Elskeren

I Elskeren ser en eldre kvinnelig hovedperson tilbake på sitt første kjærlighetsforhold som ung jente. Kvinnen er fransk, men er oppvokst i koloniene i Indokina på 1930-tallet. På en ferge over Mekong-floden til Saigon møter hun som femtenåring en ung, styrtrik kineser som blir hennes elsker i halvannet år. På grunn av raseforskjeller kan de aldri få hverandre, og forholdet er dømt til å mislykkes fra starten av.

Elskeren er skrevet i en poetisk og nærmest impresjonistisk stil. Boken er inndelt i avsnitt hvor fortelleren hopper frem og tilbake i tid, og hvor inntrykkene fra ulike episoder – lukt, støy, følelser – flyter sammen med hendelsene hun erindrer. Duras’ har et vakkert språk. Møtet mellom fortelleren og den unge kineseren, femtenåringens erotiske oppvåkning, og det dysfunksjonelle forholdet mellom fortelleren og hennes familie er beskrevet i et intenst og nærmest feberaktig språk som veksler mellom kulde og varme, intimitet og distanse.

Til tross for bokens åpenbare språklige kvaliteter, klarte jeg aldri å engasjere meg i verken tematikk, karakterer eller handling. Bokens skildring av forholdet mellom den unge jenta og kineseren har vakt mye forargelse med referanser til både incest og prostitusjon, men den forargelsen kjøper jeg bare ikke. Fortelleren er riktignok fattig, og kineseren noe eldre enn henne. Men forholdet deres er så vidt jeg kan skjønne basert på et gjensidig intenst begjær, ikke overgrep eller et desperat behov for penger. Jeg får aldri helt taket på hva hun føler for ham, men han elsker henne fra første stund. Kanskje hadde jeg lest det annerledes dersom kineseren var en eldre mann, men kineseren er fortsatt student og uetablert, han har en ung kropp og en sårbarhet som får meg til å tenke på en mann i tjueårene. Hvis det er noe jeg reagerer på, er det at bokens andre karakterer ser ut til lettere å kunne akseptere at hun bruker ham og lar seg bruke på grunn av penger, enn at de faktisk elsker hverandre.

Kanskje er min mangel på forargelse også motivert av at boken ga meg assosiasjoner til debatten rundt Vladimir Nabokovs Lolita, hvor en godt voksen mann faller pladask for sin tolvårige stedatter. Lolita er en roman som problematiserer hvor grensen går mellom riktig og galt, og gjør det interessant fordi den utfordrer en lettvint og entydig fordømmelse. I stedet innbyr den til en veksling mellom sympati og antipati, hvor ambivalensen ligger i at man som leser vet at dette er galt uten at man nødvendigvis får en enkel oppgave i å argumentere for hvorfor.

I Elskeren ligger fokuset først og fremst på hovedpersonens erotiske oppvåkning. Noen vil kanskje ønske seg en verden hvor begjæret oppstår først når man har passert den juridiske seksuelle lavalderen, har funnet en jevnaldrende kjæreste som man er gjensidig forelsket i, har ventet til man er “klar” og fått en passende mengde formaninger fra foresatte om trygg og sikker sex. Vel, virkeligheten er ikke slik (og takk og pris for det). Elskeren er i hvert fall et godt eksempel på at begjær og kjærlighet ikke er en kontrollert størrelse som man kan styre etter fornuften dit andre mener at man burde. Og at omgivelsene har svært lett for å anta at et sosialt sett upassende forhold absolutt må være skittent og usunt. Samtidig er dette i og for seg ikke spesielt engasjerende å lese om, siden litteraturen er full av upassende og ulykkelige forhold mellom to mennesker. Her er det først og fremst raseforskjellen som gjør forholdet deres skandaløst, men det er strengt tatt heller ikke noe nytt. Kanskje er det fordi alders- og raseforskjeller i bunn og grunn innebærer en kollisjon på et samfunnsmessig eller sosialt plan, men ikke nødvendigvis på det intime plan. Derfor vil etter min mening en problematisering av forskjellene bedre kunne utforskes i realistiske romaner hvor perspektivet ikke hviler i det dypt intime. I Elskeren opplever jeg det i hvert fall som problemer som hindrer de elskende fra å få hverandre, men som først og fremst blir presset på dem utenfra.

Uansett hva man kan lese ut av boken kommer jeg ikke bort fra at jeg kjedet meg veldig mens jeg leste. Setningene var så stakkato og tidvis så kryptiske at jeg hadde problemer med å komme inn på karakterene. Som regel klarte jeg ikke å lese mer enn en side av gangen før jeg måtte legge boken vekk. Avsnittene og setningene virket ofte helt løsrevne fra hverandre, og idet jeg fullførte en setning hadde jeg virkelig ingen anelse om hva den neste setningen kunne komme til å inneholde. Ofte måtte jeg lese avsnittene fem ganger før jeg klarte å danne meg en hypotese om hva som skjedde. Dessuten ble jeg til tider veldig forvirret over  de faktiske forholdene i boken. For eksempel er hovedpersonens familie visstnok svært fattige, det sies tidlig. Men hvor tar de da pengene til å kjøpe landeiendommen i Kambodsja fra? Og hvorfor bor de i et digert hus, men sover i samme seng? Jeg aner at det er noe med kronologien som forvirrer meg. At de har penger, deretter ingenting, deretter penger, og at det forklarer saken. Men hele tiden mens jeg leste boken måtte jeg korrigere og korrigere igjen inntrykkene jeg hadde fått, noe som aldri var spennende, bare frustrerende.

Det gikk bedre da jeg begynte å skumlese, slik at det ble litt tilfeldig hvilke detaljer som satte seg fast og hvilke som gikk meg hus forbi. Men jeg må bare si at jeg er svært skeptisk til bøker som ikke lar seg lese grundig uten at hjernen min blir helt overveldet av kaos. Jeg brukte kortere tid på å lese Tatt av vinden med sine ni hundre tettskrevne sider, enn på denne lille lefsa på 122 sider med stor font og luft mellom linjene. Elskeren er en velskrevet bok med en for meg forvirrende oppbygning og et lite engasjerende innhold.