Måned: august 2013

Bokhøsten hos Kolon

Kolon presenterte forrige onsdag årets bøker i Hamsun-salen hos Gyldendal. Kolon eies i likhet med Tiden av Gyldendal, men i motsetning til Tiden har ikke Kolon nylig skaffet seg egen stilig kåk, og bor fremdeles på hybel i Gyldendalhuset. Kolon er muligens Norges aller smaleste forlag, og utgir hvert år et lite utvalg titler med høy litterær kvalitet som ideal. Noen av disse titlene er så utilgjengelige at jeg personlig er ute av stand til å vurdere hvorvidt de er gode eller ei. Jeg klarer kun å slå fast at de er skrevet på mitt eget morsmål. Eller et språk som på en måte likner.

Når jeg har presentert bøker fra de andre forlagene i høst, har jeg unngått de mer kommersielle utgivelsene og fokusert på de som virker kvalitativt gode. Hos Kolon trekker jeg fram noen utgivelser som virker mulige å lese også for de av oss som bare har en skarve mastergrad i litteraturvitenskap.

I år utgir Kolon 13 bøker, hvorav to av dem er antologier. Det gjorde pressekonferansen i forrige uke til det Kolons forlegger Bjørn Aagenæs kalte en minifestival, der alle «kolonistene» fikk lese. Siden det ble damenes høst hos Aschehoug, blir det herrenes år hos Kolon.

Første herre ut er Steinar Opstad, den norske lyrikeren jeg setter aller høyest. Jeg hadde ikke fått med meg at han kommer med ny diktsamling i høst, og fikk meg en skikkelig fin overraskelse da han var på pressekonferansen for å lese noen dikt fra Å, høye dag, som kommer i midten av oktober. Fra forlagets omtale: «I Å, høye dag står forholdet mellom lengsel og bundethet sentralt. Det er en intenst lengtende stemme som kommer til orde, kanskje med håp om å tøye menneskenes bånd, kanskje med ønske om å tøyle selve lengselen. Samlingen inneholder også sterke kjærlighetsdikt og dikt som uttrykker et stille raseri over historiens undertrykte og utstøtte.» Det høres ut som Steinar Opstad på sitt beste.

Jeg skrev om den forrige diktsamlingen hans Avhymninger her, en samling jeg hentet fram igjen i dag og leste for n’te gang. Den var akkurat like sterk som jeg husket. Opstads beste dikt er tilsynelatende så enkle, på overflaten. Men man trenger liksom ikke å være språklig jålete når innholdet er så komplekst og tankevekkende. Et av mine mange yndlingsdikt fra Avhymninger:

En uendelig fred

Antall døde i den ene krigen

brukes mot antall døde i den andre

Og det heter en krig og flere kriger

men det heter ikke en fred eller flere freder

Freden regnes for uendelig

og det sies at jeg er vokst opp i en fredstid

Men jeg frykter freden

like mye som krigen

og jeg har aldri sett en død

annet enn på bilder, men jeg sverger på

at døde mennesker er vakre

og at vi har tapt freden og vunnet krigen

Hvis du ikke har lest noe av Steinar Opstad før, er det kanskje på tide å gjøre det nå? Å, høye dag og midten av oktober kan ikke komme fort nok for min del.

SaugestadUngMannsBekjennelser_storFrode Saugestad debuterte tidligere i år med romanen En ung manns bekjennelser om kjærlighet. Kolon delte ut leseeksemplarer på pressekonferansen, og jeg leste boken i helgen. Den unge mannens bekjennelser skal få en egen anmeldelse, for jeg har mye å si om boken. Men jeg kan tenke meg at mange enten vil elske eller hate den, for det er en bok man skal være ganske sedat for å unngå å mene noe om. Formen er svært original, og innholdet fylt av sterke scener. Forlagets omtale gir en dekkende beskrivelse av prosjektet, og skal få siste ordet i denne omgang:

En ung manns bekjennelser om kjærlighet starter med ordene «Kjære Pappa». Romanen er en montasje av bekjennelser, YouTube-lenker, kortfilmer, private brev og autentiske sitater fra intervjuer med Frode Saugestad i aviser og magasiner, samt, ikke minst, utskrifter fra en farskapssak som ifølge dateringer i teksten har gått runder i det norske rettssystemet i 30 år. Frode Saugestads debutroman er en sår og ærlig fortelling om lengsel, tapt barndom, fordervet kjærlighet og selvforakt, og om hvordan en tilsynelatende vellykket person med viten og vilje velger å ødelegge seg selv i mangel på kjærlighet for så å gjenoppstå som et annet menneske.

