Måned: mars 2016

Malteserfalken – klassisk hardkokt krim

The Maltese FalconTemaet for lesesirkelen 1001 bøker i mars er inspirert av påsken – årets krimhøytid. Vi leser en valgfri 1001-bok som virker skummel eller spennende, et tema som kan tolkes i ortodoks retning Agatha Christie, Stephen King og Edgar Allan Poe, eller liberal retning [fyll inn det som passer].

Selv har jeg lest krimklassikeren Malteserfalken av Dashiell Hammett. Mange har sikkert sett filmen fra 1941 med Humphrey Bogart i hovedrollen som privatdetektiven Sam Spade. Bogart spilte også Philip Marlowe, Raymond Chandlers hardkokte privatdetektiv, og etter å ha lest Malteserfalken er det ingen tvil om at jeg foretrekker Chandlers bidrag til noir-krimmen.

Sam Spade oppstår tilsynelatende som menneske i første kapittel av boken. Han har ingen fortid, ingen fritid, ingen fremtidsplaner og en diffus personlighet. Siden det aldri kom flere bøker om Sam Spade, kan Hammett ha oppdaget at Spades utviklingspotensial var i magreste laget. Men krimscenariet er klassisk nok. Historien begynner og slutter med at Sam Spade sitter på kontoret sitt i San Fransisco, med hatten og sigarettene innen rekkevidde. Inn kommer en blendende vakker kvinne i nød, og i begynnelsen av andre kapittel er første mann funnet død i ei grøft.

Som tittelen avslører, er en malteserfalk sentral for handlingen. Det er ingen levende falk, men en gullfigur fra 1500-tallet som er verdt mange nok penger til at revolveren sitter løst i hånden på griske kjeltringer. Deretter følger den sedvanlige rekken løgner, feller, drap, anklager, mistanker, konfrontasjoner, slåsskamper og klining som hører med til historien. Plottet er standard krim, og det eneste som skiller seg litt ut fra den vanlige sjangeroppskriften er at oppklaringsscenen breier seg ut over hele seksti sider – ca en fjerdedel av boken. Det funker ikke helt. Ikke noe av det.

Jeg er litt overrasket over at en såpass anonym og intetsigende bok kan ha fått status som krimklassiker. For å finne en forklaring, leste jeg litt i det som burde være en bibel for alle som liker klassisk krim – P.D. James’ Talking about Detective FictionI et eget kapittel viet de amerikanske krim noir-forfatterne, forklarer hun Hammetts prestasjon sånn:

«In a writing career of little more than a decade he raised a commonly despised genre into writing which had a valid claim to be taken seriously as literature. He showed crime writers that what is important goes beyond an ingenious plot, mystery and suspense. More important are the novelist’s individual voice, the reality of the world he creates and the strength and originality of the writing.»

Problemet mitt med Malteserfalken er imidlertid at den verken har en særegen stemme eller et spesielt troverdig/engasjerende univers, og at Hammett skriver direkte uoriginalt. Beskrivelsene er nøytrale, karakterene mangler en interessant personlighet og Hammetts stemme er det jeg vil kalle anonym. Boken er ikke dårlig, men den er litt kjedelig. Med forbehold om at jeg leste romanen i en noe ynkelig norsk oversettelse (Olav Angell 1979), og at alle de spektakulære kvalitetene kan være lost in translation. Men jeg tviler, siden samme oversetter står bak Raymond Chandlers Den lange søvnen, en bok jeg likte veldig godt.

Merkelig nok er det som utmerker seg hos Chandler, det som James hevder at Hammett er god på. Språket, stilen, den spesielle stemmen til Marlowe/Chandler og et univers fra gamle dagers Los Angeles som bare har vokst seg sterkere og fagrere i hodet mitt fem år etter at jeg leste boken. Marlowes desillusjonerte ironi fortrenger dessuten behovet mitt for intrikate plott og mye action. Malteserfalken hadde trengt i hvert fall én av dem. Sam Spade er rappkjeftet, han også, men han sier ikke ting som «Folk som bruker penger på brukt smusslitteratur er like nervøse som enkefruer som ikke finner veien til toalettet».

Om P.D. James ikke forklarer hvorfor Malteserfalken regnes som en Big Deal i krimtradisjonen, forklarer hun på sitt vis hvorfor Chandler skriver så mye mer særpreget enn Hammett. Han var sannsynligvis mer opptatt av det. Begge skrev de krim for magasiner som ikke ville ha unødvendige skildringer, med begrunnelsen at leserne mislikte alt som kunne forsinke spenningen. Men i motsetning til Hammett (i hvert fall i Malteserfalken), bestemte Chandler seg for at leserne tok feil, de visste det bare ikke selv.

