Høstbøker fra Cappelen Damm

Det er mandag, ferien er over, og bokhøsten er her igjen. Cappelen Damm holdt sin pressekonferanse på Kulturhuset i dag, og de utgir som vanlig flere bøker på ett år enn det jeg vil klare å lese med resten av livet til rådighet. Etter å ha brukt årets første sju måneder på flest mulig ikke-norske, underholdende bøker med en historie å fortelle, vegrer jeg meg fremdeles for fem måneders lesning av norske bøker om folk som aldri beveger seg utenfor komfortsonen, men likevel føler konstant ubehag. Forsettet for høsten er derfor å gjøre mitt beste for å unngå dem.

Hva er da bedre enn å innlede bokhøstbloggingen med litt science fiction? Didrik Morits Hallstrøm debuterte i 2011 med Du er ikke død før jeg slutter å elske deg. Til tross for den utrolig flotte tittelen har jeg ikke lest debutromanen. Men jeg har lest andreboka hans Krø fra 2014, en nygotisk grøsser fra en forblåst øy på Vestlandet, som faktisk var både grøssende og god, og fortjener langt flere lesere enn andrebøker vanligvis får.

I Krø blir skillet mellom virkeligheten og hovedpersonens selvlagde dataprogram visket ut når han reiser til øya Krø fordi bestefaren ligger for døden. Programmet begynner å leve sitt eget nifse liv, samtidig som folk han trodde var døde kanskje ikke er det likevel. Jeg husker boken som spennende og original, i tillegg til at Hallstrøm har dreisen på det som alle de andre norske forfatterne driver med: Relasjoner, gamle og nye familieproblemer og grubling over livet i fortid, nåtid og fremtid. Krø er et ypperlig eksempel på at litt fantasi aldri har skadet noen, og at de nære tingene funker vel så bra når de er en del av et spennende og oppfinnsomt plott.

Høstens roman heter Lysår, og er allerede i salg. Forlagets omtale: «Solstormer har gjort jorda ubeboelig. Menneskehetens siste håp, 16 utvalgte passasjerer i kryosøvn og med slettet hukommelse, er på vei til nærmeste levbare planet, 319 år unna. Norge, den eneste våkne ombord på romskipet, gjør det beste ut av vakten sin. Han vasker korridorene, løser de ukentlige testene, tar pillene og overser de merkelige bankelydene fra lufteanlegget. Alt forandrer seg når Norge oppdager en skjult melding i selvmordsbrevet fra Nederland. Han befinner seg snart på en umulig reise gjennom tid og rom. Tilbake til den han engang var og det han engang forlot.»

Da Eli Fossdal Vaage debuterte med diktsamlingen Hekla myter i 2014, skrev hun seg til en velfortjent plass på langlisten til Bokbloggerprisen 2014. Det er ikke verst for en diktdebutant. Hekla myter er tematisk beslektet med Ruth Lillegravens Urd, men byr på større folkelighet og glimt i øyet. En ung kvinne skriver om formødrene sine fra gården hun har arvet, ut fra minner, bilder og avtrykkene kvinnene har satt igjen i rommene og naturen rundt gården. Jeg har ikke lest samlingen siden 2014, men ble umiddelbart slått av hvor nydelige diktene er da jeg hentet dem frem fra bokhyllen igjen nå. Det er vanskelig å velge favoritter, men her er et kort dikt fra bestemorens siste tid:

Ho seier om eg fekk ta handa di

føra fingeren inn bak synsnerven

tett inntil beinet

heilt til punktet i kraniet

der ordet avskjed sit

skulle eg auka trykket, seia her

akkurat her er det at det gjer vondt

Årets diktsamling heter Herlege lærarar og utgis i september. Forlagets omtale: «Eli Fossdal Vaages nye diktsamling består av stor og mangslungen poesi. Gjennom oppvekstminner og erfaringen av å selv bli mor, kommer det levende livet til orde i et språk som både er tydelig og høystemt på samme tid.»

Eirik Husby Sæther har tidligere skrevet tre krimromaner jeg ikke har lest. I oktober kommer Pornomania, som ifølge katalogplasseringen ikke er en krimroman. Jeg håper likevel at Sæther har beholdt de krimobligatoriske skillsene som plottsnekrer selv om han sjangermessig nå flytter til et dramaturgisk ødeland. Ut fra forlagets beskrivelse av boken har han i alle fall krimsjangerens blikk på outsidere som lager problemer for langt flere enn seg selv.

