Verdens vakreste bok

Da jeg annonserte langvarig lesetørke tidligere i høst fikk jeg mange velmente råd om å velge lettleste og underholdende bøker til leselysten igjen vendte tilbake. Istedet overså jeg alle råd og valgte Nobelprisvinner og Pulitzerprisvinner Toni Morrison og romanen Elskede (1987), en roman som går for å være svært krevende og sterk lesning. Det var et klokt valg. Jeg elsker Elskede. Den har gitt meg meningen med litteraturen tilbake. Elskede er selveste paradeeksemplet på litteratur som utmerker seg i alle tenkelige varianter av kvalitet. Og Mona Langes norske oversettelse yter Toni Morrison så mye rettferdighet som en oversetter bare kan. Jeg har bare lest en tredjedel av boken foreløpig, og det er fint. Da kan jeg skrive om den uten å avsløre for mye av handlingen.

Handlingen i Elskede foregår i Ohio i 1873. Slaveriet er avskaffet, og de nå frigjorte slavene lever videre – eller forsøker å leve videre – i etterdønningene av de ufattelige lidelsene de har vokst opp og levd under. Forhold så nedverdigende og umenneskelige at de knapt lar seg beskrive. Karakterene gjør sitt beste for å glemme mest mulig. Hukommelse er farlig, minner paralyserende.

Hovedpersonen Sethe har drept sin lille datter, Elskede. Hun drepte henne etter å ha risikert livet og barnet hun bar i magen (Denver) da hun flyktet fra Sweet Home i Kentucky, til Ohio hvor svigermoren ventet. Mange år senere lever Sethe og Denver i et hus hvor barnespøkelset Elskede hjemsøker dem. De to sønnene har stukket av hjemmefra, de orket ikke å leve med spøkelsets luner. Svigermor Baby Suggs er død. Sethe og Denver er alene igjen. Sethe med sin besluttsomhet; hun skal aldri rømme fra noen igjen – forrige gang hun rømte kostet det datteren Elskedes liv. Denver med sin uendelige ensomhet. Alle hun er glad i er borte. Ingen vil ha noe med henne å gjøre, hun som bor i et hjemsøkt hus med en barnemorderske til mor. Hun kan ikke engang være glad i faren sin, en mann hun aldri har møtt.

Redningen og håpet ankommer i form av Paul D. Han var en av slavene på Sweet Home i Kentucky, og en god venn av Sethe og mannen hennes Halle. Paul D jager barnespøkelset på dør og bringer med seg håpet om en fremtid det går an å leve, ikke bare overleve i minefeltet av minner. Men Elskede har andre planer for familien. Hun lar seg ikke jage vekk, og hun lar seg ikke glemme. En dag kryper hun opp fra elven bak huset i menneskeskikkelse, og flytter inn hos familien. Et småbarn i en ung kvinnes kropp. En blanding av ungen hun var da hun døde, og kvinnen hun ville ha vært hvis hun hadde fått leve. Hun tørster etter morens omsorg og kjærlighet. Samtidig vil hun ha hevn over et drap hun var for liten til å forstå.

Elskede behandler en tematikk man ellers vegrer seg for ta i. Barnedrap begått av moren. I en annen sammenheng ville spørsmålet ha vært: Hva er det som feiler en mor som dreper sitt eget barn? I Elskede er spørsmålet: Hvilken verden kan være så grusom at en mor med viten og vilje heller vil drepe sitt eget barn enn å la henne leve? Jeg har ikke lest langt nok i boken til at jeg vet hva som skjedde da Sethe drepte Elskede. Men både Sethes svigermor og mor har kjent på kroppen hva det koster en slavekvinne å få barn. Sethe ble aldri kjent med sin egen mor, hun fikk henne bare pekt ut av slavekvinnen Nan mens moren arbeidet på markene. Men Nan forteller Sethe at hun er det eneste barnet moren fikk utenom voldtekt. De andre barna «kastet» hun.

«Forteller deg. Jeg forteller deg, lille jente Sethe,» og hun gjorde det. Hun fortalte Sethe at moren hennes og Nan kom over havet sammen. Begge ble tatt opp mange ganger av mannskapet. «Hun kastet alle sammen unntatt deg. Den fra mannskapet kastet hun på øya. De fra de andre hvite kastet hun også. Uten navn kastet hun dem. Deg ga hun navnet til den svarte mannen. Hun la armene rundt ham. De andre la hun ikke armene rundt. Aldri. Aldri. Forteller deg. Jeg forteller deg, lille jente Sethe.»

For svigermoren Baby Suggs var saken en annen, hun tillot seg til en viss grad å elske barna sine. Dessverre, må jeg vel nesten si.

I hele Baby Suggs’ liv, og også i Sethes eget, ble menn og kvinner flyttet rundt som dambrikker. Alle Baby Suggs kjente, for ikke å snakke om dem hun var glad i, som ikke hadde rømt eller blitt hengt, ble leid ut, lånt ut, kjøpt, tatt tilbake, lagret, pantsatt, vunnet, stjålet eller beslaglagt. Derfor hadde barna til Baby Suggs seks fedre. Det hun kalte livets styggedom, var sjokket hun fikk da hun oppdaget at ingen holdt opp å spille dam bare fordi noen av brikkene var hennes barn. Halle var den hun fikk beholde lengst. Tjue år. Et helt liv. Gitt henne, det var hun viss på, for å bøte på at hun hadde hørt at de to jentene hennes, og ingen av dem hadde felt melketennene ennå, var solgt og borte og hun hadde ikke fått vinket farvel til dem engang. For å bøte på at hun hadde paret seg med en underformann i fire måneder mot å få beholde sitt tredje barn, en gutt – bare for å få ham byttet bort mot tømmer våren etter og oppdage at den mannen som hadde lovet å la være, hadde satt barn på henne. Det barnet kunne hun ikke elske og med de andre tok hun ikke sjansen. «La Gud ta hva han vil,» sa hun. Og Han tok og Han tok og Han tok, og til slutt ga han henne Halle som ga henne friheten da den hadde mistet all mening.

