I Alexandra Beverfjords andre kriminalroman Kronprinsen blir kjærestepar funnet drept i Oslos parker. Fellesnevneren mellom drapene er at det ene offeret er etnisk norsk og det andre innvandrer eller adoptert. Gruppen som står bak drapene kaller seg Hirden, et navn hentet fra aksjonsgruppen til Nasjonal Samling. Reporterne Agnes Lea og Joakim Lund Jarner fra Nyhetsavisen blir involvert i saken både profesjonelt og privat. Joakim fordi han mistet storesøsteren sin for mange år siden i et drap kamuflert som selvmord, muligens begått av de samme gjerningsmennene som igjen er på ferde. Samtidig har den skyldige fra Beverfjords første roman Kretsen saksøkt Nyhetsavisen for injurier, og håper å få Joakim sparket fra avisen. Denne delen av plottet binder første bok sammen med neste i det som ligger an til å bli en serie, og fokuserer på pressens arbeid med å avdekke kriminalitet og de etiske problemstillingene de må forholde seg til.
Kronprinsen har driv og tempo fra første til siste side, og var for meg en av de sjeldne spenningsromanene som er så handlingsmettet og helt uten dødpunkter at boken omtrent ble lest av seg selv. Beverfjord etablerer en rekke spenningsmomenter i teksten som angår både etterforskning og privatlivene til de ulike karakterene, og hun følger momentene effektivt opp gjennom hele boken. Faktisk skriver hun så effektivt og poengtert at jeg nesten måtte flire av hvor mange karakterer og historier hun klarer å presse inn på 300 sider uten å senke spenningen eller rote til plottet det aller minste. Jeg har stor sans for sånt.
Beverfjord gjør egentlig ikke så mye for å skille seg ut i mengden av norske kriminalromaner på markedet. Kronprinsen er ingen psykologisk krim, og plottet er ikke spesielt avansert. (Det skal dog sies at hun lurte meg likevel.) Språket hennes er journalistisk og tydelig, og i likhet med de aller fleste norske krimforfattere er Beverfjord ingen språklig eller litterær begavelse. Når boken likevel fungerer så godt som den gjør, er det kanskje nettopp fordi den ikke er et mislykket forsøk på å skrive litterært og dyptpløyende, men snarere en teknisk sett vellykket roman. Fordi teksten er skåret inn til beinet og kun essensen gjenstår, klarer hun å lage underholdende action ut av et materiale som andre krimforfattere sikkert ville ha trengt dobbelt så mye plass på å skrive om. Det passet meg utmerket, siden treighet og flat spenningskurve i mine øyne er en dødssynd i en kriminalroman. Det er tematikken og spenningen som er viktig her, og det er det som gjør boken underholdende og uhyre fengende.
Den politiske vinklingen er svært aktuell, med nynazister som tar livet av kjærestepar på grunnlag av etnisitet. Gjennom etterforskningen kommer Joakim i kontakt med en gruppe antinazistiske hackere som overvåker nynazister i hele Europa, der politiets sikkerhetstjeneste er for ensporet i sin overvåkning av muslimske trusler. Beverfjord får inn et morsomt poeng via politijurist Kristine Rosenberg når det første politiet gjør for å kartlegge potensielle nynazistiske gjerningsmenn, er å kalle antinazister inn til avhør. Det er de som sitter med oversikten over hva som rører seg i miljøet, ikke myndighetene. Antinazistene gjør langt på vei det som burde ha vært myndighetenes jobb, uten å få noe hjelp tilbake.
Det fikk meg til å tenke på den svenske journalisten Lisa Bjurwald, som i sin dokumentarbok Europas skam (2011) kritiserer europeiske myndigheter for å fokusere for ensidig på potensielle muslimske terrorister, uten å ta konsekvensene av at høyreekstreme grupper utgjør en like stor trussel. Høyreekstremisme og rasemotiverte drap har fått en helt annen kontekst i Norge etter Anders Behring Breivik, og Beverfjord integrerer perspektiver mer enn bare å bruke tematikken som utgangspunkt for plottet. Beverfjords nynazister får lov til å ha bedre motiver for sitt ideologiske ståsted enn dumhet og sneversyn, og boken oppleves derfor som relevant i tillegg til spennende.
Jeg fikk Beverfjords debutroman Kretsen i gave av Bokelskerinnen i fjor, og angrer litt på at jeg ikke leste den først. Selv om Kronprinsen har et selvstendig plott, avsløres sentrale deler av handlingen fra Kretsen her. Derfor er det nok lurt å begynne med den hvis man skal lese begge. Samtidig er jeg glad for at jeg nå har debuten til gode, for Kronprinsen fristet definitivt til å lese mer av Beverfjord. Sammenliknet med debuten til Camilla Läckberg, Isprinsessen, ligger Beverfjord i mine øyne allerede godt an til å slå svenskedronningen ned i støvlene. Det hadde hun i så fall fortjent, for jeg synes at hun skriver mye bedre krim enn det Läckberg gjorde på samme punkt i karrieren.
Takk til Gyldendal for leseeksemplar.
Lines bibliotek 