Forlagets omtale: «Mattis vokser opp i en tid med pornoblader og svart sladd. Så kommer internett, sladden forsvinner og etter hvert blir pornofilmene gratis gjennom strømmetjenester, og for å tiltrekke seg «kikkere» blir pornoen mer voldelig og preget av ydmykelse. Da tar pornoen over livet til Mattis. Han går fra å bo i et hus med foreldre og en lillesøster, til å bli et barnevernsbarn som holdes innesperret på institusjon. Han dømmes for voldtekt, brannstiftelse og grov vold. Pornoen lukker ham inne i et rom, et kroppslig fengsel han prøver å bryte ut av. En roman om en generasjon av kikkere. Om utagerende sex og ensomhet.»

På pressekonferansen i dag slo det meg at porno er et merkelig fenomen, fordi det er en slags avsondret verden som ikke kommuniserer med eller forholder seg til resten av verden. Og da mener jeg ikke på samme måte som norsk samtidslitteratur. Ideen bak porno er selvforklarende, men gjennomføringen? Not so much. Jeg satser på at Pornomania gir utvidede perspektiver.

Selv rekker jeg neppe å lese mer enn disse tre fra Cappelen Damms høstliste, i hvert fall ikke den skjønnlitterære listen. Du, derimot, leser sikkert både fortere og mer enn meg, og finner uendelige mengder nye høstbøker i katalogen deres her.

Og ellers?

Hvis du pleier å lese bøker for barn eller har folk med småtroll på gavelisten, ville jeg tatt en ekstra runde i barneavdelingen. I tillegg til alle de splitter nye og moderne bøkene jeg ikke har en formening om, finner du praktfulle utgaver av Astrid Lindgren, H.C. Andersen, Harry Potter, Askeladden, Nøtteknekkeren og Mummitrollet som jeg kjenner at jeg innerst inne ønsker meg veldig mye mer enn de kjedelige voksenbøkene uten bilder.

Hvis du leter etter sakprosa, ville jeg aller først valgt en bedre guide enn meg. Men siden du nå er her og leser. Mine topp fem utgivelser blir i tilfeldig rekkefølge den engelske økologiske bonden Rosamund Youngs Kuenes egentlige liv. Fornuft og følelser, der hun beskriver livet på gården med kuer som lever det gode liv; hvilken personlighet og særegenheter de ulike kuene har, og hvordan de blir venner med og oppfører seg mot hverandre. Ellen Sofie Lauritzen har skrevet Snakkes til uka, hvor hun utforsker hva date-appene gjør med oss som individer og samfunnet.

Et uønsket folk beskriver en hittil ubeskrevet del av romfolkets skjebne i Norge før og under andre verdenskrig, og konsekvensene av den såkalte sigøynerparagrafen fra 1927. De som ennå ikke er trett av å diskutere eller lese om norske verdier, har nok godt av å lese Per dør, Per Fugellis aller siste bok. Den er skrevet som en tilstandsrapport i livets siste avsnitt, med humanist Fugellis siste budskap for ettertiden og en påminnelse om hva som virkelig teller. The Real FrP. En bok for folk flest av Stein Vathne er basert på suksessen i sosiale medier, en parodiversjon av vårt morsomste stortingsparti, nå også i bokform.

Så ble ikke rekkefølgen så tilfeldig likevel, men det er tross alt stortingsvalg snart. Bruk stemmeretten, stem klokt og les gode bøker.

Den vanskelige niendeboken

Selv om jeg lenge har forsømt min plikt som bokbloggende litteraturstalinist og semikolonentusiast, betyr det ikke at jeg har forsømt lesingen. Bøker har blitt lest i tilfredsstillende mengder, uten at jeg føler meg tilfredsstilt av den grunn. Årets høydepunkt: Etter en del tilbakeslag og nerver underveis, klarte Harry Potter det til slutt. Voldemort er død, og denne gangen er han død på den ordentlige måten.

Dessverre betyr Voldemorts død også at jeg har gått tom for bøker med plottgaranti. Jeg leser alltid mange bøker parallelt for å kunne veksle mellom vanskelighetsgrad og tematikk etter humør og konsentrasjonsevne. For å holde flyten i gang, må én av dem til enhver tid være en bok som omtrent leser seg selv, typ Harry Potter. Her burde krimromaner komme inn i bildet. Jeg kan i hvert fall ikke tenke meg en annen grunn til å lese om brutal og unødvendig død enn å tømme hodet for støy og mobilisere krefter til å fullføre Anna Karenina.

Men å lese krim som avkobling er risikosport. Når bøkene ikke funker, som ofte er tilfellet, ender jeg opp med å tvangslese krimbøker når jeg egentlig skulle ladet opp til å tvangslese noe som er bra. Listen min over alt som er galt med krimromaner er lang. I sommer har problemet vært krimserieforfattere som ikke vet når de skal gi seg.