De tidligere slavene i Elskede har levd hardt, jobbet hardt, sett andre bli hengt, pisket, innesperret og torturert. Men det er ikke den fysiske volden, piskeslagene, ydmykelsene, rovdriften og de utallige hengningene av andre slaver som sliter dem i stykker mange år etterpå. Det er ikke engang mangelen på frihet, selve fangenskapet og hva det gjør med et menneske å leve uten et minimum av råderett over eget liv og egen kropp. Elskede viser at det aller verste man kan gjøre mot noen er å frata dem muligheten til å beskytte menneskene de elsker, og muligheten til å elske sine egne barn.

Det er mye man kan si om Toni Morrison generelt og Elskede spesielt, men språket kommer man ikke utenom. Morrison skriver mer tilgjengelig enn ryktet hennes tilsier, så lenge leseren er forberedt på å dvele ved de mer komplekse partiene. Å lese Morrison er som å lese en tekst som er 75% roman og 25% poesi. Hvis man overser metaforene, symbolene og dobbeltheten i språket, vil man gå glipp av mye. Og da tenker jeg ikke bare på innholdet, men vel så mye på presisjonsnivået hun holder.

Det er på grunn av språket at Morrison kan fortelle en historie som på mange måter allerede er så kjent for leseren, og likevel få den til å virke helt ny. Klisjeer finnes ikke her, verken i språk eller tematikk. I tillegg kommer den fascinerende kontrasten mellom innholdets brutalitet og sensualiteten i språket. Morrison skriver sensuelt, enten hun skriver om kjærlighet eller grusomhet. Egentlig oppsummerer hun sin egen stil veldig godt i et avsnitt hvor Sethe undrer på om det er vakkert i helvete:

Plutselig lå Sweet Home der og bølget, bølget, bølget ut for øynene på henne, og selv om det ikke fantes et blad på den gården som ikke ga henne lyst til å skrike, bølget den foran henne i skamløs skjønnhet. Den så aldri like fæl ut som den var, og det fikk henne til å lure på om det var pent i helvete også. Ild og svovel, jo visst, men skjult i grønne lunder. Gutter hengende fra de vakreste platanene i verden.

Ild og svovel skjult i grønne lunder. Akkurat sånn skriver Toni Morrison. Elskede er for øvrig meget godt oversatt av Mona Lange, så oversettelsen er et utmerket alternativ hvis man sliter med Morrison på engelsk. Sist jeg leste Toni Morrison, leste jeg Sula på originalspråket. Nå når jeg leser Morrison i norsk oversettelse, hører jeg fortsatt den morrisonske stemme i hodet mens jeg leser. Sånn skal det være.

Mona Lange har holdt seg for god til å prøve å oversette sørstatsdialekt til et eller annet dårlig norsk alternativ. Istedet holder hun seg til bokmål, og legger heller inn noen små markører her og der for å henvise til orginalen. Et eksempel er linjen: «Det gjorde jeg, men nå vil jeg ha meg noe fløyel». Det er det som står. Men i hodet mitt hører jeg «I did, but now I wanna get me some velvet» med slepende sørstatsdialekt. Sånn oversetter man det som ellers ikke lar seg oversette, istedenfor å gjøre som Torstein Bugge Høverstad i Morrisons Sangen om Salomon og bruke hedmarksdialekt. Det siste jeg vil høre i hodet når jeg leser om slaveriets forferdelse, er en dialekt som får meg til å tenke på Vazelina Bilopphøggers reklamere for Pizza Grandiosa. Det slipper jeg heldigvis her.

Toni Morrison er blant mine aller største favoritter blant Nobelprisvinnerne i litteratur. Jeg gruer meg allerede til Elskede er lest ferdig. Hva i alle dager leser man etter en slik roman?

Lesesirkel september: Elskede

I september har vi lest den andre amerikanske Nobelprisvinneren på rad i lesesirkelen, og denne gangen var det Toni Morrisons Elskede sin tur. Jeg fikk ikke lest John Steinbecks Vredens druer i august, men hvis jeg får høre fra noen som har lest begge at den holder samme nivå som Elskede, skal jeg kaste meg over den så umiddelbart jeg bare kan. For i mine øyne blir ikke litteratur bedre enn dette.

Morrison vant forresten Pulitzerprisen  for boken også, bare for å gni det inn. Og i 2006 ble Elskede kåret av New York Times til beste amerikanske skjønnlitterære verk de siste 25 årene.

Det handler om slaveri, barnedrap og spøkelser i menneskeform. Jeg har ikke lest ferdig boken ennå og aner ikke hvordan det ender. Men jeg har så mye å si om Elskede at jeg blogger om den i dag likevel. Den er årets desidert sterkeste roman for min del, med høy gåsehudfaktor og krav til sjeldne superlativer jeg må slå opp i ordboka for å finne. Jeg håper jeg ikke er den eneste som har kommet i gang med dette mesterverket av en bok.

