelig ikke ante hva som ville skje. Jeg trengte noen kapitler på å forstå hva som foregikk, men deretter var jeg solgt. Boken likner ikke på noen andre bøker jeg har lest, og bare dét var en opplevelse.

De lærde har allerede rukket å strides en stund om hvorvidt dette er en roman eller en novellesamling. Jeg mener at den forener det beste fra begge sjangre. Boken er delt inn i tretten kapitler som i seg selv fyller kriteriene for god novellekunst. Kapitlene har et eget fokus, egne metaforer og en særegen stil. Ikke minst har hvert kapittel et eget plott, og det er ofte originalt og overraskende. Dette gir kapitlene en høy grad av intensitet, siden fortellingene skal «løses» innenfor det enkelte kapittel. Men selve leseropplevelsen, dybden i stoffet, de nærmest sjokkartede oppdagelsene man gjør seg underveis skyldes at kapitlene er knyttet tett sammen som i en roman. Alle fragmentene som utgjør et menneskeliv, sett fra ulike perspektiver og tidspunkter, satt sammen til en helhet hvor det viktigste fortelles indirekte og mellom linjene, men fortsatt synes krystallklart. Til tider er det faktisk like spennende som en skikkelig god whodunnit-krim.

Bølle på døra inneholder som sagt tretten kapitler. De mest sentrale karakterene er Bennie Salazar og Sasha, som jobber sammen i platebransjen i New York i tolv år. I første kapittel møter vi Sasha etter at hun har sluttet å jobbe sammen med Bennie, mens hun er i behandling hos en psykolog for kleptomani. Leseren får noen vage referanser til fortiden hennes, hvor grunnene til at hun stjeler tydeligvis ligger. I andre kapittel spoles tiden noen år tilbake, til en arbeidsdag hvor Bennie Salazar og Sasha reiser ut av byen sammen for å høre på et band. Bennie tenker over ungdomstiden sin og skilsmissen fra kona Stephanie, og merker seg i forbifarten at Sasha har en egen evne til å holde styr på ting han trodde han hadde mistet. Dermed er leserdetektiven på sporet av noe hun ikke helt vet hva er, men som det likevel føles utrolig viktig å finne ut av.

Og sånn fortsetter det. I hvert kapittel skifter synsvinkelen til en ny karakter, og historiene hopper frem og tilbake i tid fra ca 1960 til ca 2020. Perspektivet vender aldri tilbake til Sasha og Bennie, men det er først gjennom de andre karakterene at vi blir kjent med dem og får svaret på utallige store og små gåter og tvetydigheter Egan legger ut i teksten. Alle perspektivene tilhører karakterer som har hatt eller får en eller annen tilknytning til de to i løpet av livet. Det er Bennies barndomsvenner Jocelyn, Scotty og Rhea, og hans senere kone Stephanie. Det er Sashas onkel Ted, som kommer for å hente henne i Napoli når hun har havnet på skråplanet som tenåring. Det er bestevennen hennes Rob, som drukner mens de studerer sammen. Og det er datteren hennes Allison som i en ubestemmelig fremtid forteller om familien sin i form av en power point-presentasjon.

Til tross for denne vekslingen mellom karakterer og stadige reiser frem og tilbake i tid er det overraskende lett å henge med på lasset mens man leser. Egan har flere tråder å holde styr på enn Agatha Christie på en god dag, men hun klarer oppgaven med glans. De ulike fortellingene kompletterer hverandre ved at de avslører stadig mer om karakterene man allerede er blitt kjent med, og tilfører dybde og en større forståelse til fortellinger man allerede har lest. Nøkkelen ligger i noe man har fått vite i et annet kapittel, gjerne i forbifarten kanskje hundre sider tidligere. Siden romanen ikke har noe overordnet plott, er de mange karakterene egentlig ikke delt inn i hoved- og bipersoner. De er ganske enkelt hovedpersoner i sine kapitler på samme måte som folk er hovedpersoner i sitt eget liv. Men som i virkelighetens verden er ett menneske knyttet til et annet, og det Egan kanskje først og fremst lykkes så godt med er å vise denne komplekse dynamikken på en forbløffende enkel måte.

