Måned: juli 2011

Louis de Bernières – Señor Vivo and the Coca Lord

Dionisio Vivo er en ung professor i filosofi som gjør seg bemerket gjennom sine “Coca letters”; en serie leserbrev trykket i landets mest prestisjetunge avis hvor han går til angrep på konsekvensene av landets omfattende kokainindustri. Den gjengse oppfatningen i befolkningen er at produksjonen av kokain er et gode for landet, fordi kokainkartellene tjener store penger og sikrer arbeidsplasser for mange. Men Dionisio avslører at lederne av kartellene også står bak utallige kidnappinger, drap og overgrep mot lokalbefolkningen. Blant annet avslører han at kartellene ødelegger landsbyer i mils omkrets rundt plantasjene ved å kidnappe småjenter til gjengvoldtekter og betale foreldrene med narkotika. De som gjør opprør mot overgriperne blir drept. Kokainkartellene turer frem som de vil, men presidenten nekter likevel å erklære unntakstilstand i håp om å kunne motta bestikkelser som kan redde landet fra konkurs.

Dionisios leserbrev går ikke upåaktet hen i en befolkning som er lei av vold, borgerkrig og korrupsjon. I et land hvor aviser er den eneste formen for kultur befolkningen har råd til, blir Dionisio snart utpekt som en frelserskikkelse på lik linje med Jesus. Brevene setter landet på hodet, men selv lever Dionisio helt upåvirket av dramatikken rundt ham. Han er forelsket i Anica, og drømmer bare om en fremtid med henne. Kokainherren i Dionisios eget distrikt, El Jerarca, er fast bestemt på å få en slutt på Dionisios brevskriving. Etter at en stor mengde lemlestede lik er blitt dumpet i Dionisios hage uten at han gir seg, setter El Jerarca leiemordere på saken. Men Dionisio er en vanskelig mann å myrde. For hvert drapsforsøk han kommer uskadet fra, vokser mytene om at Dionisio er en udødelig trollmann som det er livsfarlig å forsøke å drepe. Både Anica og politivennen Ramon prøver forgjeves å advare ham til å være mer forsiktig. For sent oppdager Dionisio at det finnes andre måter å ta livet hans på enn å drepe ham.

Señor Vivo and the Coca Lord (1991) er andre bok i en trilogi fra et fiktivt land i Sør-Amerika med sterke likhetstrekk med Colombia. De andre bøkene heter The War of Don Emmanuel’s Nether Parts (1990) og The Troublesome Offspring of Cardinal Guzman (1992). Etter å ha lest to av de tre bøkene har det dannet seg et sterkt inntrykk av at forfatteren her tar opp de tre store maktinstitusjonene i Sør-Amerika som er velkjente for sine overgrep, maktmisbruk og korrupsjon. I første bok var temaet det korrupte og dysfunksjonelle samspillet mellom det militære og politikerne. I denne boken er det den store kokainindustrien med deres ubegrensede makt over lokalbefolkningen. I siste bok er det de katolske biskopene og kardinalene, som svikter sine trossamfunn og heller lever et luksuriøst og utsvevende liv. Bøkene er tungt politiske, man mangler helt den dystre og alvorstunge stemningen som ellers preger slike bøker. Den politiske analysen presenteres heller i form av skarp satire, hvor menneskelig tåpelighet fremstilles i all sin komiske og grelle prakt. Bøkene bærer dessuten preg av en så sterk humanisme og et så glødende engasjement at man kan holde ut selv de mest forferdelige skildringer av elendighet, tortur og vold.

Señor Vivo and the Coca Lord er en glitrende blanding av tragedie og komedie. Ofte er det i de delene hvor bifigurer beskrives at Louis de Bernières’ grep om språket og skarpe blikk for menneskelig atferd kommer til sin rett. Siden det samtidig er de delene det er mulig å avsløre uten at man ødelegger for potensielle lesere, lar jeg Dionisio, Anica og Ramon være i fred til fordel for deres mer perifære medkarakterer. Som her, når den ubarmhjertige skjebnen til unge prostituerte indianerjenter i landets El Dorado beskrives:

 “Indian girls with drooping breasts and malnourished stomachs, with dead eyes and the assurance of an early grave, gave away their favours to drunks in return for home-made rum and a few centavos. As they died of syphilis and influenza their little babies were abandoned by the river to what wild animals were left, and new girls arrived who had been rounded up by armed canoes or bribed with promises of beads and powerful husbands wearing cloaks made out of the pelts of pure black jaguars. After many rapes and beatings the girls would learn that they could suffer the present and forget the past with a bottle to their lips and a man with glassy eyes and a tubercular cough heaving between their thighs.”