Du kan legge igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under, enten du blogger om boken i dag eller på etterskudd. Du trenger ikke å ha lest hele boka for å skrive om den. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken, som får tilsendt en av de neste bøkene i lesesirkelen. Jeg prøvde å finne noen som har blogget om boken før, uten hell. Hvis du har skrevet om den eller vet om noen andre som har gjort det, legg gjerne igjen lenke i kommentarfeltet.

God søndag!

En norsk spion

Aslak Nore debuterte nylig som skjønnlitterær forfatter med spenningsromanen En norsk spion. Fra før har han skrevet Gud er norsk (2007) og Ekstremistan (2009) og ifølge et kjapt googlesøk klart å tirre på seg en god del folk som liker å kjefte. Jeg har ikke lest bøkene og aner ikke hvorfor de kjefter. Men En norsk spion har jeg lest, og det blir ingen kjeft fra meg. Tvert imot. En norsk spion kombinerer spenningsromanens plott og struktur med en tematikk som engasjerte meg langt utenfor fiksjonens rammer. Jeg lot meg underholde av spreke spioners spenstige stunts mens jeg lærte veldig mye nytt og viktig om verden som jeg ikke visste fra før.

Peter Wessel er en norsk spion (eller etterretningsoperatør, hvis du absolutt nekter å være romantisk); en dannet intellektuell som tilfeldigvis også kan sparke ned dører når situasjonen krever det. Han ble rekruttert til en frittstående og nokså hemmelig del av den norske etterretningstjenesten etter å ha studert arabisk i Beirut. Han har stor interesse for islamsk kunst og kultur, snakker flytende arabisk, og har et utseende og en tilpasningsevne som gjør at han kan skli ubemerket inn i enhver folkemengde mellom Middelhavet og langt inn i Sentral-Asia. Sammen med partnerne Kåre og Ivana får han i oppdrag å reise til Dubai for å hente en avhopper fra den iranske revolusjonsgarden til Norge. Oppdraget mislykkes, men de får vite at et parti missiler skal smugles inn i Afghanistan for deretter å rettes mot norske interesser. Peter Wessel må avbryte planen om å reise hjem til Norge for å flytte sammen med kjæresten Emma, og heller sette seg på flyet til Kabul for å stanse angrepet.

En norsk spion er like mye spektakulær reiseskildring og engasjerende refleksjon rundt norsk utenrikspolitikk og krigen i Afghanistan, som det er klassisk handlingsdrevet spionaction. Det ser ut til at Nore har gjort research nok til å kunne fylle minst fem romaner, men han deler likevel kunnskapene sine raust med leseren i stedet for å spare gnient til neste roman. Det går ikke bare i etterretning, våpen og politikk, men også i islamsk kunst, historie, språk og kultur. Med andre ord er det en roman hvor jeg som er over gjennomsnittlig glad i å google, slipper å google, fordi alt jeg ellers ville ha googlet står i boken allerede. I min private og nerdete leserverden er dette et ypperlig (og ikke minst tidsbesparende) kvalitetstegn.

Egentlig er formkravene i spenningssjangeren så fastlåste at det er lett nok å falle igjennom om man ikke skal behandle godt romanstoff i tillegg. Ved å ville kombinere ganske tung tematikk med spenningsromanens rigide form, har Nore gjort det vanskelig for seg selv. For mye informasjon og refleksjon senker spenningen, og spenning må man ha i en spionroman. Løsningen på problemet ser interessant nok ut til å være valget av fortellerinstans, og at den typisk allvitende tredjepersonsfortelleren er valgt bort. Istedet forteller Peter Wessel historien selv. Det er han som opplever og tenker, og videreformidler det hele til leseren.

Grepet er vellykket og har mange fordeler. Forfatteren kan låne sin hovedperson det jeg ubeskjedent går ut fra er mange av sine egne tanker og erfaringer, og dermed gi Wessel en indre ambivalens, et engasjement og en empati som tilfører dybde og troverdighet. Wessel er like mye en fortolker av begivenhetene som han er hovedperson og aktiv deltaker i handlingen. Det flytter mye av fokuset bort fra ham, og over på menneskene han møter og konfliktene i området.

Leseren får dermed en helt unik mulighet til å leve seg inn i det som for de fleste av oss er en fullstendig ukjent del av verden. Vi snakker mye om Afghanistan, men mest som en politisk kampsak (for eller imot norsk deltakelse?). Få av oss vet hvordan det er å være der. Men Peter Wessel blir ikke bare våre øyne på stedet; han høyner enda en gang ved å innse at det er hans valg å jobbe i området, og at han like gjerne kan velge å sette seg på neste fly hjem til tryggheten i Norge. Han har en retrettmulighet afghanerne selv mangler. De sterkeste delene av boken er de delene hvor Wessel (og jeg) tar innover seg hva det faktisk betyr for sivilbefolkningen å måtte leve i en krigssone hvor mektige land blander seg inn, tenker storpolitikk og kriger mot hverandre på siviles bekostning. Aschehoug markedsfører boken som «en rå agenthistorie», og det er den. Men det er også en rå agenthistorie som kan få følsomme jenter som meg til å gråte sine modige tårer over virkeligheten boken skisserer.