Tid for dogmer: Krimforfattere som skriver serier må alltid ha en plan om å avslutte med bok sju. Klimaks skal nås i bøkene 3-5, deretter er det på tide å runde av. For å forsikre seg om at de ikke faller for fristelsen det er å klø på gamle sår, bør hovedpersonen dø like ettertrykkelig som Voldemort i slutten av sjuende bok.

Det finnes unntak fra denne regelen, som med alle andre regler. Men med denne regelen spikret opp på porten hos forlagshus i alle verdens land, vil redaktørene slippe den umulige oppgaven det tydeligvis er å fortelle bestselgende forfattere at historien om den elskede detektivs siste bedrifter er dårligere enn en gjennomsnittlig debut. I stedet må det sies her, og dere, jeg har egentlig ferie.

Anne Holt avsluttet sin sjuende bok om Hanne Wilhelmsen med å la henne bli skutt i ryggen. Bra jobbet! Men så var hun ikke død likevel, bare lam fra livet og ned. I fjor kom tiende og forhåpentligvis aller, aller siste bok om Hanne Wilhelmsen, I støv og aske. Jeg tolker fraværet av lesere som begråter hennes død som et dårlig tegn.

I niendeboken Offline jobber Hanne med en cold case samtidig som politiet prøver å avverge et terrorangrep i hovedstaden på selveste 17. mai. Plottet er greit nok, passe ambisiøst og fjernt. Men boken skjemmes ved at en tredjedel av plassen vies politisk-byråkratisk pjatt på Politihuset som ikke bidrar til mer enn kjedsomhet for både meg og politifolkene. At Hanne og hennes nye side kick Henrik Holme tilfeldigvis klarer å løse terrorsaken via sin cold case, er faktisk ikke det minste rart, siden politifolkenes eneste rolle i boken er å snakke langt og lenge om hvor vanskelig alt her i verden er generelt og i denne saken spesielt. I tillegg distraherer forfatter Holt meg ved å veksle mellom replikker og skildring av bagatellmessig handling i annenhver setning, for å gi inntrykk av at Dette Skjer På Ordentlig. Men karakterer som er kjedelige når de snakker og lever, blir ikke mer spennende av å tygge i seg rundstykker for troverdighetens skyld.

Anne Holt skal likevel ha for at hun er flinkere enn de fleste av sine norske forfatterkolleger til å skrive empatisk og engasjerende om ensomme outsiderkarakterer – aka samtidslitteraturens hellige gral. Så får andre dømme om det er en kompliment til Holt eller en fornærmelse mot de andre. I Offline er det smått autistiske Henrik Holme og til dels en hjerneskadet dueoppdretter som berger romanen fra et stusselig endelikt i vedovnen min.

Overordnet sett er den klart beste boken i serien om Hanne Wilhelmsen åttendeboka 1222; ikke tilfeldigvis den eneste av bøkene som er skrevet i førsteperson, med en stemme som ligger kledelig tett opp til Anne Holts egen. Hun er smart, hun er morsom, og med sin troskap til plott og samfunnsaktualitet burde hun skrive mye bedre bøker enn dette. VGs kritiker Brynjulf Jung Tjønn ga Offline terningkast fem, og I støv og aske terningkast tre. Jeg ville gitt Offline terningkast to-tre, og sikkert endt opp med minus på terningen hvis jeg leste sisteboka. I stedet gravla jeg Hanne Wilhelmsen nå, død eller levende. Nok er nok.

Jeffery Deaver begynte på mange måter der Anne Holt burde ha sluttet. I hans første bok om radarparet Lincoln Rhyme og Amelia Sachs er Rhyme lam fra halsen og ned og ligger i sengen hele dagen og planlegger selvmord. What could possibly go wrong? Vel, bok ni, The Burning Wire, avsluttes idet Rhyme har gjennomgått en avansert operasjon og kan bevege armene. Deaver har siden skrevet fire bøker til om Rhyme, og jeg antar at han nå forbereder seg til å løpe New York Marathon.

Det må være irriterende for en forfatter å skape en lam karakter, bare for å oppdage etter et par bøker at du får større armslag i skrivingen dersom hovedpersonen din også kan bevege armene. Men denne utviklingen er symptomatisk for Jeffery Deavers store problem. Plottsnekring, produktivitet, kunnskapsnivå og oppfinnsomhet? Check, check, check og check. Akillessenen hans som krimforfatter med en forkjærlighet for seriemordere er selsom: Han liker ikke at folk dør. Eller at de har det vondt. Det han liker minst av alt er når han selv må drepe eller skade noen, selv om han bare gjør det med ordene sine, på liksom.

