Stikkord: Pulitzerprisen

Lesesirkel 1001 bøker – mai og juni

The Virgin SuicidesMai gikk veldig fort over, og til tross for iherdig lesing rakk jeg aldri å starte på lesesirkelboken min. Istedet har jeg hatt en Margaret Atwood- og Harry Potter-raptus, som endte med at jeg natt til mandag begikk forbrytelser mot litteraturen. Klokka tre på natta var jeg 350 sider inn i Harry Potter og Føniksordenen uten å være i nærheten av å kunne legge den fra meg for å sove. Så jeg bladde meg gjennom seks hundre sider for å finne ut hvordan det gikk til slutt. En uakseptabel ting å gjøre, selvfølgelig, men alternativet var å gå på jobb uten søvn og forgjeves spørre sjefen om ikke Harry Potter-lesing heretter kan inngå som en del av arbeidsoppgavene mine.

Jeg gremmes over den plutselige mangelen på impulskontroll. Nå har jeg brutt min minst tjue år gamle personlige rekord med å ikke sniklese slutten. Men de fire første Potter-bøkene har vært så enkle å legge fra seg og tidvis disiplinkrevende å fullføre, at jeg var uforberedt på at femteboka skulle være besettende allerede fra første kapittel. Ja, ja. Så snart jeg er ferdig med å lese alle de seks hundre sidene på den måten det er meningen at de skal leses, er jeg klar for to lesesirkelbøker på rappen.

Temaet for lesesirkelen i mai var å lese en 1001-bok skrevet av en nålevende amerikansk forfatter. Jeg skal lese Jomfrudød/The Virgin Suicides, debutromanen til Jeffrey Eugenides som utkom i 1993. Bokens første setning lover godt, om enn sterkt:

«Den morgenen det var den siste Lisbon-datterens tur til å begå selvmord – det var Mary denne gangen, og sovepiller, som Therese – visste de to førstehjelpsmennene meget vel hvor knivskuffen var, og gasskomfyren, og bjelken i kjelleren der man kunne gjøre fast et rep.»

Eugenides har skrevet tre bøker, og alle er på 1001-listen. Han vant Pulitzerprisen for andreboka Middlesex. The Marriage Plot leste jeg i 2012, og anbefaler den varmt til alle som har lurt på hvorfor litteraturvitere er så sære og kompliserte i smaken, og ikke leser underholdende bøker med plott istedet. Boken bør selvsagt også leses av litteraturvitere, enten de har sær og komplisert smak, eller ligger våken om natten og snikleser underholdende bøker med plott istedenfor Pulitzerprisvinnere.

Et annet tips er en annen Pulitzerprisvinner: Jennifer Egans A Visit From the Goon Squad. Ellers har jeg ikke full kontroll på hvilke av 1001-forfatterne som er amerikanske og fremdeles lever, men her er noen av navnene: Siri Hustvedt, Paul Auster, Don DeLillo, Philip Roth, Nicole Krauss, Thomas Pynchon, Tom Wolfe, Bret Easton Ellis, Donna Tartt, Joan Didion, Toni Morrison, John Irving, Chad Harbach, Philipp Meyer, Lorrie Moore, Jonathan Safran Foer, Jonathan Franzen, Lydia Davis, Annie Proulx, Junot Díaz, Alice Walker og James Ellroy. Jeg har lest Donna Tartt og Nicole Krauss, men verken The Secret History eller The History of Love overbeviste meg. Andre har derimot elsket bøkene, så de er nok verdt et forsøk.

Hvis du allerede har lest din amerikaner i mai, kan du avlegge rapport i kommentarfeltet. Hvis ikke, kan du bli med meg på forsinket mailesing i juni, pluss/minus juniboken. Temaet for juni er å lese en 1001-bok utgitt på 1800-tallet. På listen min gjelder det alle bøker fra nr 77 Castle Rackrent av Maria Edgeworth til nr 265 Some Experiences of an Irish R.M. av Somerville and Ross. Min liste inneholder alle 1800-tallsbøkene som har vært innom 1001-redaksjonens lunefulle fokus, så slipper du å tenke på om bøkene pr i dag er innafor eller utafor.