På det politiske planet diskuterer boken blant annet Norges rolle i Afghanistan. Den iranske avhopperen slår tidlig fast at Norge er NATOs svakeste ledd fordi andre land tåler døde, noe vi ikke gjør. Det er ubehagelig og skremmende å lese om hva dette innebærer i praksis, spesielt fordi jeg mangler grunnlaget for å skille mellom hypoteser og fakta, fiksjon og virkelighet. Men Norge får i alle fall passet sitt påskrevet hva angår vårt image og selvforståelse som fredsnasjon. Bak edel retorikk finner man gjerne mindre edle motiver.

Samtidig er Wessels versjon nettopp det. Hans versjon. Siden Wessel er den som tenker og fortolker, virker sannhetene han kommer frem til både relative og usikre. Dermed blir det like spennende å lese om hvordan Wessel opplever krigen i Afghanistan i et politisk og etisk perspektiv, som det er å lese om hans eksotiske nærdødenopplevelser i den afghanske fjellheimen. Wessel må kjenne på paranoiaen over ikke å kunne stole på noen. Som leser kan jeg kjenne på paranoiaen over ikke å vite hva som er sant om en krig landet mitt deltar i. Når boken da veksler mellom rene actionscener og dypere analyser av politiske og etiske aspekter ved krigen, blir begge deler like spennende. De blir til og med to sider av samme sak. Det er en snedig måte å forholde seg til spenningssjangerens krav på, uten å underordne seg dem.

Romanen problematiserer krigen på en nyansert og tankevekkende måte, uten å forenkle konflikten eller gjøre det lett å ta stilling. Jeg fant mange overraskende poenger. For eksempel visste jeg ikke – som selv lever i et samfunn hvor muslimske selvmordsbombere visstnok er selveste frykten – at de har desto større grunner til å være redde for dem i Kabul. Fattige fanatiske pakistanere har mye lettere for å sprenge seg selv og andre i luften i nabolandet enn de har i vesten, og det virker som om dette er en mulighet de gjerne benytter seg av.

Samtidig er En norsk spion vel så mye eventyr, underholdning og spionromantikk som noe annet – komplett med trekantdrama og alt. Peter Wessel kan selvsagt ikke være barsk og kjekk spion uten å ha flere vakre damer å velge mellom. Så kan man heller bare spekulere på hvorfor vi lesere helst flykter fra virkeligheten ved å lese bøker fra en virkelighet som er mye jævligere enn vår egen.

Pirke litt må jeg også, ellers kommer verden i ubalanse. I andre del av romanen blir det veldig mange tilbakeblikk på rad. Tilbakeblikkene er relevante og nødvendige, men kunne med fordel ha vært fordelt litt jevnere utover de 400 sidene. Nore kutter ofte ut personlige pronomener i subjektsform, slik man gjerne gjør i det uformelle skriftspråket. Når det gjøres i fortellermodus, er det et stilvalg som kler sjangeren. Men av og til sniker det seg også inn i dialoger, og der brukes det vanligvis ikke. Man kan godt skrive «var der i går». Men man sier som regel «jeg var der i går».

Alt i alt var En norsk spion en roman jeg fikk svært mye ut av å lese. Underholdning er alltid bra, kunnskap og nye perspektiver er desto bedre. Selv om jeg nå blir enda kvalmere enn før av å lese kommentarene fra velfødde nordmenn som leker Gud i nettavisenes kommentarfelt. En forsvinnende liten pris å betale, tross alt.

Nå er jeg dessuten utrolig fornøyd med at jeg klarte å skrive såpass langt om boken uten å nevne med et ord at Aslak Nore er sønnen til Kjartan Fløgstad.

Takk til Aschehoug for leseeksemplar.

Er du klar for debatt?

Det er bare to dager igjen til det store bokbloggertreffet hvor ca 50 norske bokbloggere skal møtes under Oslo bokfestival. Vi skal møtes for å bli bedre kjent, og ikke minst for å snakke i det uendelige om bøker og blogg. Etter hvert får vi besøk av forlagsrepresentanter som skal si noen ord for anledningen om hva de tenker om oss bokbloggere, hvilke erfaringer de har gjort seg, og hvilke strategier de har mot oss. Bokbloggerne kan stille spørsmål, enten de er nysgjerrige, praktiske eller kritiske. Alt dette skjer under et lukket arrangement for påmeldte bokbloggere. Men vi skal også ha debatt, og denne debatten er åpen for absolutt alle som ønsker å komme. Den finner sted i Gyldendalhuset på Sehesteds plass kl 16.00 førstkommende lørdag, og temaet for debatt er bokbloggernes rolle i den norske litterære offentligheten.

Panelet består av syv deltakere, hvorav tre av oss er rutinerte bokbloggere. Elin fra Bokelskerinnen skal lede debatten. Jeg skal delta i panelet sammen med Rose-Marie og Janke fra henholdsvis Rose-Maries litteratur- og filmblogg og Jeg leser. Vi var veldig spente på hvilke andre deltakere som ønsket å stille opp, og hadde klare formeninger om hvem vi ville ha i panelet. Vi kan si det sånn at jubelen derfor stod i taket på et av Facebooks hemmelige bakrom da vi denne uken endelig fikk siste navn på plass og kunne konkludere med at vi har satt sammen drømmepanelet. Et skikkelig dream team. De fire som kommer for å diskutere bokblogging sammen med oss er Bernhard Ellefsen fra Vagant, litteraturkritiker Merete Røsvik Granlund, forfatter Kristine Tofte, og informasjonssjef i Schibsted forlag Anne Iversen.