Elektrisitet er tema og drapsvåpen i The Burning Wire. Ifølge min mor vil tredje verdenskrig være kjapt overstått hvis elektrisiteten saboteres og den siviliserte verden i løpet av kort tid fryser eller sulter i hjel. Deaver går i motsatt retning og viser at du også kan gjøre mye ugagn hvis du hacker deg inn i New Yorks elektrisitetsnett og får tilgang til kabler med 700 000 volt. Ikke kan leverandøren skru av strømmen heller, hvis myndighetene vil unngå generelt mayhem og sammenbrudd av infrastruktur på hele østkysten. Det er en fiffig idé, og elektrisitet er livsfarlig nok i seg selv til å skape uggen stemning når Deaver forklarer alt som kan gå galt hvis du oppholder deg i nærheten av en stikkontakt. Jeg måtte tilfeldigvis skifte lysstoffrør på badet mens jeg leste boken, og ga meg selv dårlige odds for overlevelse.

Deaver gjør sånt når han er god. Ekstremspenning ved hjelp av grunnleggende fysikk. Men så ødelegger han det ved å være en altfor snill og hjertegod mann. I motsetning til Jo Nesbø har Deaver aldri klart å skrive ut en eneste karakter med rent mel i posen, og sørger heller for at folkene fra sine ulike serier møter hverandre og blir gode venner. Dermed sitter han igjen med en temmelig omfattende storfamilie av et persongalleri i niende bok av Opus Rhyme, og alle skal ha sitt. Det sinker utviklingen av plottet, som er utspekulert nok til å fortjene mer oppmerksomhet fra sin skaper. Og kjære Jeffery, du er min siste skanse mot forvitringen av plott som litterær bærebjelke. Ikke svikt meg nå.

Jeg vet ikke om dette ble den siste Rhyme-boken jeg leste. På den ene siden er The Burning Wire milevis unna Deavers The Empty Chair, som fremdeles er den beste krimboken jeg har lest. På den andre siden er den norske bokhøsten nå i gang. Gi meg fem strake måneder uten plott, stram dramaturgi og ytre handling, og spør meg igjen i januar om det frister å lese tiendeboka om en elsket detektivs bedrifter. Og der har du forklaringen du trengte på hvorfor bestselgerlisten er full av dårlige krimbøker.

Ti små negerunger og en herre med bart

Jeg er i ferd med å bli avhengig av Agatha Christie-historier. I løpet av 20 år har jeg lest ca 40 av Christies til sammen over 80 romaner og noveller, men det pleier å holde med et par absurd innfløkt og usannsynlige mordmysterier i slengen før jeg går over til mindre guilty pleasures. Nå har jeg lest åtte av romanene hennes på ett år, og Poirot har blitt min lille sorte: den jeg velger når jeg står foran hyllene med 700+ uleste bøker og ikke klarer å bestemme meg.

Hvis jeg skal tenke som Poirot, noe jeg for øyeblikket ikke klarer å unngå, ligger forklaringen ikke hos Agatha Christie, men i årsakssammenhengen og hva jeg leste først. Det var Denis Diderots Rameaus nevø, i påsken i fjor. Fransk opplysningstid, den evigvarende konflikten mellom vice and virtue, tre hundre år gammel intern humor inkl. infam sladder om Racine og Voltaire, i en tekst uten kapitler, avsnitt eller fotnoter => en umettelig trang til å lese om dramatisk død og Poirot som stresser rundt og spør vitnene om de la merke til – vepsen? Alltid i dramatisk kursiv – bare et lite dytt i ryggen … klokken på kaminhyllen viste kvart over seks! … men hun er jo venstrehendt … ?

Agatha Christie er ikke for alle, men hun er veldig mye for de av oss som mener at nøkkelen til et tilfredsstillende mord ligger i knappenålen foran kaminen. Så! Her er fem av Christie-bøkene som har holdt meg gående det siste året, i synkende rekkefølge fra terningkast gladparanoia til forkortet levealder.

OG DERMED VAR DET INGEN ~ På verdenshistoriens bestselgerliste ligger Agatha Christie på tredjeplass bak Bibelen og Shakespeare – og hestehoder foran Diderot, Racine og Voltaire – med to milliarder solgte bøker. Suksesskriteriet er formodentlig mere blod, mindre snakk. Av hennes 80+ romaner og fortellinger er Og dermed var det ingen kjent som hennes mest utspekulerte ved siden av Doktoren mister en pasient og Mord på Orientekspressen. Boken het opprinnelig Ten Little Niggers, og er rett og slett den Christie-romanen du må lese, hvis du av en eller annen ubegripelig grunn kun har tenkt å lese en av dem.