Hvis Louis de Bernières hadde gjennomført denne stilen i hele boken, ville den vært uutholdelig å lese. Han er en forfatter som vet hvilke knapper han skal trykke på for at budskapet hans skal nå frem, og det er til tider hjerteskjærende lesning. Men heldigvis er Louis de Bernières også en forfatter med et grunnleggende positivt budskap i bøkene sine, og han har en upåklagelig sans for humor. Det er nesten verdt å lese bøkene bare for å få med seg noen av de forskrudde og eksentriske skapningene hans. Som den nakne admiralen, en bifigur som har fått tilnavnet sitt fordi admiralen som ung mann formulerte en teori om at det å gå med klær ville ødelegge sædkvaliteten, og dermed har gått naken hjemme og bare hatt på seg klær utenfor sin egen eiendom (inntil han blir så senil at han glemmer å ta på seg klær uansett hvor han skal). Kona hans har vært så beskjemmet over admiralens nakenhet at hun har utviklet en overdrevet høflighet, og hun dør til slutt i forferdelse over mannens skammelige nudisme:

“She felt the obligation to make up for him by affecting exquisitely old-fashioned manners. She would break into compliments so lyrical and embroidered that some people thought that she was sarcastic, others that she was being ironical, and others were reminded of funeral orations over the catafalques of national heroes. She had been engaged for years in a shadowy academic project that took up nearly all her time, and would speak at length about her archival delvings without ever intimating the subject of her burrowing. When, after her death, her papers were finally sorted, it transpired that she had for twenty years been collecting all references to rabbits in European literature since the time of the Romans. Her executors never found out what she had been on the point of proving when she had died of mortification at her desk with her pen in her hand, and the word ‛Conclusion’ written at the head of an otherwise blank sheet of paper.”

Den nakne admiral med frue har lite med handlingen for øvrig å gjøre, men er et godt eksempel på hvor mye fortellermessig overskudd Louis de Bernières legger i selv de karakterene han bare såvidt sveiper innom.

Mer sentrale karakterer i boken blir imidlertid også skildret i sin pinlige latterlighet. Landets overhode, president Veracruz, figurerer i trilogien som et skrekkens eksempel på hvor talentløs en president kan være, og han er så idiotisk at man nesten blir glad i ham til tross for den hårreisende inkompetansen han besitter. Kortversjonen er at han får George Bush til å fremstå som en klok, sindig og reflektert president. Langversjonen er at president Veracruz får de fleste av meningene sine fra damebladene som presidentfruen leser. Presidentfruen møtte han for øvrig på et bordell i Havana, og han bruker mesteparten av kontortiden sin på å utforske seksuell alkymi, en form for seksuell magi som blant annet har resultert i at presidentfruen har nedkommet med en sort jentekatt (i et mørkt øyeblikk sender han en forespørsel til landets rettsmedisinske institutt om de kan ta en prøve av katten for å bekrefte farskapet). Når de ekteskapelige gleder kommer i veien for arbeidet som president, stenger han likeså godt kontoret. President Veracruz er et overhode som står i veien for all politisk reformasjon i landet, men som likevel anses for å være så maktesløs at kokainkartellene ikke gidder å bestikke ham engang – til tross for at de til og med bestikker hans unge bimbo-stripper-trofé-frue. Veracruz lever lenge i håpet om at kokainkartellene vil inngå et økonomisk samarbeid, slik at han kan få den korrumperte og rævkjørte statsøkonomien på fote igjen. Når de ber ham om å “go fuck yourself”, er det en mildt sagt overraskende omstendighet som får ham til likevel å ville imøtegå amerikanernes ønske om å motarbeide kartellene. Han har nemlig hørt om en fantastisk operasjon amerikanerne utfører, hvor man får bygget inn en penispumpe i kroppen, slik at man alltid er klar til dyst:

“The ingenuity and the humanitarian nature of the concept, however, altogether changed his perception of the United States, and he began to regard that enterprising country as a model of civilization. This predisposed him to a greater sympathy towards the demands of their government that something should be done to crush the coca cartels.”

Men selv om president Veracruz blir aldri så mye sympatisk innstilt til ønsket om å knuse kokainkartellene, er det likevel de sivile i landet, deriblant Dionisio Vivo og hans disipler, som må ta på seg oppgaven med faktisk å knuse dem.

President Veracruz har for øvrig ansatt en utenriksminister som tidligere var eier av det samme bordellet i Havana hvor presidenten møtte sin kone. Utenriksministeren er ikke stort bedre enn presidenten, han får nemlig sine instruksjoner fra erkeengelen Gabriel. Budskap det er svært viktig at man følger til punkt og prikke, ellers vil det få ubehagelige konsekvenser: “If one ignores Gabriel’s messages, he becomes extremely unpleasant. I once did that, and for six months he gave messages consisting entirely of the most revolting obscenities”. Det hører selvsagt med til bokens magiske univers at Gabriels budskap faktisk er til å stole på, og at karakterene kan kommunisere med både engler, guder og døde mennesker på lik linje med – men som regel bedre enn – sin nabo. Mens man flirer av presidentens vanvittige påfunn og merkelige sans for logikk, skjønner man samtidig hvorfor ildsjeler som Dionisio Vivo er helt nødvendige for å skape endring i et land som har gått fullstendig av hengslene, og hvor de ansvarlige bare hever skyhøy lønn for å leve ut sine mest absurde tilbøyeligheter. Under den lattervekkende overflaten finner man alltid det urovekkende alvoret.

