Måned: oktober 2011

Greven av Monte Christo

Edmond Dantès er en lykkelig mann. Han blir utnevnt som kaptein på seilskuten Pharaon allerede som nittenåring, og skal snart gifte seg med vakre Mercedes. Mer kan ikke den unge, beskjedne mannen ønske seg her i verden. Men ikke alle unner Edmond å seile lykkelig og nygift inn i solnedgangen. Herr Danglars ønsker å få kapteinsjobben på skuta fremfor Dantès. Mercedes’ fetter Fernand er hodestups forelsket i henne og vil aller helst drepe sin forhatte konkurrent. Danglars får en idé om å rydde Dantès av veien, slik at han selv kan få kapteinsjobben og Fernand kan gifte seg med Mercedes. De sender et anonymt brev til myndighetene hvor de angir Edmond som bonapartist og landsforræder.

Dantès ender i klørne på den ambisiøse dommeren Villefort, som tilfeldigvis har sine personlige grunner til å ville sende ham i fengsel på livstid. I løpet av de fjorten årene Dantès sitter fengslet under kummerlige forhold stifter han bekjentskap med en abbed som skal gi Edmond muligheten til å hevne sviket. Etter en dramatisk flukt gjenoppstår Edmond Dantès som den mystiske og styrtrike greven av Monte Christo, en mann med ubegrenset formue og ubegrensede muligheter i verden. Gjennom nøye planlegging får han innpass hos familiene til Danglars, Villefort og Fernand, familier som nå tilhører toppsjiktet i det franske aristokratiet i Paris. Det er duket for en storslagen, utspekulert og grusom hevn. Og som det så vakkert heter: Hevnen nytes best kold.

Noen klassikere er tunge å komme gjennom. Greven av Monte Christo er ikke blant dem, til tross for at sideantallet nærmer seg tusen i min norske utgave. I likhet med mange andre 1800-tallsromaner ble romanen opprinnelig publisert i serieformat. Det er nok noe av forklaringen på hvorfor spenningskurven i en så lang roman er så til de grader høy, for leseren måtte selvsagt ha en grunn til alltid å ville lese videre. Boken er sterkt handlingsdrevet; Dumas kaster ikke bort tiden på lengre skildringer av natur og miljø, eller dype refleksjoner over livet og døden. Dette er eventyr og underholdning fra ende til annen.

Når det er sagt, tilhører Greven av Monte Christo den stolte vestlige litterære tradisjon hvor verdispørsmål konstrueres over dikotomier: God-ond, hevn-tilgivelse, skyld-uskyld, innsikt-uvitenhet, og så videre. Så selv om boken stort sett er blottet for undertekst, er den likevel ingen rent overflatisk underholdningsroman. Men det skal sies at boken neppe tilfører så mye til debatten; den spiller snarere på verdispørsmålene som gjennomsyrer kulturen allerede. Et hovedtema i romanen finner vi gjennom å følge Edmond Dantès’ utvikling fra en ung og naiv, men rettskaffen og godhjertet mann, til den kyniske, hevngjerrige og til tider nådeløse greven av Monte Christo. Han anser seg selv for å være en hevnens engel med oppgave å straffe de tre svikefulle herrene Villefort, Danglars og Fernand. Det skal imidlertid sies at han belønner gode, renhjertede mennesker med like raus hånd som han straffer de onde. Men prisen han må betale for sin hevn er at han selv på sett og vis blir like hard som de han straffer. Greven lærer mye om menneskets natur gjennom å bli forrådt på det groveste, men innsikt er ikke alltid et gode. Samtidig er det herlig å kjenne på min egen hevngjerrighet mens jeg leser: Jeg heier på greven og fryder meg over de tre herrene som snart skal få smake sin egen medisin. Det er tross alt bare en bok, og jeg er tross alt bare et menneske.