Det er bare å glede seg. For de som også ønsker å forberede seg før debatten på lørdag, har jeg noen lesetips. Du kan sjekke bloggen Kommafeils diskusjon om bokblogging fra i fjor, som var en respons til Bernhard Ellefsens innlegg i Vagant 4/2011. Ellefsen deltok også i diskusjonen hos Kommafeil. Du kan selvfølgelig også lese innlegget i Vagant, og/eller svaret til bloggeren Oda Bahr, som stod på trykk i Vagant nr 1/2012. Ellers anbefaler jeg innlegget Merete Røsvik Granlund holdt om litteraturkritikkens kår i Norden under Kritikfestivalen i Malmö i februar i år, hvor hun også snakker om bokblogging. Et annet tips er Thomas Moens innlegg fra tidligere i uken på Cappelen Damms blogg. Eller du kan lese deg opp på noen av bokbloggdiskusjonene som har funnet sted på norske bokblogger siden i sommer, hos Solgunn sitt, thauke2read, Skrift, Flukten fra virkeligheten og Nina forfatter. Har du flere lesetips, kom med dem!

This just in! Jankes gode innlegg om blogging og demokrati, dessuten om bokbloggturneen til Cappelen Damm.

Panelet går for en nyansert, reflektert og god debatt om bokbloggernes rolle i den norske litterære offentligheten. Vi ønsker blant annet å diskutere bokblogging opp mot øvrig litteraturkritikk, bokbloggernes forhold til forlag, bokbloggernes innflytelse og makt i det litterære feltet, og årsakene til bokbloggernes popularitet. Vi ønsker å snakke om positive og negative sider ved bokblogging, og gråsonene mellom dem. Vi ønsker dessuten å snakke om seriøsitet, kvalitet og ansvar.

Det blir neppe en debatt hvor deltakerne river hodet av hverandre, for jeg tipper at vi alle har både positive og negative ting å trekke frem. Dere som skal være publikum må ikke glemme at dere kan stille spørsmål eller kommentere etterpå. Hvis debatten trekker litt ut, har vi fått klarsignal fra Gyldendal på at vi får lov til å boltre oss i huset deres mens de selv holder krimfest utenfor dørene.

Siden jeg skal sitte i panelet på lørdag og har visst det siden før sommeren, har jeg rukket å tenke en god del rundt tematikken. Jeg har tenkt så mye at det har gått utover både egen blogging, lesing av bøker, og lesing av andres blogger. Derfor har jeg også fulgt diverse diskusjoner på bokblogger i det siste med stor interesse og like stort engasjement. Blant annet har jeg tenkt på hvor mye norske bokblogger og bokbloggmiljøet har forandret seg siden jeg begynte å blogge for to og et halvt år siden. Hvor mye bloggene og miljøet har forandret seg bare i løpet av 2012. Og hvor mye av denne utviklingen jeg mener har gått i en negativ retning. Når jeg deltar i panelet på lørdag vet jeg at jeg har veldig mye positivt å si om norske bokblogger. Men jeg har også mye å si som er negativt. Jeg skal prøve å skissere det her, med fokus på kvalitet og innhold.

Først vil jeg si noe om hva jeg mener er kvalitet på bokblogg. Deretter vil jeg si noe om hva jeg mener er dårlig kvalitet. Hvis du selv blogger om bøker, bør du lese det jeg skriver nøye og ikke være altfor beskjeden. Du kan like gjerne være klar for å klappe deg selv på skulderen. Og jeg advarer deg: Hvis du er for beskjeden, risikerer du å føle deg truffet av en kritikk som ikke var ment for deg.

Mange av de flinkeste bokbloggerne er amatører hvis man tenker utdannelse og jobb. De har aldri studert litteratur og de har aldri jobbet med bøker. De er fritidslesere. Likevel er de gode lesere. De er ikke amatører i den forstand at de ikke har peiling på litteratur. De har lest mye og de har lest relativt bredt. De har lest mange nok gode bøker til å kunne skille dem fra de dårlige. Mange skriver personlig, men aldri helt subjektivt, selv om de gjerne trekker inn sin personlige opplevelse av boken når de skriver. De er i stand til å kunne skrive om en bok og si noe om karakterer, tematikk, struktur og språk. De har engasjerte meninger om det de leser, og ønsker å dele dette med andre lesere. Selv om de aldri har sittet dag ut og dag inn i et klasserom og diskutert litterær kvalitet, har de likevel lest nok bøker til å vite omtrent hva kvalitetsvurderinger handler om, og at det til syvende og sist er kvalitet i en eller annen form vi lesere er på jakt etter. Bokbloggere er gode på formidling, og de tar hensyn til leseren på en måte andre kritikere ikke alltid gjør. Likevel er de nok på et eller annet nivå klar over at man ikke kan være god på formidling hvis man ikke samtidig har et innhold å formidle.

Gode bokbloggere har sin egen agenda, og sin egen stil. Det spiller ingen rolle om bloggeren skriver langt eller kort, humoristisk eller strengt saklig, personlig eller nøytralt, publiserer fire ganger i uken eller fire ganger i måneden. Selv om de kanskje ikke tenker spesielt mye over hvilken funksjon bloggen deres har i den store verden der ute, trenger de ikke å bekymre seg for at den tilfører verden noe den ikke trenger. De har gjort sitt beste ut fra forutsetningene de har, enten det gjelder tid, kunnskap eller evner. Og det er mange lesere der ute i Norge som er glade for at de bestemte seg for å starte bokblogg.