Louis de Bernières er en sjeldent dyktig historieforteller med et viktig budskap som appellerer like mye til både hjerte og hjerne. Han er inspirert av søramerikansk magisk realisme, og overnaturlige elementer blandes sammen med livets harde realiteter til en selvfølgelig enhet. Trilogien er en varm kjærlighetserklæring til det søramerikanske folk og deres kultur.

Det jeg har forelsket meg helt i ved Louis de Bernières forfatterskap, er de store kontrastene: Himmel og helvete, ondskap og kjærlighet, realisme og overtro, egoisme og nestekjærlighet, idioti og klokskap, rikdom og fattigdom, galskap og snusfornuft, vennlighet og forakt, feighet og mot. Louis de Bernières er ikke en forfatter for de som vil lese historiene til nøkterne mennesker som lever kjedelige A4-liv med lunkne følelser. Jeg unner alle lesere å oppdage hans fantastiske univers.

Janet Evanovich – Plum Lovin’

Det nærmer seg Valentine’s Day i Trenton, New Jersey. Den mystiske og kjekke Diesel dukker plutselig opp på kjøkkenet til dusørjeger Stephanie Plum. Stephanie trenger å finne forholdseksperten Annie Hart, som er ettersøkt for væpnet ran og overfall. Diesel vet hvor hun er, og er villig til å overlate Annie i Stephanies varetekt på én betingelse: At Stephanie hjelper Annies klienter med å finne kjærligheten før Valentine’s Day. Og det må være ekte kjærlighet.

Først ut er en fraskilt firebarnsmor som tar vare på alt som kan krype og gå av herreløse dyr, og som aldri klarer å komme seg gjennom første date uten at daten får panikk av livssituasjonen hennes og stikker av. Andre klient er en lubben, skallet og hjertegod veterinær som nettopp er blitt dumpet av en yppig og grisk blondine. Tredjemann ut er en håpløst sjenert slakter som ikke aner hvordan man snakker med jenter, og derfor forblir ulykkelig avstandsforelsket i jenta som jobber tvers over gata fra slakteriet. Fjerde klient er fremdeles jomfru i en alder av 35 år, fordi alle menn hun treffer stryker på dør når de finner ut av tingenes tilstand. Siste klient er Stephanies egen svoger, som gjerne vil være gift med Stephanies storesøster, men som besvimer av skrekk bare ved tanken på bryllup.

Stephanies kjærlighetsliv er alltid kaotisk, og hun har ikke noe medfødt talent for å leke Kirsten Giftekniv. Hun har forpliktelsesvegring og strever med å velge mellom de to mennene i sitt liv, politimannen Joe Morelli og sikkerhetseksperten Ranger. Det hjelper lite på kaoset at den flørtende kvinnemagneten Diesel flytter inn i leiligheten hennes midlertidig. Heldigvis har hun mer hell når det gjelder å få Amors piler til å treffe blink for Annies klienter.

Janet Evanovich har en humoristisk stil som passer perfekt til romanser, siden det verken blir sentimentalt eller klisjefylt. Kjærlighetshistoriene er hverdagslige og søte, og langt fra amerikansk formelbaserte. Det som trakk ned, var at mannen som ga Stephanie sommerfugler i magen i denne boken er Diesel, som ikke rekker Morelli og Ranger til knærne engang. Diesel er altfor opptatt av hva en mann kan eller ikke kan gjøre for å være maskulin, og det er i mine øyne et fokus som i seg selv gjør en mann mindre maskulin. For ikke å snakke om irriterende og barnslig. Særlig når det dreier seg om småtteri som at Diesel kjøre bilen, han kan ikke sitte på når en kvinne kjører. Eller at han ikke kan plukke opp hundebæsj fra gata når han går tur med hunden, fordi det ikke er mulig å føle seg som et skikkelig mannfolk samtidig. Jeez. Der aner jeg en stor forskjell mellom norske og amerikanske kvinners syn på hva det vil si å være en attraktiv mann. Det hjelper ikke at du er kjekk hvis du er teit. Nei, boken ville vært mye bedre hvis ikke Morelli var opptatt med politioppdrag og Ranger var utenbys, og en av dem kunne kastet Diesel på dør.

Plum Lovin’ er en lettlest feelgood-roman som jeg ble i godt humør av å lese. Den er ikke like morsom og gjennomarbeidet som bøkene i serien om Stephanie Plum, men den er desto mer sjarmerende og koselig. Alt i alt er Plum Lovin’ et trygt valg når man bare ønsker en hyggelig lesestund, og ikke krever at boken skal være av det spesielt minneverdige slaget.

