Gunvor Hofmo – Jeg vil hjem til menneskene

Første gang jeg ble oppmerksom på lyrikeren Gunvor Hofmo, var i forbindelse med et NRK-program hvor Jan Erik Vold fortalte om hennes liv og diktning. Det var særlig én begivenhet som stod sentralt i både programmet og Hofmos liv. Hennes jødiske venninne Ruth Maier ble deportert og drept i Auschwitz i 1942, en opplevelse man antar har sammenheng med Hofmos senere store psykiske problemer. Hun var innlagt på Gaustad i lange perioder med diagnosen schizofreni. Og hun var åpent lesbisk samboer med lyrikeren Astrid Tollefsen allerede på 1950-tallet. Gunvor Hofmo må ha vært et svært bemerkelsesverdig menneske. Hun er i alle fall en bemerkelsesverdig poet.

Hofmos debutsamling Jeg vil hjem til menneskene ble utgitt i 1946. De to mest kjente diktene fra samlingen er etterkrigsdiktet «Det er ingen hverdag mer» og diktet tittelen på samlingen refererer til, «Jeg vil hjem». Høsten, vinteren, natten, kulden, regn og frost er gjennomgående motiver Hofmo knytter til smerte, sorg og tap. Men diktene viser ingen resignert stillstand. Dystre og kalde motiver lades av intense følelser, livskraft og voldsom innlevelse.

Min bitre ensomhet, lik vannfall i mitt sinn, tordner, tordner, skummende og blind. Stjernene, all hunger i det vide rum styrtet ned i fallet, sprengt til skum!

Jan Erik Vold beskriver Hofmo som en norsk Emily Dickinson, og jeg skjønner hvorfor. Både i metaforbruken og den grunnleggende melankolien er det mye som likner. Men Hofmos dikt er kanskje enda tristere?

Jeg vil hjem til menneskene –

som en blind

gjennomstråles i mørket

av sorgens stjerneskinn.

Ved første øyekast synes tapserfaringene og ensomheten i diktene å være et individuelt anliggende. Skikkelsen som vandrer hvileløst rundt i kulde og mørke, smertefullt bevisst på avstanden mellom seg selv og andre, er lett å assosiere med den evige outsideren i ensomhetens lyrikk. Lest opp mot Hofmos samtid er det imidlertid like nærliggende å lese det fremmedgjorte individet som en kollektiv erfaring av den dype splittelsen mellom mennesker, en konsekvens av krigens vold mot fellesskapet. Ensomheten er dobbel i Hofmos dikt; et bunnløst ensomt jeg i en verden som er blitt fremmed for alle.

Diktenes temperament varierer mellom hevngjerrig sinne, kald bitterhet, vemodig lengsel og melankolsk tomhet. Men intensiteten er jevn. De siste strofene i henholdsvis «Regnkveld» og «I en mørk natt» er gode eksempler på spennvidden i diktenes stemning.

Stille, mildnet blir regndråpers tunge skred

som om en storm nå endelig er over,

som er en sorg nå blitt til svanger fred.

Så kom da gribber!

Sus med ville skrik

igjennom regn og storm

og hakk meg opp, et lik,

og sleng meg så for orm

og la meg ligge der:

Ynkelig som ikke

er livet nær!

Hofmos dikt er en bråttsjø av stormende følelser. Det gjør Jeg vil hjem til menneskene til en kontrastfylt samling, på tross av en noe ensidig tematikk og motivkrets. Det er mørkt, trist og dystert – og veldig vakkert.

6 thoughts on “Gunvor Hofmo – Jeg vil hjem til menneskene”

  1. Jeg har ikke tenkt på å sammenligne Hofmo og Dickinson, men de har litt den samme såre stilen. Jeg innbiller meg at de begge to stod litt på utsiden av samfunnet og ser inn, de passer liksom ikke alltid inn, av ulike grunner ja, men likevel så var de outsidere. Når jeg skriver dette blir jeg minnet på dette diktet av Dickinson, som jeg liker godt:
    http://karinleser.blogspot.com/2009/10/fine-emily.html

    Fra det ene til det andre, jeg skal finne krim i julegave (norsk/nordisk) til en typisk krimleser og tenkte Birger Baug. Jeg har ikke lest han, men husker godt dine omtaler. Mottakeren er fan av Nesbø og Larsson, men jeg ønsker egentlig å gi henne noe litt mer ukjent…. Tror du Baug er et godt alternativ?

    1. Samme såre stil, og tidvis mye Sturm und Drang. Jeg liker de heftige følelsene og melankolien; det er overraskende oppkvikkende sammenliknet med den nøkterne lyrikken. Og så synes jeg de bruker outsider-posisjonen sin godt, istedenfor klagesangen «Hvorfor er jeg ikke verdens midtpunkt?» som en del mannlige outsider-poeter har dyrket. Takk for tipset! Emily Dickinson blir en av mine tolv lyrikere neste år.

      Jeg tror absolutt Baug er et godt alternativ! Det kommer selvfølgelig an på hva det er hun liker med Nesbø og Larsson, for Baug har ikke den samme rå brutaliteten (noe jeg synes er positivt). Men han skriver krim med svært godt driv og karakterer man liker godt. Jeg ville anbefalt andre bok, Paradis tapt.

  2. Hm, når man leser diktene til Hofmo og Dickinson så er jeg enig i at de skriker ikke akkurat etter å ha vært midtpunkt. Tolv lyrikere-prosjektet blir spennende – gleder meg til å lese mer.

    Jeg satser på Baug, tror jeg kjøper både bok en og to. Viktig at alt skjer i riktig rekkefølge som du vet:-) Enern er ute i pocket uansett.

    1. Ja, det er sant! Og når jeg tenker meg om er det i god krimånd enkelte ting man bør vite fra første bok for å skjønne alt i andre. Håper gavene faller i smak:-)

      Jeg gleder meg til å lese mer om lyrikk fra din kant også. Jeg kjører nok ganske safe i starten, og da er det greit å kunne finne tips hos andre.

    1. Ja, les Hofmo! Min kompetanse på lyrikk strekker dessverre ikke til for å skrive om diktene hennes slik de fortjener, men jeg blir veldig glad hvis det kan inspirere noen til å lese henne.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s