1800-tallet er århundret jeg liker best både i og utenfor 1001-listen, og jeg har ikke klart å bestemme meg for hvilken bok jeg skal lese denne gangen. Det står mellom Elizabeth Gaskell og Anne Brontë, eventuelt å fullføre en av mine påbegynte; Jude the Obscure av Thomas Hardy eller Tolstojs Anna Karenina. Alt frister. Austens Mansfield Park frister spesielt, men det er den eneste uleste Austen-boka jeg har igjen. Runder jeg Austens romaner uten å være mentalt og emosjonelt forberedt, kan det fort utløse en prematur førtiårskrise. Sånt bør man helst legge til januar, når livet uansett er umulig å forholde seg til. Jeg ser det an og bestemmer meg etter Eugenides’ døde jomfruer.

Du kan melde deg på juniboken i kommentarfeltet, og lenke til innlegget ditt samme sted. God sommer så lenge!

Lesesirkel 1001 bøker: The Hours

The HoursMånedens lesesirkelbok er Michael Cunninghams The Hours/Timene (1998). Romanen vant Pulitzerprisen i 1999, og er for mange bedre kjent i filmversjonen med Nicole Kidman, Meryl Streep og Julianne Moore i rollene. Jeg så filmen da den kom i 2002, og likte den veldig godt. Jeg hadde nettopp lest Virginia Woolfs Mrs. Dalloway i et engelskfag på universitetet, og fikk mye igjen for det da jeg så filmen. Det er nok en fordel å ha lest Woolfs roman først, men jeg tror ikke det er tvingende nødvendig.

Fra 1001-boken: The Hours er en intrikat bearbeidelse av Virginia Woolfs Mrs. Dalloway (1925). Clarissa Dalloways indre monolog deles inn i tre kvinners tredjepersonfortellinger. Clarissa Vaughan er middelaldrende, lesbisk og bor i dagens New York. Hun kalles til og med «Mrs. Dalloway» av Richard, en kjent, homofil lyriker som hun har hatt et seksuelt tvetydig vennskap med. Los Angeles-husmoren Laura Brown leser Mrs. Dalloway og andre romaner for å gjøre morsrollen i forstedene i slutten av 1940-årene lettere å bære, og hun sjokkeres over sitt lesbiske begjær. Og en fiktiv Virginia Woolf ergrer seg over sin roman Mrs. Dalloway. Mens Clarissa forbereder en fest for å feire at Richard har fått en høythengende litteraturpris, forsøker Laura å gå opp i sin unge sønn, og Woolf kjemper for å holde sykdommen fra livet og fullføre verket.

Jeg er godt i gang med boken, og gleder meg til å bruke søndagen på å lese. Om jeg skriver innlegg om den i tillegg, blir det i så fall først om et par dager. Jeg har så mange bøker i kø nå som jeg vil skrive om, og så lite tid å gjøre det på, at jeg må prioritere knallhardt. Men da har jeg desto bedre tid til å lese hva dere andre deltakere mener om boken.

Slik deltar du i lesesirkelen: Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, sånn at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen. Hvis du har skrevet om The Hours tidligere, lenk gjerne til innlegget ditt i kommentarfeltet under.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir. Husk å stemme på lesesirkelbok for november 2014.

God søndag!

Lesesirkel 1001 bøker: To Kill a Mockingbird

Lee-Harper-To-Kill-a-Mockingbird-Lesesirkelboken i august er Harper Lees To Kill a Mockingbird/Drep ikke en sangfugl (1960). Lee vant Pulitzerprisen for romanen i 1961, og har aldri utgitt noe siden.

1001-redaksjonens omtale: Romanen foregår i depresjonstidens Alabama og fletter sammen historien om en ung pike som blir voksen, og et dystrere drama om rasismens røtter og følger. Boken sonderer hvordan det gode og det onde kan eksistere sammen i ett eneste samfunn eller individ. Hovedpersonen Scout blir oppdratt sammen med broren Jem av faren Atticus Finch, som er enkemann og en kjent advokat. Faren snakker til dem som kompetente samtalepartnere og oppmuntrer dem til å bruke empati og filosofi, i stedet for å la seg rive med av den overtroen som skyldes uvitenhet.

Atticus følger sin overbevisning da det blir reist en falsk tiltale for voldtekt mot Tom Robinson, en av byens svarte innbyggere. Atticus går med på å forsvare ham og forbereder seg på byens forsøk på å skremme ham til å overlate klienten til lynsjemobben. Imens spiller barna ut sitt eget miniatyrdrama om fordommer og overtro omkring den lokale legenden Boo Radley, som har stengt seg inne i sin brors hus. Spekulasjonene går høyt, ut fra de voksnes umenneskeliggjøring. Scouts moralske oppdragelse går i to retninger: Hun må motstå fristelsen til å begå overgrep mot andre ut fra ubegrunnede negative oppfatninger, og hun må innse behovet for å holde ut når disse verdiene blir undergravet, slik det uunngåelig skjer, noen ganger med vold.

