Jeg gikk meg vill i skogene

Inger Hagerup debuterte som lyriker med samlingen Jeg gikk meg vill i skogene i 1939. Samlingen er sentrallyrisk, og de fleste diktene tar for seg de store spørsmålene i livet: Kjærlighet, lengsel, sorg, død og forgjengelighet. Hagerup skriver med en høytidelig inderlighet som få av dagens lyrikere slipper unna med uten at det virker svulstig og klamt. Men kombinasjonen av at inderligheten virker så dyptfølt og at Hagerup har et så klart og sikkert språk, gjør at det fungerer for en moderne leser likevel. Mange av diktene er skrevet på rim, og symbolbruken er klassisk. Som helhet er samlingen lett tilgjengelig og fin å lese. Men noen av diktene skiller seg ut fra helheten og gjør sterkt inntrykk.

Kanskje fordi samlingens hovedtematikk er så velkjent i lyrikksammenheng, ble jeg mest interessert i de diktene som tar for seg den illevarslende utbredelsen av rasetenkning i Europa i Hagerups samtid. Spesielt fordi samlingen ble utgitt i 1939, da andre verdenskrig lå rett rundt hjørnet. I likhet med Arnulf Øverland og Nordahl Grieg skrev Inger Hagerup dikt som åpenlyst tok avstand fra nazismen.

Politisk diktning blir ofte sett ned på sammenliknet med den modernistiske diktningen. I hvert fall den politiske diktningen som ikke forsøker å pakke budskapet inn i tvetydige symboler og kryptisk språk. Men grunnen til at Hagerups førkrigsdikt gjør så stort inntrykk på meg, er nettopp at hun ikke lar estetikken være viktigere enn tematikken. Lest mot sin historiske kontekst gløder de politiske diktene «Pesten», «Legende» og «Jordfunn år 3000» av engasjement og medmenneskelighet, og diktene blir ikke mindre kraftfulle av at budskapet er krystallklart.

I «Pesten» blir rasetenkningens voldelige skyggeside fremstilt som en sykdom som vandrer over jorden, ubønnhørlig på vei nordover. «Den har vandret over Afrikas tørre muld på febergule føtter.» «Den har svøpt diktatorkappen om sine væskende sår og dekket sin oppsvulmede mave med en biskops fløyelsrøde messehagl.» Rasisme og antisemittisme kan skjules bak en vakker fasade og forlokkende retorikk, men den prangende skjønnheten kamuflerer moralsk forråtnelse og brutalitet.

Den har stirret på menneskene med sine blodskutte øyne

og slått dem med blindhet,

så de ikke lenger dyrker korn i jorden,

men granater i fabrikkene

[… ]

så de ikke lenger hilser på sin bror,

men slår ham ihjel.

Diktet minner meg om Svartedødens herjinger i Europa på 1300-tallet. Men i motsetning til byllepesten som kan ramme hvem som helst, innebærer nazismens fremvekst et angrep på konkrete grupper. En sykdom med vold, drap og ansvarsfraskrivelse som konsekvens. Rasetenkningen forpester menneskene den smitter, og knyttes i diktet tett sammen med hatefull ondskap; «og da den fikk rive neglene av en gammel jøde hikstet den av latter». Diktet innledes og avsluttes med en oppfordring til å heise svarte flagg og tegne et kors på døra for å markere avstand til pesten som går over jorden. Menneskefiendtlig tenkning er en pandemi, en pest med fatale konsekvenser.

For meg er «Pesten» først og fremst et sterkt dikt fordi det er skrevet av samme forfatter som senere skrev «Aust-Vågøy», med de kjente linjene:

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

La våre hjerter hamre

det om og om igjen.

Begge diktene er preget av kampvilje og motstand, og en kompromissløs forakt for brutalitet og overgrep. I mitt hode dannet disse to diktene raskt et før og et etter, noe som understreket uhyggen i den væskende, febergule, heslige og oppsvulmede pesten og hvilken tilstand den skulle etterlate spesielt Europa i.