Dumas spanderer som sagt ikke mye plass på lengre utlegninger om natur og miljø. Paradoksalt nok er Greven av Monte Christo likevel det jeg vil kalle en stemningsfull roman, hvor det er mulig å leve seg inn i en grafisk forestilling av romanens begivenheter. Boken er plottorientert, men mens man leser utfolder det seg en praktfull indre verden hvor man som flue på veggen får dufte og smake på det eksotiske gamle Frankrike. Man får følge Edmond inn i et ekte fransk fengsel tidlig på 1800-tallet, og det er akkurat like romantisk elendig som man forestiller seg. Vi får deretter slå følge med ham på en dramatisk flukt og en eventyrlig skattejakt. Senere er det duket for karneval i Roma, komplett med Colosseum i måneskinn, og en rekke kvelder i operaen blant grever og baronesser i kostbare klær. Han ankommer Paris med brask og bram, og flytter inn i et palass på Champs-Élysées. Det oser av luksus, overdådighet og fransk romantikk (epokebetegnelsen, ikke ømme følelser), og jeg kan ikke annet enn å konkludere med at menneskelige svakheter finnes overalt, men i litteraturens verden er de uendelig mye morsommere å følge i fornemme omgivelser enn på et fattighus. Greven av Monte Christo spiller på den allmenne nysgjerrighet på det storslagne, og er nærmest en iscenesettelse av rikdom og makt.

Jeg elsker denne romanen. Det er nøyaktig en sånn bok som kan få meg til å sukke tilfreds over å forsvinne inn i fiksjonens verden, og tenke at akkurat slik skal en bok være. Greven av Monte Christo gått rett inn på listen min over vidunderlige litterære bekjentskaper ved siden av Jane Eyre, Tatt av vinden og Pride and Prejudice. Alexandre Dumas gir meg dessuten vanvittig lyst til å lese mer av Charles Dickens. For det Dumas gjør godt, gjør Dickens enda bedre. De store romanene fra 1800-tallet går bare aldri ut på dato. Greven av Monte Christo er en stor leseropplevelse i ordets rette forstand. Les den, og les den komplette versjonen. Du kommer neppe til å angre.

Bloggkåring, Biblioteket og nye bøker

I går kom jeg hjem fra en bedre middag til en hyggelig melding om at bloggen min er blitt rangert av Cision som tredje beste norske bokblogg. Hva skal man si til sånt? Annet enn det obligatoriske ‘hipp, hipp hurra!’? Jeg er kjempestolt over å være på listen sammen med så mange av mine favorittbokbloggere, selv om andre var dypt savnet og kriteriene som er lagt til grunn for vurderingen ikke er angitt. Listen finner du her.

Det er kjempegøy at noen utenfor Blogglandia legger merke til hva vi gjør. Forhåpentligvis blir det en inspirasjonskilde, og ikke en kilde til prestasjonsangst. Jeg måtte forresten le litt av min egen reaksjon etter at den første overraskelsen hadde gitt seg. Tanken på at noen jeg ikke kjenner leser bloggen min har hittil bare vært en vag hypotese i bakhodet. Når jeg legger ut innlegg ser jeg som regel for meg et publikum som består av de faste leserne jeg vet at jeg har, og jeg tenker aldri over at mange av leserne mine er mennesker jeg ikke aner hvem er.

Særlig kommentarfeltet tenker jeg på som et sosialt og uformelt sted hvor man kan diskutere eller fleipe, alt etter som. Samtidig er det den uformelle tonen som gjør bokblogging så gøy, og da får jeg heller bare undertrykke den nevrotiske impulsen til å redigere vekk alskens merkverdige, ironiske og useriøse innfall jeg har gitt uttrykk for i min illusjon om at Blogglandia var en mer isolert og idyllisk nettenklave. Først og fremst må jeg forsone meg med at jeg i lengre tid og i all offentlighet har utlevert meg selv som kronisk og uhelbredelig bokshopoholiker. Oh, the horror.

