Kategori: Nikolaj Frobenius – Mørke grener

Krimfestival etc.

I går fikk jeg mail fra en bekymret leser som ville minne meg på at det nå er tre uker siden jeg skrev forrige innlegg. Leseren håpet at fraværet mitt ikke skyldes at jeg er overarbeidet, syk, bortreist, døddrukken eller har sluttet med internett. Hun la dessuten inn bestilling på et innlegg om krimfestivalen til Cappelen Damm forrige helg, og slakt av minst én av de nominerte bøkene til Rivertonprisen.

Jeg tolker det dithen at bloggland er ganske kjedelig uten meg og at man har gjort seg avhengig av min jevnlige tilførsel av sarkasme. I så fall trenger jeg en Mini-Me for å holde ting gående fremover, for jeg har det travelt for tiden. Kortvokste nordlendinger med hissig gemytt og bred litterær smak oppfordres til å kontakte meg snarest for vikariat. Lønn: Leseeksemplarer og sukkertøy. Siden blogging ikke er så frivillig som jeg hittil har trodd, her kommer – under tvang – en kommentar til Riverton-bøkene, en superkort anmeldelse og en krimfestivalrapport på sparket.

Krimfestivalen arrangeres som sagt av Cappelen Damm, i år for tredje gang, med et fullpakket program i tre dager. Detaljer finner du her. Festivalen går kort sagt ut på at krimforfattere fra inn- og utland snakker om egne og andres bøker, filmer og tv-serier, og hvorfor krim generelt er en bra greie. Eventuelt en ganske dårlig greie, for de som drister seg ut på den galeien. Jeg var der alle tre dager i fjor og i år, og føler meg derfor rimelig oppdatert på hva som foregår i krimland for tiden.

Før du rekker å bli virkelig rørt over mitt selvoppofrende engasjement for kriminallitteraturen, kan jeg røpe at det er mye strategisk latskap inne i bildet her. Jeg setter heller av tre dager i året til å la krimforfatterne selv gi meg en kortfattet oversikt over hva de skriver om, enn å bruke hele året på å lese bøkene deres. Så kan jeg heller bruke resten av året på å lese noe annet som – i mange tilfeller – er mye bedre. Det er derfor ikke latskap i det hele tatt, bare skikkelig smart.

Jeg finner ut hvilke forfattere jeg liker å høre på, de som sier fornuftige, smarte og morsomme ting, og så noterer jeg meg at jeg skal sjekke ut om de skriver like godt som de snakker. De forfatterne det er kjedelig å høre på to minutter i strekk, vil aldri få en sjanse. Krim kan aldri være kjedelig, det går ikke, og jeg nekter å tro at kjedelige mennesker kan skrive spennende krim. De må underholde meg overalt, disse klovnemenneskene.

Hans Olav Lahlum er i en underholdningsmessig særstilling, selv når han ikke faller av stoler. Han kunne sikkert ha skrevet en egen vitsebok om alle de rare kommentarene han får fra lesere. Det levende leksikonet Nils Nordberg kan jeg høre på i det uendelige. Det Nils Nordberg ikke vet om krim, er neppe verdt å vite. OP-5 hadde for sikkerhets skyld med seg den krimskrivende stand up-komikeren Mark Billingham, og den krimskrivende Anne Holt som sannsynligvis kunne ha vært stand up-komiker. Det var mange gode vitser. Mennesker var glade. Bra opplegg!

Det er kanskje litt urettferdig av meg å kåre en sammenlagt vinner av denne krimfestivalkonkurransen, siden mange av årets og fjorårets deltakere (eller “forfattere”, om du vil) ikke var invitert begge årene og ikke får snakke like mye. Likevel går jeg for Chris Tvedt. Han vinner fordi han sier mye fornuftig, smart og morsomt uansett hva han snakker om, og fordi han som regel sier andre imot på en passe spydig og velformulert måte, og samtidig er så selvironisk at han slipper unna med hva det skal være. Tvedt er jurist (selvfølgelig), har studert litteraturvitenskap, og gjør like mye ære på jurister, litteraturvitere og bergensere. Dessuten liker mamma bøkene hans, og mamma pleier å ha rett.