«Pesten» er i samlingen etterfulgt av «Legende», et dikt hvor Hagerup definerer menneskelig styrke. Plasseringen i samlingen, mellom de to diktene som tematiserer rasehat, gjør det naturlig å lese diktet som Hagerups korreks til maktmisbruket diktatoren, biskopen og professoren i «Pesten» beruses av. Den sterkeste er ifølge diktet «ikke han som med flammende øyne trår på sin fiendes nakke», han som har makten og ubegrensede muligheter på sin side og kan gjøre som han vil. Nei.

Den sterkeste er han som uten å oppgi hatet

stirrer inn i sin fiendes glassgrønne øyne

og føler hans knær på sitt bryst.

Den sterkeste er han som er forlatt av drømmene

og som tror på dem,

han som atter og atter blir vraket

og likevel kan elske.

Den sterkeste er han

som vet at han er dømt til nederlag og bare til nederlag

og som enda vil strid.

Ja, han er den sterkeste,

for dagene og tingene og livet er ikke hans,

men han eier lengselen.

Diktet er fylt av patos og intensitet, og igjen er det konteksten som gir diktet slagkraft. Spesielt sistelinjen «men han eier lengselen». I en hvilken som helst annen sammenheng ville diktet fremstått som trøstens ord til den slagne, med en litt flau bismak av selvhjelpsbok. Men plassert mellom de to diktene i samlingen som tematiserer rasisme og undertrykkelse, blir budskapet livsviktig og alvoret gripende.

Det diktet i samlingen som gjorde aller størst inntrykk er likevel «Jordfunn år 3000». Arkeologer i år 3000 har funnet en kjempesamling av «merkverdige vesner» i en betongsjakt under jorden. Arkeologene betrakter disse merkelige skapningene med en lettsindig og nedlatende holdning. Diktet skaper en tragisk og skarp ironi ved at arkeologene har et nazistisk syn på rase, og lever i et samfunn som utelukkende består av raserene mennesker hvor alle uønskede trekk er rensket vekk for mange århundrer siden. Andre raser møter de kun i form av levninger, og de utgjør for arkeologene et komisk og avskyelig syn. Det som gjør inntrykk med diktet, er de mange assosiasjonene det vekker til Hitler-Tysklands rasepolitikk og metodene for massedrap.

(Det er bevist at dengang var gass et glimrende middel

som våre første fedre utryddet mennesker med.)

Det er de siste av arten. Man ser de er krøpet sammen.

Mange av dem er unger, de fleste andre av hunkjønn,

noen med armene komisk slynget omkring hverandre.

For en moderne leser er massegravmotivet så velkjent at man ikke hever et øyenbryn engang, selv om det er lett å bli berørt av det. Det jeg får frysninger av, er at da Hagerup skrev dette diktet i 1939, var de tyske utryddelsesleirene i Polen ennå ikke bygget. Det fantes konsentrasjonsleire i Tyskland hvor et stort antall fanger døde av sykdommer, matmangel og utmattelse. Men de rene utryddelsesleirene, dit 90% av fangene ble transportert bare for å gasses i hjel, eksisterte ennå ikke. Hitler og kompani hadde ennå ikke iverksatt sin Endlösung. Hagerup utga diktet året før Auschwitz tok imot sine første fanger, to år før Treblinka ble etablert. Likevel skriver hun at «dengang var gass et glimrende middel som våre første fedre utryddet mennesker med».

En ting er å lese om nazistenes folkemord i etterkrigslyrikken. Noe helt annet er å lese om det som en dyster spådom i et dikt utgitt i 1939. Diktet er like profetisk som Heinrich Heines kjente påstand «Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker». Hagerup kunne ikke vite hvor rett hun skulle få, men det tilfører diktet en ekstra – og skremmende – dimensjon. For var det ikke mulig å forutse hvor nazistene var på vei? Var det ikke åpenbart etter Krystallnatten i 1938 at nazistenes voldsbruk var en selvfølgelig og nødvendig del av politikken deres? At Hitler mente det han skrev i Mein Kampf om at uønskede undermennesker skulle utryddes? Mye av etterkrigstidshistorien, spesielt den aller nyeste, er viet til en kritikk av blant annet de allierte statslederne, fordi de sannsynligvis visste mye mer om hva nazistene drev med i Polen enn de ville innrømme. Hagerups dikt avslører at det i hvert fall var mulig å danne hypoteser om hvor nazistene var på vei, ut fra propagandaen de hjernevasket sine egne borgere med.

