Kategori: Agatha Christie – Guds kvern maler langsomt

Guds kvern maler langsomt

Simeon Lee er en gammel og ondskapsfull millionær. Han bor i godset sitt sammen med eldstesønnen Alfred og hans kone Lydia. Det nærmer seg jul, og Simeon Lee har invitert barna sine hjem til julefeiring. David har ikke vært hjemme i de tjue årene som har gått siden moren døde, men kona Hilda overtaler ham til å reise slik at han kan forsones med faren. Politikeren George kommer med sin mye yngre modellkone Magdalene, utelukkende fordi de er avhengige av den gamles økonomiske underhold. Men Simeon Lee har planlagt en overraskelse. Den fjerde broren Harry, familiens sorte får og den fortapte sønn, vender hjem fra utlandet etter tjue år i unåde. Og Simeon Lee har klart å oppspore det foreldreløse barnebarnet Pilar Estravados fra Spania, hvor datteren Jennifer Lee i sin tid giftet seg med en spanjol. Samtidig dukker den mystiske Stephen Farr opp på døren, og presenterer seg som sønn av Simeon Lees avdøde forretningspartner i Sør-Afrika.

Men Simeon Lee har ikke invitert alle slektningene for å feire hyggelig familiejul. Tvert imot ønsker han å sette familiemedlemmene opp mot hverandre ved å trykke der det gjør vondt. Alle har et svakt punkt. George er grisk og gjerrig, med en kone som har både dyre vaner og stor gjeld. David hater faren intenst fordi han mener at det er farens skyld at den forgudede moren døde med et knust hjerte tjue år tidligere. Det fortærende hatet brenner like ufortrødent i ham til tross for tiden som har gått. Alfred forguder faren, men hengivenheten hans blir utelukkende møtt med hån og forakt. Simeon Lee legger demonstrativt sin elsk på nykommerne Harry og Pilar, og temperaturen i huset stiger faretruende når han annonserer at begge skal flytte hjem. Så tilkaller han hele familien til rommet sitt mens han ringer til advokaten og annonserer at han akter å gjøre drastiske endringer i testamentet sitt i romjulen.

Samme kveld høres et voldsomt spetakkel og et hyl fra Simeon Lees soveværelse i andre etasje. Hele familien kommer løpende fra hver sin kant, men døren er låst. Innenfor ligger Simeon Lee med overskåret strupe i et kaos av knuste gjenstander og møbler. Døren er låst fra innsiden, men det finnes ingen kniv. Bare en liten gummilapp og en trebit. Og sjokkerende mengder blod.

Poirot blir tilkalt for å bistå politibetjent Sugden i jakten på morderen. De kommer raskt frem til at det må være et av familiemedlemmene. Men hvem av dem? Ble Simeon Lee drept på grunn av arv eller hevn? Eller var det begge deler? Og ikke minst: Hvordan i alle dager har drapsmannen gjennomført den bisarre ugjerningen?

Jeg har hittil lest 32 Agatha Christie-romaner, og Guds kvern maler langsomt er en av de beste. Alle karakterene er mistenkelige, siden hver enkelt har sin grunn til å ville ta livet av Simeon Lee. Men det som gjør boken mer interessant enn vanlig er Poirots påstand om at svaret er å finne i den gamle mannens karakter. Som tittelen avslører, kretser alt rundt Simeon Lees personlighet og handlinger: Guds kvern maler langsomt, men den maler uhyre fint. Poirot mener at den gamle mannens tålmodige hevngjerrighet har gått i arv til barna hans. Mistankene dreier seg om arv i dobbelt forstand, både penger og personlighet. Hva har Simeon Lee gjort som førte til at han ble drept?

Det som gjør boken mye bedre enn den gjennomsnittlige Christie-romanen, er at karakterenes motiver utforskes i større grad. Denne hevngjerrigheten som dukker opp uansett hvor man snur seg, og hatet som brenner under den siviliserte overflaten. Alibiene som stort sett ikke holder mål, og tvilen på hvorvidt halvparten av karakterene virkelig er den de gir seg ut for å være.

