Den sympatiske morderen

talented-mr-ripleyLesesirkelboken i februar var Patricia Highsmiths The Talented Mr Ripley fra 1955. Jeg har sett filmen fra 1999 med Matt Damon, Jude Law og Gwyneth Paltrow i hovedrollene, og kjente dermed til plottet før jeg leste boken. Med spenningsromaner pleier kjennskap til plott og slutt å bety en meningsløst kjedelig leseropplevelse. Så hva er det som gjør boken spennende likevel?

Først litt om plottet (ja, jeg røper det meste): Tom Ripley er en foreldreløs ung mann med nokså magre utsikter i livet. Men han har et par spesielle talenter. Han er svært god til å forfalske håndskrifter, og han kan imitere hvem som helst. Han er den fødte svindler som trives best når han lyver. Ripley er på flukt fra politiet da rikingen Herbert Greenleaf oppsøker ham på en bar i New York. Sønnen hans Dickie har reist til Italia for å male bilder og leve herrens glade dager, og nekter å komme hjem igjen. Greenleaf tilbyr Tom en pen sum penger for å reise til Italia og overtale ham. Tom slår til. Han kommer seg vekk fra politiet og et mistrøstig liv i New York, og legger store planer om å skape seg et nytt liv i Europa.

Det lykkes han for så vidt med, men ikke helt slik han hadde tenkt. I den lille kystbyen Mongibello vikler Tom seg inn i et trekantdrama mellom Dickie og venninnen hans Marge. Tom ønsker å bli så god venn med Dickie at han kan leve på Dickies inntekt når pengene fra Greenleaf senior tar slutt. Planen mislykkes, og Tom dreper Dickie for å overta hans identitet og formue.

Boken er som hovedregel alltid bedre enn filmen. I tilfellet Ripley er boken langt bedre enn filmen fordi den gir et innblikk i Tom Ripleys psyke som er umulig å overføre fra bok til film. Man kan bruke film til mye rart, men det er ikke et spesielt egnet medium til å grave dypt i tanker som karakterene aldri formulerer for noen, ikke engang seg selv. Filmen mangler dessuten den spesielle dynamikken mellom forteller-hovedperson-leser. Romanen er fortalt i tredje person, men fortelleren har innsikt i Toms tanker og følger hans indre liv tett på. Nærheten til Toms tanker gjør lagene i psyken hans synlig, og lagene stikker dypt. Vi vet hva Tom tenker, og likevel er han gåtefull. Til en viss grad er han nok en gåte også for seg selv.

He caught sight of himself in the mirror, the corners of his mouth turned down, his eyes anxious and scared. He looked as if he were trying to convey the emotions of fear and shock by his posture and his expression, and because the way he looked was involuntary and real, he became suddenly twice as frightened.

Tom er flink til å lese andre mennesker, og gir oss en viss indikasjon på hvilke tanker de også har. Mens fortelleren altså holder seg til ham, og skaper et ekstra lag av spenning knyttet til dybden og kompleksiteten i Toms psyke.

Og spennende er det, når handlingen drives fremover av løgnene Tom Ripley spinner rundt seg selv og omgivelsene. Han risikerer til enhver tid å bli avslørt som løgner, svindler og morder, og holder seg hårfint unna avsløring. Det baller på seg med falske forklaringer, og fakta som skal vrenges og tilpasses løgner han har fortalt tidligere. Ripley er vekselvis paranoid og redd, ovenpå og sikker på at han vil slippe unna. Den sanne historien bak det som skjer, og plottet som Tom koker sammen, er på sitt vis like snedig som en Agatha Christie-gåte. Forskjellen er bare at vi ikke følger detektiven som forsøker å få alt til å passe, men befinner oss på andre siden av gåten. Vi følger morderen som tenker at detektiven er en lettlurt idiot, og i neste øyeblikk frykter at han ikke er så dum likevel.

Jeg er fristet til å kalle fortellerteknikken smått genial, fordi den gjør Tom til en begripelig og til og med sympatisk karakter, selv når han gjør ubegripelige og sjokkerende ting. Hvis han hadde fortalt historien selv, ville han ha vært dønn upålitelig. Tredjepersonsfortelleren gir derimot sterk troverdighet til en mann som lever best når han lyver. Ikke minst skaper den en sterk sympati for Tom, og et sterkt ønske om at han skal slippe unna med mord. Det til tross for at handlingene hans strider mot mine egne (og de fleste andres) moralske prinsipper, og jeg ikke engang vil prøve å rettferdiggjøre handlingene hans.