Men mens norske bokblogger blir stadig mer populære og får større innflytelse på bokmarkedet, har det kommet stadig flere nye bokblogger til miljøet som er useriøse og dårlige. Så lenge jeg har blogget har det vært mulig å finne dårlige bokblogger, men antallet dårlige bokblogger er i ferd med å eksplodere. Den nedre grensen for kvalitet vil ingen ende ta. Det er likevel få bokbloggere, om noen, som tør å si noe om hva som er dårlig bokblogg. Jeg melder meg gjerne som førstemann ut.

Dårlig bokblogg skrives av folk som har en kunnskap om litteratur, en skriftlig formuleringsevne og/eller en evne til refleksjon som ligger under det man forventer av elever i videregående skole. De avslører en konsekvent manglende evne og vilje til å tenke kritisk og selvstendig om bøkene de leser. De skriver innlegg om bøker som baserer seg på et kort handlingsreferat og en konklusjon om at boken er gøy eller kjedelig å lese, og hvorvidt den er rørende, spennende, underholdende og fengende. Konklusjonene er stort sett sterkt subjektive, i hovedsak basert på personlig smak, og ender ofte i en euforisk hyllest av hvor herlig, magisk og vakker akkurat denne boken er. Det er en anmeldelse av leseropplevelsen, ikke av boken. Likevel avsluttes «anmeldelsen» ofte med anbefalingen om at alle andre må lese boken, og et nærmest obligatorisk terningkast 6.

Man kan gjenkjenne en dårlig bokblogg ved at de følger en helt enkel oppskrift som gjør den til forveksling lik mange andre blogger med maken oppskrift, og at de stort sett skriver det samme om alle bøkene de leser. Har du lest ett innlegg, har du lest dem alle. De har egentlig ingenting annet å si enn at de synes bøker er fantastiske eller kjedelige, alt etter som. Enten produserer de svært lite selv, og deltar istedet på ulike bokbloggtemaer x antall dager i uken hvor de får mange treff. Eller de skriver overfladiske og ubegrunnede «anmeldelser» av bøker som bærer preg av å ha blitt skrevet og publisert i all hast. Det går mye i klipp og lim. Disse bloggerne snakker likevel i enhver sammenheng om hvor viktig det er å spre leseglede; en leseglede som ser ut til å være tuftet på tanken om at litteratur skal være opium for folket.

Stadig oftere er bøkene de skriver om mottatt fra forlaget eller som gave fra forfatteren. Og det er her det useriøse kommer inn i bildet. Mange av disse bokbloggerne bedriver i praksis ren reklame for bøker. Fordi de ikke mener noe, fordi de ikke tenker noe, fordi de ikke tar stilling til noe utenfor sin egen subjektive leseropplevelse, er det de egentlig driver med ren markedsføring for bøker. Det er sannsynligvis ikke sånn det er ment, men det er likevel nøyaktig det det er. Det burde ikke overraske noen at disse bloggerne er så populære blant forlag og forfattere. Prinsipielt sett er det ikke avgjørende hvorvidt bloggeren som driver reklameblogg har mottatt boken gratis eller ikke; gratis bok gjør bare denne reklamen desto mer graverende.

I tillegg kommer forutsetningene disse bloggerne har til å kunne skrive noe vettugt om bøker. Bokblogg har alltid vært lavterskel i positiv forstand. Nå er det imidlertid i ferd med å bli så lavterskel at du såvidt kan ha klart å karre til deg en ståkarakter i norsk skriftlig på videregående, og likevel fritt «anmelde» bøker i lesegledens navn. Det absurde ved at du samtidig skal vurdere det skriftlige arbeidet til meget skrivekyndige forfattere, er det ingen som ønsker å ta opp. Tvert imot. Diskusjonene på bokblogger og andre sosiale medier i det siste tenderer heller mot at man bør forsvare slik bokblogg, ut fra argumenter som ikke egentlig er argumenter, men snarere en referanse til Kardemommeloven. At alle må få lov til å gjøre akkurat det de vil på egen blogg så lenge de ikke plager noen, og at det viktigste med bokblogg er å ha det gøy. Dermed ender mange opp med å forsvare dårlig bokblogg på et prinsipielt grunnlag til tross for at de selv styrer unna slike blogger og derfor kanskje ikke engang tar innover seg hvor ille det står til.

Men hvis vi alle er enige om at det finnes gode og dårlige bøker, må vi også kunne være enige om at det kan skrives godt og dårlig om disse bøkene. Når det da proklameres fra alle kanter i bokbloggmiljøet at vi er en gjeng lesere som er villige til å slakte en bok forfatteren kanskje har brukt fem år på å skrive, men at vi for all del ikke ønsker å uttale oss kritisk om et blogginnlegg som en annen blogger tilsynelatende har jobbet med i ti minutter, da er det noe som skurrer. Vi skal liksom være ærlige og tøffe når det kommer til å vurdere arbeidet til en forfatter, et arbeid vi muligens ikke engang har tilstrekkelig språklig kompetanse til å vurdere, men tyr til snillisme eller unnvikelse når det gjelder å vurdere hverandres skriving. Der skal hurraropene og de rause komplimentente hentes frem, og hvis man ikke har noen lovord på lager, kan man bare hoppe videre til neste blogg i all stillhet. Hvis det er sånn det skal være, bør ingen bli overrasket når man i neste omgang får høre at man har null troverdighet som bokblogger. Bokbloggere vet at det er forskjell på bokblogg selv om vi ikke snakker om det, men kritikere og skeptikere skjærer alle over en kam.