Lesesirkelbøker og lykkelige bøker

På søndag skulle vi ha blogget om Louis de Bernières Señor Vivo and the Coca Lord. Jeg hadde akkurat lest ut boken da jeg hørte nyhetene på fredag. Jeg fikk begynt på innlegget, men kom ikke langt før jeg ble sittende klistret til nyhetssendingene. Etter det har det blitt lite skriving og enda mindre lesing. Det er bare Bente som har skrevet om boken så langt, en veldig fin omtale av en nydelig bok. Jeg synes det er så fint at Bente avslutningsvis kommenterer boken i lys av fredagens hendelser, for jeg fikk nesten frysninger over hvor godt det passet å lese boken akkurat nå. Jeg planlegger å legge ut min omtale denne søndagen i stedet, hvis det er noen flere som ønsker å legge ut omtalene sine samtidig.

Her er en gjennomgang av de tre neste lesesirkelbøkene med omtaler og hvem som hittil har sagt at de vil være med å lese. Jeg skal snart få somlet meg til å opprette noe på bokelskere, slik at de som ikke har egen blogg også kan være med å lese. Det er bare å melde seg på for de som vil være med, blogg eller ikke.

Karen Blixen – Den afrikanske farm (bloggdato 28. august)

Den afrikanske farm er en av de mest fascinerende bøker i nordisk erindringsdiktning. Den kom ut første gang i 1937 og har senere, høyst fortjent, funnet og vunnet lesere over hele den vestlige verden.

Årene på farmen i Kenya sto alltid for Karen Blixen som de rikeste i hennes liv. Hun elsket naturen i Afrika, hun var betatt av dyreverdenen der og utviklet en eiendommelig kontakt med den innfødte befolkningen, som hun etter hvert ble leder, lærer, lege og dommer for. Og det var her hun møtte den mannen hun kom til å elske, Denys Finch-Hatton. Den afrikanske farm er en besettende og klok historie om en kvinnes sterke følelser for et kontinent og mannen hun elsker. Boken dannet grunnlaget for Sydney Pollacks suksessfilm Mitt Afrika (1985), med Meryl Streep og Robert Redford i hovedrollene.

Omtalen er hentet fra Gyldendal. Boken er nevnt på 2006-listen og i den norske utgaven fra 2008. De som har meldt seg på så langt er: Elida, Ann Helen, Askeladden, Astrid Terese og selvfølgelig meg.

Knut Hamsun – Sult (bloggdato 25. september)

Sult utkom første gang i 1890. Det skulle bli hans gjennombruddsbok og et verk som samtidig innebar noe nytt i norsk litteratur.

Hamsun skildrer både den fysiske sult og den psykiske pine hos den navnløse hovedpersonen på en måte som gjør at leseren vanskelig glemmer ham. Sult er en klassiker i moderne diktning som har bevart sin fascinasjonskraft også i dag. «Sult er utvilsomt en av de viktigste romaner i moderne tid. En kompleks roman med umåtelig kraft.» – Duncan McLean.

Omtalen er hentet fra Gyldendal. Boken er nevnt på 2006-listen og i den norske utgaven fra 2008. Foreløpig er det bare jeg og Astrid Terese som skal lese denne, hvis ikke du også har lyst til å samlese den.

Alexandre Dumas – Greven av Monte Cristo (bloggdato 30. oktober)

Greven av Monte Cristo av den franske forfatteren Alexandre Dumas ble utgitt i 1844, og regnes som en klassiker.

Sjømannen Edmond Dantès blir satt i fengsel på grunn av falske anklager om forræderi. Han blir plassert i det beryktede fengselet Châteu d’If. Han frykter at livet hans er over, men etter over tjue år i fangenskap klarer han å flykte. Han finner en skatt på klippeøya Monte Cristo, og nå gjenoppstår Edmond som Greven av Monte Christo. Tiden er inne for hevn, og han oppsøker sine fiender.

Omtalen er hentet fra Bokkilden. Boken er nevnt på 2006-listen og i den norske utgaven fra 2008. Foreløpig skal jeg, Astrid Terese og Elida lese denne.

Jeg holder fortsatt på med boken jeg begynte på forrige fredag, Plum Lovin’, og planlegger å lese den ut i løpet av en dag eller to. Egentlig hadde jeg kjøpt den til lesemaraton fordi den så utrolig lettlest ut. Den faller vel inn under kategorien chick lit, en sjanger jeg sjelden leser ellers, men som passer helt perfekt akkurat nå. Glade, snille mennesker som finner kjærligheten, uten blod, tårer og vold. Takk og pris for at det skrives lykkelige bøker også.