Moroa starter når åtte mennesker møter hverandre for første gang idet de fraktes over til Soldatøya utenfor kysten av Devon. Alle er blitt invitert av herr eller fru Owen, som det viser seg at ingen av dem har møtt. Fremme på øya venter et ektepar dem, men de er innleide tjenere og kjenner heller ikke Owens. På soverommene henger barnerimet «Ten Little Niggers», og på spisebordet står ti figurer. Etter middagen første kveld avbryter en høy stemme samtalen, og anklager hver av dem for å være skyldig i andres død. Et par minutter senere faller den første av gjestene om av forgiftning. Det blir storm, de er strandet på øya uten forbindelse til fastlandet, og gjestene blir drept en etter en. Hvert dødsfall har hentet inspirasjon fra barnerimet som henger på soverommene, og for hvert drap fjernes en av figurene fra spisebordet – av hvem? Er spørsmålet.

Grunnen til at en dødslojal Christie-slave som meg utsatte å lese hennes desidert beste bok i tjue år, er at jeg trodde tanten min hadde spoilet den for meg. Midt i tenårene, før jeg begynte å lese Christie, avslørte hun slutten, som jeg trodde ødela poenget med å lese boken selv. Det var noe med at alle dør i tur og orden, og til slutt står man igjen med to mistenkte, og en av dem må det jo være, men neida. Det viste seg å være en dysfunksjonell spoiler, eller en såkalt ikke-spoiler. Forvirringen min nådde nemlig klimaks da det kun var to personer igjen, jeg var like paranoid som de midlertidig overlevende, og ingenting gikk opp. Så jeg tror faktisk ikke at det går an å spoile denne boken. Selv om jeg sier hvem det er, skjønner du fremdeles ikke hvordan, hvordan, HVORDAN?? Og det er det som gjør denne boken gøyere enn 99% av alle de andre bøkene.

En nyinnspilling av And Then There Were None gikk som påskekrim på TV2 i fjor. Jeg fikk ikke sett den, fordi jeg har kastet ut tv-en og allerede var oppslukt av nye mysterier. Men jeg anbefaler miniserien likevel. Traileren viser en gjeng skuespillere som BBC vanligvis bare ringer til når de skal lage noe fint og kostbart av Austen, Brontë, Dickens, etc. Når de bruker disse folkene på Christie, mener de alvor.

KORTENE PÅ BORDET ~ Jeg så innspillingen av Kortene på bordet med David Suchet som Poirot for evigheter siden. Med løsningen friskt i minne begynte jeg å lese boken mest for å bli påminnet det jeg husket som en streit episode av Detektimen. Og sånn kan man jo også undervurdere de slu djevlene i Agatha Christie-bransjen, som har endret hele plottet i filmversjonen. Noe de ved nærmere ettertanke ofte gjør. I Christie-land kan du kan gå fra bok til film og fra film til bok og bli like overrasket hver gang. Akkurat her er mitt stalltips å se innspillingen først, for jeg plasserer gladelig boken Kortene på bordet på min Christie topp ti-liste etter først å ha blitt rundlurt av David Suchet.

Poirot møter den sære Mefistofeles-aktige herr Shaitana i et selskap. Herr Shaitana har en morbid fascinasjon for mordere, og best liker han de vellykkede morderne, de som aldri er blitt tatt. Han inviterer Poirot til et selskap et par uker senere, der hensikten er å vise frem «samlingen» sin av slike vellykkede mordere. I tillegg til Poirot har herr Shaitana invitert de andre Christie-snushanene inspektør Battle, oberst Race og Ariadne Oliver, samt fire fremmede gjester. Etter middagen blir snushanene og gjestene plassert i hvert sitt rom for å spille bridge. Et par timer senere blir herr Shaitana funnet død i samme rom som de fire ukjente gjestene.

For å komme til bunns i saken må Poirot, Battle, Race og Oliver grave i gjestenes fortid for å finne ut hva Shaitana visste om dem, og hvem av dem som drepte Shaitana rett foran snuten på de tre andre. Utfordringen er klar nok: De har sluppet unna med mord før. Vil de gjøre det når de fire detektiver vet at de er mordere? Mens Battle graver i fortiden, er Poirot mer opptatt av kortene på bordet. Hvordan de fire var som bridgespillere, og hvordan spillet gikk mordkvelden. Kortene på bordet er ikke blant Christies mest kjente romaner, men den er blant hennes smarteste. Herr Shaitana må riktignok bøte med livet for å markere poenget, men det går som regel sånn med folk som blir overmodige og store i kjeften i nærheten av Poirot.

DØDEN I FLYET ~ Dette er en helt streit Poirot-bok som stagget de verste abstinensene mine, uten å gå inn blant mine Christie-favoritter. Men selv når Christie skriver sine midt på treet-romaner, kom jeg fremdeles tre kvarter for sent til avtalen min lørdag kveld fordi det ikke var aktuelt å gå hjemmefra før jeg visste hvem som hadde gjort det.

