Rasismedebatten har blusset opp i Sverige igjen etter at noen fremtredende politikere i Sverigedemokraterna spredde hatefulle, rasistiske kommentarer anonymt på nett og ble tatt på fersken. En svensk bokblogger ved navn Jessica har tatt initiativ til en kampanje blant bokbloggere. I dag skriver vi et innlegg med overskriften Bokbloggere mot rasisme, der innholdet skal være antirasistisk og litteraturrelatert.
Jeg velger å kommentere utdrag fra Adolf Hitlers Mein Kampf og den franske forfatteren Irène Némirovskys notater til Storm i juni, en roman hun arbeidet med da hun ble deportert til Auschwitz i 1942, der hun døde samme år. Det er utdrag der Hitler og Némirovsky på en måte kommenterer hverandre. Hitler forklarer hvordan hans hat til jødiske kunstnere oppstod. Némirovsky var en jødisk kunstner som sommeren 1942 vet at hun snart skal dø, på grunn av Hitlers jødehat.
Jeg har ennå ikke lest hele Mein Kampf, men jeg har lest tilstrekkelig til å se Hitlers store svakheter som tenker. Han er overfladisk uten evne til å gå i dybden. Han er forutinntatt, og tilpasser åpenlyst «bevisene» sine etter fordommene han allerede har. Han lar følelser og anelser styre tankegangen, men kaller den likevel «fornuft». Han erstatter argumentasjon med retorikk. I stedet for å henvise til fakta, tyr han til litterære virkemidler. Han forholder seg ikke til virkeligheten, han fiksjonaliserer den.
What soon gave me cause for very serious consideration were the activities of the Jews in certain branches of life, into the mystery of which I penetrated little by little. Was there any shady undertaking, any form of foulness, especially in cultural life, in which at least one Jew did not participate? On putting the probing knife carefully to that kind of abscess one immediately discovered, like a maggot in a putrescent body, a little Jew who was often blinded by the sudden light.
Det Hitler mangler av argumenter, tar han igjen med effektive metaforer. En ukritisk leser vil la seg blende av de ekle sammenhengene han plasserer jøder i, og bildene vil klistre seg fast til netthinnen. Man trenger ikke å ha lest mange linjene før man begynner å assosiere jøder med lik i forråtnelse, byllepest, kloakk og smittefare. Hvis man ikke leser teksten på aktiv jakt etter argumenter, fakta og konkrete bevis, vil man kunne forveksle Hitlers teft for kraftfull billedbruk med sannhet. Men hvor blir det av bevisene, Adolf?
In my eyes the charge against Judaism became a grave one the moment I discovered the Jewish activities in the Press, in art, in literature and the theatre. All unctuous protests were now more or less futile. One needed only to look at the posters announcing the hideous productions of the cinema and theatre, and study the names of the authors who were highly lauded there in order to become permanently adamant on Jewish questions. Here was a pestilence, a moral pestilence, with which the public was being infected. It was worse than the Black Plague of long ago. And in what mighty doses this poison was manufactured and distributed. Naturally the lower the moral and intellectual level of such an author of artistic products, the more inexhaustible his fecundity. Sometimes it went so far that one of these fellows, acting like a sewage pump, would shoot his filth directly in the face of other members of the human race. In this connection we must remember there is no limit to the number of such people. One ought to realize that for one Goethe, Nature may bring into existence ten thousand such despoilers who act as the worst kind of germ-carriers in poisoning human souls. It was a terrible thought, and yet it could not be avoided, that the greater number of the Jews seemed specially destined by Nature to play this shameful part.
And is it for this reason that they can be called the chosen people?
I began then to investigate carefully the names of all the fabricators of these unclean products in public cultural life. The result of that inquiry was still more disfavourable to the attitude which I had hitherto held in regard to the Jews. Though my feelings might rebel a thousand times, reason now had to draw its own conclusions.