Men jeg har også gjort andre ting i det siste enn å vinne kåringer og glise fra øre til øre. Etter mye om og men er årets tredje nummer av Biblioteket endelig klart til distribusjon, og jeg pådrar meg snart senebetennelse og frimerkelimforgiftning for å få flest mulig tidsskrifter sendt i posten fortest mulig. Denne gangen er jeg ekstra stolt over resultatet, ikke minst fordi jeg synes designeren vår har laget et usedvanlig lekkert omslag for anledningen. Men innholdet tror jeg også er blitt spennende.

Temaet denne gangen er tragedie og komedie, og her skal det være lesestoff man både kan le og gråte av. Forfatterne Are Kalvø og Magne Hovden har skrevet om humoristisk litteratur, og Inger Størseth Haarr gir leseren et kræsjkurs i ny nynorsk humor. Silje fra Siljes skriblerier har skrevet om Marit Kaldhols billedbok Farvel, Rune, og jeg har skrevet om nyere barnebøker som tar opp alvorlige temaer som sorg, sykdom og død. Og Bokelskerinnen har intervjuet den danske forfatteren Mathilde Walter Clark under Oslo bokfestival. Andre forfattere i fokus er Carl Frode Tiller, Henrik Ibsen, Molière, Euripides og Anton Tsjekhov. For den nysgjerrige som ikke allerede abonnerer og (snart) har blad på vei i posten, har vi for tiden kampanje hvor nummeret selges for kun kr 69 (ordinær pris kr 109). Send epost til tidsskriftet.biblioteket@gmail.com hvis du vil ha!

Jeg har fått to bokgaver siden sist, og det er få ting som er hyggeligere å få i gave enn bøker. Spesielt når man ikke engang har bursdag og begge bøker står på ønskelisten allerede. Fra verdens snilleste ekssvigermor fikk jeg DBC Pierres Vernon God Little, tidenes kanskje mest omstridte Bookerprisvinner og 1001-listerepresentant. Verdig prisvinner eller ikke, baksideteksten lover en saftig leseropplevelse:

«Sannheten svir. Det er som om alle dem som pleide å forbanne de avdøde nå stiller seg i kø for å fortelle hvilke perfekte Guds engler de var. Det jeg lærer er at verden ler med ræva hver eneste dag, og så bare lyver dobbelt når dritten glir ned. Jeg mener – hva slags fuckings liv er dette?»

Inni boken leser jeg:

«Vernon God Little er høyst sannsynlig den første romanen fra Amerikas grillsaushovedstad i hjertet av Texas. I tillegg til Vernon er byen befolket av en horde overvektige, shoppinggale, kaldblodige kvinner med Doris, Vernons mor, hjelpeløst vaklende i spissen. I et nyskapende og nesten dysfunksjonelt språk har DBC Pierre skrevet en historie om uskyld i en ond verden. Han serverer oss et sårt og hylende morsomt eventyr som gir vår samtid et satirisk nådestøt midt i hjertet.»

Det høres ut som min kopp te, og boken føk rett inn på prioriteringslisten min. Den andre boken fikk jeg av verdens snilleste mamma, som er på besøk og impulsshoppet Lucy M. Montgomerys Anne fra Bjørkely til meg på Fretex. Boken kostet latterlige 19 kroner, for en praktfull illustrert bokklubbutgave fra 1982. Jeg kommer aldri til å slutte å fryde meg over at de bøkene jeg verdsetter høyest, er de bøkene andre ser på som verdiløse nok til skjødesløst og/eller usentimentalt å donere dem til veldedighet. Anne fra Bjørkely husker jeg godt fra barne-tv, men jeg kom meg aldri så langt at jeg fikk lest bøkene. Det skal jeg snart gjøre noe med.