En del bloggere har spurt seg hvorfor vi skulle gidde å bruke tid på å kritisere andre bloggere for det de driver med. Jeg har full forståelse for at mange lar være å engasjere seg og heller fokuserer på egen blogg og bloggene de liker. Men jeg forstår ikke helt hvilken interesse man da skulle ha av å forsvare bokblogger man selv ikke engang gidder å lese. La meg si litt om hvorfor jeg bruker tid på det, og ikke kommer til å slutte å gjøre det med det første. I innlegget Merete Røsvik Granlund holdt om litteraturkritikkens kår i Norden tidligere i år, plasserer hun bokblogging oversiktlig og fint inn sammen med den profesjonelle litteraturkritikken – som for tiden har nokså dårlige vilkår, mens bokbloggingen blomstrer. Som Granlund sier: «Det er synd å overlate dette feltet til dem som forstår internett, men er amatører når det gjelder litteratur.»

Jeg er enig, det er synd. Og siden jeg selv både blogger om bøker og jobber med litteratur, har jeg intet ønske om at dette feltet skal overtas av en rekke lidenskapelige bokelskere som overhodet ikke ønsker eller evner å forholde seg kritisk til bøker, men som har desto større peiling på hvordan de skal skaffe lesere til bloggen sin. Jeg vil gjerne yte litt motstand mot denne gladbloggingen og understreke at det er fullt mulig å ha et ømt og bokelskende hjerte som samtidig er tilkoblet en operativ hjerne, og at det er mulig både å elske bøker og å vurdere dem kritisk. Det finnes mange gode bokblogger der ute som beviser nettopp det.

Og det er nå en gang slik at en bokblogg som ikke krever innlogging er offentlig tilgjengelig for alle som gidder å lese og mene noe om det som skrives. Det samme demokratiet som sikrer enhver nordmann retten til å starte blogg og blogge ukritisk i vei om bøker, sikrer samtidig alle andre nordmenn retten til å mene noe om det bloggeren skriver. Du kan siteres på det du skriver, du kan stilles til ansvar for det du skriver, og det du skriver kan brukes mot deg av folk som ikke vil deg vel. En bokblogg er ingen vernet bedrift for bokelskere. Stikker du hodet fram i din kjærlighet til bøker, er det ingenting som hindrer andre i å kappe av deg hodet og slippe unna med det, selv om du føler deg såret og overkjørt etterpå. Dette er ikke min personlige mening, det er et faktum. Man blir ikke stevnet for retten i Norge for brudd på Kardemommeloven. Derfor mener jeg at forsøket på å håndheve en slik mentalitet oss bokbloggere mellom, er å lyve til oss selv og til hverandre. Og det gjør de mer ukritiske bloggerne til enkle ofre for bransjefolk som tar en spansk en.

Og hvis det er én ting jeg er sikker på, er det at bokbloggere ikke kan oppnå en innflytelse i det norske bokmarkedet uten at folk utenfor bokbloggsfæren blir interessert i å vurdere hva vi egentlig driver med. Det at forlagene retter stadig større oppmerksomhet mot oss og ønsker å gi oss eksemplarer av bøkene sine, er første tegn på hvilken innflytelse vi er i ferd med å få. Når forlagene blir interessert i oss, følger kritiske røster etter. De bryr seg neppe noe særlig om at bokbloggere internt har etablert en tone som dikterer at alle må huske å være snille med hverandre. De kommer til å si akkurat hva de mener, og de trenger ikke å ta noen slike hensyn. Det de regner som saklige diskusjoner, vil sannsynligvis bli tatt veldig ille opp av bokbloggere som mener at diskusjonene i det siste allerede har gått altfor langt over streken.

Bokbloggere trenger å ta eierskap over slike diskusjoner før noen andre kommer oss i forkjøpet. Vi trenger å snakke om kvalitet og innhold, og vi trenger å vise at vi tar ansvar for det vi skriver og formidler. Om man ikke ønsker å forholde seg aktivt kritisk til blogger man synes er dårlige, trenger man i det minste ikke å forsvare dem. Og jeg mener vi bør ønske diskusjoner om kritikk og innhold på blogg mer velkommen enn nye bloggere som ennå har til gode å vise at de har noe å bidra med. De bloggerne som tar seg tiden og bryet og risikoen det er å starte og følge opp slike diskusjoner, gjør det fordi de er engasjert i både bøker og bokblogg, ikke fordi de ønsker å krenke eller såre noen.

Heldigvis finnes det mange virkelig gode bokbloggere i Norge, bloggere som gjør en stor innsats for å skrive engasjert, selvstendig og bra om bøkene de leser – og de gjør det helt gratis, på fritiden, bare fordi de har lyst. Vi trenger derfor ikke å legge listen så lavt at alle kan være med. Istedenfor å belønne bloggere som håper på stor gevinst med liten innsats, kan man heller tenke at det skal lønne seg å gjøre så godt man kan. Da spiller det ingen rolle om man er amatør aldri så mye, man kan like fullt ha noe viktig å bidra med. Bokblogg kan godt være lavterskel uten å være lavmål. Og bokblogg trenger ikke å bli mindre gøy selv om man er opptatt av kvalitet. Tvert imot. Hvis vi er så lidenskapelig opptatt av bøker, kan vi ikke da være enige om at de fortjener å skrives godt om? Og så overlater vi den rene og ukritiske bokreklamen til de som får betalt for å jobbe med det.