Joakim Kjørsvik debuterte i 2007 med Åpenbart ingen nabo, en samling fortellinger. I begynnelsen av november kommer romanen I fjor var en lang nattForlagets omtale: «I fjor var en lang natt følger en navnløs hovedperson på hans vandring gjennom Oslos underverden, hvor alkohol, dop, skrøner, overfladiske bekjentskaper, svarte penger, one nights stands, slåsskamper og tragikomiske skjebner leier hverandre sjanglende fra bar til bar gjennom vinternatten. Over det hele hviler skyggen av en død far, en oppvekst utenom det vanlige og en forelskelse på krykker.»

Kjørsvik leste et utdrag på pressekonferansen, og vakte umiddelbart interessen min med sin mørke humor og drøye karakterer. Han virker å være en de velsignede forfatterne som har skjønt at humor sjelden handler om hva man skriver, men om måten man skriver på. Merknad: Med «humor» snakker jeg her til de som ler av misantropiene til Matias Faldbakken, ikke de som fremdeles slår seg på knærne når de ser repriser av Mot i brøstet. Innholdet i romanen virker for øvrig tilfredsstillende dystert; hovedpersonens far har hengt seg, og hovedpersonen har skåret ham ned og lagt ham i fryseren inntil han finner ut hva han skal gjøre med novellene faren har etterlatt seg. Planen er å få novellene utgitt, og kjøpe amfetamin for alle pengene. Bra plan. Jeg gleder meg allerede.

Sistemann ut er Pedro Carmona-Alvarez, og diktsamlingen Sanger for korCarmona-Alvarez er kanskje mest kjent som romanforfatter, og har ikke utgitt en diktsamling siden 2004. Fra forlagets omtale: «I Sanger for kor er det kollektivets stemmer som får lyde, i et flerstemmig, labyrintisk verk, et speilkabinett over skapelsesberetninger, familiekrøniker og hukommelsesbroer.»

Jeg har ikke lest noe av Carmona-Alvarez før, men syntes han leste utrolig bra fra diktene på pressekonferansen. Dessuten henger jeg meg opp i dette med «kollektivets stemme» og flerstemmigheten. Lyrikken er ellers så sterkt knyttet til jeget som individ, og flerstemmighet forbinder jeg med romaner – norske samtidsromaner unntatt. Det virker som en samling det kan være verdt å få med seg. Sanger for kor utgis i begynnelsen av november.

Mer om Kolons utgivelser finner du her.

Advertisements

Urd

untitledRuth Lillegravens siste diktsamling Urd minner meg om en konsentrert roman, der diktene henger sammen og griper essensen av to kvinners liv. Jeg leste samlingen in one sitting, og syntes den var vanskelig å legge fra meg. En uvant opplevelse, for diktsamlinger engasjerer meg sjelden så sterkt at de blir pageturnere.

Lillegraven debuterte med diktsamlingen Store, stygge dikt i 2005, og utga romanen Mellom oss i 2011. Jeg har ikke lest noen av dem (ennå), men på impuls plukket jeg med meg Urd fra Tidens presentasjon av høstlisten sin for et par uker siden.

Ordet «Urd» har flere betydninger. Det var navnet på et av de aller første ukebladene for kvinner i Norge, som blant annet tok opp folkeopplysning, kunst og kultur. Den ene av tre skjebnegudinner i norrøn mytologi het Urd, i betydningen fortid. De tre gudinnene spant på skjebnetrådene til alle mennesker og æser. De var alltid til stede når et barn ble født, og bestemte hvilket liv barnet skulle få. Hvis ikke jeg hørte helt feil, nevnte Lillegraven på pressekonferansen at ordet opprinnelig betyr død.

Samlingen er delt inn i fem deler. Cecilie er jeget i fire av delene, Seselja er jeget i samlingens andre del. De to kvinnene lever i hver sin del av det tjuende århundre, men er likevel forbundet med hverandre. Cecilie er oppkalt etter Seselja, og Seselja dør samme år som Cecilie blir født. I det siste diktet i Seseljas del får hun holde Cecilie som nyfødt. Da er hun dement og ligger på sykehjem. I nåtid overtar Cecilie Seseljas gamle hus på Vestlandet.