Det har vært en svært travel måned, og jeg har ikke fått åpnet boken engang. Istedet sitter jeg begravd i en stabel av bokhøstens utgivelser og stortrives. Jeg vet, det er slapp innsats fra lesesirkelens administrerende direktør. Men jeg var jo veldig flink i vår og leste fem av seks bøker, og kommer sterkt tilbake med oktoberboken og Margaret Atwood. Deretter er det nesten bare korte romaner så langt øye kan se, og de skal til og med jeg klare å lese i tide. I mellomtiden overlater jeg showet til dere andre godtfolk.

Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, sånn at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen. Hvis du har skrevet om To Kill a Mockingbird tidligere, lenk gjerne til innlegget ditt i kommentarfeltet under.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir.

Husk å stemme på lesesirkelbok for august 2014! Det er veldig jevnt denne måneden også, og alle stemmer teller.

Ha en fin søndag!

Lesesirkel 1001 bøker: Tåpenes sammensvergelse

a-confederacy-of-dunces1John Kennedy Tooles Tåpenes sammensvergelse ble utgitt i 1980, og ble umiddelbart en stor suksess. På min utgave fra Tiden står det blant annet at den regnes som en av etterkrigstidens morsomste romaner, at den vant Pulitzer-prisen i 1981, og at den er en satirisk roman i tradisjonen til Jonathan Swift.

Fra 1001-boken: Et usannsynlig geni står i sentrum for John Kennedy Tooles groteskt komiske roman utgitt i 1980. Den korpulente Ignatius J. Reilly er en mann med enorm appetitt og usedvanlig kunnskap. Han bestreber seg på å tilbringe tiden med eteorgier på soveværelset mens han kommer med svulstig skrål og noterer ned grubleriene sine på en rotete haug av skriveblokker. Omstendighetenes uheldige vending tvinger ham imidlertid til å driste seg ut i arbeidets verden. Han trekkes inn i en serie misforståelser og uhell mens han kjemper for å hanskes med det moderne livs redsler. Rundt ham kretser tåpene, de eksentriske innbyggerne i underklassens strålende skildrede New Orleans. En atmosfære av forfall føyer en skjærende tone til komedien, og vi får foruroligende glimt inn i hykleriet og diskrimineringen som ligger på lur bak byens flirende karnevalsmaske. A Confederacy of Dunces ble utgitt elleve år etter at John Kennedy Toole begikk selvmord, og ble en bestselger. Den er en tidløs, morsom roman med høyt tempo.

Jeg begynte på Tåpenes sammensvergelse i god tid til å lese den ferdig til i helgen, men avbrøt den etter å ha lest forordet og tre sider av første kapittel. Denne romanen orker jeg ikke å lese nå. Jeg så øyeblikkelig en muligens feilaktig parallell mellom en ung forfatter som begikk selvmord og moren hans som fikk romanen utgitt ti år senere, og en åpenbart mistilpasset mannlig hovedperson som fremdeles bor hjemme hos sin syke og triste mor. Jeg oppfattet den tragiske undertonen allerede før komedien var kommet i gang, og det er et dårlig utgangspunkt. Da kommer jeg garantert til å lese romanen helt feil, og ikke få et øyeblikks glede ut av den.

I retrospekt skjønner jeg at det var en dårlig idé å ha to selvmyrdende forfattere på rad i lesesirkelen. Jeg liker tragedier, men foretrekker dem når de er åpenbare og ikke sniker seg rundt i kulissene. Det er mulig jeg er for skjør og sensitiv for tiden, nedbrutt av den helvetes sommervarmen som aldri gir seg. Så det blir ikke noe lesesirkelinnlegg på meg denne gangen. I stedet skal jeg lese innleggene deres, og forhåpentligvis lese romanen senere en gang når været er kaldere.

Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, sånn at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen. Hvis du har skrevet om Tåpenes sammensvergelse tidligere, lenk gjerne til innlegget ditt i kommentarfeltet under.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir.

Husk å stemme på lesesirkelbok for juli 2014! For første gang i lesesirkelens historie har de tre alternativene fått nøyaktig like mange stemmer, så her kan det gå alle veier.

God helg!