Vi sees på lørdag!

Septemberlesning

Dette innlegget gleder jeg meg skikkelig til å skrive. Improvisasjon er påkrevd. Jeg brukte opp lesetørketemaet i august, og nå må jeg finne på noe nytt å skrive om uten å lyve på meg optimistiske tanker om at september blir måneden da jeg atter vender tilbake til de helfrelste leseres rekker. Syv dager ut i september har jeg til sammen lest 5 sider av Karen Blixens Den afrikanske farm. That’s it. Med andre ord finnes det folk som utelukkende leser kokebøker som har lest mer enn meg så langt i september.

Men hva innebærer denne lesetørken egentlig? Hvordan fungerer den i praksis? Det kan jeg avsløre. I går hadde jeg benket meg i sofaen med Blixen-bok og katt, fast bestemt på å lese minst fem sider sammenhengende. Men etter to sider kom jeg til en sammenlikning mellom en av Blixens beste venner, Berkeley, og en katt. Hun skriver: «Han eide ikke prinsipper, men hadde forbløffende mange fordommer, slik man kan tenke seg at en katt må ha». Jeg har vært lykkelig katteeier stort sett hele livet, men dette har jeg aldri tenkt på. Siden jeg tilfeldigvis hadde et prakteksemplar liggende ved min side, måtte jeg lufte denne hypotesen for henne. Dermed ble boken lagt til side og glemt. Dessverre, må jeg vel si, for det viste seg at katten min likevel har ett prinsipp: Å ikke besvare spørsmål stilt på andre språk enn kattepusisk. Og det har jeg aldri klart å lære meg.

Når jeg ser tilbake på de siste par månedene, er det stort sett slik det har vært. Jeg tåler ikke at forfattere skriver om temaer som interesserer meg, eller stiller spørsmål jeg anser som viktige å besvare – for eksempel om kattene mine mangler prinsipper og er fordomsfulle. Med en gang jeg kommer til slike ytterst tankevekkende partier, blir boken glemt og jeg suges inn i et filosofisk vakuum hinsides tid og rom. Eller jeg får en ubendig trang til å google. Hvis Blixen nevner Somaliland, må jeg google det for å finne ut hva forskjellen på Somaliland og Somalia er. (Somaliland er ifølge wikipedia en uavhengig republikk (etbl. 1991) og en del av landet Somalia (uavhengig siden 1960).)

Dette trenger jo ikke å være så dumt, tenker du sikkert, så lenge jeg lærer noe nytt? Hvis jeg om et år eller to spiller Trivial Pursuit eller deltar i en quiz, vil jeg f.eks. kunne besvare spørsmål om Somaliland og Somalia som jeg ikke hadde visst uten å google, og jeg kan høste heder og ære og virke meget smart og kunnskapsrik. Det er bare det at hjernen min ikke klarer å huske slike ting, ikke engang fra mandag til torsdag. Så når jeg om ett år får spørsmålet «når ble Somaliland en uavhengig republikk?», vil jeg være helt sikker på at jeg kan svaret. Men når jeg da prøver å vri hodet for å huske årstallet, vil hodet mitt fylles av Blixens hypotese om at katter mangler prinsipper og er fordomsfulle. Og det vil bli mitt svar. Det er ytterst frustrerende.

Likevel har jeg en slags plan om å lese en bok i september. Månedens utvalgte er lesesirkelboken Elskede av Toni Morrison. Den er valgt fordi den er lesesirkelbok, fordi jeg har skulket nok for i år, og fordi jeg begynner å le ved tanken på å skulle lese hele Forsyte-sagaen i oktober. Elskede er valgt fordi den er kort, under 300 sider. Og den er valgt fordi Morrison skriver om slaveriet i USA, og jeg i min ukontrollerte googling bare er nødt til å komme over informasjon som jeg trenger på eksamen i amerikansk kulturkunnskap i høst. Boken er hentet frem og ligger klar på bordet. Nå gjenstår det bare å åpne den og begynne å lese. Syv dager ut i september har jeg fortsatt ikke klart det. Istedet klamrer jeg meg til Blixen, min nye sutteklut. Jeg kunne selvfølgelig hatt som mål å lese ferdig Blixen i september istedet, men jeg har hatt som mål å lese ferdig Blixen i et helt år nå, og du ser jo hvordan det har gått med den planen.

I tillegg har jeg som mål å begynne å lese bokblogger igjen. Jeg falt av lasset før sommeren en gang, og har ikke klart å komme tilbake til mine tidligere så gode rutiner. Men jeg sliter med å finne ut hvordan det skal gjøres. Hjernen min har ikke kapasitet til å sile noe særlig, så jeg kan ikke bare surfe rundt på måfå lenger. Og det begynner å bli såpass mange bokblogger der ute at jeg innser at det er umulig å følge med overalt. Jeg vet ikke hvor mye tid jeg skal bruke på det, om jeg skal lese alle innlegg på få blogger, eller utvalgte innlegg på mange blogger. Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Hvor mye tid pr uke er det egentlig fornuftig å bruke på andres bokblogger uten at det går utover lesing, egen blogging, husarbeid, familie og andre viktige aktiviteter? Er det best å lese noen innlegg hver dag eller å ta et skippertak her og der?

Mens jeg grubler videre, får du ha en riktig fin september! Noen av dere ser jeg allerede neste lørdag. Jippi!!