Vinnersitatet er fra en diskusjon i fjor, der de andre forfatterne fremhevet hvor viktig det er å gjøre mye research. Tvedts kommentar: “Norske krimforfattere kan med fordel tenke litt mindre på kaliber og litt mer på å skrive gode setninger.” Det er vakker musikk i mine ører.

Et bevis på at krimfestivalutsilingstaktikken min fungerer utmerket er at jeg kun har lest tre av fjorårets krimutgivelser, og to av dem er nå nominert til Rivertonprisen. To av tre utgivelser, altså. Hvilken teft! De jeg har lest er Jo Nesbøs Politi og Nikolaj Frobenius’ Mørke grener.

Politi anmeldte jeg i fjor sommer, og anmeldelsen finner du her. Flere har rukket å anmelde min anmeldelse, blant annet (the plot thickens) Riverton-nominerte Roar Sørensen. Han mente at det er “sårt at du på en måte feier alt annet av krim til side og kaller Nesbøs bok «årets krimbegivenhet», med suveren forakt for alle de andre krimbøkene som er utgitt, og ennå ikke utgitt. I tillegg slakter du tidvis Politi.”

En av leserne av anmeldelsen min som ikke er nominert til Rivertonprisen, skrev at han “har lest en ti – femten omtaler, og dette er definitivt den beste, mest detaljerte, og mest kritiske. Virker som andre kritikere blir starstruck av Jo Nesbø og nekter å si noe negativt, og det er dumt når det er et par ting å utsette på Politi.”

Det lover dårlig for Jo Nesbøs sjanser til å få sin andre Rivertonpris at leserne av Politi er like tørste på slakt som Nesbøs seriemordere, enten de konkurrerer med ham om pris eller ikke. Av de to Riverton-bøkene jeg har lest, heier jeg på Nikolaj Frobenius. Som roman er den mer interessant enn Politi, og den var langt mer spennende enn de fleste norske A4-krimromanene jeg har lest – både når det gjaldt plott, karakterer og synsvinkel. Mørke grener kom dessverre ikke med på longlisten til Bokbloggerprisen (selv om det var nære på), så da kan kanskje Rivertonprisen være en fin trøstepremie å få?

Artig nok er Mørke grener ikke engang en krimroman, men en roman. Det stigmatiserende krimordet mangler. Derfor hadde det vært ekstra morsomt hvis den vant en krimkonkurranse, og danket ut alle krimromanene i deres eget spill. Det ville også langt på vei ha bekreftet at Chris Tvedt har rett i det han sier om kaliber vs. gode setninger.

Jeg har ikke anmeldt Mørke grener ennå, så da gjør jeg det nå, i forbifarten. Boken handler om forfatteren Jo Uddermann, som i god norsk tradisjon har skrevet en selvbiografisk roman. Det burde han nok ikke ha gjort, for snart begynner skumle ting å skje rundt ham. Blant annet et drap. Det er Uddermann selv som forteller, og allerede i første kapittel får jeg en solid mistanke om at han ikke er helt pålitelig, denne Uddermann. Hendelsene filtreres gjennom hans stadig mer paranoide bevissthet, og Frobenius bruker alle tenkelige spenningsskapende triks for å lage nifs og dårlig stemning. Han har tenkt lite på kaliber, og mye på å skrive gode setninger. Min favoritt: “søvnen kom snikende som en voldtektsmann på en mørk parkeringsplass.”