For eksempel handler en av de mange, mange historiene – eller trådene – i romanen om Sashas collegevenn Rob. I første kapittel får vi vite at hun har et bilde av ham i leiligheten sin og at han druknet mens de studerte. Der og da virker bildet som en rekvisitt, nevnt for å gi Sasha en bakgrunn, og han er fort glemt. Inntil han dukker opp som forteller i et senere kapittel hvor hans historie og Sashas flettes sammen på en overraskende og rørende måte. I kapitlet hvor Sashas datter Allison forteller gjennom power point-presentasjonen sin, er det hun som gir den «endelige» forklaringen på historien om Rob, uten at hun forstår det selv.

«Hvis du ser nøye etter, er det lett å se at Rob kommer til å dø ung.

Han har det blikket som bare sånne har som er på gamle bilder.”

Dette er som sagt bare ett av utallige eksempler på hvordan Egan fletter sammen historiene i romanen, og en av hovedgrunnene til at boken er så fengslende. Denne nøstingen av tråder eller innsirklingen av karakterer. Egentlig skriver Egan om helt vanlige mennesker. Det er derfor helt utrolig at hun klarer å tilføre magi til historiene deres og gjøre dem så himla interessante.

Power point-presentasjonen kan man for øvrig se på forfatterens nettside med lydklipp og alt, et påfunn jeg var veldig skeptisk til på forhånd. Men kapitlet baserer seg mye på lyrikkens meningstetthet, som sitatet over viser. Det inneholder lite tekst, men teksten som er der går dypt. Kombinasjonen av moderne teknologi og litterær kompleksitet med en liten jentes perspektiv. Godt tenkt og glimrende gjennomført. Kanskje det kapitlet som rørte meg sterkest.

Det eneste som for min del ikke fungerte med Bølle på døra var siste kapittel, hvor Egan har laget en slags dystopsisk versjon av et fremtidig New York preget av terror og teknologi. Folk snakker ikke lenger med hverandre, de kommuniserer ved hjelp av et merkelig språk gjennom avanserte mobiltelefoner. Babyer bestemmer hva som er populært eller ikke, og all markedsføring er rettet mot unger som ikke engang kan snakke. Egan skaper en dystopisk verden som ligger i en for nær fremtid til at den kan tas alvorlig i sin fremstilling av dyptgripende endringer. Dessuten forstår jeg ikke hvor hun vil hen med kapitlet. Tenåringsjenter klarer riktignok å kjøpe Justin Bieber til topps på hitlistene, men slik var det også da jeg i 1992 elsket New Kids on the Block. Og det er en vesentlig forskjell på tenåringer og babyer, tross alt. Kapitlet inneholder ingen intelligent kritikk såvidt jeg kan se, ingen egentlig avsløring av vår skakkjørte verden. Det virker bare konstruert og merkelig. Heldigvis er selve slutten fin, for den peker tilbake på begynnelsen og samler sammen de siste trådene.

Egan skriver lett tilgjengelig om til dels svært kompliserte temaer. Hun siterer Marcel Prousts På sporet av den tapte tid som epigraf i begynnelsen av romanen, og understreker dermed betydningen minner har for karakterene. Det handler om tiden som går, forventninger til fremtiden og tilbakeblikk på det som har vært og aldri kommer tilbake. Flere av karakterene opplever å miste seg selv, og minner om fortiden spiller en viktig rolle for å forstå hvor og hvorfor de sporet av. Men denne ellers så abstrakte tematikken trekkes ned på jorda og blir noe alle kan kjenne seg igjen i. Hun klarer å gjøre stoffet dyptloddende og tilgjengelig på samme tid.

«La oss dokumentere hver jævla ydmykende omstendighet. Dette er virkeligheten, ikke sant? Du tar deg ikke så bra ut tjue år seinere, særlig ikke når halve tarmen er fjerna. Tiden er en bølle, ikke sant?”

Det handler om livet som går sin ubønnhørlige gang, og erfaringene man gjør seg underveis. Møter mellom mennesker, små og store, som er med på å forme livet til hva det blir, og som garantert blir noe helt annet enn man hadde forventet. Karakterene i romanen er forankret i sin kultur og sine spesifikke drømmer, men er strengt tatt bare vanlige mennesker. Hvis Egan hadde fortalt historiene deres i konvensjonell form, ville de neppe ha vært spesielt interessante. Men ved å hylle en håndfull karakterer inn i en gåtefull tåke som hun fjerner litt etter litt, klarer Egan å skape magi ut av det som fremstår som virkelige menneskeliv. Mennesker man aldri blir helt kjent med, men som nettopp derfor virker ekte og gjør desto større inntrykk.

Takk til Oktober forlag for leseeksemplar.