Scarpetta

Med sine krimbøker om rettsmedisiner Kay Scarpetta og drapsetterforsker Pete Marino må Patricia Cornwell ta på seg mye av skylden for at jeg begynte å like kriminalromaner, og nå bruker mye mer tid på å lese krim enn jeg bruker på å lese for eksempel Shakespeare. Jeg liker i hvert fall å innbille meg at jeg ville ha lest mer Shakespeare hvis det ikke hadde vært for krimforfattere og deres mer eller mindre utspekulerte plott. Cornwell har rukket å utgi 17 bøker i Scarpetta-serien, og 15 av disse er i skrivende stund oversatt til norsk. Gyldendal utgir bok nummer 16 – Scarpetta – i norsk oversettelse 5. august i år. Siden Scarpetta ble utgitt allerede i 2008 på originalspråket og jeg er en gammel tilhenger av serien, har jeg selvfølgelig ikke hatt tålmodighet til å vente på den norske oversettelsen. Men før jeg feller min knusende dom over den nye romanen er det på sin plass med et lite tilbakeblikk på de gode, gamle dager.

Det som appellerte sterkest til meg med serien om Kay Scarpetta fra Postmortem (1990) til Svart notat (1999), var kombinasjonen av litt ekle mordgåter, en vitenskapelig tilnærming til lik og åsted som CSI-serien er tungt inspirert av, og ikke minst en grunnleggende paranoid stemning som skremte livet av meg. Min status som blodfan ble ugjenkallelig etablert med tredje bok i Scarpetta-serien, Grusom og urimelig (1993), hvor en elleve år gammel gutt blir funnet torturert og drept ved en container. Under obduksjonen av liket finner Scarpetta fingeravtrykkene til en kjent forbryter. Problemet er bare at forbryteren ble henrettet i den elektriske stol samme kveld som gutten ble kidnappet og drept, og dermed har alibiet i orden. Den gryende erkjennelsen av at morderen har tilgang til AFIS (USAs sentrale database over fingeravtrykk) og har brukt det for å manipulere fingeravtrykkene og etterforskningen, er nifs og fremprovoserer typisk Cornwell-paranoia. 

Det som gjør Cornwells tidligste bøker til glimrende krimromaner, er at hun bruker sin omfattende kunnskap om rettsmedisin til å skape en skummel mordgåte ved hjelp av det som egentlig er litt nerdete vitenskap. Kombinasjonen av en kjølig og vitenskapelig tilnærming til drapsetterforskningen og et nøkternt språk har evnen til å skremme vettet av leseren med subtil og herlig paranoia, fordi bøkene gir inntrykk av å være svært realistiske selv når de ikke er det. For eksempel ender morderen opp på Scarpettas dørstokk med intensjon om å drepe henne i stort sett alle romanene, og i både Blodig bevis (1991) og Svart notat (1999) går det opp for både Scarpetta og leseren hvem drapsmannen er først idet hun åpner ytterdøren for ham – selvfølgelig mens hun er alene og ubevæpnet på kveldstid. Drapsmennene er som regel psykopatiske seriemordere helt ute av kontroll, og de har alle planer om å drepe akkurat Kay Scarpetta. Ikke spesielt troverdig, men i bokens univers virker det likevel sannsynlig.

Etter å ha lest ut den nye boken Scarpetta klarer jeg imidlertid ikke annet enn å føle vemodighet over Patricia Cornwells forgangne storhet, for det er ikke mye igjen av verken de utspekulerte mordgåtene eller den metodiske, nerdete etterforskningen. Den herlige skrekken er nå erstattet av kvalme over beskrivelsen av en sadistisk drapsmann og hans motbydelige psyke. Kvalmen er i tillegg blandet med en sterk irritasjon over forlaget hennes, som jeg mistenker for å ha sluttet å lese bøkene hennes før de utgir dem.