«I set out to prove them wrong. My theory was that the readers just thought they cared about nothing but the action; that really, although they didn’t know it, the thing they cared about, and that I cared about, was the creation of emotion through dialogue and description.»

Så var det bevist igjen. Språk er viktig, også i krimromaner.

Min foreløpige dom over Dashiell Hammett (der kommer nok flere sjanser), er at han ikke står seg verken mot moderne konkurrenter eller andre klassiske krimforfattere som Chandler, Agatha Christie og Sir Arthur Conan Doyle. Men for de som har like sære krimhistoriske interesser som meg, er det ingen grunn til å unngå Malteserfalken. Plottet er helt ok, selv om den store spenningen uteblir. Og det gjør den, selv når det egentlig burde være spennende. Etter å ha lest ferdig et kapittel hvor Sam Spade svimer av etter å ha blitt bedøvd på hotellrommet til en suspekt kar, lukket jeg boken og sovnet som en stein.

Til sammenlikning ble jeg liggende våken i natt etter å ha lest de første femti sidene av Agatha Christies Og dermed var det ingen, og våknet med tilløp til panikk over at Christie-reserven min har krympet til kun ti uleste bøker! I påsken, av alle ting. (Jeg har bestilt to til.) Så hvis valget står mellom Malteserfalken og Og dermed var det ingen, vet du hva du bør gjøre.

Innleggene mine om andre 1001-bøker som passer til månedens tema finner du her:

Lesesirkeldeltakere kan lenke til innlegg eller si hvilke bøker dere har lest i kommentarfeltet under. Temaet for april er å lese en 1001-bok skrevet av en kvinnelig forfatter du aldri har lest noe av eller vet lite om. Jeg skal lese Prinsessen av Clèves av Madame de la Fayette, en fransk 1600-tallsroman som muligens vil få Malteserfalken til å fremstå i hukommelsen som en actionfylt pageturner.

Ha en fin påske!

Advertisements

Verdens poesidag. Jimmen, Orgelsjøen og Kvelningsminner

untitledI dag er det verdens poesidag, og jeg har feiret dagen ved å lese Øyvind Rimbereids Orgelsjøen fra 2013. Rimbereid er en ganske ny forfatter for meg, men jeg leste Jimmen i fjor og syntes den var omtrent like fantastisk som alle andre som har lest den.

I etterkant leste jeg et sted at hester er så empatiske at de kan tilpasse seg menneskers hjerterytme, selv på avstand. Det er et godt bilde på Jimmen, hvor en arbeidshest og hans eier følger hverandre trofast på livets landevei, og bytter på å være leserens linse mot verden. Delene til den aldrende stallkaren er skrevet på rogalandsdialekt, mens hesten Jimmen tenker i et slags naivt gammelnorsk språk.

I samlingen er de en utdøende rase, i ferd med å erstattes av moderne teknologi i overgangen til oljeøkonomi og generell miljøskadelig velstand. Samlingen kombinerer nostalgi, språklig oppfinnsomhet og kritisk bevissthet om hvor samfunnet er på vei, med hesten Jimmens tanker som et sjeldent elskelig midtpunkt. Jimmen både kan og bør leses av alle. I hvert fall alle som har rotet seg inn hit på mitt territorium.

Orgelsjøen var atskillig mer krevende lesning, uten at det burde skremme vekk andre enn de selverklært uhelbredelig fattige i ånden. I Orgelsjøen møter vi hele verden på en gang, fra partikler til verdenshistorie, i det jeg vil kalle et overbevisende forsøk på å viske ut grenser i tid og rom for å kunne trekke nye og uventede tråder mellom alt som finnes. Rimbereid virker svimlende kunnskapsrik om vitenskap, filosofi, fysikk, religion, historie, musikk, litteratur, natur, industri og politikk. Og selvsagt orgelet, som er diktsamlingens (om ikke verdens) røde tråd.

Selve grenseløsheten i diktene, og alt hva de åpner for av uventede sammenhenger og innsikter, fikk synapsene i hjernen min til å kollapse av overanstrengelse, forhåpentligvis for å kunne gjenoppstå som friere, mer tøyelige versjoner av seg selv. Det Rimbereid skriver om å høre Bach spilt på orgel, kan også sies om Rimbereids orgeldikt: «og verden bare vider seg ut, som om det er en nåde, er en fjerding på et vann, et blafrende lys i en svalgang».

