Kategori: Nathanael Hawthorne – Wakefield

Wakefield

Novellen «Wakefield» av Nathanael Hawthorne er hentet fra novellesamlingen Twice-Told Tales (1837). Den er også første novelle i novellesamlingen Karavane.

Nathanael Hawthorne er en forfatter jeg kjenner fra før gjennom romanen The Scarlet Letter og novellene «The Minister’s Black Veil» og «Young Goodman Brown». En av Hawthornes forfedre var dommer under hekseprosessene i Salem, og Hawthornes skyldfølelse over dette skal visstnok ha inspirert mange av tekstene hans. De handler i hvert fall om synd, skyld og skam, og er gjerne lagt til 1600-tallets strengt puritanske Salem. Hovedpersonene er ofte veldig religiøse og eksentriske menn, noen ganger prester, som blir så besatt av sin egen synd – virkelig eller innbilt – at de tilbringer hele livet avsondret fra andre mennesker; mistenksomme, fordømmende eller på randen av nervesammenbrudd. Gjennom dyrkelsen av sin egen skyld ødelegger de livene til sine nærmeste, men andres smerte betyr ingenting for dem. De er forfengelige, fordømmende og ensporet, og står for en form for religiøse vrangforestillinger som vår egen Arne Garborg tar opp i romanen Fred.

«Wakefield» føyer seg inn i rekken Hawthorne-noveller med en mildt sagt eksentrisk mannlig hovedperson, selv om handlingen her er lagt til London og herr Wakefield verken er prest eller religiøs. Fortelleren innleder novellen ved å erindre en fortelling han en gang leste i en avis, om en mann han kaller Wakefield. Wakefield forlater en dag sin kone og sitt hjem i London under påskudd av å skulle reise bort noen dager, for så å bli borte i tjue år. I mellomtiden har han bodd i nabogaten, hvor han kontinuerlig har holdt øye med både hjemmet og fru Wakefield:

Og efter dette store avbruddet i sin ekteskapelige lykke – han var blitt erklært for død, boet hans var gjort opp, navnet var slettet av erindringen, og hans kone hadde forlengst resignert og funnet seg til rette i enkestanden – gikk han en kveld rolig inn av døren, som om han bare hadde vært borte en dag, og var en kjærlig ektemann til sin død.

Fortelleren inviterer deretter leseren til å reflektere litt over hvilken type herr Wakefield kan ha vært, som fikk det for seg å gjøre noe så originalt. For de som kjente Wakefield, ville han ha vært den siste man kunne ha mistenkt for noe sånt. Bare konen hans ville nølt litt, siden hun har observert en utvikling av enkelte trekk i hans ellers så passive personlighet – tegn til egoisme og forfengelighet.  Kvelden Wakefield forsvinner og gjemmer seg i en leilighet i nabogaten, advarer fortelleren «dåren» mot å holde seg unna sin kone:

Fjern deg ikke så meget som en uke fra din plass i hennes fromme hjerte. […] Det er farlig å skape en kløft i menneskelige forhold; ikke fordi den blir så stor og gaper så lenge – men fordi den lukker seg igjen så fort!

Men Wakefield holder seg altså unna i tjue år, selv om han aldri vet hvorfor han holder seg unna, eller hvor lenge han skal gjøre det. Først er det nysgjerrigheten over å observere hvordan hans forsvinning vil påvirke det lille universet som kretser rundt ham selv, særlig det å vite hvordan kona vil ta det: «Han vil ikke gå hjem igjen før hun er halvdød av engstelse». Når hun så er halvdød av engstelse og får besøk av først apotekeren og deretter legen, og det er uklart hvorvidt hun fortsatt lever, tenker Wakefield simpelthen at «hun ikke må forstyrres i denne kritiske situasjonen».

Årene går, og Wakefield tenker stadig at han når som helst kan vende tilbake til hjemmet. Fortelleren mener derimot at «de døde har nesten like stor mulighet til å gjense sine jordiske hjem som Wakefield i sin frivillige forvisning.»

Han bruker dagene til å tenke på kona og til å følge med hjemmet, og det går mange år før Wakefield skjønner at han kanskje er en smule avsondret. Selv da går det ikke opp for ham hva han har gjort:

Han hadde klart, eller rettere sagt, han hadde slumpet til å løsrive seg fra verden – forsvinne – oppgi sin plass og sine privilegier blant levende mennesker, uten å bli innlemmet blant de døde […] I tankene var han hele tiden ved sin kones side foran kaminen hjemme, men fikk aldri kjenne hennes hengivenhet eller varmen fra ildstedet.

Tjue år etterpå spaserer han så tilbake til huset og kona med den største selvfølgelighet.

Å si at Wakefield er en mann preget av sykelig forfengelighet og svært merkelige forestillinger om livet, er neppe å ta hardt i. Hva novellen skal bety, er en annen sak. Hawthornes tekster er mer allegoriske enn realistiske, og de inneholder alltid et moralsk budskap. Mer generelt handler budskapet om at den største synden av alle er ikke å delta i det menneskelige felleskap; å sette sin egen individualitet høyere enn medmenneskeligheten. Det synes jeg passer godt til «Wakefield» også. Wakefield tilbringer tjue år i absolutt troskap til sin kone, men ikke én gang i løpet av den tiden streifer det ham at hun savner ham, bekymrer seg for ham, eller sørger over ham. Selv når hun nesten engster seg til døde, vil han ikke gripe inn i den «kritiske situasjonen»; når hans egen hjemkomst er det eneste hun venter på. Tilfredsstillelsen over sitt eget morbide prosjekt overskygger alt annet, og han tar det selvfølgelig helt for gitt at hun vil ta imot ham med åpne armer den dagen han finner det for godt å komme hjem. Jeg skulle virkelig ønske at denne novellen ble avsluttet ved at kona slamret døra igjen i ansiktet hans.

Advertisements