Andre del, Soga om Seselja, er samlingens hjerte og sjel, og klart sterkeste del. Seselja lever et beskjedent liv fra fødsel til død, ugift og barnløs. eg er seselja / eg syr for alle / snakkar med alle / og kjenner alle / slik ingen / kjenner / meg. Jeg har lest utallige tekster om ensomme kvinneliv i gamle dager, men ingen av dem har loddet så dypt eller grepet meg så sterkt som Lillegravens dikt om Seselja.

Når kvinnehistorien skal fortelles, trekker man som regel fram de høyrøstede kvinnene som tok mye plass og krevde noe for seg selv. De sterke kvinnene som bidro til å reformere samfunnet. Lillegraven skriver en annen type kvinnehistorie, om en annen type kvinne. Seselja er stillferdig og krever ingenting. Hun har et lite hus, en symaskin og en katt hun har funnet på låven. Eg treng ikkje meir, gjentar hun for seg selv. Eg treng ikkje meir. Lengsler, drømmer, savn, livskraft og kjærlighet ligger dypt begravet under ordene hennes. Man aner bare konturene av Seselja, og hun fremstår nesten like gåtefullt for leseren som hun gjør for omgivelsene som ikke kjenner henne.

Men man kan lese mellom linjene. Diktene er så stemningsfulle og rike på undertekst at kjernen av Seselja blir tydelig selv om store deler av livet hennes – både det indre og det ytre – forblir ukjent. Hun har mistet broren, foreldrene og frieren som moren viste vekk, og hun er vanskapt av sykdom. Seselja er alene, bortsett fra katten, Lissipus. Inntil kvelden da katten også er borte.

lissipus framfor meg opp

bratte smale trappa, alt er mørkt, men alt er trygt, no

skal vi inn i lampegløden, ned i teppehimmelen og

lissipus skal liggje over føtene mine og male, og

gjennom tynne gardiner skal månen lyse

sin kjærleik over oss

[…]

til den dagen

to veker etter at

radioen vart vekke

den dagen ho ikkje er

der om kvelden, ikkje om

morgonen og ikkje neste kveld

Det er i 1941, og Seselja husker at det var to uker etter at tyskerne tok radioen. Men en verden i krig er bare rammen rundt hennes egen personlige ensomhet. En liten tragedie for et menneske som ikke har noen andre å elske enn katten. Når Lissipus blir borte, går verden hennes i svart. alt / er berre kald og / stille stein. Neste dikt er fra 1965. 24 år av livet hennes er tomme. Men katten dukker opp igjen i de siste linjene av siste dikt i Soga om Seselja – samlingens kanskje beste dikt – når hun i tåkete demens forveksler lille Cecilie med Lissipus.

[…] og igjen smiler

han og legg barnet ned til meg, legg lissipus

ned til meg, å pusen, som eg har sakna

deg, som eg har sakna dykk alle

Det er neppe nødvendig å utbrodere hva som ligger bak forvekslingen hennes mellom spedbarnet og katten. Soga om Seselja beskriver et liv som startet i stille kvinnelig beskjedenhet, og deretter imploderte.

Blandet med sårheten og savnet som ligger uforløst under Seseljas historie, finner man en skapende og fantasifull kvinne. Antydningen til skjult sensualitet når hun en stille sommerkveld skal snike seg ned til sjøen for å bade naken. Dagdrømmene om en glamorøs og helt annerledes verden i Amerika hun har lest om i Urd. Bilder av vakre kvinner hun klipper ut fra magasinene, spikrer opp på låven og kaller søstrene sine. Evnen til å se det vakre i naturen, og fange det inn gjennom symaskinen. Viljen til å delta og leve seg inn i en verden som er mye større enn hennes eget liv, om så bare i fantasien. En skjult og hemmelig verden hun har tilgang til gjennom tankene, når alle andre muligheter til å leve er stengt.

Lillegraven skriver her et viktig stykke kvinnehistorie, noe som burde være en hedersbetegnelse i kvinnens år 2013. En alternativ kvinnehistorie om de som stod på sidelinjen når den andre historien ble skrevet. Kvinnene som er glemt av ettertiden, og som kanskje ble glemt allerede mens de levde. Kvinner som ikke satte tydelige spor etter seg, men som var der likevel. Som levde ut det de kunne, intenst og hemmelig, uten å kreve noe fra andre, verden eller livet. Som gjorde det beste ut av det de fikk.