Tiden er en bølle

I 2011 gikk den prestisjetunge Pulitzerprisen til Jennifer Egan for A Visit From the Goon Squad, som nylig ble utgitt i norsk oversettelse av Kyrre Haugen Bakke med tittelen Bølle på døra. Jeg hadde ingen forventninger til boken før jeg begynte å lese, men sitter likevel igjen med følelsen av at den innfridde alle forventninger og vel så det. Bølle på døra var noe så sjeldent som en bok der jeg virkelig ikke ante hva som ville skje. Jeg trengte noen kapitler på å forstå hva som foregikk, men deretter var jeg solgt. Boken likner ikke på noen andre bøker jeg har lest, og bare dét var en opplevelse.

De lærde har allerede rukket å strides en stund om hvorvidt dette er en roman eller en novellesamling. Jeg mener at den forener det beste fra begge sjangre. Boken er delt inn i tretten kapitler som i seg selv fyller kriteriene for god novellekunst. Kapitlene har et eget fokus, egne metaforer og en særegen stil. Ikke minst har hvert kapittel et eget plott, og det er ofte originalt og overraskende. Dette gir kapitlene en høy grad av intensitet, siden fortellingene skal «løses» innenfor det enkelte kapittel. Men selve leseropplevelsen, dybden i stoffet, de nærmest sjokkartede oppdagelsene man gjør seg underveis skyldes at kapitlene er knyttet tett sammen som i en roman. Alle fragmentene som utgjør et menneskeliv, sett fra ulike perspektiver og tidspunkter, satt sammen til en helhet hvor det viktigste fortelles indirekte og mellom linjene, men fortsatt synes krystallklart. Til tider er det faktisk like spennende som en skikkelig god whodunnit-krim.

Bølle på døra inneholder som sagt tretten kapitler. De mest sentrale karakterene er Bennie Salazar og Sasha, som jobber sammen i platebransjen i New York i tolv år. I første kapittel møter vi Sasha etter at hun har sluttet å jobbe sammen med Bennie, mens hun er i behandling hos en psykolog for kleptomani. Leseren får noen vage referanser til fortiden hennes, hvor grunnene til at hun stjeler tydeligvis ligger. I andre kapittel spoles tiden noen år tilbake, til en arbeidsdag hvor Bennie Salazar og Sasha reiser ut av byen sammen for å høre på et band. Bennie tenker over ungdomstiden sin og skilsmissen fra kona Stephanie, og merker seg i forbifarten at Sasha har en egen evne til å holde styr på ting han trodde han hadde mistet. Dermed er leserdetektiven på sporet av noe hun ikke helt vet hva er, men som det likevel føles utrolig viktig å finne ut av.

Og sånn fortsetter det. I hvert kapittel skifter synsvinkelen til en ny karakter, og historiene hopper frem og tilbake i tid fra ca 1960 til ca 2020. Perspektivet vender aldri tilbake til Sasha og Bennie, men det er først gjennom de andre karakterene at vi blir kjent med dem og får svaret på utallige store og små gåter og tvetydigheter Egan legger ut i teksten. Alle perspektivene tilhører karakterer som har hatt eller får en eller annen tilknytning til de to i løpet av livet. Det er Bennies barndomsvenner Jocelyn, Scotty og Rhea, og hans senere kone Stephanie. Det er Sashas onkel Ted, som kommer for å hente henne i Napoli når hun har havnet på skråplanet som tenåring. Det er bestevennen hennes Rob, som drukner mens de studerer sammen. Og det er datteren hennes Allison som i en ubestemmelig fremtid forteller om familien sin i form av en power point-presentasjon.

Til tross for denne vekslingen mellom karakterer og stadige reiser frem og tilbake i tid er det overraskende lett å henge med på lasset mens man leser. Egan har flere tråder å holde styr på enn Agatha Christie på en god dag, men hun klarer oppgaven med glans. De ulike fortellingene kompletterer hverandre ved at de avslører stadig mer om karakterene man allerede er blitt kjent med, og tilfører dybde og en større forståelse til fortellinger man allerede har lest. Nøkkelen ligger i noe man har fått vite i et annet kapittel, gjerne i forbifarten kanskje hundre sider tidligere. Siden romanen ikke har noe overordnet plott, er de mange karakterene egentlig ikke delt inn i hoved- og bipersoner. De er ganske enkelt hovedpersoner i sine kapitler på samme måte som folk er hovedpersoner i sitt eget liv. Men som i virkelighetens verden er ett menneske knyttet til et annet, og det Egan kanskje først og fremst lykkes så godt med er å vise denne komplekse dynamikken på en forbløffende enkel måte.