I Scarpetta er plottet følgende: Kay Scarpetta blir oppfordret til å bistå politiet i etterforskningen av et voldelig drap i New York. Kortvokste Terri Bridges er funnet drept i sin leilighet på nyttårsaften av kjæresten Oscar Bane, som fort blir politiets hovedmistenkte. Bane har lagt seg frivillig inn på Bellevue psykiatriske sykehus og krever å bli undersøkt av dr. Kay Scarpetta. I løpet av Scarpettas undersøkelse insisterer Oscar Bane på at han ikke drepte kjæresten, og avslører samtidig sin overbevisning om at han blir forfulgt, og at forfølgerne til og med kan lese tankene hans. Scarpetta får en følelse av at Bane snakker sant, selv om det ekstreme forfølgelsesvanviddet hans gjør henne usikker på hvor tilregnelig han er.

Dessverre er det vanskelig å følge utviklingen av dette helt greie utgangspunktet av et plot, fordi Cornwell bruker mesteparten av plassen på hovedpersonenes frustrerende privatliv. Enhver interaksjon mellom karakterene i denne romanens univers innebærer undertrykte konflikter og frustrasjon. Scarpetta og Benton Wesley har giftet seg siden sist, og forholdet deres er dårligere enn noensinne. Wesley piner seg selv med å tenke på Pete Marinos nesten-voldtekt av Scarpetta i forrige bok, De dødes bok (2007), og det samme gjør Marino selv. Scarpettas overdrevent tøffe, vakre, rike, superintelligente og lesbiske niese Lucy er tiltrukket av den like eksepsjonelle statsadvokaten Jaime Berger; et gryende og komplisert forhold som leseren etter hvert kjenner alle de gjespende nyansene av. Det samlede inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest boken, er at den stort sett omhandler smertefulle forhold, men at de innimellom all turbulens forbausende nok klarer å ta en drapsmann likevel.

Men det hjelper ikke så mye at drapsmannen tas til slutt, for i likhet med de siste drapsmennene til Cornwell, fra Spyflue (2003) til De dødes bok (2007), er han den personifiserte ondskap og ravende gal, og som sådan verken interessant eller troverdig. Å være inne i hodet på en morder kan være svært spennende så lenge drapsmannen er en noenlunde tilregnelig person, og motivet for drap er mulig å fatte. Når morderen derimot har en så ødelagt psyke at det eneste som gir livet hans mening er brutal, seksualisert vold, finnes det svært lite dypsindig eller tankevekkende å hente ut av beskrivelsen – det er bare ekkelt.

Løsningen på mordgåten er derfor lite tilfredsstillende når den endelig kommer. Siden Cornwell ikke har gjort noe forsøk på å bygge opp en spenning i tilknytning til mordgåten underveis, lurer jeg på om hun prøver å kompensere for det på slutten ved å gjøre drapet desto mer brutalt. Uten at jeg vil avsløre for mye, har morderen bakbundet Terri Bridges på en stol og nesten kvalt henne til hun mister bevisstheten. Idet hun kommer til seg selv, setter han i gang på nytt. Igjen og igjen. Han har selvfølgelig filmet seansen, og filmen avslører hvordan han fryder seg over Terri Bridges’ bunnløse redsel og langsomme død.

I de tidlige romanene av Cornwell var det viktig at morderen var gal og farlig fordi det fikk oss til å skjønne a) hvorfor politiet har som førsteprioritet å ta ham, og b) hvorfor det er helt krise når han dukker opp for å ta Scarpetta. Men i boken Scarpetta er morderen bare gal og sadistisk uten at det tilfører noe. Å velte seg i voldelige beskrivelser er ikke det som kjennetegner Cornwells tidligere forfatterskap, og jeg undrer over hvorfor hun har latt den brutale volden etter hvert ta helt overhånd. Ikke minst undrer jeg over hvor hun egentlig vil hen med det hun skriver. Det er for heslig til å være underholdende, og for lite sannsynlig til å si noe viktig om verden.