På en flytur mellom Paris og Croydon går en flysyk Poirot glipp av et mord som skjer rett bak ryggen hans. Offeret er en kjent pengeutlåner/utpresser med stor formue og ugler i posen. De mistenkte er to flyverter, to arkeologer, en kokainsugen og spillegal lady, hennes kjærlighetsrival, en frisørdame, en tannlege, en krimforfatter, en lege, en forretningsmann og Poirot. Etter å ha skjerpet sansene og de små grå cellene på to innfløkte mysterier, var Døden i flyet relativt grei skuring for oss begge. Jeg skjønte riktignok ikke hvem morderen var like raskt som Poirot, men jeg skjønte det fort nok. For ærlig talt – når var tannleger egentlig til å stole på?

Dessuten må man være på vakt når kjærlighetshistorier dukker opp i Christies mysterier. Hun er ikke særlig romantisk av seg, men så handler trekantdramaene hennes heller ikke om ømme følelser. Hvis en sjarmerende ung dame har to beilere hun sliter med å velge mellom, kan du være sikker på at en av dem er en godt kamuflert ridder i hvit rustning, mens den andre er en iskald morder som ender i galgen. Det er alltid så kjekt når ting ordner seg på den måten.

TRE BLINDE MUS OG ANDRE HISTORIER ~ Skuespillet The Mousetrap hadde premiere i London i 1952, og er det skuespillet i historien som har blitt spilt lengst uten å bli tatt av plakaten. Ifølge Wikipedia blir publikum bedt om ikke å røpe hvem morderen er etter forestillingen. Det klarer de tydeligvis veldig godt, for i mine tjue år som dedikert Christie-fan har jeg aldri hørt snakk om verken plottet eller morderen.

I novellesamlingen Tre blinde mus og andre historier er skuespillet blitt omskrevet til prosa, riktignok med mye dialog og umiskjennelige tegn på at teksten er beregnet på fremføring. Et ungt ektepar har etter krigen bestemt seg for å lage pensjonat av en gammel eiendom. Timingen deres er heller dårlig. De første gjestene ankommer samtidig med et kraftig snøvær, og nyheten om at en kvinne er funnet myrdet i London. Rett før de snør inne og all mulighet for kontakt med omverdenen opphører, får de beskjed om at morderen befinner seg på pensjonatet.

Foruten den ca 70 sider lange novellen Tre blinde mus består samlingen av åtte kortere noveller med blant annet Poirot og Miss Marple. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg som gammel ringrev aldri blir lurt. Men jeg er i hvert fall ringrev nok til ikke å la meg lure på samme måte fire ganger på rad av samme forfatter. Hvem er den minst mistenkelige? There you go. Ellers er novellesamlingen helst for spesielt interesserte som allerede har rundet sine 20+ Agatha Christie og fremdeles ikke har fått nok.

NEMESIS ~ Dette må være en av Christies aller dårligste bøker. I etterordet til min utgave av Mord på Orientekspressen, skriver krimguru Nils Nordberg at kvaliteten på Christies bøker synker med årene omvendt proporsjonalt med salgstallene, og Nemesis fra 1971 er nest siste bok om Miss Marple.

Det blir kanskje feil av meg å klandre Miss Marple for å være en så usexy karakter, ettersom hun er en steingammel og giktbrudden peppermø med dårlig råd. Men hun trenger helt klart et snes saftige giftmord i nabolaget for å sprite opp stilen. Jeg vet at andre Christie-fans elsker denne vimsete og nysgjerrige skravlebøtta, og at det vitner om liten selvinnsikt når akkurat jeg bruker akkurat dét imot henne. Men jeg får makk av de ustanselige og stadig like irrelevante digresjonene hennes, og hvordan hennes vei fra A til B alltid går baklengs via hele føkkings alfabetet.

I Nemesis får hun i oppdrag av den eldre mangemillionæren hun reddet livet til i Mysteriet i Vest-India å løse en ti år gammel sak. I sitt testamente lover Rafiel senior henne mange tusen penger hvis hun klarer å løse drapssaken som Rafiel junior i sin tid ble dømt for. Hva kan jeg si? Hun løser saken, det er selvsagt ikke Rafiel junior som er den onde skurken, og Miss Marple er brått en søkkrik gammel dame som har tenkt å kose seg mens hun ennå kan.

God bless! Jeg unner henne det. Men likevel. Romanen føles mer enn dobbelt så lang i lesetid og tapt livskvalitet enn de 160 sidene skulle tilsi. Det holder nok ikke å være Christie-fan her, dessverre. Nemesis er en bok ment for en hardcore subkultur som elsker Miss Marple, håndarbeid og stell av hageblomster, og som blir opprørt av smuler på duken og folk som kommer tre minutter for seint. Hvis det er alt jeg får, kan jeg like gjerne lese en hvilken som helst romanutgivelse utgitt i serien Norsk Samtidslitteratur 2010-2020. Men det får vi snakke mer om når bokhøsten starter om et par uker.