Mørkets elsker

Beth har vokst opp i den tro at hun er foreldreløs. I en alder av 25 år jobber hun i en lokalavis i Caldwell, New York, og lurer på hva hun skal gjøre med resten av livet sitt. Svaret kommer noe uventet i form av en to meter høy kriger i skinnbukser, med et faretruende oppsyn og svulmende overarmer. Han heter Wrath og er vampyrenes konge. Beths far, vampyrkrigeren Darius, har alltid voktet over Beth på avstand fordi han ikke vil komplisere livet hennes unødig ved å avsløre at hun har vampyrblod i årene. Før han dør, ber han Wrath om å ta seg av henne. Siden Beth er halvt menneske, halvt vampyr, står hun ovenfor den fryktede overgangen som alle vampyrer gjennomgår når de fyller 25 år. Det er da hoggtennene kommer frem og behovet for jevnlig blodtilførsel oppstår. Hvis Beth ikke får hjelp av en vampyrhann når overgangen kommer, vil hun dø.

Wrath er en mann som foretrekker å slåss mot vampyrenes dødsfiender lesserne fremfor å stelle med nære relasjoner. Det er derfor en noe motvillig kriger som oppsøker Beth en sen sommernatt. Beth er på sin side døden nær av sjokk når den skremmende karen plutselig står i stua hennes. Heldigvis er kjemien mellom de to så overveldende sterk at den overvinner både ambivalens, skrekk og bange anelser. Før de får sukk for seg ligger Wraths trange skinnbukser i en haug på gulvet, og det er duket for la dolce vita.

Men de kan selvfølgelig ikke ri lykkelig inn i solnedgangen sånn helt uten videre. Først er det duket for forviklinger. Beth tror at Wrath er en farlig kriminell som muligens står bak flere drap i Caldwell den siste tiden. Wrath vegrer seg kraftig for å innlate seg med et kvinnfolk, spesielt et som attpåtil er halvt menneske. Likevel er de bundet til hverandre mens Beths overgang nærmer seg; Beth for å overleve, Wrath for å innfri ønsket til sin avdøde krigerbror. Libidoen kommer dem til unnsetning, og ventetiden blir mer lystbetont enn forventet.

Jeg har ikke lest noen vampyrbøker siden jeg slukte bøkene om den vesle vampyren Rydiger på barneskolen. Derfor ble jeg litt overrasket over at J. R. Wards vampyrunivers appellerte til meg. Som man kan gjette seg til ut fra bokens tittel, går det mye i brunstige vampyrhanner og kvinner med løpetid. Det knurres, bites, elskes, hates, drepes og bannes med glødende intensitet, og man skal lete lenge før man finner mer labile karakterer. Men det var overraskende mye action også utenfor soverommet, og boken er sterkt handlingsdrevet.

Den sorte dolks brorskap består av vampyrkrigerne med de fortryllende navnene Wrath, Rhage, Vishous, Phury, Tohrment og Zsadist, som strutter av aggresjon og muskler og i varierende grad er mer sjarmerende enn navnene skulle tilsi. Brorskapets oppgave er å beskytte vampyrslekten mot lesserne, blodtørstige mennesker som har solgt sjelen sin til Omega for å kunne forlyste seg med å slakte ned vampyrer i evig tid med total utryddelse av vampyrrasen som mål. Om ikke Wrath var det mest spennende bekjentskapet jeg har stiftet i litteraturens verden, virker opptil flere av de andre krigerne desto mer lovende. Deres (kjærlighets)historier er tema for de neste bøkene i serien.

Drømmemannen ifølge Ward

Et vesentlig skille mellom den såkalt seriøse litteraturen og underholdningslitteraturen er at førstnevnte inspirerer til ettertanke og forandring mens sistnevnte appellerer til hva det nå enn er som gjør at vi mennesker lar oss oppsluke av en bok uten å la oss forandre av den grunn. Dette hva-det-nå-enn-er synes jeg det er spennende å sysle med når jeg først leser slike bøker, fordi det kanskje avslører hva lesere går rundt og drømmer om når man ikke er opptatt av å forbedre seg selv eller lære noe fornuftig. Spesielt siden salgstallene i bokbransjen indikerer at vi stort sett foretrekker å drømme oss bort fremfor forbedring og visdom. Men hva er det vi drømmer om?

Det mest nærliggende å se på er Wards versjon av Drømmemannen. Wrath er overdrevent sterk, kjekk, muskuløs, barsk, modig, sexy og velutrustet på alle tenkelige måter. Han er tøffere enn toget i penible situasjoner, og er en elsker som alltid vet hva Beth føler og ønsker fordi han kan lukte følelsene hennes. Ingenting gjør Wrath mer tilfreds enn at Beth får det som hun ønsker. En kjekk egenskap og en sympatisk innstilling som jeg tror mange kvinner gladelig ville utstyrt sine respektive bedre halvdeler med hvis de kunne. Samtidig er Wrath tilsvarende overdrevent usikker, selvforaktende, skadeskutt, pessimistisk, sårbar og emosjonelt ustabil. Han går på med dødsforakt når det gjelder kriging og sex, men er pinglete og redd når det kommer til følelser og relasjoner. Han er utrustet med en formidabel luktesans og hørsel, men er svaksynt på grensen til blind.