Seseljas historie settes inn i et større perspektiv av Cecilie, den voksne Cecilie, forfatteren. Hun er en moderne kvinne med et behov for å knytte sin egen historie til det ukjente slektskapet hun ikke kan lese om, men bare kan lytte etter.

seselja sydde seg

gjennom to verdskrigar

svartsaumen hennar finst på

kistebotnar over heile bygda

men seselja planta ingen skog

bygde ingen veg, reiste inga

løe, fødde ingen barn

likevel

høyrer vi

føtene hennar

over golvet

Slektskapet mellom dem er der; i navnet, familien, huset – og yrket. Seselja sydde, og lærte seg tidlig å spinne verden inn i tråder, en verden hun ellers hadde begrenset adgang til å oppleve annet enn i fantasien og gjennom sømmen. Cecilie spinner historier; om sitt liv, Seseljas liv, og det som binder dem sammen. Hun lever et helt annet liv, og har helt andre muligheter. Men skaperverkene deres har en felles bunnklang.

Lillegraven har en veldig spesiell evne til å formidle en historie via lyrikken. Hun skriver ikke narrativt, men det oppleves sånn fordi bildene og menneskene som manes fram virker så krystallklare. Til tider ble det imidlertid vanskelig å lese delene om Seselja og Cecilie som en enhet. Delvis er Soga om Seselja så gripende at den blendet meg. Den er så fortettet og intens med tanke på både tematikk og poetisk kraft at den stilte mange av de andre diktene i skyggen. Siden det er mange flere dikt om Cecilie, er det naturlig at de blir mer ujevne totalt sett.

Men jeg tror at det handler mest om at perspektivene er så vesensforskjellige, og derfor ikke alltid er like enkle å binde sammen. Diktene om Cecilie oppleves som nokså personlige, som om Lillegraven her har tatt utgangspunkt i egen erkjennelse og har blikket vendt innover. Mens diktene om Seselja er det motsatte, og et forsøk på å leve seg inn i det ukjente. Jeg synes diktene fungerer aller best når blikket er vendt utover, mot den andre. Ofte knyttes diktene tematisk eller metaforisk sammen av Cecilie, men i enkelte tilfeller glipper det, og jeg får følelsen av at enkelte dikt ikke helt hører hjemme i akkurat denne samlingen, selv om de i og for seg er veldig gode.

Aller helst bør Urd leses og oppleves av så mange lesere som mulig, og jeg anbefaler den på det varmeste. Samlingen er både interessant og tilgjengelig, og burde ikke skremme vekk lesere som ellers ikke tør å prøve seg på diktsamlinger. En kvalitativt god og samtidig tilgjengelig norsk diktsamling finner man ikke hvert år, så jeg føler nesten for å sette kryss i taket. Men jeg har inntrykk av at norsk samtidslitteratur sakte men sikkert begynner å dreie over i en ny retning nå, bort fra den distanserte, ironiske og ambivalente fordypningen i jegets egosentriske kvaler, over mot inderligheten, historien og menneskets plass i det store og uoversiktlige hele. Med andre ord det litteraturen alltid burde handle om: Dichtung und Wahrheit.

Takk til Tiden for leseeksemplar.

Lesesirkel 1001 bøker: To Kill a Mockingbird

Lee-Harper-To-Kill-a-Mockingbird-Lesesirkelboken i august er Harper Lees To Kill a Mockingbird/Drep ikke en sangfugl (1960). Lee vant Pulitzerprisen for romanen i 1961, og har aldri utgitt noe siden.

1001-redaksjonens omtale: Romanen foregår i depresjonstidens Alabama og fletter sammen historien om en ung pike som blir voksen, og et dystrere drama om rasismens røtter og følger. Boken sonderer hvordan det gode og det onde kan eksistere sammen i ett eneste samfunn eller individ. Hovedpersonen Scout blir oppdratt sammen med broren Jem av faren Atticus Finch, som er enkemann og en kjent advokat. Faren snakker til dem som kompetente samtalepartnere og oppmuntrer dem til å bruke empati og filosofi, i stedet for å la seg rive med av den overtroen som skyldes uvitenhet.

Atticus følger sin overbevisning da det blir reist en falsk tiltale for voldtekt mot Tom Robinson, en av byens svarte innbyggere. Atticus går med på å forsvare ham og forbereder seg på byens forsøk på å skremme ham til å overlate klienten til lynsjemobben. Imens spiller barna ut sitt eget miniatyrdrama om fordommer og overtro omkring den lokale legenden Boo Radley, som har stengt seg inne i sin brors hus. Spekulasjonene går høyt, ut fra de voksnes umenneskeliggjøring. Scouts moralske oppdragelse går i to retninger: Hun må motstå fristelsen til å begå overgrep mot andre ut fra ubegrunnede negative oppfatninger, og hun må innse behovet for å holde ut når disse verdiene blir undergravet, slik det uunngåelig skjer, noen ganger med vold.