Flere skriverier om Agatha Christie:

• Snikende død
• Poirot løser gåten
• Guds kvern maler langsomt

Mandagslesning – Alt inkludert

Forrige uke leste jeg lite annet enn Hovedtariffavtalen og Hovedavtalen i forbindelse med kurs. Nyttig og viktig å kunne som tillitsvalgt, men den litterære verdien er ikke all verden. Sistnevnte kunne dessuten hatt godt av noen partsredaksjonelle innstramminger.

I helgen har jeg fulgt planen min om å fullføre halvleste bøker før jeg starter på bokhøstens nyfødte norske. Jeg begynte på Alt inkludert av Marit Eikemo noen timer før fristen for å nominere bøker til Bokbloggerprisen gikk ut i januar. Jeg vet ikke om det var panikkstarten som gjorde at boken ble lagt vekk etter utgått frist og knapt førti leste sider, men til tross for et par halvhjertede forsøk i vår, har jeg ikke klart å engasjere meg nok til å lese den ferdig. Etter en helg med brukbar disiplin, har jeg ca sytti sider igjen, og forstår hvorfor jeg kunne bruke så lang tid på en roman som egentlig er veldig lettlest. Og som jeg for så vidt liker ganske godt.

Alt inkludert handler om Agnes og den seks år gamle datteren Maja. De flytter inn i en trasig kjellerleilighet i et hybelhus i en ny by, uten bekjentskaper eller møbler. Agnes skaffer seg det meste via FINN, og kommer i kontakt med diverse mer eller mindre (for leseren) underholdende folk hun enten kjøper ting av eller treffer i hybelhuset og nabolaget.

Mammabloggeren som kun kjøper det dyreste og beste for sin lille prinsesse og blogger om det etterpå, den gifte trebarnsfaren og politimannen som blir betatt av Agnes når hun kommer for å hente et bord i dansk design, jusstudenten som har fortrengt studiene til fordel for dataspillorgier, nabokvinnen som kan være hjemme med barn og slite seg ut på evige oppussingsprosjekter fordi mannen tjener så godt – Eikemos persongalleri er stort, og typene lett gjenkjennelige fra norsk hverdagsliv. Desillusjonerte, overfladiske, selvopptatte og/eller poserende, sjelden tilfreds med noe.

Eikemo tar samtiden på kornet, som det heter, og romanen er kostelig når jeg leser den som episoder fra Et lite stykke Norge anno 2015. Når boken likevel har vært så enkel å legge fra seg, er det fordi overbygget mangler for min del. Romanen er fortalt av Agnes selv, og hun egner seg like lite som hovedperson i en roman som til å være hovedperson i eget liv.

De andre karakterene har begynt å reagere på Agnes’ diffuse mangel på sammenheng, og vagheten hennes er sikkert et bevisst valg fra Eikemos side. Greit nok. Men hun er altså så tafatt og ubehjelpelig sløv at det er vanskelig å engasjere seg i henne med annet enn irritasjon. Troverdig? Ja visst, i massevis. Indre liv? Bare så vidt. Hun er vel helst en tom beholder som lengter etter å spille Candy Crush på mobilen og slippe å forholde seg til de mer kompliserte delene av livet så lenge hun kan. Inkludert datteren.

Jeg tror at Agnes ville kledd en tredjepersonsroman bedre, i likhet med de fleste vanlig dødelige som ikke klarer å skjønne hva de skal bruke alle dagene sine til. Men jeg leser gjerne mer av Marit Eikemo senere, selv om Alt inkludert ikke er en innertier.

Denne uken går med til å forberede utdelingen av Bokbloggerprisen 2015 førstkommende lørdag. I år har arrangementet avansert til kjelleren på Litteraturhuset, og jeg anbefaler alle som har anledning til det, å komme lørdag 3. september kl 14. Det blir bokbad med stjernelaget Morten Strøksnes, Maja Lunde, Lisa Aisato og Bjørn Vatne før selve prisen deles ut og vi går over til vår frydefullt vanskelige litteraturquiz med bokpremier. Du kan lese mer om arrangementet på nettsiden til Litteraturhuset. Vi sees der!

Søndagslesning – Margaret Atwood

Jeg har gjort noen hederlige forsøk på å ta ferie de siste ukene, som endte med at jeg dro innom jobben to ganger denne uken. Jeg har derfor prøvd å bruke helgen til å anstrenge meg for å slappe av, i håp om å slippe å bli tvangspåmeldt kurs i ferie hos folk som elsker selvhjelpsbøker og smiler mye og anstrengt. Men nå begynner det å komme seg. I dag har jeg bare lest bøker og drukket kaffe, og lagt planer for hvordan jeg skal organisere bokhøsten min.