Boken har ingen baksidetekst, men jeg har stjålet fra wikipedia:

«Foreldreløse 11-årige Anne blir ved en feiltakelse sendt fra barnehjemmet til søsknene Marilla og Matthew Cuthbert på gården Bjørkely i den oppdiktede småbyen Avonlea i den canadiske provisen Prince Edward Island. Cuthbert-familien hadde bedt om en gutt som kunne hjelpe til med arbeidet på gården. Anne opplever mange eventyr på gården og boken følger henne fram til hun er 16 år. Romanserien følger Anne gjennom oppveksten, utdanning til lærer, ekteskap og samliv.»

Jeg gleder meg til å mimre over barndommens gode tv-opplevelser gjennom boken, og vet at den er mye morsommere enn den lunkne wikipedia-omtalen tilsier.

Men før det skal det blogges om Greven av Monte Christo, og jeg må lese på spreng denne uken for å bli ferdig i tide. Bloggdato i lesesirkelen er førstkommende søndag, og jeg er spent på å lese andres omtaler av boken. Neste uke er lesesirkelbøkene for 2012 klar, så du kan bare glede deg! Hvis du ennå ikke har stemt på hvilke bøker vi skal lese, eller du vil stemme på flere, kan du gjøre det her.

Until then… God les!

Jeg har fått en award!

Anita fra Anitas blogg har gitt meg en kjempefin award. Tusen takk, Anita! Jeg har fulgt bloggen hennes helt siden jeg begynte å blogge, og synes det er stor stas å få en award fra en så flink medblogger.

Med awarden følger som alltid instrukser, jeg har tatt meg den frihet å oversette fra svensk: 1. Klistre inn awarden på min blogg. 2. Takke personene som ga meg awarden og lenke til bloggerne. 3. Velge ut fem personer som jeg vil gi awarden til. 4. Stole på at mine følgere sprer kjærligheten til andre bloggere. 

Jeg gir awarden videre til disse bloggerne:

  1. Moshonista
  2. Bokelskerinnen
  3. Siljes skriblerier
  4. Betraktninger
  5. Beate blogger om bøker

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant

Datoen er 2. mai 2005. På aldershjemmet i Malmköping i Sörmland skal det snart feires at beboeren Allan Karlsson fyller hundre år. Men Allan Karlsson har slett ingen planer om å delta i feiringen. Han klatrer heller ut gjennom vinduet og forsvinner. Dette blir starten på en begivenhetsrik og heidundrende måned hvor Allan får både politiet og en kriminell bande på nakken der han reiser på kryss og tvers av Sør-Sverige. Gjennom tilbakeblikk til Allans yngre dager får leseren etter hvert vite at Allan har vært ute på action-fylte eventyr før. Mange ganger, faktisk.

Utenfor vinduet

“Riktignok er Allan gammel, men han er også en jævla lømmel som faen meg vet nøyaktig hva han gjør”. Uttalelsen kommer fra søster Alice, sykepleier og bestyrer ved aldershjemmet Allan har bodd på, i en samtale med politiet. Men i motsetning til hva Alice og resten av verden tror, er Allan Karlsson en mann som sjelden vet hva han gjør, eller hvorfor han gjør det. Og godt er det, for ellers hadde han aldri rotet seg borti så mange og så store problemer.

Det første Allan gjør utenfor vinduet er å stjele en koffert fra en ung mann på Malmköping stasjon som ber Allan om å passe på kofferten mens han er på toalettet. Som med alt annet Allan gjør her i livet, er det en ren impulshandling. Han setter seg på første og beste buss med mannens koffert, og reiser så langt som han kan komme for femti kroner. Han havner hos den sytti år gamle Julius Jonsson, en småkriminell kar som gjerne slår seg på lag med Allan for selskapets skyld. Men innholdet i kofferten er av en slik betydning at Allan ikke bare kan stikke av med den helt uten videre. Innen boken er kommet til side femti, har Allan og Julius klart å ta livet av en mann ved et uhell, og eksportert liket til Addis Abeba. I den elleville fortsettelsen av historien får Allan rikelige muligheter til å praktisere sin livsfilosofi: “Det er som det er, og blir som det blir”.