Denne sympatien for Tom er nærmest et mysterium i seg selv. Hva kommer den av? Jeg vet ikke om jeg har noe godt svar. Tom Ripley selv føler bare forakt for Tom Ripley, og den smertefulle følelsen av å være underlegen og betydningsløs utgjør kjernen i selvbildet hans. Så sterkt hater han å være Tom Ripley at det eneste meningsfylte livet han kan se for seg, er hvis han tar en ny identitet og blir en annen. Han er en fattig og foreldreløs gutt som har bestemt seg for at han aldri skal tilbake til et tarvelig liv uten skjønnhet, frihet eller forventninger. For å klare det, må han bli en annen. Denne voldsomme selvforakten maner frem en slags barmhjertighet i meg som han nok ikke klarer å føle for seg selv.

He hated becoming Thomas Ripley again, hated being nobody, hated putting on his old set of habits again, and feeling that people looked down on him and were bored with him unless he put on an act for them like a clown, feeling incompetent and incapable of doing anything with himself except entertaining people for minutes at a time. He hated going back to himself as he would have hated putting on a shabby suit of clothes, a grease-spotted, unpressed suit of clothes that had not been very good even when it was new. His tears fell on Dickie’s blue-and-white-striped shirt that lay uppermost in the suitcase, starched and clean and still as new-looking as when he had first taken it out of Dickie’s drawer in Mongibello.

Tom dreper to mennesker, og han vurderer å drepe et tredje. Det mest ubehagelige ved å lese romanen er ikke drapene, til tross for at det første er overlagt og det andre svært kaldblodig. Nei, ubehaget kommer av fraværet av anger og skyldfølelse hos Tom etterpå. Han tenker mye på hvordan han skal lyve seg ut av det, taktisk og kalkulert, og han er temmelig sikker på å lykkes. Han tenker lite på hva han egentlig har gjort, hva som ligger i og bak handlingene. Han er ikke engang spesielt opptatt av å rettferdiggjøre drapene for seg selv, fordi han er så skråsikker på nødvendigheten av dem.

Samtidig er Tom ingen følelsesløs mann, det blir feil å kalle ham amoralsk eller psykopat. Men morder er han like fullt, og lettheten han dreper med gjør drapene nærmest groteske i sin alminnelighet. Som leser er jeg likevel ikke et øyeblikk i tvil om at jeg vil at han skal slippe unna, og jeg trekker et lettelsens sukk når han gjør det. Men det må sies at ingen av de andre karakterene, de Tom lurer eller dreper, er spesielt sympatiske. Spørsmålet er om de faktisk er usympatiske, eller om de bare virker sånn fordi de er filtrert gjennom Toms foraktelige blikk og følelse av underlegenhet.

Jeg forstår drivkraften hans, og sympatiserer med den, bare for å få porsjonert ut iskalde og sjokkerende drypp av hva den fører til. I en samtale med Marge bestemmer Tom seg plutselig for å drepe henne, og har den detaljerte forklaringen til politiet parat i løpet av få sekunder. Før han ombestemmer seg; han trenger ikke å drepe henne likevel. Fra vanlige Tom til kaldblodig drapsmann tilbake til Tom igjen, bare på få linjer.

Høydepunktet med boken var for min del likevel det fascinerende – og dysfunksjonelle – forholdet Tom utvikler til Dickie, både før og etter hans død. Dickie virker først som løsningen på Toms vansker med identitet og relasjoner. De kan bli bestevenner! Men Toms idé om vennskap innebærer en kvelende form for nærhet og likhet, fordi han blander nettopp identitet og relasjon. De to skal være som ett, tenker Tom, men hele prosjektet klapper sammen når Dickie naturlig nok markerer avstand.

