Måned: august 2015

Høstbøker fra Kolon

Hvis jeg hadde gitt terningkast her på bloggen, ville Kolon fått terningkast seks for sin pressekonferanse forrige onsdag. De utgir femten bøker i år, og alle forfatterne leste tre minutter hver, med særdeles underholdende presentasjoner av forlegger Bjørn Aagenæs. For å si det med hans ord er dette en slags minifestival der alle kolonistene får lese. Og den fungerer så utrolig bra, denne minifestivalen. Selv når man har vært på fest til klokken tre om natten og må være på plass kl 10, vet jeg at dagen kommer til å bli strålende når jeg får høre Steinar Opstad lese til frokost. Det alene er verdt terningkast fem. Resten kommer av høstbøkene generelt, for jeg fant mye jeg vil lese. Og så kan man bare forundres over at en høstliste på kun femten bøker inneholder romaner, krim, fantasy, fortellinger, essays, dikt, poetikk, gjendiktninger, filmmanus, debattbok og to antologier.

guddal. bebo.omsl.qxp_Layout 1Anne Helene Guddal debuterte i fjor med diktsamlingen Også det uforsonlige finnes. For den ble hun nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris, og jeg har i ettertid hørt en del indignerte kommentarer over at hun ikke vant. Det er litt pinlig for meg at Guddal klarer å skrive ferdig bøker innen jeg rekker å lese dem, og derfor tenker jeg å lese fjorårets diktsamling sammen med høstens roman Bebo.

Jeg tok med meg boken fra pressekonferansen, og ser at den er blant disse korte, fortettede romanene (97 sider) som jeg blar i for å få et inntrykk, og ender opp med å ha lest nesten ferdig før jeg kommer på at jeg har et blogginnlegg å skrive og at lystlesingen får vente. Sjangermessig ville jeg nok heller ha beskrevet dette som kortprosa helt åpenbart skrevet av en lyriker, men jeg skal ikke krangle. Forlaget beskriver Bebo som «en lavmælt og poetisk kjærlighetsroman om en kvinne og en mann i et gammelt hus ved fjorden. De lever med trusselen om sammenbrudd og oppløsning, men også med løfter om fellesskap og en fredelig hage. I Bebo filtrer minner, drømmer og grensetilstander seg inn i en fortelling om kjærlighet, håp og drømmer.»

Et utdrag fra romanen (beklageligvis satt opp feil fordi wordpress er lite litteraturvennlig): «Blodet i den hvite doskåla. Lukten av jern. Tanken om ufødte skjebner. Blomstene jeg kastet før de rakk å visne. Jeg tillater ikke mer død. Som om jeg bare har snakket med meg selv i de samme rommene og ikke trenger å bli hørt. Bildet jeg snudde inn mot veggen. Jeg gir ikke til tiggere, de har svake skuldre som meg. I en hyssing hang gullringen som en pendel over magen, jeg skulle få tre sønner, sa moren min, det var sikkert.»

Pedro Carmona-Alvarez ligger an til å bli høstens helt her på bloggen, av grunner jeg delvis kommer tilbake til når jeg skriver om Samlagets høstbøker. Delvis er det fordi Kolon nylig utga diktsamlingen Samtaler med onkel Nica og tante Viola, og han allerede har vunnet min nyetablerte pris for årets desidert flotteste baksidetekst. Jeg føler ikke at jeg trenger å si noe mer om hvorfor jeg gleder meg vilt til å lese boken enn å gjengi den prisvinnende baksideteksten i sin helhet:

«Diktets onkel er en hundreåring som bor i et svært hus der han ser ut på grava til en annen poet. Diktets tante, den ulykkelige, den rasende med kopparra ansikt; hun bor i en bydel som heter Dronninga. Diktets fettere er en haug med skrotnisser som vokser opp og dauer og vokser opp igjen. Noen jobber på sirkus. De fleste har paljettdrakter. De ønsker seg et esel. De er knallstilige tjuvradder, alle som én. Kusinene skriver dikt og blir kjent, glemt, flytter på seg, skriver, blir stjerner, slutter å skrive, publiserer under nye navn, glemmes, huskes. Og slektas dauinger ligger i de glemte gravene sine og sier la meg for faen ligge: Alle her heter Anti-Lazarus.