Jeg skjønner hvorfor en lidenskapelig og velskapt mannlig karakter kan få blodtrykket til å stige hos en hærskare av kvinnelige lesere, men den overdrevne overdrivelsen i begge retninger fascinerer meg. For hvert supermanntrekk Wrath har, finner man et tilsvarende handicap.

Hvorfor er Wrath like fullt en drømmemann? Er det slike menn store mengder kvinner vil lese om når de skal drømme seg vekk fra unger og klesvask? En mulig forklaring er kravet om en balansert helt, hvor sterke og sårbare punkter skal stå i forhold til hverandre. Skal han være usedvanlig barsk, må han være like usedvanlig usikker, ellers blir det vanskelig å få ham til å virke levende. En annen forklaring er at Wrath simpelthen er en mann alle kvinner ville drømme om å tilbringe noen hete netter med. Men mannen som får blodet ditt til å bruse er ikke nødvendigvis den mannen du ønsker å gifte deg med. Og i en slik roman vil man vel ha begge deler? Ward løser det ved å skape en mann som er barsk og sexy nok til at “alle” kvinner finner ham tiltrekkende, men uerfaren og renhjertet nok følelsesmessig til at han faller pladask og trofast for kvinnen han begjærer. Det er kanskje nettopp det romantiske bøker må handle om. En kjekk mann som ikke er komplett uten en kvinnes kjærlighet, og som ikke viser seg å være en drømmemann før han forguder sin utkårede.

Men hva innebærer denne versjonen av maskulinitet? For maskulin er han, i en slik grad at det nesten lukter svidd. Tja. De gode nyhetene for alle menn i virkelighetens verden er at kvinner ser ut til å akseptere både sårbarhet og usikkerhet hos sin mann med lett hjerte så lenge de respekterer ham og han er trofast og forelsket. Det mer foruroligende ved et slikt syn på menn er at en mann tilsynelatende bør være supermann for å kunne tillate seg å ha lav selvfølelse og samtidig forvente aksept. Han kan gjerne ha svakheter så lenge han har udiskutable kvaliteter, og begge deler kommer kvinnen til gode og gjør ham følelsesmessig avhengig av henne.

Vampyr eller ikke, Wards versjon av drømmemannen er svært lik drømmemannen slik han beskrives i alskens dameblader og chick lit-romaner. Minus hoggtennene, selvfølgelig. Perfekt, med svakheter som gjør ham både elskelig og tilgjengelig.

Amors piler

En annen ting jeg ikke fikk ut av tankene mens jeg leste var – av alle ting – Jane Austen. Både Ward og Austen skriver om kjærlighet, og en litt forbudt kjærlighet med oddsene mot seg. Men det er også alt de har til felles. Mens Austen beskriver kjærligheten som et individuelt anliggende som kommer i konflikt med tradisjon og samfunn, er den hos Ward en naturkraft knyttet til et voldsomt begjær. Selv om Austens par ikke er gode par sett med datidens øyne, er de utmerkede par ut fra forutsetningen om å få et godt samliv. Kjærligheten skal vokse seg frem og overveies nøye. Hos Ward er det å være kompatible elskere utgangspunktet for en god match. Wrath og Beth finner ut at de kan tilfredsstille hverandre bedre enn de noen gang har kunnet forestille seg, og deretter må de bli kjent med hverandre og finne ut hva dette begjæret kan føre til.

Allerede her tenker jeg at det ukompliserte begjæret selvfølgelig har en mye større plass i underholdningslitteraturen enn i den seriøse litteraturen, siden begrepshierarkiet i den siviliserte verden (som den seriøse litteraturen forholder seg mer eller mindre lojalt til), postulerer at begjær er underordnet kjærlighet, kropp er underordnet sinn, og følelser underordnet fornuft. Begjær er enkelt og basalt, og de fleste gangene begjær vies plass i den seriøse litteraturen er det fordi det enten analyseres eller problematiseres. Som leser skal du skal ikke leve deg inn i begjæret, du skal reflektere over det. I et anfall av kategorisk tenkning lurer jeg på om graden av innlevelse i litterære karakterers drifter står i diametral motsetning til graden av seriøsitet man tilskriver boken.

I Mørkets elsker – og i mye underholdningslitteratur for øvrig – er begjæret i hvert fall en ukomplisert drift man skal leve seg inn i med karakterene, ikke tenke over. Hvis du ikke kjenner et sug i magen når karakterene gjør det, kan du like godt la være å lese boken. Mens karakterene i den seriøse litteraturen sliter med alskens problemer kjærligheten fører med seg, er begjæret i Wards univers en sikker indikasjon på at Amors piler har truffet blink. Kjærligheten er en avgjørelse man slipper å ta fordi kroppen og instinktene allerede har tatt den for deg. Ikke bare det, men Wrath faller pladask for Beth ved å lukte henne, og vampyrenes sterke luktesans står sentralt for deres opplevelse av både begjær, forelskelse og kjærlighet. Det kroppslige og sanseopplevelser generelt fremmes som en positiv verdi, og karakterene lar instinktene råde.