For eksempel handler en av de mange, mange historiene – eller trådene – i romanen om Sashas collegevenn Rob. I første kapittel får vi vite at hun har et bilde av ham i leiligheten sin og at han druknet mens de studerte. Der og da virker bildet som en rekvisitt, nevnt for å gi Sasha en bakgrunn, og han er fort glemt. Inntil han dukker opp som forteller i et senere kapittel hvor hans historie og Sashas flettes sammen på en overraskende og rørende måte. I kapitlet hvor Sashas datter Allison forteller gjennom power point-presentasjonen sin, er det hun som gir den «endelige» forklaringen på historien om Rob, uten at hun forstår det selv.

«Hvis du ser nøye etter, er det lett å se at Rob kommer til å dø ung.

Han har det blikket som bare sånne har som er på gamle bilder.”

Dette er som sagt bare ett av utallige eksempler på hvordan Egan fletter sammen historiene i romanen, og en av hovedgrunnene til at boken er så fengslende. Denne nøstingen av tråder eller innsirklingen av karakterer. Egentlig skriver Egan om helt vanlige mennesker. Det er derfor helt utrolig at hun klarer å tilføre magi til historiene deres og gjøre dem så himla interessante.

Power point-presentasjonen kan man for øvrig se på forfatterens nettside med lydklipp og alt, et påfunn jeg var veldig skeptisk til på forhånd. Men kapitlet baserer seg mye på lyrikkens meningstetthet, som sitatet over viser. Det inneholder lite tekst, men teksten som er der går dypt. Kombinasjonen av moderne teknologi og litterær kompleksitet med en liten jentes perspektiv. Godt tenkt og glimrende gjennomført. Kanskje det kapitlet som rørte meg sterkest.

Det eneste som for min del ikke fungerte med Bølle på døra var siste kapittel, hvor Egan har laget en slags dystopsisk versjon av et fremtidig New York preget av terror og teknologi. Folk snakker ikke lenger med hverandre, de kommuniserer ved hjelp av et merkelig språk gjennom avanserte mobiltelefoner. Babyer bestemmer hva som er populært eller ikke, og all markedsføring er rettet mot unger som ikke engang kan snakke. Egan skaper en dystopisk verden som ligger i en for nær fremtid til at den kan tas alvorlig i sin fremstilling av dyptgripende endringer. Dessuten forstår jeg ikke hvor hun vil hen med kapitlet. Tenåringsjenter klarer riktignok å kjøpe Justin Bieber til topps på hitlistene, men slik var det også da jeg i 1992 elsket New Kids on the Block. Og det er en vesentlig forskjell på tenåringer og babyer, tross alt. Kapitlet inneholder ingen intelligent kritikk såvidt jeg kan se, ingen egentlig avsløring av vår skakkjørte verden. Det virker bare konstruert og merkelig. Heldigvis er selve slutten fin, for den peker tilbake på begynnelsen og samler sammen de siste trådene.

Egan skriver lett tilgjengelig om til dels svært kompliserte temaer. Hun siterer Marcel Prousts På sporet av den tapte tid som epigraf i begynnelsen av romanen, og understreker dermed betydningen minner har for karakterene. Det handler om tiden som går, forventninger til fremtiden og tilbakeblikk på det som har vært og aldri kommer tilbake. Flere av karakterene opplever å miste seg selv, og minner om fortiden spiller en viktig rolle for å forstå hvor og hvorfor de sporet av. Men denne ellers så abstrakte tematikken trekkes ned på jorda og blir noe alle kan kjenne seg igjen i. Hun klarer å gjøre stoffet dyptloddende og tilgjengelig på samme tid.

«La oss dokumentere hver jævla ydmykende omstendighet. Dette er virkeligheten, ikke sant? Du tar deg ikke så bra ut tjue år seinere, særlig ikke når halve tarmen er fjerna. Tiden er en bølle, ikke sant?”

Det handler om livet som går sin ubønnhørlige gang, og erfaringene man gjør seg underveis. Møter mellom mennesker, små og store, som er med på å forme livet til hva det blir, og som garantert blir noe helt annet enn man hadde forventet. Karakterene i romanen er forankret i sin kultur og sine spesifikke drømmer, men er strengt tatt bare vanlige mennesker. Hvis Egan hadde fortalt historiene deres i konvensjonell form, ville de neppe ha vært spesielt interessante. Men ved å hylle en håndfull karakterer inn i en gåtefull tåke som hun fjerner litt etter litt, klarer Egan å skape magi ut av det som fremstår som virkelige menneskeliv. Mennesker man aldri blir helt kjent med, men som nettopp derfor virker ekte og gjør desto større inntrykk.

Takk til Oktober forlag for leseeksemplar.