Dikteren sjøl sier, i en pressemelding: Denne boka begynte å ta form da jeg ble bedt om å skrive cirka tusen essays om hvor kult det var at en degos som meg skulle oversette en perker som Yahya Hassan. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til de som stadig bestilte essays på min hjemmeside (bestilleessays.com), så jeg ringte Onkel Nica og han sendte en lapp med den chilenske postgangen, der det stod: reis en statue av deg sjøl om ingen andre gjør det; det er grenser for hvor tålmodig man skal være (men sørg for at den er av leire, sånn at den varer kortest mulig).»

HagerupHenning Hagerup har med Metafysisk skrapjern utgitt sin første essaysamling på 17 år. Det er visst en sånn begivenhet som bringer lyset frem i øynene igjen hos alle mennesker i Litteraturland. Hagerup ble kåret til Årets kritiker i 1994, da jeg var i min ivrigste Sagaen om Isfolket-fase, så jeg ser ikke bort fra at jeg har noe å lære av essayene hans. Eller han av mine, eventuelt.

Forlagets omtale: «I Metafysisk skrapjern befatter Henning Hagerup seg både med eldre og nyere litteratur og litteraturkritikk. Årets essaysamling inneholder lengre essays om bl.a. Sigmund Freud, Tor Ulven, T.S. Eliot, Samuel Johnson, og Ole Robert Sunde. Hagerup skriver dessuten i skriver inngående om etiske, politiske og språklige problemstillinger, om romantikken som epoke, samt om tivoliets metafysikk. Metafysisk skrapjern er en nyansert og mangfoldig essaysamling som inspirerer til videre lesing og ettertanke.»

Om de fem herrene som er trukket frem i forlagets omtale, tenker jeg NEI!, nei, nei, JAAA!!! og nei. Det rungende ja-et til Samuel Johnson gjorde utslag, han er min favorittmann i litteraturens verden. En dag skal jeg lese hele The Life of Samuel Johnson av James Boswell, en biografi på 1000 tettpakkede Penguin Classics-sider. Inntil videre trår jeg vannet med Hagerups essays.

Kjersti Rorgemoen er en av høstforfatterne jeg kjenner navnet til, men ingenting annet. I sånne tilfeller blir det da avgjørende hva som leses på pressekonferansen, om jeg får lyst til å gjøre noe med det eller ikke. Rorgemoen leste tre minutter fra romanen Håpet og festen, og jeg fikk lyst til å lese. Det var morsomt på den intelligente, nynorske måten. Eller rettere sagt: Intelligent på den morsomme, nynorske måten.

Fra forlagets omtale: «Under Bergens smog bur ein ubestemt skapning, ei ung kvinne, stranda på ein midlertidig hybel. Ho finansierer husleige, alkoholforbruk og studielån med løna for arbeidet i makuleringstenesta til Fretex. Ho har ein kvernande einetale i sitt indre, men likar å bli forstyrra av vener. Håpet og festen er ein roman om den latterlege avstanden mellom det vesle livet ein er bunden i og dei store banda som knyter verda saman. Om å gløyme å drøyme om kven ein skulle ha blitt, og likevel bli stressa av å samanlikne seg med andre.»

Steinar Opstad trenger ingen videre introduksjon her på bloggen. Mens jeg skriver dette, er innleggene mine om Avhymninger og to dikt fra Å, høye dag blant mine ti mest leste innlegg. For de som lurer på hvorfor jeg gidder å skrive gratis om bøker på blogg i år etter år, er dét en av grunnene. Steinar Opstad til folket! Min lyrikkompetanse strekker seg ikke langt nok til å kunne si noe meningsfylt om den kryptiske, tidlige delen av Opstads forfatterskap. Men Opstads forrige utgivelse Å, høye dag er obligatorisk lesning for alle som verdsetter sterke dikt om kjærlighet, tro, lengsel og savn. «Hvis målet er å være usårlig, fins det ingen grunn til å leve», skriver Opstad i ett av diktene, og minner meg om at han er en av de sjeldne forfatterne som skriver så innsiktsfullt om å ha en sjel at jeg kjenner det i min egen. Kjærlighetstapene er tittelen på høstens bok, og er en samling av poetikktekster, aforismer, fragmenter og dikt. Boken kommer i begynnelsen av oktober.