Diktet jeg skal dele i anledning dagen er egentlig en del av det lange diktet «Orgelet som ikke finnes», som jeg likte aller best i samlingen. Jeg har bare hørt Rimbereid lese én gang, og da leste han fra dette diktet. Anledningen var Lillehammer-festivalen i 2014, da Amnesty hadde samlet åtte lyrikere i et arrangement for å hedre forfattere verden over som sitter fengslet på grunn av sitt yrke. Steinar Opstad og Ruth Lillegraven leste også, og det er det fineste lyrikkarrangementet jeg har vært på noen gang.

Dessverre var det nesten folketomt, siden Dag Solstad snakket om Ingunn Øklands utilstrekkelighet og sin egen fortreffelighet for full sal noen kvartaler bortenfor. Konflikter og sladder trekker som kjent alltid flere publikummere enn dikt, også i Litteraturland. Men de om det. Etterpå satt jeg i alle fall igjen med en følelse av at jeg som ateist endelig skjønte hvorfor folk går i kirken, og hva de går dit for å finne. Den strengen i hjertet, som stenger ute all støy og binder oss sammen med noe større. Kanskje til og med Solstad kunne ha lært noe han ikke allerede visste.

Orgelet som ikke finnes IX

Svingende, grønne mai.

Flatet ut i et EKG-apparat

på en operasjonssal

der en to år gammel gutt ligger utspent

på et kryss

med femogtyvegradersblod

en svært varm dag i mai

og alt er åpent,

brystkassen med tvingende klemmer

rundt hjertet som lyser fiolett opp i dagen

uten slag,

ingen bølge som sprer seg jevnt

fra sinusknuten øverst i hjertet

badet i kalium,

som hos den moderne henrettede i Kina,

mens ni grønnkledde

står i ring i ni timer

eller går i små sirkler.

Og i skalpellen dirrer mange ulykker

og tråden som skal sy sammen,

er så tynn at selv ikke edderkoppen

ville ha trodd på den.

Bare nålen tror

blindt!

Den syr sin søm.

Og syr alltid like godt.

Også om den skulle sy på vrangen

og tvers gjennom en trehjulssykkel som står klar

og sy den fast til mørket

og fullstendig omvendt.

En bølgende søm

gjennom to umulige kransarterier

og ut i et venterom

hvor det finnes tretten bilder

og fem slags bønner,

men bare to fremtider

hvor den ene kan høres som skrik

fra en helt annen fløy, arabisk

og som først stilner

idet et vindu slås igjen.

Og den andre?

Det er den fremtiden som skal ha alt

og som lover alt,

men som ikke kan ha alt

og love alt

uten selv å ha et skrik,

og som derfor mest er som en tone

fra orgelet som ikke finnes.

*

Det andre diktet jeg vil dele er hentet fra en diktsamling som ble utgitt nå i mars. Splitter ny og nyfødt litteratur, rett fra trykkeriet. Kvelningsminner er Eivind Hofstad Evjemos fjerde bok og første diktsamling. Jeg har ikke lest hele samlingen ennå, bare nok til å kunne si at den foreløpig har erstattet planene mine om påskekrim med en forventningsfull klump i halsen.

Forlaget skriver: «I Kvelningsminner møter vi dem som må sende sine kjære vekk fra hjemmet, til institusjoner, og følger dem i letingen etter den verdigheten som er menneskelighetens kjerne. Fra de største spørsmålene om liv og død, scener fra alderdommen, til det å formidle et multihandikappet menneskes verd til sine besøkende slektninger: Ingen forfattere formidler den store, store fortellingen i det daglige strevet på samme måte som Eivind Hofstad Evjemo.»

(første dikt)

Hun er trist i telefonen. Bare jeg kan høre det.

Jeg er alene i huset, ser tv mens pizzaen stekes.

Jeg vet at hun elsker ekstra ost, bogskinke og ketchup.

Vet at hun elsker å hente øl i kjøleskapet og komme rullende

inn i stua og gi meg.

Å påta seg enkle oppgaver for dem hun er glad i

og som er glade i henne.

Vi har mislyktes med å forklare henne at dette ikke lenger

er hennes hjem.

Når hun sier, jeg vil hjem, svarer jeg:

Men du er jo hjemme.

Pusten i telefonen.

*

Gratulerer med verdens poesidag!

Men ikke glem at alle de andre dagene i året også er fine poesidager.