Det har vært en svært travel måned, og jeg har ikke fått åpnet boken engang. Istedet sitter jeg begravd i en stabel av bokhøstens utgivelser og stortrives. Jeg vet, det er slapp innsats fra lesesirkelens administrerende direktør. Men jeg var jo veldig flink i vår og leste fem av seks bøker, og kommer sterkt tilbake med oktoberboken og Margaret Atwood. Deretter er det nesten bare korte romaner så langt øye kan se, og de skal til og med jeg klare å lese i tide. I mellomtiden overlater jeg showet til dere andre godtfolk.

Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, sånn at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen. Hvis du har skrevet om To Kill a Mockingbird tidligere, lenk gjerne til innlegget ditt i kommentarfeltet under.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir.

Husk å stemme på lesesirkelbok for august 2014! Det er veldig jevnt denne måneden også, og alle stemmer teller.

Ha en fin søndag!

Bokhøsten hos Aschehoug

AschehougAschehoug forlag holdt i dag høstens pressekonferanse hjemme hos seg selv på Sehesteds plass. Siden jeg hadde selskap av den flotte bokbloggeren Rose-Marie med hennes kamera, kan du selv se hvor flott Aschehoug har det på tunet utenfor hovedinngangen, mens like flotte Gyldendal forlag speiler seg i vinduene deres.

Som forventet hadde Aschehoug en høstliste full av interessante utgivelser, og langt flere enn jeg i selvinnsiktens navn kan forvente å rekke over. Jeg gjør kort prosess, og vier presentasjonen til et utvalg imponerende kvinner fra Aschehougs katalog. Er det 2013, ja, så er det 2013.

I år er det 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett, og det markerer Aschehoug med å utgi serien Stemmer, som består av 12 utgivelser skrevet av 12 kvinner som vil bidra til den offentlige debatten. Tekstene kan leses frittstående eller samlet. Prosjektet handler ikke om hva det vil si å være kvinne, men hva kvinner vil si.

Jeg har for lengst sikret meg første hefte i serien, som ble utgitt i januar i år: Språk og oppmerksomhet av Toril Moi. Moi er professor i litteratur ved Duke University i North Carolina, og hun har en gudinneaktig status i mitt liv. Jeg visste ikke hva det ville si å være starstruck før en vinterkveld tidligere i år da Toril Moi møtte Ane Farsethås i kjelleren hos Cappelen Damm for å diskutere litteratur og virkelighet, og gjorde meg til et mye klokere og lykkeligere menneske. Moi har et intellekt så skarpt at jeg tror hun er bortimot ufeilbarlig, og hun skriver så tilgjengelig, uanstrengt og intelligent om litteratur at det føles som å lese en fasit på alt jeg noensinne har lurt på om viktige ting her i verden. I Språk og oppmerksomhet stiller Moi spørsmålet: Må vi lese litteratur? Hun spør om hvordan vi skal snakke om det vi ser for å forstå hverandre. Til grunn for våre moralske vurderinger må vi anlegge det Moi kaller et rettferdig og kjærlig blikk. Jeg har ikke lest boken ennå, og kan strengt tatt ikke anbefale den. Men jeg gjør det likevel. Liker du ikke Toril Moi, liker du sannsynligvis ikke meg heller.

En annen bemerkelsesverdig intellektuell er forfatteren Siri Hustvedt. Aschehoug delte ut hennes Livet, tanken, blikket i dag, der 32 essays fra perioden 2006-2011 er samlet. I tekstene viser Hustvedt hva som ligger bak romanene hennes, og deler sin kunnskap om filosofi, nevrovitenskap, psykologi, psykoanalyse og litteratur. Livet henter sitt stoff fra forfatterens eget liv. I Tanken utforsker hun temaer som minner, følelser og fantasi. Blikket handler om billedkunst. Spørsmålet som opptar henne mer enn noe annet er: Hva betyr det å være menneske? Jeg har bare rukket å bla litt i samlingen, men synes essayene virker svært lesverdige og like uanstrengt intelligente som Mois tekster. Jeg går en lys sakprosahøst i møte, og skal forsøke å dempe beundringen såpass at jeg klarer å plukke opp noen snedige tips om «hvordan skrive gode essays» samtidig.