Fra forlagets omtale: «Boken utgjør på mange måter en poetisk statusrapport i Steinar Opstads forfatterskap bestående av så vel revisjonistiske tilbakeblikk som dristige erklæringer om hva poesi er eller bør være. Det er som om Opstad her rydder skrivebordet for å kunne skrive nye dikt. Sentralt står kjærligheten og, ikke minst, kjærlighetstapet som en nødvendig erfaring for å kunne skape fornyelse i livet og i kunsten. Like mye handler tekstene om ensomhet, tro, håp og forsoning, men denne gangen er formen åpnere, rikere på paradokser og kanskje mer leken enn tidligere. Alt i alt viser Opstad seg fra en annen side i denne boken.»

Med bokhøsten er jakten på nominérbare bøker til Bokbloggerprisen 2015 i gang for fullt i Blogglandia. Ari Behn er allerede nevnt i begeistrede vendinger som en ønsket bokbadgjest under neste års prisutdeling. De som ønsker seg bokbadbesøk av Behn må i så fall først lese Døden er en avsporing, en samling fortellinger som kommer i slutten av september. Noen andre Kolon-tips: De som liker fantasy kan lese Simen B. Hagerups romandebut Jordverv, som er første del i en trilogi og utgis i slutten av oktober. Stein Sørensen er også debutant, og romanen 4 beskrives som en lærd, folkelig, troverdig og morsom gangsterroman fra Oslo.

Advertisements

Høstbøker fra Tiden

Etter å ha lest Ingvild H. Rishøis samlede noveller med stort utbytte nå i sommer, har jeg lyst til å lese flere novellesamlinger i høst. Jeg snakket nylig med en novelleforfatter som opplever at man liksom ikke regnes som ordentlig forfatter før man har skrevet en roman. En velkjent, men pussig holdning, som om noveller er en mindreverdig form for litteratur. I hine hårde dager tok jeg et kurs i novelleteori på universitetet, som uten særlig hell forsøkte å definere hva som kjennetegner en novelle, i motsetning til romanen og kortprosa. Om jeg ikke finner løsningen på akkurat den problemstillingen i høst, skal jeg i alle fall forsøke å definere for meg selv hva som er helt spesielt med noveller.

På Tidens høstlansering forrige uke ble årets novellesamlinger trukket frem. Forlaget utgir fire samlinger i år, og de tre som allerede er utgitt virker ulike nok i stil og temavalg til at jeg skal prøve å lese alle. Gaute Heivoll og Laila Stien er kjente navn for de fleste, og deres novellesamlinger Øksa og ishavet og Over elva er allerede i salg. Tittelen på Heivolls samling – Øksa og ishavet – er hentet fra et sitat av Franz Kafka: «En bok må være øksen til det frosne ishav i oss.» Rishøis noveller er definitivt en øks til det frosne ishavet, og med det er listen lagt akkurat så høyt som den burde.

HunnesBøen av Joakim Hunnes ble utgitt i vår. De ni novellene er lagt til ei lita bygd i Norge et sted, og karakterene er blant andre en tidligere lærer som har mistet alt og ikke klarer å leve lenger; en seksuelt frustrert småbarnsfar som innleder et forhold til ungdomskjæresten og en bonde som finner seg en postordrebrud og drikker seg fra gård og grunn. Da Ellikkens bokhylle skrev om novellene før sommeren var det ikke enkeltnovellene, men måten de inngår i en større helhet på som ble fremhevet som en kvalitet ved samlingen: «Jeg omfavner ikke hver enkel novelle, men sammen blir de større enn seg selv. De vokser sammen. Felles for alle er noe gruoppvekkende, ytterst vanskelig som ikke trenger helt igjennom til bevisstheten. Det er andre hensyn å ta midt oppe i det, noe grunnleggende egosentrisk. Vi danner oss et vern, et slags skjold, som beskytter oss.»

Mest spent er jeg nok på Den forstenede byen av Svein Roger Nilsen, som utgis i slutten av oktober. Nilsen er utdannet sosionom og videreutdannet innen behandling av rusavhengighet. Jeg har inntrykk av at norske forfattere ofte er så opptatt av sin egen navlelo, oppvekst og nære relasjoner fordi de aldri har hatt en annen jobb enn skrivingen, og derfor lever i en begrenset liten boble. Men jeg synes sjelden at det private og nære blir særlig interessant i litteraturen hvis det ikke settes opp mot noe annet, større. Nilsens bakgrunn er beslektet med min jobb i NAV, og jeg har lenge tenkt at den overlegent mest spenstige samtidslitteraturen jeg leser, er sakspapirene på jobb. Hjelpeapparatet rundt de som trenger hjelp er en ytterligere kompliserende faktor, og byr på litterært materiale herfra til evigheten. Nilsens karakterer er blant andre en politimann, en fengselsprest, en psykolog og ansatte i en kommunal hjelpeetat. Jeg gleder meg til å lese.