Men tilbake til diktet. Arkeologene tilhører en fremtidsrase av mennesker som heldigvis er befridd fra variasjon og uhumskheter. De tilhører en helt ny tidsregning, det tredje riket som ble innledet av de «første fedre». Arkeologene føler avsky for levningene de finner, og sammenlikner deres fysiske utilstrekkelighet med egen rasemessig overlegenhet. «Bak bulnet hodet ut som en svulst og vår nakkes rene, helt lineære form har de således ikke hatt». Neser er et skamløst ord, en forbudt kroppsdel som «viser dessverre tilfulle hvilken foraktelig rase de må være stammet fra». Selv har arkeologene «den lille, fullkomment rasemessige forsvarlige pusteventil», og bruker «statsnetthinnen med førerens verdensbilde i midten». De har en teori om at den høyre armen i tidligere tider var bevegelig, og at «dens løftede stilling er en ervervet egenskap gjennom heroiske ætter». Arkeologene er Hitlers idealmennesker, det endelige resultatet av rendyrkede raser og vellykket nazistisk hjernevask.

«Jordfunn år 3000» er et tydelig dikt hvis budskap ikke er til å ta feil av. Det er en dystopisk fremstilling av hvordan verden vil se ut hvis rasetenkningen gjennomføres, hvordan det tredje riket ser ut når det er fullbyrdet. Det er en fryktelig beskrivelse av hvor fremmedgjorte mennesker blir for hverandre når ytre trekk og forskjeller blir avgjørende, og menneskelig verdi avhenger utelukkende av hvilken bås du kan plasseres i. «Ufattelig stygge var de, og vi forstår våre fedre når de ble gale av synet og derfor slaktet dem ned».

Det er en grunn til at jeg bruker presens, ikke preteritum. Jeg skulle ønske jeg kunne si at de eneste assosiasjonene jeg fikk av diktet var til andre verdenskrig. Jeg blir trist av å tenke på hvor relevant diktet fortsatt er, hvor mange mennesker som fortsatt tenker slik, og hvor lite vi lærer av historien. At det bare skal noen dyktige retorikere og økonomiske nedgangstider til før ulmende og hatefulle tanker om rase- og kulturforskjeller for mange plutselig legitimerer folkemord. I mitt samfunn er det nok av folk som klarer å finne overbevisende argumenter for hvorfor vi skal tenke oss mot dem, og økonomien er ustabil i mange vestlige land. Diktene gjør ekstra inntrykk fordi ideologien hun angriper ikke hører fortiden til.

Inger Hagerups førkrigsdikt trenger ingen gåtefull undertekst. Assosiasjonene man får av å lese diktene gir mer enn nok å reflektere over.

12 thoughts on “Jeg gikk meg vill i skogene”

  1. Fantastisk skrevet, Line! Med unntak av det sterke og «gir meg gåse – hud» – diktet «Aust – Vågøy», så assosierer jeg Inger Hagerup med morsomme barnevers og den litt kleine høytlesingen fra Frida – filmen på 90 – tallet (diktet var bra, altså, men settingen ……*blir flau*).

    1. Tusen takk, Silje! Jeg kan avsløre at det var utrolig gøy å skrive om dikt, og det fristet til gjentakelse. Med prosa videreformidler jeg «bare» det jeg tenkte mens jeg leste, men nå fikk jeg en voldsom leseropplevelse mens jeg skrev. Fantastisk moro! Hagerup er vel kjent som barneversdikter, men jeg må innrømme at jeg er blank på den delen av forfatterskapet hennes. Heldigvis har jeg hennes samlede verker, og jeg tror det er mye glede å finne i dem fremover.

  2. Nå husker jeg plutselig at jeg ELSKER Inger Hagerup. Jeg hadde nesten glemt det, for en skam!
    Jeg gikk meg vill i skogen, jeg sa mitt hus farvel, jeg vandret landeveiene, alene med meg selv…
    Var det ikke noe sånt? Det var så sterkt og nært da jeg var ungdom. Det sitter limt fast i meg. Fiiiint!
    Takk for innsiktsfull post.