Mørke grener er en uhyggelig psykologisk krim, men jeg fikk like mye ut av måten boken kommenterer den selvbiografiske norske litteraturen på. Den litteraturen har noe suspekt, bedragersk og selvrettferdig over seg, og man kan ikke stole på noe av det forfatterne skriver. Bare det at de velger å skrive om seg selv, vitner om tvilsomme motiver. Folk mangler tilstrekkelig selvinnsikt til å fortelle sannheten om sitt liv, og det er da langt mer fristende å fremstille seg selv på en fordelaktig måte når man først skal brette ut sitt indre liv og privatliv over hundrevis av sider, enn å skjemme seg ut. Jo Uddermanns tvilsomme troverdighet er bare litt mer markert, satt litt mer på spissen, enn i de ekte selvbiografiske romanene. Jeg har stor glede av å tenke at boken retter en tordnende moralsk pekefinger mot selvopptatte norske forfattere, og advarer om at noe ondt vil skje dem hvis de ikke øyeblikkelig slutter å stå foran speilet og stirre forelsket på seg selv. Sier Frobenius, med min stemme.

Siden det ikke ble noen Riverton-slakt av meg i denne omgang, får jeg kritisere Krimfestivalen i stedet. For eksempel surmule litt over at pausen mellom arrangementene er altfor kort, og at man virkelig trenger en pause fra stoler som virkelig er vonde og ubehagelige i lengden for de av oss som ikke bærer med oss minst femti kilo ekstra støtdempende flesk å sitte på. Noe å tenke på neste år, Cappelen Damm? Okei da, de mest prolapsfremkallende stolene finner man i Teaterkjelleren. Men det verste var at Leif GW Persson ikke kom likevel, fordi han var skadet. En gedigen nedtur for oss begge, vil jeg tro.

Hvis jeg skal kritisere programmet for noe, er det at blant de mange resirkulerte temaene fra i fjor, glimret et av de mest interessante med sitt fravær: Forholdet mellom krim og annen skjønnlitteratur. “Krim – litteraturens død eller redning?” var spørsmålet, og diskusjonen i fjor var god, uten at temaet var i nærheten av å bli uttømt. Nils Nordberg ledet diskusjonen, med Ketil Bjørnstad, Gunnar Staalesen, Aslak Nore og Agnes Moxnes i panelet. Krimlitteraturen trenger å diskuteres i en kontekst, den også, ellers blir den fort like selvopptatt som den andre norske samtidslitteraturen. Neste år ønsker jeg meg en diskusjon mellom minst én kyndig forfatter som er kritisk til krim (en som faktisk har lest krim, vel å merke), og en kyndig krimforfatter som er kritisk til den andre norske samtidslitteraturen. Hvis de er litt frekke i tillegg, kan det bli en riktig fin debatt.

Det andre jeg savnet, var flere paneldeltakere som ikke skriver krim selv. For eksempel noen kritikere som anmelder krim jevnlig. Det hadde gjort seg med noen i panelene som ikke har et eget forfatterskap å forsvare, og som kan representere krimleserne bedre enn det forfatterne selv kan.

Sånn, det får være nok programkjeft fra meg. Fordi jeg og Bokelskerinnen m. fl. kom på delt førsteplass i krimquiz-en fredag kveld, fikk vi beskjed av festivalsjefen om at vi ikke var velkommen igjen neste år. Derfor er jeg redd for å si noe mer kritisk nå, og risikere at vi blir nektet adgang for resten av livet bare fordi Bokelskerinnen kan sjokkerende mye om krim (mens vi andre mer var feststemt daukjøtt).

Programmet satt til side, må jeg si noen velvalgte ord om hva disse krimforfatterne sier om (krim)bøker. Jeg nevner ingen navn, siden jeg riktignok er frekk, men ikke slem. For det første lurer jeg på om norske krimforfattere lider under en form for kollektivt selvbedrag når de snakker så hardt om samfunnskritikken de driver med i bøkene sine. Jeg tviler ikke på at de har en oppriktig intensjon om å kritisere samfunnet. Men har bøkene deres en samfunnskritisk funksjon?

Jeg går for nei, det har den ikke. Som leser kan man sikkert lære mye om samfunnet gjennom en krimbok. Men krimlitteraturen har ingen plass i den kritiske offentligheten, bortsett fra at den av og til havner på nattbordet til folk som har en plass i den kritiske offentligheten. Da tenker jeg at denne samfunnskritikken handler mer om å få bøkene til å føles relevante for leseren, at det er en måte å skape troverdighet og spenning på. Samfunnskritikken er en del av romanuniverset, men rekkevidden av kritikken er nok svært begrenset.