Jeg syntes det var forfriskende å lese om sex og begjær uten at det gikk gjennom det sedvanlige litterære filteret som klarer å snu enhver sanselig opplevelse til et intellektuelt prosjekt. Samtidig er tenkning om litteratur i seg selv så begrepslig og fornuftsbasert at det kanskje ikke er så rart at de fleste litterater nødvendigvis griner på nesen over å støte på en såpass ukomplisert og kroppsbasert ideologi i et medium man ellers tilskriver evnen til å løse verdensproblemer.

Love me tender

Tilbake til boken, som jeg nå har forvillet meg litt bort fra. I tillegg til å være fylt med lidenskapelige og aggressive mennesker/vampyrer, var en av Mørkets elskers mer overraskende styrker at den til tider var svært morsom. Jeg er litt usikker på om humoren var tilsiktet fra forfatterens side, men jeg lo i hvert fall godt ved opptil flere anledninger. Spesielt når den hissige alfahannen Wrath noe motvillig begynner å kjenne på sine romantiske sider. I en scene står han foran speilet i sin nye designerdress, eller “kamgarnsdritten”, som han kaller den, nervøs og ukomfortabel før et stevnemøte med Beth og tenker: “Han ville gi henne det alle kvinner likte, for faen, litt oppmerksomhet og kjærlighet.” Her synes jeg Ward treffer spikeren på hodet hva angår å beskrive tankene til en mann som er mer komfortabel med å slåss enn med å leve ut sine ømme følelser. Du kan kle en apekatt i en Armani-dress, men det er like fullt en apekatt. Et annet eksempel er Wraths humørsyke og følelsesladede tanker om hva brødrene vil si når de finner ut hva han føler for Beth: “Han visste at han hadde et idiotisk, tilfreds flir i fjeset, og at brødrene kom til å kjøre ham hardt på grunn av det. Men hva faen brydde vel han seg om det? Han tok seg en ordentlig shellan nå. Han skulle få seg en make. De andre kunne kysse seg i ræva.” Hvis Ward fortsetter i denne stilen i resten av serien, skal det bli en fornøyelse å finne ut hvordan de andre trollbrødrene skal temmes av kyndige kvinner.

Det som likevel trakk ned med boken, var Wards overveldende trang til å la alt ordne seg på aller beste vis for alle karakterer samtidig. Da ble det sukkersøtt på en måte som ikke kledde verken karakterene eller det hardbarkede miljøet, og romanen mistet både driv, humor og spenning. Det at samtlige karakterer hadde så lik oppfatning av hva som var rett og galt virket også litt teit. Enkle løsninger er fine, men de kan ikke brukes til enhver tid i enhver sammenheng. Selv ikke når man skriver underholdningslitteratur. Noe må gå til helvete, sånn er det bare. Da får man heller skrive inn en syndebukk som må sitte igjen med svarteper til slutt.

Allergi og slurv

Bare så det er sagt: Dette er en bok man må ligge unna hvis man har klisjéallergi og har som krav at bøker må ha et godt språk. Jeg har ingen av delene, og syntes dette var moro å lese. Det var først og fremst i forholdet mellom Wrath og Beth at klisjeene blomstret, noe som var vekselvis pinlig og sjarmerende. Alle forelskede mennesker virker utrolig teite når man ikke bruser av stormende følelser selv, så på en merkelig måte tilførte det et ellers virkelighetsfjernt forhold et snev av realisme. Dessuten begynte jeg å tenke etter om jeg har lest en roman om stormende forelskelse som ikke er klisjefylt, men kom ikke på noen. Enten handler bøker om forelskelsens negative sider, eller den beskrives fra en slik distanse at innlevelse blir vanskelig. Dermed avskriver jeg klisjeene på kontoen for forelskelsens galskap, mens jeg spekulerer videre.

Dessverre var det så mange slurvefeil i den norske oversettelsen at jeg fikk inntrykk av at hele utgivelsen var et venstrehåndsarbeid. Vanligvis irriterer slike feil meg grenseløst når det blir mange nok av dem. Men her var det rett og slett så mange (i gjennomsnitt en-to pr side på 480 sider = ca 750-800 slurvefeil) at jeg ble mer fascinert enn irritert. Korrekturleseren må ha sovet seg gjennom boken, eventuelt være ordblind. Jeg tør i hvert fall ikke tenke på hvor mange slurvefeil boken ville hatt hvis dette var den korrekturleste versjonen. Du er herved advart.

