Kategori: Agatha Christie – Snikende død

Radarparet Poirot og Hastings

Av de ca førti bøkene Agatha Christie skrev om Hercule Poirot er Snikende død nummer sju i rekken. Det skulle man ikke tro, for allerede her har han trukket seg tilbake fra sin glitrende karriere som mesterdekektiv. Han hviler fornøyd på sine laurbær på solferie i Cornwall, hvor han kjæler med barten sin og småkrangler med sin trofaste Hastings.

«Hva kan det vel tenkes for en mer storslagen gestus enn å stige ned fra sin pidestall mens en står på høyden av sin berømmelse? Man sier om meg: ‘Der går Hercule Poirot! Den store – den uforlignelige! Han har aldri hatt noen likemann og kommer ikke til å få det heller!’ Eh bien! Jeg er tilfreds. Jeg forlanger intet mer. Jeg er en beskjeden mann.»

Men den beskjedne Poirot må sette pensjonen på vent når den unge damen Nick Buckley blir forsøkt snikmyrdet foran øynene hans. Hun har opplevd tre ulykker på kort tid, uhell som kan være drapsforsøk. Poirot kan kanskje takke nei til offisielle politimyndigheter og en forespørsel fra selveste innenriksministeren, men han kan ikke unnlate å redde livet til en vakker jomfru i nød. Denne gangen har han intet mord å ta utgangspunkt i, og må forsøke å komme den vågale morderen i forkjøpet. Han er overbevist om at det er noen i Miss Buckleys nærmeste omgangskrets som står bak – det er da ikke et lukket rom-mysterium uten grunn – men klarer ikke å finne noe motiv. Nick Buckley har ingen formue, og eier bare et falleferdig hus med gjeld til oppunder takmønet. Hun har heller ingen fiender. Uten et lik og uten noe motiv, famler Poirot i blinde. Men så, selvfølgelig, skjer det et mord.

«Hva nytter det å være Hercule Poirot og ha grå celler av en finere kvalitet enn andre menneskers hvis man ikke greier det som vanlige mennesker står maktesløse overfor?»

Snikende død er ikke blant Christies beste mysterier, selv om det er snedig nok. Så snedig, faktisk, at jeg ikke klarte å gjette hvem morderen var til tross for at jeg så filmen for et par år siden. Men om plottet er en tanke mindre innviklet enn Christies beste, tar hun det igjen med humor. Snikende død er nok den morsomste Poirot-boken jeg har lest. Hastings forteller historien i jeg-form, og det pleier å være en suksess. Hastings er dum som et brød, og har altfor edle og romantiske tanker om mennesker til å skjønne seg på mord og forbrytelser. Han blir like rystet hver gang noen gjør noe galt, enten det er å klubbe noen i skallen med en stein eller å rote rundt i dameundertøy på jakt etter spor. Når noen skrur på sjarmen i nærheten av Hastings, blir de automatisk hevet over enhver mistanke. Det samme blir vakre kvinner. Med sin kvikke hjerne og usedvanlig gode selvtillit, kan ikke Poirot unngå å erte Hastings ustanselig for hans «sløve åndsevner» og «middelmådige sjeleliv» (for ikke å snakke om hans sideskill og begredelige bart). Hastings tar på sin side hevn ved å henge ut Poirots innbilskhet og pertentlige jåleri overfor leseren. Det er bare i litteraturen at motsetninger av denne typen kan bli perlevenner.

«De er da et fenomen lell, ikke sant, kaptein Hastings? Det har han vært i alle år. Ikke noen større forandring å spore… litt glisnere på toppen, men ansiktsvegetasjonen er mer blomstrende enn noensinne.»

«Comment?»

«Han lykkønsker deg med barten,» sa jeg beroligende.

«Ja, den er frodig,» sa Poirot og strøk seg selvtilfreds over den.

Da jeg leste P.D. James’ Talking about Detective Fiction for noen uker siden, fant jeg noen utrolig fine beskrivelser av Agatha Christies bøker. James påpeker – som mange kritikere har gjort før henne – at Christie skriver verken elegant eller originalt, og at det ikke finnes noen stor psykologisk dybde i karakterene hennes. De er gjenkjennelige som typer, enkelt og greit. Men det hun er god på, er nettopp det å lure leseren hver eneste gang:

«Above all she is a literary conjuror who places her pasteboard characters face downwards and shuffles them with practised cunning. Game after game we are confident that this time we will turn up the card with the face of the true murderer, and time after time her cunning defeats us. And with a Christie mystery no suspect can safely be eliminated, even the narrator of the story.»

Det er usannsynlig, ekstraordinært innviklet og skapt for å bedra leseren. Eller rettere sagt: Christie legger ut spor slik at leseren bedrar seg selv. Og det er det som er så morsomt. Med Agatha Christie får man brynet seg på et skikkelig mentalt puslespill, og testet ut sin egen observasjonsevne og evne til logisk tenkning. Mordet er der bare som enn unnskyldning for å bedrive iherdig tankearbeid, og har ingen funksjon i seg selv. Det er krimbøker hvor kriminaliteten egentlig er en bagatell.

«The moral basis of the books is unambiguous and simple, epitomised by Poirot’s declaration: ‘ I have a bourgeois attitude to murder: I disapprove of it.’ But even the horror of murder is sanitised; the necessary violence is perfunctorily described, there is no grief, no loss, an absence of outrage. We feel that at the end of the book the victim will get up, wipe off the artificial blood and be restored to life. The last thing we get from a Christie novel is the disturbing presence of evil. […] The vicar may find a body on his study floor but it is unlikely to interfere with the preparation of the Sunday sermon.»

Bedre kan det ikke sies, av en krimdronning om en annen. Eh bien.

Advertisements