Hovedgrunnen til at jeg likevel ikke vil konkludere med at dette er et absolutt lavpunkt i Cornwells Scarpetta-serie, er at det tross alt har vært verre. Predator (2006) er en voldsorgie uten like, med en morder som blant annet stikker ut øynene på ofrene sine slik at de skal føle seg fullstendig hjelpeløse når han voldtar og piner dem dag etter dag i fangenskap; som i en stygg scene skyter en høygravid hunnkatt med hagle fordi stemmene i hodet krever det, og hvor et av morderens ofre velger å kvele seg selv i fangenskap fordi døden er en befrielse sammenliknet med torturen hun blir utsatt for. Likevel handler boken for det meste om Pete Marinos endeløse timer hos psykologen, og når morderen endelig avsløres, er det hele over på et par sider. Meningsløst? Å ja.

Det som har skjedd med Scarpetta-serien fra og med Siste skanse (2000), er at Cornwell har sluttet å gjøre det hun er god på, og begynt å gjøre noe som i beste fall er uinteressant, nemlig omfattende psykologiske analyser av både hovedpersoner og morderen. Scarpetta, Marino, Wesley og Lucy fremstod som fint tegnede og troverdige karakterer så lenge de opptrådte litt i bakgrunnen av de mer spenstige mordgåtene. Men etter hvert som fokuset på hovedpersonenes indre liv er blitt fremhevet til fordel for mordplottet og etterforskningen, er de blitt forvandlet til endimensjonale karakterer som jeg ikke tror på, ikke interesserer meg for, og som fremstår som variasjoner over en og samme personlighet fordi de mangler en distinkt kjerne eller særpreg. De fire karakterene er stort sett alltid i samme dårlige humør; de tenker de samme tankene, bruker de samme ordene, og reagerer negativt på de samme tingene.

Interessant nok er endringen ledsaget av en språklig endring fra og med Siste Skanse (2000), ved at Cornwell har byttet fra preteritum til presens. Bytte av verbform er nok motivert av et ønske om å komme nærmere inn på karakterene. Men i prosessen faller Cornwell i presens-fellen ved at hun dveler så lenge ved alle detaljer i nåtid (hevede øyenbryn, kremting, karakterenes følelse av ubehag eller tiltrekning) at alle gode poenger forsvinner i en suppe av kjedelige beskrivelser, langtekkelige dialoger, og indre monologer. Jeg skjønner for eksempel ikke hvorfor Cornwell baserer Scarpetta på tunge referanser til handlingen i tidligere romaner uten å oppsummere dem for nye lesere, mens hun derimot anser det som nødvendig å gjentatte ganger dvele ved beskrivelsen av Scarpettas deilige utseende. Beskrivelsen av Scarpetta passer for øvrig påfallende godt til forfatterportrettet av Cornwell selv.

Med Scarpetta er Cornwell endelig tilbake i preterium, og jeg håper at det på sikt vil bety krimromaner det er verdt å lese. Men foreløpig velger hun å beholde den ukritiske detaljrikdommen som presens etablerte i romanene hennes:

Benton turned away from the window and stared at what was on his computer screen. Then he looked out his window again as if the steely cold sky was a message for him, a metaphor. He removed a paper clip from a journal article he was revising and stapled the pages together, suddenly furious […] Someone from Princeton just published basically the same damn thing Benton was about to submit. He straightened the paper clip. The challenge was to straighten it without a trace of a kink. In the end, they always snapped.

Utdraget er nærmest tilfeldig valgt, men likevel svært representativt for hvordan romanen snegler seg av gårde i en fortid som føles som nåtid fordi ingen trivialitet er for liten til å fortjene oppmerksomhet, enten det er en vitenskapelig artikkel eller bindersen som holder den sammen. Scarpetta kan ikke anbefales for andre enn de av oss som allerede sitter fast i Cornwell-klisteret. Romaner som Post mortem, Grav for en ukjent (1995), Ukjent offer (1997) og Brennende bevis (1998) kan anbefales på det sterkeste for alle som liker CSI eller skumle krimromaner, men resten av serien bør unngås inntil bedre tider annonseres.