Hitler nevner ingen konkrete eksempler på jødiske kunstnere, teaterstykker eller bøker som ødelegger kulturen. Han går ikke nærmere inn på hva det er ved kunstverkenes innhold som virker så ødeleggende. Hvilke «Jewish questions» det er snakk om, sier han heller ikke noe om. Det eneste han har å komme med, er en forsikring om at han har studert teaterplakater og navn på forfattere og sett at et uvisst antall av dem er jødiske. Leseren skal overbevises gjennom effekten Hitlers studium av forekomsten av jødiske kunsternavn har hatt på følelsene hans, som han for anledningen kaller fornuft. Han forveksler sin egen verdensforståelse med sannhet, og inviterer leseren til å trekke paralleller mellom følelser og bevis. Men det er enkelt å avsløre tomheten bak Hitlers retorikk. Bytt ut ordet jøder med for eksempel lyrikere, avantgardister, nynorskbrukere eller nordlendinger, og se hvor overbevisende det virker.
Hitlers metode brukes hyppig av rasister, selv om de færreste kan konkurrere med hans utstuderte og skamløse sammenlikninger mellom mennesker og skitt. Men tankegangen er lik: «Jeg er et rettenkende og godt menneske som ikke har noe imot noen. Jeg er ingen rasist, men jeg kan ikke sitte å se på at De Andre ødelegger det som er så verdifullt og vakkert for meg og mine. Det er for mange av dem, og de er farlige. Hvis vi ikke passer på og setter i gang tiltak NÅ, vil de utslette oss.»
Likevel klarer de aldri å argumentere for det, de holder seg til antakelser og synseføling. Det siste bidraget kom fra en norsk politiker som forsvarte seg med at «det kunne ha skjedd.» Igjen: En fiksjonalisering av virkeligheten. Hvis noe kan skje i eventyr eller i ditt verste mareritt, kan det etter sigende også skje på ordentlig. Jeg har ennå til gode å lese solide og etterprøvbare argumenter for rasisme, det er sånn de snakker hele gjengen. Men for å bruke Hitlers ord mot ham og hans meningsfeller: On putting the probing knife carefully to that kind of abscess one immediately discovered, like a maggot in a putrescent body, a little Racist who was often blinded by the sudden light.
Irène Némirovsky var en av mange jødiske forfattere hvis bøker ble forbudt etter okkupasjonen av Frankrike. Ironisk nok var hun selv nokså skeptisk til jøder, og definerte seg som fransk, ikke jødisk. Hennes skepsis var imidlertid forankret i det hun anså for å være dårlige elementer i jødisk kultur, som hun ikke ville ha noe med å gjøre. Brevene hennes etter okkupasjonen avslører hvor forvirret hun er over å bli kategorisert som jøde når hun da vitterlig er fransk statsborger og har konvertert til katolisisme. Det er den evige diskusjonen om hva man skal legge vekt på. Etnisitet? Religiøs tilhørighet? Statsborgerskap? Som om man trenger å legge vekt på noen av delene.
Némirovsky var en av mange millioner mennesker som måtte bøte med livet på grunn av gjennomslagskraften i Hitlers rasetenkning. Et par uker før hun ble arrestert og sendt til Auschwitz for å dø, skrev hun om diktaturet i dagboken sin:
Man vil ha oss til å tro at vi befinner oss i en fellesskapstid, at individet må dø for at samfunnet skal leve, og vi vil ikke innse at det er samfunnet som dør for at tyrannene skal leve. Denne tiden, som tror den er «fellesskapets tid», er mer individualistisk enn renessansen eller de store føydalherrenes tid. Det er som om det fantes en viss mengde frihet og makt i verden, som skulle deles snart mellom millioner, snart mellom én eneste og millioner. «Ta restene etter meg,» sier diktatorene.