Nobelprisvinner Toni Morrisons nyeste roman Hjem ble utgitt på norsk i går, og hun er en annen forfatter som har tilnærmet gudinnestatus her i gården, etter at jeg leste Elskede i fjor. Jeg spekulerer fremdeles på om Elskede er den aller beste romanen jeg har lest, eller bare topp tre. Forlagsomtale av Hjem: På femtitallet vender krigsveteranen Frank Money tilbake til hjembyen i Georgia. Han bærer med seg fryktelige minner fra Koreakrigen. Hverdagen er preget av rasisme, mareritt og for mye alkohol. Når han får vite at søsteren Cee er dødssyk, drar han for å hjelpe henne. Under reisen dukker minner fra barndommen og krigen opp, og han oppdager at han er i besittelse av en styrke han aldri hadde trodd han ville finne tilbake til. Endelig kan han forsones med fortiden. Endelig er han kommet hjem.

Sara Stridsberg er en svensk forfatter jeg med skam å melde ennå har til gode å lese noe av. Men jeg har Drømmefakultetet – tillegg til seksualteorien liggende i min bunke av dårlig samvittighet, romanen hun fikk Nordisk Råds Litteraturpris for i 2007. I september kommer skuespillet Medealand, som tar utgangspunkt i den klassiske greske tragedien Medea av Euripedes. Utdrag fra Steve Sem-Sandbergs etterord: «I uutholdelig skarpt lys fokuserer [Stridsbergs tekster] på mennesket når det er utstøtt og fortvilet, men også i den lengselen etter kjærlighet og tilhørighet som en slik fortvilelse føder. Kjærlighet er å komme hjem. […] Medea drømmer at bare hun tilintetgjør alt som har vært, kommer det til å bli mulig å få tilbake alt. Hun skal bli ett med sin Jason igjen. Bak mordergestalten hennes avtegner den elskendes ansikt seg så tydelig at det gjør vondt.» Høy gåsehudfaktor.

KoritzinskyOver til en norsk debutant, som for mitt vedkommende virker som den mest interessante så langt i rekken av debutanter og høstlister. Roskva Koritzinsky utga i dag novellesamlingen Her inne et sted. Jeg har lest et utdrag fra novellen «Demning» i magasinet Aschehoug Litteratur, og kan trygt slå fast at dette er en debutant og en novellesamling etter mitt hjerte. Den unge debutanten snakket dessuten meget godt for seg på pressekonferansen i dag, og jeg har generelt mye større tiltro til forfattere som er flinke med ord, enn de som ikke er det.

Forlagets omtale: Er det ideene og forestillingene våre som avgjør hvem vi er? Hva skjer i så fall når kroppen oppleves som en trussel mot vår egen selvforståelse, i stedet for å inngå i den? Og hvor langt er vi villige til å gå for å beholde kontrollen? Behovet for selvkontroll og ønsket om nærhet lever side om side i denne novellesamlingen. Ofte blir personenes hang til observasjon og tilbaketrekning sterkere enn trangen til intimitet og kjærlighet. Ikke fordi kjærlighet ikke finnes, men fordi ideen om hvordan alt burde ha vært overskygger verdiene i hva som er. Roskva Koritzinsky evner å beskrive både unge og eldre, menn og kvinner, med psykologisk innsikt.

Karine Nyborg debuterte med novellesamlingen Ikke rart det kommer kråker i 2010. Jeg skrev om fire av novellene her, og ser fram til et gjensyn med Nyborgs skrivekunst. Ikke alle novellene var like glitrende som de beste, men alle var veldig gode. Det sier i grunnen det meste. I slutten av september utgir hun romanen Jeg er ikke redd for mørket. Romanen handler om en ung jente som blir bortført – og som kanskje ønsker det. Hun er fjorten år gammel og treffer en voksen mann i et skogholt. De skilte foreldrene hennes deler fremdeles hus etter at de verken har klart å berge kjærligheten eller avslutte den. En dag kommer ikke datteren hjem etter en spilletime. Det er en fortelling om grenseløshet, om hva som kan skje med et barn når det ikke finnes klare grenser.

Etter all denne fordypningen i intellektuell essayistikk, krigstraumer, rasisme, fattigdom, alkoholisme, sykdom, hat, drap, lengsel, sjalusi, virkelighetsflukt, død og bortførte ungjenter, er det kjekt å vite at selveste Brigdet Jones endelig er tilbake i oktober med sitt gode humør og forhåpentligvis like optimistiske syn på livet. Sist jeg leste Bridget Jonesdagbok og Bridget Jones på randen var i 1999, mens jeg fremdeles gikk på videregående. Hva har Bridget gjort de siste fjorten årene? Har hun rukket å bli Mrs. Darcy? Det får vi vite når Helen Fielding er tilbake med Mad about the boy.