Fra forlagets omtale: «Hvordan holder en gruppe mennesker seg motiverte for å hjelpe de uhjelpelige? Og er det egentlig lov å fortelle historiene vi helst vil glemme? Novellene i Den forstenede byen retter blikket mot sider av samfunnet vi sjelden ser, om konsekvenser av handlinger, om forbrytelse og straff, om institusjoner som skal holde oss oppe, men som til tross for regler og systemer er like menneskelige som oss selv.»

ArnesonBjarte Arnesons kanarigule roman Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten har allerede rukket å bli en underholdende snakkis rundt bordet når jeg møter andre bokbloggere. Ifølge forlaget er dette «historien om de fjorten mest interessante livsløpene til enten Jørn eller Torgeir Bråten, presentert i en interaktiv roman der du som leser bestemmer hvilken retning handlingen tar. Dette er en bok om liv og død, men også om high fives og Stalin og helium og en linerle som heter Skibladner Christian Radich.» Om hovedpersonen heter Jørn eller Torgeir kommer an på valg du som leser skal ta sammen med, eller på vegne av, foreldrene hans.

En roman inspirert av hypertekst er morsomt i teorien, men ifølge forfatteren svært krevende å skrive når alle de fjorten variantene av enten Jørn eller Torgeirs liv skal samkjøres med hverandre. Om romanen blir morsom eller krevende for leseren, kommer nok an på hvem leseren er. De bokbloggerne jeg har snakket med, reagerer i likhet med meg med umiddelbar entusiasme, og tre sekunder senere med vidt oppsperrede øyne, høye skuldre og stresspuls. For en historie som kan ta mange ulike retninger, er en historie som ikke. Går. Opp. Den første foreslåtte varianten for å begrense forvirringen er å lese alt fra perm til perm bare på trass. Den andre varianten er å lage et skjematisk oppsett over alle valgmulighetene, og utforske hver enkelt. (En matematiker vil fort kunne lage en beregning som viser hvor ufattelig urealistisk det er, men vi er heldigvis bedre på tro, håp og kjærlighet enn vi er på kalkulatoren.) For nevrotiske, tvangstenkende, kontrollfreakete listemennesker kan dette gå fryktelig galt, og bli den eneste boken vi leser i høst før det endelige sammenbruddet kommer. Eller det kan bli gøy. Eller noe sånt.

Simon Stranger og Ida Hegazi Høyer er nominert til Bokbloggerprisen 2014, og begge kommer med ny roman i høst. Strangers Det som en gang var jord leste jeg i helgen. På lanseringen av romanen forrige mandag fortalte Stranger at han er mindre opptatt av form nå enn tidligere, og er blitt mer opptatt av karakterenes indre. Det som en gang var jord minner meg sånn sett om ungdomstrilogien hans. Men noen kapitler ut i Mnem fra 2008, som jeg leser nå og som ikke likner noe annet jeg tidligere har lest, vil jeg si at jeg absolutt foretrekker den formbevisste Stranger, som stadig overrasker med sine kreative innfall og energiske utforskning av litteraturens og verdens uendelighet. Vel å merke uten at uendeligheten gir stresspuls og høye skuldre.

Høyers roman heter Fortellingen om øde og beskrives av forlaget som en underlig og dypt fascinerende fortelling fra mellomkrigstiden om tannlegen Carlo, som trekker ut alle tennene sine og bosetter seg på en øde øy i Stillehavet. Han får snart selskap av et eventyrlystent ektepar og en eksentrisk baronesse med sitt mannlige harem. Romanen beskriver et konfliktfylt mikrosamfunn, og er visstnok inspirert av virkelige hendelser(!). Jeg hørte Høyer lese fra åpningen av romanen på en lanseringsfest på fredag. I tillegg til å høres nettopp underlig og dypt fascinerende ut, likte jeg den fortellermessige distansen til karakterene. Boken utgis i midten av september.