    1. Så gøy, da er vi flere! Jeg måtte sjekke med fasiten her, og alt stemmer bortsett fra førstelinjen som er «Jeg rømte fra min elskede», mens det er tittelen på diktet som er «Jeg gikk meg vill i skogen». Imponert er jeg uansett, for jeg måtte som sagt slå opp i boken selv om jeg nettopp har lest den. Og takk for det:-)

  3. Jeg har også lyst til å takke. Nå skal jeg lese mer av Hagerup. Jeg var virkelig ikke klar *flau* over at hun hadde skrevet så politiske dikt og ble nå veldig nysgjerrig. Og litt stolt, faktisk, over at hun så alt som få andre ville se… Det gjør meg litt nysgjerrig på litteratur (både dikt og romaner) som ble skrevet i tiden før 1939-40 hvor man forfattere faktisk prøvde å gjøre folk bevisst.

    Er forresten alle disse diktene i den boka som er avbildet på innlegget? Jeg har disse samlingene for Andre Bjerke og Halldis Moren Vesaas og nå fikk jeg lyst til å få tak i denne også. De er så små og kjekke.

    Jeg merker at jeg er mer og mer ivrig på å lese diktsamlinger, selv om jeg ikke alltid skjønner så mye så er det fint å lese. Og av til er det vondt og av til blir man sinna…

  4. Jeg var helt vill etter Hagerup i min ungdom, og valgte selvsagt også å ha om henne i særemne. Fantastiske dikt og en fantastisk anmeldelse!

  5. @Karin: Selv takk for hyggelig kommentar, det er flott hvis du lot deg inspirere! Den politiske diktningen dominerer ikke samlingen, det er kanskje derfor den ikke er så kjent? Som sagt har denne typen dikt relativt lav status, det kan også være en av grunnene til at de sjelden trekkes frem. Men politisk engasjerte forfattere var flinke til å bruke litteraturen til å advare mot fascisme før krigen, og mange av dem klarte også å gjøre det spennende litterært. Jeg ser frem til å lese videre i Hagerups forfatterskap.

    Jeg jukset med omslagsbildet fordi jeg ikke fant bildet til samlingen jeg leser på nett. Derfor vet jeg ikke om disse diktene er med der. Men jeg tipper at biblioteket kan skaffe et eksemplar av enten samlede dikt eller debutsamlingen. Jeg skal lese mye mer lyrikk i 2012 enn jeg gjorde i år. Jeg tror det handler om å finne fram til de lyrikerne som treffer, selv om man – som du sier – ikke alltid forstår alt. Jeg begynner å få en formening om hvilken lyrikk jeg liker, og hvilken som bare virker meningsløs. En god start:-)

    @Lena: Tusen takk, Lena! Jeg falt pladask for Hagerups stil, og er så glad for at jeg slo til og kjøpte hennes samlede verker med en gang. Hun er en flott lyriker. Så spennende med særemne om henne, og beundringsverdig at du leste og skrev om lyrikk i så ung alder!

  6. Wonderpost! Vet jeg har en Hagerupsamling i hylla, aner ikke hvilken, men jeg var da medlem i lyrikkbokklubben engang. Øyeblikksambisjon om å løse
    lyrikkens hemmeligheter – uten suksess. Nedstammer tross alt fra flere diktlesere -). Får vel føre opp noen diktmål blant 2012 målene.
    Dypt inspirert av dere bloggende diktkjennere – (spes. you & Karin)

    1. Hehe, å bli kalt diktkjenner liker jeg godt, spesielt fordi det ikke stemmer:-) Men jeg har bestemt meg for å løse lyrikkens hemmeligheter en gang for alle, og alt skal skje i det magiske herrens år 2012. Hvis du nedstammer fra flere diktlesere, har du en fordel. Da er du dømt til å bli en skarpsindig diktleser!

  7. 2012s ambisjonslista kommer til å slå alle rekorder!!
    Skamløst lang med tanke på at jeg så langt ikke har klart (og neppe greier) et eneste av 2011 målene.

  8. @Norunn: Det kan jeg tenke meg, for rytmen i diktene hennes gjør at enkelte strofer bare limer seg fast i hukommelsen. Det er fint:-)

    @Ingalill: Du har jo lest Ari Behn? Og ligger godt an med 1001-målet? Det må da være nok til å kunne ta helt av med 2012-målene. Dessuten har jeg hørt rykter om at 2012 blir året da døgnet endelig får flere timer. Det var på tide.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s