Et begivenhetsrikt århundre

Romanen veksler mellom Allans eventyr i Sverige etter at han klatrer ut gjennom vinduet, og tilbakeblikk på Allans liv fra han blir født i 1905. Allan har vært der det skjer mer enn én gang, og de stadig lengre kapitlene fra hans yngre dager er samtidig en reise gjennom forrige århundres store begivenheter. Allan kan ikke mye i denne verden, for han gikk bare tre år på skolen, men han ser mildt sagt muligheter der hvor andre ser begrensninger. Allan er glad i en dram og en djevel på sprengstoff, og har hatt flaks nok til å leve i et århundre hvor det å kunne sprenge ting (eller folk) i luften er en svært etterspurt egenskap. Ikke bare har han hatt en finger med i spillet når amerikanerne utviklet atombomben, han har også mye av skylden for at bombeoppskriften havnet i hendene på russerne. Allan har dessuten reddet livet til general Franco, fornærmet kamerat Stalin ved å be ham fjerne barten, og drukket tequila med visepresident Harry Truman den kvelden president Roosevelt døde. Bare for å nevne noe.

Allan har direkte og indirekte hatt skylden for flere av verdenshistoriens vendepunkter, men selv er han helt uinteressert i politikk. Han har tilfeldigvis og ofte havnet i selskap med store politiske personligheter, men alltid satt på autopilot og tatt seg en dram eller ti når de har prøvd å overbevise Allan om at deres politiske ståsted er det riktige. Derfor er det herlig ironisk at Allan gjennom sitt totale fravær av politisk engasjement har blitt involvert i storpolitiske begivenheter. Det er verdt å lese boken kun for å få med seg beskrivelsen av Allans rolle i nedrustingen mellom USA og Sovjetunionen og den påfølgende kalde krigen. Man kan kanskje spørre seg om ikke flere ville være interessert i å lese verdenshistorie dersom den ble skrevet i Jonassons ånd:

«En dag, like etter at SALT II-avtalen var undertegnet, fikk Brezjnev det for seg at Afghanistan trengte hans hjelp. Og så sendte han elitetroppene sine inn i landet, og de kom umiddelbart til å ta livet av den sittende presidenten, slik at Brezjnev ikke hadde noe annet valg enn å utnevne en ny. President Carter ble selvfølgelig sur (mildest talt) på Brezjnev. Blekket på den andre SALT-avtalen hadde knapt rukket å tørke. Og så fikk Carter i stand en boikott av OL i Moskva, samtidig som han økte den hemmelige CIA-støtten til den fundamentalistiske geriljabevegelsen Mujaheddin i Afghanistan. Stort mer rakk ikke Carter å gjøre, for like etter overtok Ronald Reagan, og han var atskillig mer iltert anlagt når det gjaldt kommunismen i sin alminnelighet, og den gamle stabukken Brezjnev i særdeleshet.»

Stor underholdningsverdi

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant er en gjennomført humoristisk roman, og Jonas Jonasson har brukt de fleste triksene i boken for å få leseren til å humre seg gjennom de bortimot fire hundre sidene. Allan slentrer gjennom livet på lykke og fromme selv når det brenner rundt ørene hans. Fortelleren er like avslappet og muntert slentrende, med en lun humor som står i sterk kontrast til storpolitikk og alvorlige hendelser. Jo dårligere Allans og fortellerens perspektiver passer til hendelsene, desto morsommere blir det. Boken har et rikt persongalleri, både i fortid og nåtid, som med sine særheter, forfengelighet og varierende grader av dumhet står for kostelige replikker og latterlige situasjoner. Særlig morsomt er det at Jonasson har inkludert så mange historiske personer i romanen, og han behandler dem ikke akkurat med respekt. Humoren i boken ligger kort sagt både i hendelsene og måten historien fortelles på.