Derfor stiller jeg meg uforstående til den utstrakte mobbingen av seriemordere i disse diskusjonene. Krim handler i stor grad om drivende god historiefortelling, og da spiller graden av realisme egentlig ingen rolle. Seriemordere har en rekke fortreffelige kvaliteter, anvendelige og populære som de er. De kan representere ondskap, galskap, kaos eller døden, og trenger på ingen måte å legitimeres av virkeligheten. At gale og hemningsløse karakterer pr definisjon er uinteressante i fiksjonen, blir helt meningsløst å si etter Heath Ledger som Joker i The Dark Knight. Han er splitter pine gal, men følger likevel en logikk som er relevant også utenfor fiksjonen.

Så lenge forfatteren ikke forsøker å beskrive en Joker-aktig karakter innenfra eller insistere på realismen ved å tenke diagnoser, skulle jeg gjerne sett flere slike gale karakterer i krimsjangeren. Spesielt hvis det kunne ha overbevist flere krimforfattere om å slutte å være så opptatt av morderens indre liv. De grunnleggende bestanddelene i morderens psykologi er som regel det aller kjedeligste i krim, særlig i krim som fokuserer mest på å forklare hvorfor noen dreper i den virkelige verden. Huff, så traust og deprimerende kjedelig. Dessuten er det å holde seg for god til å seriemyrde folk i romanform ingen garanti for at noen skriver bra, spennende eller troverdig. Så var det også sagt.

Jeg har inntrykk av at de som mener at seriemordere – eller gale karakterer generelt – blir helt feil, tenker at litteraturen alltid må forplikte seg til virkeligheten, at litteraturen er underordnet virkeligheten, og at realisme og kvalitet henger sammen. Men det er troverdighet, ikke realisme, som avgjør. Jeg tror mange av disse krimforfatterne forveksler realisme med troverdighet, til tross for at krimsjangeren (ved siden av fantasy) vel er det beste beviset på at mens troverdighet alltid er et must, er realisme bare et valg.

Jeg føler meg derfor rimelig sikker på at det finnes et kvalitetsskille mellom krimforfattere som skjønner at de skriver tekst og driver med historiefortelling, og krimforfattere som tror at de på død og liv må beskrive virkeligheten. Da blir det mye kaliber, og få gode setninger. En dårlig krimforfatter tenker at troverdighet er selve målet. En god krimforfatter vet at troverdighet bare er en svært krevende forutsetning. Forskjellen i tenkemåte er stor, og for alt jeg vet forhindrer denne tenkemåten at krimromaner i mange tilfeller aldri klarer å utvikle seg fra amøbestadiet og forblir klønete forsøk på litteratur. Alt dette her gjelder for øvrig all skjønnlitteratur, ikke bare krim. Da skuler jeg spesielt i retning forfattere av selvbiografiske romaner og romaner som dyrker jeg-fortellinger i presens. En god skrøne slår virkeligheten når som helst.

Sånn. Da burde jeg ha klart å si noe passe fornærmende om de aller fleste: Krimforfattere (minus Chris Tvedt), andre forfattere, leserne deres, selvbiografiske romaner, krimromaner (publiserte og upubliserte), Krimfestivalen v/programansvarlig og Cappelen Damms møblement, Rivertonprisen, kortvokste, overvektige og Jo Uddermann.

Jeg har bevist at jeg fremdeles lever, og verken er overarbeidet, syk, bortreist, døddrukken eller har sluttet med internett. Og nå skal det leses krim! Men foreløpig ikke ny, norsk krim, siden Tidemann-familiens samling av Chris Tvedt-bøker befinner seg hjemme hos mamma i nord. Det blir i første omgang Patricia Highsmiths The Talented Mr Ripley og John le Carrés The Spy Who Came in from the Cold.

Det er godt å være tilbake.

Advertisements