Det var nok girl power fra meg for i kveld. Jeg må bare tilføye at Helga Flatland og Merethe Lindstrøm også er på ferde igjen i høst, i henholdsvis september og oktober, med henholdsvis romanen Det finnes ingen helhet og novellesamlingen Arkitekt. To utgivelser som neppe vil gå ubemerket hen.

Hele høstlisten til Aschehoug finner du her.

Bokhøsten hos Cappelen Damm

Norges største forlag Cappelen Damm holdt ukens siste høstpressekonferanse på torsdag. Administrerende direktør Tom Harald Jenssen innledet med å snakke om hvorfor vi trenger den nye bokloven. Det samme gjorde forlagssjef Bendik Wold i Flamme Forlag på deres pressekonferanse på mandag, og det var interessant å høre tall og statistikker fra de norske forleggernes svar på David og Goliat, der begge konkluderte med det samme: Bokloven muss sein. For de som vil lese mer om bokloven, anbefaler jeg Mellom linjenes grundige innlegg om loven fra tidligere i år.

Ellers ble jeg ganske skuffet over pressekonferansen, som sendte meg hjem omtrent like klok på forlagets høstliste som jeg var da jeg kom. Norsk skjønnlitteratur, oversatt skjønnlitteratur og litteratur for barn og ungdom fikk relativt liten plass sammenliknet med fakta og dokumentar, og seansen var lite informativ og ga meg ikke oversikten jeg går på pressekonferanser ens ærend for å få. Vanligvis pleier redaksjonssjefene å presentere listene sine kort og konsist, med enkelte opplesninger og intervjuer. Denne gangen fikk enkelte forfattere og utgivelser mye oppmerksomhet, og jeg ble henvist til en blekke (uten bilder av bøkene) for å se hva de ellers utgir. Jeg kunne like gjerne holdt meg hjemme og brukt tiden på å finlese katalogen deres på nett.

Jacobsen_DeUsynligeForlaget delte ut leseeksemplarer av Roy Jacobsens De usynlige, og forfatteren selv presenterte boken. Ellers bryr jeg meg i disse innleggene (og ellers) ikke stort om hva forlagene selv vektlegger, og overser glatt at Cappelen Damm har en solid krimliste i høst og at en viss kjent forfatter fyller 60 år i år. Men akkurat Roy Jacobsens roman hadde jeg lyst til å lese også før leseeksemplaret havnet i vesken. Fra før har jeg bare lest Seierherrene (1990), en roman i to deler der den første er lagt til Nordland og den andre til Oslo. Den første delen var den jeg likte best, for Jacobsen skriver godt om Nordland i gamle dager. Og De usynlige er lagt til Helgelandskysten.

Fra katalogen: Ingrid vokser opp på en øy. Havet er hennes eventyr. Fisken, stormen, fattigdommen. Hun eier årstidene, fuglene og horisonten. Ingrid må lære det ingen lenger kan. En dag må hun lære enda mer. I De usynlige skriver Jacobsen om kystproletariatet, fra et miljø han selv har kjent hele livet. Handlingen utspiller seg på en liten øy helt ytterst i havgapet på Helgelandskysten, fra 1913 til 1928. Som forfatteren sier: «Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett.» De usynlige er en familiehistorie og et stykke Norgeshistorie. En sterk og rørende roman, ifølge forlaget.

Sterk og rørende var også Benedicte Meyer Kronebergs debutroman Ingen skal høre hvor stille det er fra 2011. Jeg avsluttet innlegget mitt om boken med å si at «Benedicte Meyer Kroneberg kan skrive om hva hun vil i fremtiden, jeg kommer til å lese det.» Så hennes tredje roman, Hvis noen ser meg nå, er den av høstens bøker jeg gleder meg aller mest til å lese. Jeg skal også snart få lest hennes andre roman, En rettferdig krig, som ble utgitt i 2012. Katalogteksten om tredjeboka er litt kryptisk, men det hindrer meg ikke i å glede meg likevel: «Hvis noen ser meg nå følger de eneggede, men etter hvert svært forskjellige, tvillingene Mona og Vanjas liv gjennom tre formende halvår av deres liv. Det handler om behovet for å skape sin egen identitet: å markere forskjellene i et forhold som for utenforstående først og fremst kjennetegnes av likhet.» Romanen utgis 10. september, og skal leses så fort bokbloggertreffet er vel overstått.