Innvendingen mot boken ligger i at Allans likefremme ro noen ganger blir litt for lik fortellerstemmen. Da flater historien ut, og humoren blir litt kjedelig. Allan har imidlertid selskap av mer eller mindre gale, eksentriske og pussige bifigurer mesteparten av tiden, og det er som regel de som redder boken fra å bli forutsigbar.

Det er ikke alle forfattere forunt å selge sin debutroman til nitten land. Med Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant har svenske Jonas Jonasson klart nettopp det, og boken fortjener å nå ut til et stort publikum. Boken er absolutt anbefalt for lesere som er på utkikk etter noen timers underholdning og en god latter.

Johannes V. Jensen – Kirstens siste reise

Det kommer bud til Christen Sørensen om at Kirsten Smed er død. Kirsten har bodd på anstalt i mange år, og som hennes nevø er det Christen som må avgjøre hvor og hvordan hun skal begraves. Kirstens eneste vilje har vært å bli gravlagt sammen med sin familie, og Christen må reise til Aalborg for å hente liket hjem. Men det er vinter, og mens Christen er i Aalborg kommer en tredagers snøstorm uten forvarsel. Den lille bygda lever i konstant spenning i uværet mens de utålmodig venter på å høre nytt om naboen. Når han endelig kommer med Kirsten, er hele bygda samlet for å følge henne til graven.

Jensen skriver vakkert, med en melankolsk undertone som aldri blir helt forløst gjennom handlingen. Enkelte setninger rommer hele menneskeskjebner. Blant annet i novellens andre avsnitt, når dødsbudskapet er mottatt og Christen må bestemme hvor Kirsten skal begraves:

«Det kunne ikke være snakk om annet enn at Kirsten skulle hentes og begraves på kirkegården der Anders Smed og alle Kirstens barn hvilte; det hadde vært Kirstens eneste vilje mens hun ennå hadde forstanden i behold».

Jensen skriver så nøkternt at jeg måtte lese setningen tre ganger før den fulle betydningen gikk opp for meg. Kirsten Smed som har mistet hele familien og deretter forstanden, og som ikke har hatt andre ønsker igjen enn å bli begravet sammen med mann og barn. Sorgen og galskapen hennes blir bare antydet i en hverdagslig bemerkning, og leseren får ikke vite hva som har skjedd.

Hvorfor Christen Sørensen risikerer livet i snøstormen for å hente Kirsten hjem til begravelsen forblir en gåte frem til slutten. Men Jensen gir en nydelig beskrivelse av hvordan den gamle, ensomme kvinnen ikke er helt borte selv om hun er død:

«All den makeløse varmen som hadde lyst ut av Kirstens furete ansikt, den var kun et fattig gjenskinn i øynene på dem som husket henne; de skattene av ydmykhet og av prøvelser og av visdom i menneskelige anliggender som lå gjemt i Kirstens dype hjerte, de var nå matte bilder i de gjenlevendes erindring.»

Det er både vakkert og vemodig.

Til tross for svært godt språk er «Kirstens siste reise» hittil den novellen i Karavane som har gitt meg minst. I de beste avsnittene skriver Jensen nydelig om sorg og omtanke. Men mesteparten av handlingen i novellen er lagt til landsbyen hvor man venter i spenning på Christen og Kirsten, og jeg fikk aldri helt taket på hvorfor fokuset var på landsbyen istedenfor de reisende. Selv om jeg til slutt forsto hva som var så viktig med Kirstens siste reise, undrer jeg meg fortsatt over måten Jensen valgte å behandle temaet på. Det er nok meningen at leseren skal se de viktige karakterene utenfra, uten å få mer enn antydninger om deres indre liv. Grepet er for så vidt vellykket, men resultatet er likevel at halve novellen er viet skildringer jeg ikke fikk til å passe med kjernetematikken, på bekostning av de sentrale karakterene. «Kirstens siste reise» er en velskrevet novelle med enkelte glimrende partier, men helhetsinntrykket var en tanke intetsigende. Johannes V. Jensen mottok Nobelprisen i litteratur i 1944.