Birger Emanuelsen leste to forskjellige utdrag fra romanen Historien om et godt menneske på Tidens lansering på onsdag og ovennevnte fest på fredag, og teksten slo meg som annerledes enn de to foregående bøkene hans For riket er ditt og Fra jorden roper blodet. Men det er mulig ørene bedro meg. Boken utgis neste uke, og beskrives av forlaget som «en roman om å tvile på sannheten om seg selv. En intens fortelling båret frem av et rikt persongalleri, som hele tiden stiller nye spørsmål om hvem vi er for hverandre. Boken utfordrer stadig skillet mellom det gode og det onde, det ærlige og det iscenesatte, bildet vi selv ønsker å tegne av oss selv og hvordan verden virkelig ser oss.»

Jeg intervjuet Birger Emanuelsen om de to første bøkene hans i fjor, og intervjuet kan du lese her.

Bok365 har skrevet en fin sak om høstbøkene fra Tiden, som du kan lese her.

Høstbøker fra Flamme Forlag

Bokhøsten er her igjen, og Flamme Forlag var som vanlig først ute med sin pressekonferanse mandag morgen. De får alltid full bokhøstdekning her på bloggen på grunn av timingen deres, før jeg har rukket å gå i svart etter de fullstendig overveldende pressekonferansene fra andre, stort sett større, forlag. Jeg kom meg helskinnet og tørrskodd gjennom Flamme og Tiden denne uken, og så regner jeg med at alt raser sammen et eller annet sted mellom Oktober, Samlaget og Gyldendal neste uke.

Mamma kone slaveØverst på ønskelisten fra Flamme står Linda Klakkens tredje diktsamling, Åtte minutter, som utgis i begynnelsen av september. Hennes første diktsamling Mamma, kone, slave fra 2013 har jeg lest opptil flere ganger, og det har blitt en av diktsamlingene jeg henter frem fra bokhyllen med jevne mellomrom for å lese i. Jeg får ofte spørsmål om hvilke diktsamlinger man kan lese uten å ha spesialkompetanse på lyrikk, gjerne som et sted å begynne for å bli kjent med sjangeren. Da kan du godt begynne med Linda Klakken. Diktenes kompleksitet ligger først og fremst i innholdet, i den forstand at språket ikke er en uoverkommelig symbolsk barriere som sperrer for erkjennelsen.

I Mamma, kone, slave skriver Klakken om livet i en skeiv familie, der perspektivet understreker normaliteten, ikke annerledesheten, ved å være to mødre og en liten datter. Diktene kombinerer det hverdagslige og politiske, stort og smått, og lykkes så godt med å vise hvordan alt henger sammen. Kjernefamilien får brukbar dekning i norsk litteratur, men premisset er vanligvis det heterofile samlivet, noe man kanskje ikke blir fullt ut klar over før man leser tekster som denne. Det er sårt og provoserende å lese om hvordan denne lille familien likner alle andre familier, men likevel angripes utenfra og på politisk nivå, og anklages for å være feil. Samlingens siste dikt – «jeg venter» – var det som dro meg inn i Klakkens forfatterskap etter en opplesning, og er fremdeles blant mine favoritter.

Omslaget på Mamma, kone, slave får være stand in-illustrasjon til Åtte minutter kommer i salg. Tittelen viser til tiden det tar for sollyset å reise fra sola til jorda – åtte minutter og tjue sekunder. Hvis (eller når) solen dør, vil det ta åtte minutter før det blir mørkt på jorden. Fra forlagets omtale: «Her går vi ikke en sort sol i møte, men forfatteren skriver om en mor-datter-relasjon, beskjeden i sitt slag, altovergripende i sin enkelthet – et bevis for at livet faktisk lever, selv om det alltid og allerede er dødsdømt.»

Jeg blir morsk og utålmodig av for mange eksperimentelle krumspring i lyrikken, men er tilsvarende positiv når krumspringene gjøres i krimbøker – særlig av forfattere som kan mer om dikt enn drapsvåpen. Krimsjangeren er ellers så formelpreget og tidvis selvhøytidelig at den har godt av å bli røsket litt opp i. Under årets krimfestival var et sju minutters bokbad med Jon Øistein Flink festivalens høydepunkt, da han snakket om sin krimroman fra i fjor, Mord i oppgangen. Det virker som Flink i likhet med de fleste andre rekruttene til krimsjangeren tenkte «Krim – hvor vanskelig kan det være?», og satte i gang. Men Flink er et godt eksempel på at resultatet nok blir annerledes i hendene på en (unnskyld uttrykket) ordentlig forfatter som ellers skriver noe helt annet enn krim, enn menn i femtiårene som etter en lang karriere i næringslivet får lyst til å realisere guttedrømmen om å tjene fett på mord og mysterier.