Tittelen Mitt liv var et hett bibliotek er så kul at Kristian Klausens roman av året selvfølgelig må både leses og ryddes plass til i mitt eget bibliotek. Boken avslutter hans trilogi om hvordan det storslagne ankommer det lille livet i Drammen. I Globus (2009) er det historien. I Akilles (2011) er det mytologien. I Mitt liv var et hett bibliotek er det litteraturen. Akilles har jeg allerede, så jeg burde kanskje lese den først. Eller etterpå. Mitt liv var et hett bibliotek er ifølge forlaget en vakker, trist, alvorlig og humoristisk roman, som på en elegant og original måte går i dialog med flere sentrale forfatterskap i modernismen, blant annet Joyce, Proust, Kafka, Nabokov og Roth. Dette må da være midt i blinken for alle litteraturinteresserte? Boken utgis førstkommende mandag.

Moshonista har jobbet utrettelig for å spre evangeliet om Vigdis Hjorth blant norske bokbloggere (og lesere) i noen år nå. Derfor regner jeg med at Hjorths samling litterære essays vil være av interesse for noen og enhver. Her kan vi lese hennes tanker om eget og andres forfatterskap, som Hamsun, Brecht, Woolf, Kierkegaard, Gombrowicz, Solstad, Ditlevsen m.fl. Selv har jeg latt bloggpropagandaen påvirke meg til å ville lese Hjorths Hva er det med mor og Leve Posthornet! Man lar seg da påvirke av bokbloggernes jungeltelegraf, om man er mer døvhørt når Kritikerprisen og Gyldendalprisen deles ut. Essaysamlingen utgis i oktober. Jeg benytter anledningen til å ønske meg flere litterære essaysamlinger!

Jeg leser ikke så mange bøker for barn og ungdom. Men når jeg først gjør det, leser jeg nesten bare gode bøker. Jeg har nese for sånt, og dessuten gode informanter. Lyriker Synne Lea har skrevet en diktsamling for barn som utgis i slutten av oktober. Samlingen heter Nattevakt og er illustrert av Stian Hole. Den beskrives som en annerledes og bildesterk samling, med drømmeaktige og samtidig konkrete illustrasjoner. Med utgangspunkt i barns gjenkjennelige omgivelser undersøker diktene drøm, lengsel og vennskap. Det kjente og nære forvandles til noe grenseløst og overskridende. Samlingen er beregnet for barn i alderen 8-14 år. Lyrikk til folket! sier jeg bare. Også de små, en alen lange.

For noen år siden skrev jeg en artikkel om barnelitteratur med triste temaer, og da falt jeg pladask blant annet for Bjørn Arild Erslands Glassklokken. Boken er illustrert av Lillian Brøgger, og er en vakker og gripende bok om døden som jeg sparer på til jeg selv får barn – som jeg går ut fra får samme anlegg for å gruble melankolsk over livet og døden som sin mor. Jeg oppdaget nå at jeg er sitert på Cappelen Damms nettside om Glassklokken:

Til tross for at bokens innhold er tragisk og voldsom død, er dette en av de vareste og vakreste [barne]bøkene jeg har lest. Boken er gåtefull, og åpner for flere spørsmål enn den besvarer. Men det er også dens store styrke, for dette er en bok som må fortolkes, og som derfor utfordrer liten og stor til å reflektere over livets store spørsmål.

Siden duoen Ersland og Brøgger har overbevist meg før om at de klarer å lage kompleks barnelitteratur som også tåler et voksent blikk, er jeg veldig spent på deres illustrerte ungdomsroman Dagen vi drømte om. Det er en fremtidsfabel der dramatiske hendelser har ført til at all infrastruktur har brutt sammen, alt bortsett fra et vilkårlig og skremmende byråkrati. Romanen skal vise oss en skremmende verden, fremmed, men med tydelige paralleller til vårt eget samfunn. Lukas, Laleh og Adam venter ved mottaket. Hver uke er det noen som reiser, hver uke kommer nye inn porten. De tre drømmer om å komme videre, slippe inn. De har for lengst fylt mappene sine med dokumenter de trenger, men de har ventet lenge nå. Så en dag er det plutselig deres tur. Endelig framme finner de ut at det verste ennå ligger foran dem. Romanen utgis i september og er beregnet på lesere i alderen 8-14 år. Og kanskje også denne leseren på 33 år.

Hele katalogen til Cappelen Damm finner du her.