Derfor vil jeg ikke høre snakk om fellesskapsånd. Jeg har ingen ting imot å dø, men som fransk, tenkende vesen vil jeg forstå hvorfor jeg dør – og jeg, Jean-Marie Michaud [romankarakter], jeg dør for P. Henriot, P. Laval og andre fyrster, akkurat som en høne får hodet hugget av for å bli servert på disse forrædernes bord. Jeg for min del hevder at høna er mer verd enn de som skal spise den. Jeg vet at jeg er mer intelligent, bedre og mer verdifull i det godes øyne enn de to ovennevnte. De har makten, men det er en midlertidig og illusorisk makt. Den vil bli tatt fra dem av tiden, av et nederlag, av en skjebnens tilskikkelse eller av sykdom (slik det skjedde med Napoleon). Og verden vil bli forbløffet: Hva? kommer folk til å si. Var det dette vi skalv for?
Jeg besitter virkelig fellesskapsånd dersom jeg forsvarer min og alles del mot glupskheten. Den enkelte har bare verdi hvis han føler de andre menneskene, greit nok. Men det må være «de andre menneskene», ikke «et menneske». Diktaturet bygges på denne forvirringen. Napoleon ønsker intet annet enn Frankrikes storhet, sier han, men han skriver til Metternich: «Jeg gir blaffen i millioner av menneskers liv.» Hitler: «Jeg arbeider ikke for meg selv, men for Europa.» (Han begynte med å si: «Jeg arbeider ikke for det tyske folk.») Tanken er den samme som Napoleons: «Jeg gir blaffen i millioner av menneskers liv og død.»
Når jeg leser Némirovskys ord, forstår jeg hvorfor Hitler unngår å nevne navn på de jødiske «smittebærerne» i sitt manifest. Leseren kunne jo komme til å lese det de skrev, se at de hadde langt større forstand enn ham, og at det de skrev ikke var til forveksling likt ekskrementer.
Némirovsky har rett i at hvis man er opptatt av fellesskapet, kan man ikke gi blaffen i millioner av menneskers liv og død. Man kan ikke si at man arbeider for fellesskapets beste, samtidig som man undertrykker eller myrder deler av dens befolkning. Fellesskap handler om å tenke på «de andre menneskene», ikke bare seg selv eller de en kjenner, liker, likner og identifiserer som «sine egne». Fellesskap er ikke det samme som majoritet eller «folk flest». Rasisme er en trussel mot fellesskapet fordi det pr definisjon ekskluderer enkelte mennesker, og insisterer på at de er noe annet enn mennesker. Til forveksling like, kanskje, men annerledes og derfor mindre verdt.
Hva Hitler og Némirovsky har å gjøre i en moderne debatt om rasisme? Det meste, egentlig. De tjener som gode eksempler på at der rasisme har vokst seg sterk og innflytelsesrik, ender det alltid opp med at liv går tapt. Av grunner jeg ikke helt forstår, liker nordmenn å tenke på Holocaust som et enestående og avsluttet kapittel i historien. Relevansen begrenses visstnok av at det hendte for lenge siden, det var krig, det var tyskerne som gjorde det, de var nazister og de ville drepe jøder. Derfor er det tydeligvis noe helt annet når nordmenn i dag sammenlikner for eksempel Romfolket med rotter eller søppel som man vil ha «fjernet» fra Norge. Metoden for «fjerningen» er ikke alltid artikulert, men deportasjon og drap er blitt foreslått. De som vil ha dem «fjernet», vil sannsynligvis ta sjokkert avstand fra Hitler som diktator. Men de låner mer enn gjerne hans raseteorier, menneskesyn, kultursyn, retorikk og heslige metaforer. De vil etter sigende ikke være som Hitler, men de har ingen problemer med å tenke og snakke som ham.