Siden ledetrådene peker i alle retninger gjennom hele romanen, var jeg ikke i nærheten av å gjette hvem som var morderen. Selv om jeg mistenkte alle, ble jeg så blind av de ulike teoriene jeg hadde tenkt ut at jeg helt overså løsningen. Jeg burde ha lært meg å gjennomskue Agatha Christies grep til nå, men jo flere Christie-romaner jeg leser, desto flere utspekulerte alternativer klarer jeg å pønske ut mens jeg leser. Og om det var vanskelig å gjette seg til morderens identitet, var det helt umulig å gjette hvordan selve drapet var gjennomført.

Agatha Christie gjør for eksempel utstrakt bruk av det Roland Barthes kalte virkelighetseffekten for å lure leseren. Kort oppsummert er virkelighetseffekten det man får når en bok inneholder detaljer og beskrivelser som ikke har noen betydning for historien for øvrig. Detaljene er der kun for å gi inntrykk av virkelighet, for at det som beskrives skal virke realistisk for leseren. Spesielt i krimromaner brukes uvesentlige detaljer ofte for å understreke troverdigheten i boken. Vi får vite relativt mye om karakterer, åsted og omgivelser som godt kunne vært fjernet uten at det hadde hatt noen betydning for romanen. Andre krimforfattere bruker i hovedsak detaljene for å oppnå en realistisk effekt. Agatha Christie bruker detaljene for vekselvis å avsløre og tildekke morderens identitet. Karakterenes gester, klesstil, stemmer, mimikk, kommentarer og kroppsspråk beskrives her ikke for å gjøre karakterene mer levende, men for indirekte å fortelle oss hvem som er morderen. Hun avslører hvem morderen er, samtidig som hun sprer om seg med så mange detaljer at man ikke skjønner det før etterpå.

Detaljene bruker hun også til å leke seg med plottet. Hun gir inntrykk av at boken handler om for eksempel en arvestrid ved at alle karakterer kun fokuserer på penger. Med jevne mellomrom legger hun inn detaljer som forteller en helt annen historie, for eksempel sjalusi, men historien fortelles så tilforlatelig og gjennom så små detaljer at man ikke legger merke til det før den endelige avsløringen. Én historie fortelles på overflaten, for å trekke oppmerksomheten vekk fra den andre historien det egentlig handler om. Rent fortellerteknisk er det ikke mange forfattere som kan utkonkurrere Agatha Christies utspekulerte grep.

Apropos forrige innlegg jeg skrev om Poirot, hvor bartestell ble viet stor plass, kan jeg ikke unnlate å ta med de fine referansene til mustasjer i denne boken. Slik går det nemlig når Poirot møter sin overmann hva mustasjer angår:

Poirot bukket lett, samtidig som han, sin vane tro, merket seg den annens utseende. Han så at det var en høy mann, med rette skuldre og militær holdning, ørnenese, kraftig hake og en praktfull brun mustasje. Sugden stirret stivt på Hercule Poirot etter presentasjonen. Og Hercule Poirot stirret stivt på Sugdens mustasje. Dens prakt syntes fullstendig å fascinere ham.

Noen dager senere:

Poirot fortsatte, med et lite snev av misunnelse: «Det er sant, mustasjen Deres er praktfull… Si meg, bruker De en spesiell pomade

«Pomade?! Hva tar De meg for?»

«Hva bruker De da?»

«Bruker? Ingen ting. – Den – den bare vokser

Poirot sukket. «De er en naturens yndling.» Han strøk sin egen, flotte, svarte mustasje, og sukket igjen. «Det hjelper ikke hvor kostbare ingredienser man bruker,» sa han, «men dette midlet som etter sigende gjengir håret dets naturlige farge og opprinnelige glans, reduserer i noen grad hårets kvalitet.»

Sugden, som åpenbart ikke interesserte seg for hår- og skjeggproblemer, fortsatte på sin trege måte…

Vi har alle vårt å stri med.

Hevngjerrige karakterer og mistenkte i bøttevis, ondskapsfulle gamlinger, lukket rom-mysterium og uforklarlig drapsmetode, flotte mustasjer og referanser til bibelhistorier og Macbeth; Guds kvern maler langsomt inneholdt alt jeg kan ønske meg av en kriminalroman.