Andre karakterer mistenker Tom for å være homofil, men jeg tviler på det. Dels fordi Tom er så fremmedgjort overfor seg selv at seksualiteten hans ser ut til å ligge dypt begravet utenfor noens rekkevidde. Dels fordi nærheten han søker til Dickie er absolutt, og derfor handler mer om identifikasjon enn kjærlighet eller tiltrekning. Men hvis Tom ikke kan leve som en parasitt på Dickie, vil han leve som Dickie. Tom ønsker seg Dickies identitet; hans liv, penger og personlighet.

Jeg tror det er forklaringen på at Dickies død ikke går mer inn på Tom. Noen ganger virker det som han ikke helt har forstått at Dickie faktisk er død; at han tenker på Dickie som levende så lenge han selv holder liv i hans personlighet ved å leve som ham. På sitt forskrudde vis gir det mening: Tom har drept Dickies kropp, men lever videre som Dickie selv. Dickie kan liksom ikke være ordentlig død når Tom er blitt Dickie, kan han vel? Egentlig er det Tom Ripley som er død, og ham er det ingen som savner – aller minst Tom Ripley selv. Det er først når Tom ikke lenger kan være Dickie, og alle muligheter til å bli Dickie igjen er borte, at han kjenner på sorgen over at Dickie er død. Det er ikke godt å si om han sørger mest over tapet av personen Dickie eller identiteten Dickie.

Tom har en visjon om et anstendig og godt liv, og nyter verdens skjønnhet med uskyldig intensitet. Han er et svært ensomt menneske, men innrømmer det aldri for seg selv. Han er innstilt på å finne lykken der den virker tilgjengelig for ham; i relativt håndgripelige størrelser som kostbare gjenstander, vakker arkitektur, innseilingen til Athen for aller første gang. Det ligger en egen vemodighet i at han egentlig aldri lengter etter andre mennesker. Bortsett fra Dickie.

Livet hans kan bare være strålende når han leker, når han dikter og finner på ting. Den fleksible identiteten, Toms evne til å leve seg ut og inn av løgner, er både tiltrekkende og urovekkende lesning. Tom er nærmest barnslig i sin tanke om at hvis han bare later som hardt nok, vil det være sant.

Hadn’t he learned something from these last months? If you wanted to be cheerful, or melancholic, or wistful, or thoughtful, or courteous, you simply had to act those things with every gesture.

Tom vantrives når han ikke spiller skuespill for noen. Det virker som han bare kan finnes i det falske bildet han gir andre av seg selv, i en slags illusjon eller virkelighetsflukt. Dét er det gode livet. Innvendig er det tomhet, grell selvforakt og tristhet. I kontrasten mellom sannhet og løgn i Toms forestilling om livet ligger det en sterk undertone av tragedie.

The Talented Mr Ripley er kjent for å være en krimroman for de som ellers ikke liker krim. Det er gjerne det man kaller spennende romaner med et mord eller to som – i motsetning til mye annen krim – også er gode romaner. Tom Ripley er i alle fall det perfekte eksemplet på at karakterer man elsker å finne i litteraturen, gjerne kan være mennesker man ville ha avskydd å møte i virkeligheten.

9 thoughts on “Den sympatiske morderen”

  1. Jeg så jo også filmen. For lenge siden. Og likte absolutt ikke denne Ripley. Damon var heller ikke like kjekk som han er nå – han gjør seg bedre som eldre. Irrelvant sier du? Ok. Jeg liker ikke Ripley nå heller, enda mindre nå som du har forklart meg akkruat hva som foregår inne i hodet og kartlagt motivasjonen. Jeg synes kanskje mer synd på han – bittelitt, for jeg ville også heller vært Dickie, som i ytterste konsekvens kanskje bære betyr at jeg er på jakt etter kveldende forhold der jeg til slutt dreper for å komme nær nok.
    OMG – og beware!

    (at omtalen var strålende, gjennomtenkt og alt det der, trenger jeg vel ikke si?)

    (forøvrig har jeg fremeles bare lest 5s Cora, selv om de 5s var mye bedre enn Broherhood12, som er så skuffende (omenn forventet) at den blokkerer hele leselista mi.)

    1. Der sier du noe. Damon er definitivt blitt kjekkere med årene. Helvetes mannfolk, altså, at det går an. Men som Ripley skulle han være unnvikende pingle, så jeg føler at det blir litt feil å avfeie Damon som Ripley med hans manglende sexiness. Og jeg vet ærlig talt ikke om jeg heller ville ha vært Dickie. Ripley er interessant, Dickie kjedelig som ei brødfjøl.