samlerenDa Audun Mortensen debuterte med diktsamlingen Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det, ble han utropt til årets diktdebutant i Aftenposten. Det var det delte meninger om her i gården, for å si det pent. Men alt som irriterte meg med Mortensens konseptuelle diktsamling, er det som gjør meg nysgjerrig på årets roman Samleren, som utgis i slutten av august. Romanen beskrives (med et ironisk smil) av forlaget som en thriller, og en blanding av Da Vinci-koden og Hodejegerne. Jeg gleder meg til å se hvordan en konseptuell forfatter som Mortensen håndterer det überkommersielle pageturner-konseptet.

Forlagets omtale av Samleren: Norges mest lovende kunstkritiker, Jan Solheim, får et tilbud han ikke kan avslå. En eksentrisk kunstsamler holder verdens største kunstner skjult i en avsondret hytte på Østlandet, og lar Solheim treffe den gamle mesteren, Amalie Caridi, på én betingelse: Han får ikke forlate Caridi uten å ha stjålet med seg et maleri. Oppdraget er ikke bare sjokkerende og absurd. Det skal også vise seg umulig. Med mindre Solheim går fra konseptene, og ofrer alt for å sikre seg og sin favorittkunstner et navn i historiebøkene …

To sakprosabøker utmerker seg som svært interessante på Flammes høstliste. Den første er Å forsvinne i teksten, en samtalebok av Hans Petter Blad og Liv Køltzow. Aschehoug utgir senere i høst Køltzows første roman siden 2002, samme år som Køltzow fikk diagnosen Parkinson. Å forsvinne i teksten handler blant annet om skriveprosessen bak den nye romanen, men boken beskrives som like deler biografi, litterær dialog, sykdomsbeskrivelse og tilblivelseshistorie. I samtale med Hans Petter Blad går Køltzow gjennom alle sine utgivelser, overskuer sitt livsløp og forankrer forfatterskapet i en modernistisk tradisjon. Toril Moi har skrevet forordet til boken, og der gjør hun en lesning av hele Køltzows forfatterskap. Boken utgis i slutten av september.

Siste bok ut handler også om skriving. I Skrivehistorier har forlaget samlet tekster fra ca 60-70 forfattere om skriveprosessen, blant andre Jan Kjærstad, Brit Bildøen, Tor Åge Bringsværd og Gro Dahle. Ovennevte Linda Klakken og Hans Petter Blad er også med. Forlagssjef Nils-Øivind Haagensen er redaktør, og boken utgis i begynnelsen av oktober. Jeg er ellers ikke så opptatt av hva forfattere driver med før de ender opp med et publiserbart resultat, men blir unektelig nysgjerrig når en hel bråte tekster samles på ett sted. Kanskje finner jeg til og med noen tips om hva jeg kan gjøre når bloggskrivesperren min når morbide, destruktive høyder.

Forlagets omtale av Skrivehistorier: Var det voldsomme ryggsmerter som gjorde at Lars Petter Sveen endelig klarte å bli forfatter? Og begynte virkelig Ruth Lillegravens Urd med at forfatteren kom over en eng av gule blomster? Hvor mange ord tror du Jon Fosse fikk knota ned da han dro til Athen for å fullføre Stengd gitar? På hvilken måte er John Erik Rileys Heimdal, California venstrehåndsarbeid? Og hva var det som egentlig skjedde med Erlend Loe i studentavisa Under dusken som gjorde at han endelig fikk til en roman? Disse spørsmålene – og mange, mange andre – får du svaret på i Skrivehistorier, en samling små og mellomstore tekster fra et stort utvalg norske forfattere, samt et par utenlandske. Vi får historier om forfattere og bøker vi allerede har lest – eller nå må skynde oss å lese.

Hele katalogen fra Flamme finner du her. Deres egen presentasjon av bokhøsten finner du her. Hvis du foretrekker mine kvalitetssikrede anbefalinger, får du nøye deg med å lese om en av fjorårets bøker, Lotta Elstads roman Et eget rom, som jeg skrev om her.