De som liker å si «Jeg er ikke rasist, men …» insisterer ofte på at det finnes en vesensforskjell mellom såkalt uskyldig rasisme eller hverdagsrasisme, og den rasismen som fører til folkemord. Selv om de ikke er rasister selv, altså. Tja. Det finnes jo en slags forskjell mellom de relativt få som skrudde på gassen i Polen på 1940-tallet, og alle de som snudde ryggen til og lot det skje. Men det er ingen vesensforskjell. De som skrudde på gassen kunne ikke ha gjort det uten hjelp fra alle «hverdagsrasistene». De som ikke myrdet noen med egne hender, men «bare» mente at det fantes mennesker av andre raser som hadde liten eller ingen verdi, mennesker som ikke var som dem, og som derfor kunne deporteres til en ukjent skjebne uten at det var noen grunn til å gripe inn.
Folkemord er definitivt rasismens ytterste og mest brutale konsekvens, men den er likevel avhengig av «hverdagsrasismen» som enkelte liker å bagatellisere. Tankegangen er den samme. Skillet går ikke mellom de som mener at det er helt uunngåelig å snakke om «oss» og «dem», og de som snakker om hvem som fortjener å leve eller dø. Hvis man først venner seg til å snakke om «oss» og «dem», sklir det fort over i tanken om «oss» mot «dem», og på et eller annet tidspunkt finner man ut at det må iverksettes tiltak, ellers KOMMER DE OG TAR OSS!!! Frykt og overdrivelser er et nødvendig virkemiddel, og har man først tenkt at det er grunn til å være redd for monsteret under senga, er det ingen som gidder å slå på lyset for å sjekke om det finnes eller ikke. Deretter er det grei skuring. Monsteret under senga må vekk, ellers går det ikke an å sove i fred. Rasisme gjør meg derfor veldig engstelig, uavhengig av hvilken form den opptrer i. Jeg er livredd for enhver form for tenkning som umenneskeliggjør mennesker og fremstiller dem som om de var grunnleggende annerledes enn meg selv.
For å være konstruktiv har jeg laget en slags rasismetest, sånn at det er mulig for deg som leser dette å vite om du er rasist eller ikke. Tre enkle spørsmål. Hvis du svarer ja på minst ett av dem, er du pr definisjon en rasist.
1) Mener du at mennesker kan deles inn i ulike raser, der enkelte raser er mer verdt, mer utviklet og mer intelligente eller siviliserte enn andre?
2) Mener du at sosiale og kulturelle forskjeller kan forklares ved hjelp av raseteorier, og at det derfor er mulig å si noe konkret om individuelle personlige egenskaper ut fra rasemessig tilhørighet?
3) Mener du at ulike raser ikke bør blandes; at mennesker ikke bør formere seg på tvers av rase, ha samme pass, rettigheter eller nabolag? (Stikkord: Norsk pass, norsk adresse, norske rettigheter.)
Som sagt, hvis du svarer ja på minst ett av disse spørsmålene, er du en rasist. Da kan du heretter slutte å innlede setningene dine med «Jeg er ingen rasist, men …», og heller si det som det er: «Jeg er rasist, og fra mitt ståsted ser verden sånn ut …». Og så kan du samtidig vite at monsteret som ligger under min seng lyder ditt navn, ser ut som deg og tenker på en måte som skremmer livet av meg selv når jeg slår på lyset. Du tenker som Hitler, som Anders Behring Breivik. Mine mareritt handler om deg, og hva du kan klare å stelle i stand av jævelskap for andre mennesker, og dermed også for meg. Du vil ødelegge fellesskapet jeg lever i, og jeg kan love deg å gjøre alt som står i min makt for å forhindre at du lykkes med det.
Irène Némirovsky får avslutte innlegget, fra 28. juni 1942, to uker før deportasjonen:
Jeg sverger herved at jeg aldri skal la mitt nag, uansett hvor berettiget det måtte være, gå utover noen menneskeforsamling, uansett rase, religion, overbevisning, fordommer og feil. Jeg synes synd på de stakkars barna. Men jeg kan ikke tilgi enkeltindividene, de som skyver meg bort, de som kaldt lar en falle, de som er rede til å komme med sleivspark. Slike mennesker … om jeg bare slo kloen i en av dem en vakker dag … Når skal det ta slutt?
Lines bibliotek 