Ingalill har skrevet et veldig bra innlegg om hele serien her. Jeg gleder jeg meg til å se hvilke spenstige eventyr Ward har pønsket ut for Rhage i Evige elskede.

Louis de Bernières, ferielesing og hvordan jeg velger bøker

Månedene går unna i et forrykende tempo. Jeg synes ikke det er lenge siden jeg skrev innlegg om Raymond Chandler og Nadine Gordimer, og nå er det plutselig tid for ny lesesirkelbok igjen. Gordimer-boken ligger fortsatt halvlest på nattbordet, og boken fremprovoserer en stadig voksende følelse av skyld overfor det afrikanske kontinent. Jeg er nå offisielt en europeer som bekrefter koloniherrenes overgrep mot afrikanerne ved å unngå å interessere meg for bøker om temaet. Intet mindre. Jeg får trøste meg med at Gordimer i det minste er en hvit afrikaner.

På søndag blogger lesesirkelen om Louis de Bernières Señor Vivo and the Coca Lord. For en gangs skyld ligger jeg godt an, og slipper å sprenglese ferdig boken på bloggdagen. Jeg begynte i går, men har allerede lest en drøy tredjedel. Så langt har hovedpersonen Dionisio Vivo klart å vri seg unna alle leiemorderne som kokain-lorden har sendt etter ham, og nå går det rykter om at det skyldes Dionisios magiske krefter. Det siste jeg leste i går var at presidenten og utenriksministeren i det fiktive søramerikanske landet tok avgjørelser basert på budskap de hadde mottatt fra erkeengelen Gabriel. Jeg håper at dere som skal være med å samlese har fått tak i boken, for jeg tviler på at dere kommer til å angre. Her kommer et kostelig sitat om å utvise forsiktighet i omgang med fremmedspråk og ordbøker:

“‛Look at that,’ said Anica. ‘What language is it?’ ‘English, I think,’ said Dionisio, scrutinising the graffito that someone had painted neatly on the wall. ‘Earl is a real cool dude,’ he read, mispronouncing all the words. When he got home he borrowed a bilingual dictionary from Ramon, and was puzzled to find that it meant something like, ‘The English nobleman ranking between a marquis and a viscount is an actually existing townsman of a moderate temperature.’ He was tormented for days by the question of why anyone should want to inscribe such a gnomic utterance on a wall.”

Forrige uke leste jeg J. R. Wards Mørkets elsker, en svært fornøyelig leseropplevelse om hissige og brunstige vampyrer i trange skinnbukser. Innlegg kommer i løpet av uken. Hva jeg skal lese etter at lesesirkelboken er fullført, er mer uklart. Selv om jeg har med meg bare et lite utvalg bøker på ferie, er valgets kvaler like store som ellers. Det finnes rett og slett for mange bøker jeg vil lese, og for liten tid å gjøre det på. Valget står i hovedsak mellom de krimforfatterne jeg pleier å lese i ferien: Jeffery Deaver, Patricia Cornwell, Janet Evanovich og Agatha Christie. Men for å gjøre det ekstra vanskelig har jeg to bøker av alle jeg kan velge mellom.

Det har fått meg til å tenke over hvordan jeg ellers velger ut hva jeg skal lese. Jeg er ikke en forfatterskapsleser, som liker å lese ett forfatterskap i slengen. Jeg blir fort lei av en stil, og det som appellerer til meg ved forfatterens skrivemåte i mindre doser, slår over til irritasjonsmomenter hvis jeg holder på for lenge. De fleste forfattere har dessuten sine kjepphester, og de er sjelden sammenfallende med mine egne. Jeg er heller ikke en leser som liker å holde meg til en sjanger, en periode, et område eller et tema. Jeg liker å veksle mellom krim, klassikere, korte og lange bøker, humor og alvor, fortid og nåtid, seriøse/tunge bøker og lette underholdningsbøker.

Ikke minst liker jeg tydeligvis å veksle mellom mannlige og kvinnelige forfattere, for da jeg gjennomgikk det foreløpige leseårsregnskapet mitt i dag, oppdaget jeg at jeg har lest ti kvinnelige og ni mannlige forfattere. Når jeg er ferdig med Señor Vivo, er det jevnt. Når jeg fullfører Gordimer og Mann er det fortsatt jevnt. Da jeg gjennomgikk vurderingen min av bøkene fordelt på kjønn, var det også helt jevnt. Det er litt rart, for kjønn er en av de få faktorene ved lesing jeg aldri forholder meg bevisst til når jeg velger bøker. Men det ser det ut til at jeg heller ikke trenger å gjøre det.

Nå lurer jeg på hva det er som egentlig styrer hvordan man velger hva man skal lese. Innfall og tilfeldigheter? Dagsform? Lesemål/-prosjekter? Andres anbefalinger? For min del tror jeg det er en kombinasjon av alt, noe som i seg selv virker litt tilfeldig.

Ha en strålende leseuke uansett hva, hvor og hvorfor du leser!