      Du på utkikk etter kvelende forhold? Joda, det er sikkert derfor du har vært på besøk hos meg nøyaktig null ganger de siste tre årene. Jeg tror vi har mye å gå på før vi nærmer oss sykelig nærhet.

      Takk! Du må lese mer Cora. HUN skriver strålende og gjennomtenkt. Helt på høyde med Undset, eller kanskje til og med bedre. Brotherhood har jeg lagt på is. Hvis det heretter skal foregå noe dampende hett i mitt nærvær, insisterer jeg på å delta selv.

  2. Flott skrevet🙂

    Tilfeldigvis leste jeg en morsom parallell om denne i dag i The Guardian i en artikkel som heter Top 10 Novels inspired by Shakespeare. The Talented Mr. Ripley er med som #5, inspirert av …. (klarer du å gjette?).. Macbeth!
    Her er begrunnelsen:
    «Like Macbeth, Ripley wants what someone else has got. And just as Macbeth murders Duncan, Ripley bumps off golden boy Dickie Greenleaf, seeking to take his place. Then the body count rises as Ripley attempts to secure his position. This isn’t a direct retelling, but the parallels are clear: Macbeth is accused of taking on «borrowed robes» and Ripley literally steals Dickie’s clothes and identity. For me, the main difference between the Scottish king and the young American is that Ripley is a proper psychopath – he doesn’t feel remorse.»
    Ikke akkurat det jeg vil kalle en nær gjenfortelling, men tenkte du ville like å se det. Og forresten, hvem i Ripley er da den perfekt onde Lady Macbeth???

    1. Takk for strålende parallell!! Jeg har ikke lest Macbeth ennå; av tragediene til Shakespeare har jeg hittil bare lest Hamlet, Julius Cæsar og Romeo og Julie. Macbeth har liksom bare blitt stående høyest på Shakespeare-to-be-read-listen min i årevis. Nå må jeg jo lese for å komme til bunns i saken!

      Basert på sitatet er jeg faktisk mer enig i parallellen enn Guardian-skribenten er selv: Ripley viser anger etter å ha drept Dickie, han gjør det bare ikke umiddelbart etter drapet. Jeg tror det skyldes det jeg nevner over, at han på sitt vis holder Dickie i live ved å overta hans identitet, og derfor ikke føler at Dickie virkelig er død. Psykopat vil jeg heller ikke kalle ham, for han er i stand til å føle anger, skyld og dårlig samvittighet. Han gjør det bare ikke i utrengsmål, hvis vi kan si det sånn. Kanskje er skillet mellom Ripley og Macbeth snarere at Ripley søker å bli Dickie med hele seg; han vil ikke bare ha pengene, klærne og posisjonen hans.

      Det finnes definitivt ingen Lady Macbeth i første Ripley-bok, men det kan godt hende at hun dukker opp som kona(!) til Ripley i andre bok. Han gifter seg nemlig med en rik fransk arving. Men jeg tror heller jeg leser Macbeth enn neste Ripley, for jeg tviler litt på at konseptet holder i flere bøker. Mens Macbeth har holdt seg i fire hundre år.

  3. Bra skrevet, og jeg er så enig! Men jeg tror Tom er langt inne i skapet eller svært usikker på sin seksualitet. Jeg må få sett filmen på ordentlig, tror jeg bare har sett bruddstykker av den før.

    1. Takk, Monika! Tom og seksualiteten er nok et like utømmelig tema som Tom og psykiatrien. Mitt stalltips er at han er begjærsmessig skaphetero, av to grunner: Han har lite kontakt med følelsene sine generelt, og særlig en så basal, fysisk og potensielt rotete følelse som begjær. Og jeg tror at kvinner forsterker hans følelse av usikkerhet og underlegenhet, og fort appellerer til hans avsmak for det vulgære. Usikker på sin seksualitet er han absolutt. Dessverre, får en vel si. Det er mulig han hadde blitt noe mindre nevrotisk og drapslysten hvis det ble noe på ham av og til.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s