Jeg har bestemt meg for å starte årets norsklesing for fullt rundt 1. september. De siste dagene i august bruker jeg på å lese ferdig noen av bøkene jeg har begynt på i sommer, og først ut er Margaret Atwood. Jeg holder på med to av hennes romaner samtidig, og er kommet ca halvveis i begge. Som alltid når jeg leser Atwood, koser jeg meg og har det ikke travelt med å bli ferdig – bokhøst eller ikke.

MaddAddam fra 2013 er siste bok i den dystopiske og fantastiske MaddAddam-trilogien som har vært blant årets litterære høydepunkter for min del. Så langt er MaddAddam ikke på høyde med Oryx and Crake og The Year of the Flood, og jeg synes Atwood har gjort noen overraskende dårlige valg i boken til å være en såpass sylskarp og rutinert forfatter. Men det funker jo når jeg først er blitt oppslukt av universet hennes, og Atwood skriver alltid godt selv når hun ikke lever opp til eget skyhøye nivå.

Det er ikke nødvendig å være fan av science fiction for å lese MaddAddam-bøkene. Atwoods endetidsfortelling om de siste menneskene på jorda, og hvor ille det stod til med oss før den siste, selvproduserte syndefloden, er nærmere beslektet George Orwells 1984 enn Star Trek. De to første bøkene er skummel lesning på to plan. Scenariet hennes om hvor kloden er på vei hvis vi ikke skjerper oss, var nok til å skremme på meg søvnløse netter. Og mens jeg fordypet meg i konsekvensene av menneskenes grådige og teknologisk avanserte dumskap, klinte hun til med et stramt thriller-plott de fleste krimforfattere vil hevde at man er nødt til å skrive platt for å lykkes med. Men Margaret Atwood har aldri skrevet en dårlig setning i sitt liv. Velskrevet og underholdende samfunnskritikk? Joda, som leser kan man faktisk få alt.

Til tross for at jeg er blodfan av Atwood, er MaddAddam-trilogien det første jeg har lest av den nyere delen av forfatterskapet hennes. Dedikert leser ble jeg av bøkene hun skrev enten før jeg selv ble født eller lærte å lese. Av romanene har jeg lest og likt debuten The Edible Woman (1969), favoritten min Lady Oracle (1976), Life Before Man (1979) og den mest kjente av alle, The Handmaid’s Tale (1985). Pluss diktsamlingene The Journals of Susanna Moodie (1970) og Power Politics (1971).

Surfacing fra 1972 er slik jeg er vant med Atwoods bøker, og minner meg kanskje mest om The Journals of Susanna Moodie med sin kanadiske villmarkstematikk; nærmere bestemt hvordan livet i ødemarken påvirker mennesket. I Surfacing vender en ung kvinne tilbake til en avkrok av Quebec, og den øde øya der hun vokste opp i en hytte med foreldrene og broren. Faren hennes har forsvunnet, og hun reiser dit sammen med kjæresten og et vennepar for å finne ut hva som har skjedd.

De fire er isolert på en øde øy i en uke med en mann som kanskje, kanskje ikke har blitt gal. Hvis han fremdeles lever. Halvveis uti boken er jeg usikker på hvilken retning dette kommer til å ta, men hovedpersonen har begynt å se seg paranoid over skulderen når det rasler i buskene. Det er vanskelig å si hva de bør frykte mest, villmarken eller galskapen. Tittelen Surfacing spiller på fortiden som innhenter hovedpersonen, hva som kommer ut av spenningene mellom karakterene når de blir overlatt til seg selv på hytta, og – regner jeg med – avsløringen av hva som har skjedd med faren hennes.

Jeg tar med et sitat jeg leste i dag tidlig og liker veldig godt. Det er en typisk Atwood-refleksjon over kropp og språk, og nerdemat for nerdemonser som meg er å spekulere på hvorfor hun går fra å tenke «our» til «they», med smånifs effekt.

«The trouble is all in the knob at the top of our bodies. I’m not against the body or the head either: only the neck, which creates the illusion that they are separate. The language is wrong, it shouldn’t have different words for them. If the head extended directly into the shoulders like a worm’s or a frog’s without that constriction, that lie, they wouldn’t be able to look down at their bodies and move them around as if they were robots or puppets; they would have to realize that if the head is detached from the body both of them will die.»

—

Lesesirkelen 1001 bøker leser Margaret Atwood i august. Dere som har lest en av Atwoods bøker kan avlegge rapport i kommentarfeltet, eventuelt med lenke til innlegg. Dere som ikke har kommet så langt ennå, kan heller avlegge rapport om hva dere leser denne søndagen.