Kategori: 2012 måned for måned

Oktoberstatistikk

Oktober var ikke min beste måned, uansett hvilken målestokk man bruker. Spesielt ikke hvis man måler ut fra hvor mye jeg fikk lest. Litt mer enn i september, riktignok, så det er en stigende kurve på gang her. Men det er på en måte en stigende kurve fra complete nothingness, så det er ikke mye som skal til for å gi utslag på skalaen. De gode nyhetene er at konsentrasjonen min er bedre nå enn på flere år, så jeg blir helt forbauset over hvor fort det går å lese når jeg først setter meg ned med en bok. Google-trangen og de frie assosiasjoner er sterkt redusert, og alt er bare velstand. Dessverre må jeg foreløpig bruke all denne saligheten på å lese pensum og manus, istedenfor å seile gjennom Anna Karenina og Moby Dick på rekordtid. (Her oppfordres leseren til å le høyt.)

Det blir et litt nostalgisk innlegg, dette, og derfor mye lenger enn det hadde trengt å bli. Avgjørelsen er tatt. Neste år blir det ingen ukentlige eller månedlige oppdateringer fra meg. Ingen leseplaner, oppsummeringer eller bokshoppende bekjennelser. Ingen selvutleverende innlegg om alt jeg ikke får til. Intet nytt i bokhyllen, intet nytt ut av bokhyllen. Det kan til og med hende at jeg ikke engang orker å skrive slike innlegg i det lille som gjenstår av 2012. Så dette blir kanskje den aller siste oppdateringen fra meg. Jeg skal prøve å gjøre det beste ut av det. (Helt urealistiske ambisjoner for det nye året er selvfølgelig unntatt. Man kan da ikke slutte å leve, heller.)

Dette har jeg lest i oktober:

  • J.K. Rowling The Casual Vacancy
  • Karen Blixen Den afrikanske farm (påbegynt)
  • Krimmanus, kvinnelig forfatter (påbegynt)
  • Bryn O’Callaghan The Illustrated Hirstory of the USA (påbegynt)
  • Mauk & Oakland American Civilization (påbegynt)

Jeg begynner med andre ord på en hel del ting som jeg ikke fullfører. Men en hel roman fikk jeg da lest, og attpåtil en roman jeg elsket (på over 500 sider). Bravo, J.K. Rowling! (Bravo, Line!) The Casual Vacancy berget oktober, både innhold og sidetall. Ellers har jeg gjort noen heroisk halvhjertede forsøk på å bli ferdig med Karen Blixens Den afrikanske farm, og etter å ha rundet side 200 av totalt 300 sider i oktober har jeg nå et håp om at jeg kommer til å lese hele boken før jeg dør. Krimmanus er jobb, og det er der jeg forteller håpefulle krimforfattere hvor ufattelig mye de gjør galt, i håp om at jeg ved å påpeke alle feilene deres kan inspirere dem til å skrive mye bedre krim i neste omgang. Heldigvis er jeg anonym.

Mesteparten av måneden har imidlertid gått med til å lese amerikansk historie og kulturkunnskap, og jeg har lært mye nytt om USA i prosessen. Det kan faktisk virke som om jeg allerede på kort tid har lært meg mer om USA enn det enkelte amerikanere kan skilte med. Det var i alle fall inntrykket jeg fikk da jeg leste disse eksemplene på politiske Facebook-oppdateringer i forbindelse med valgkampen nå nylig. Noen tror at Canada er en del av USA. Andre forveksler Obama med Osama. En dame som tror at Donald Trump heter Donna Trump. En fyr som ikke engang har fått med seg at «Obama, the black guy» allerede har vært president i USA i fire år. Virkelig anbefalt lesning! Hvis du ikke ler til krampa tar deg av dette, kan jeg dessverre ikke hjelpe deg.

Jeg har også skrevet oppgave om immigrasjon til USA i oktober. Det er lenge siden sist jeg skrev oppgave på universitetet og det siste jeg skrev var en masteroppgave på hundre sider. Nå skulle jeg bare skrive fem sider, og da møtte jeg akademikeren i meg i døra. Hvordan klarer man i det hele tatt å etablere en problemstilling på kun fem sider? Dobbel linjeavstand til og med! Det blir jo bare påstand-påstand-påstand-konklusjon, ikke ulikt anmeldelsene i dagspressen. Akademikere blir gretne av sånt, og dypt urolige i sjelen. Man tvinges til å være unyansert! Eller poengtert, som det også kalles. Jeg innser nå at det man egentlig lærer når man skriver masteroppgaver, er å bli totalt ubrukelig til alt annet. Man klarer ikke lenger å tenke hvis man ikke får snegle seg fram til poenget, og bruke hele ordforrådet sitt i prosessen. Og det er på en måte forklaringen på hvorfor blogginnleggene mine er så lange. Jeg duger ikke til annet.

Lesesirkel avstemning:

Margaret Atwood stakk av med de fleste stemmene, så da skal vi lese The Handmaid’s Tale om ett år. De nye alternativene er lagt ut, og denne gangen er alle alternativene «bøker bak den kjente filmen». Det står mellom Michael Cunninghams The Hours (man bør sannsynligvis ha lest Virginia Woolfs Mrs Dalloway først, siden det er høy grad av intertekstualitet på gang her), Michael Ondaatjes The English Patient og Thomas Keneallys Schindler’s Ark – for nordmenn bedre kjent som «Schindlers liste». Stem på din favoritt!

En bokshopoholikers bekjennelser:

Jeg tror at de fleste som studerer litteratur, drømmer om å jobbe med det på voksenmåten – det vil si å heve lønn mens man leser et-eller-annet. Ikke jeg. For jeg har nemlig oppdaget at jeg bare får lønn for å lese det andre vil at jeg skal lese, og jeg får ikke bestemme noe selv. Derfor er det bare dumt å studere litteratur, og det er enda dummere å jobbe med det. (Med mindre man er bibliotekar, da lever man ifølge Silje herrens glade dager.) Det aller dummeste er at jeg fortsetter å hamstre bøker som om jobben min – og hele livet mitt for øvrig – består av å lese akkurat det jeg vil, når jeg vil. Jeg klarer bare ikke å slutte. Og nå kan jeg ikke engang kalle meg bokshopoholiker lenger, for jeg shopper strengt tatt ikke så mye. Men bøkene renner inn likevel.

Mange av oktobers nyheter var gratis og gaver og sånn. Snille Silje (den andre Silje) ga meg Barbara Kingsolvers The Poisonwood Bible på bookcrossingmøtet, og det er en 1001-bok. Jeg tok med meg tre 1001-bøker til hjem, og de er gratis og kan byttes ut med nye bøker når de bare har mugnet tilstrekkelig i det tidemannske hjem: Jens Bjørneboes Bestialitetens historie, Peter Høegs Frøken Smillas fornemmelse for snø og John Irvings Garps bok. Elida bookcrosset også et par 1001-bøker til meg; Kazuo Ishiguros The Remains of the Day og Anne Enrights Sammenkomsten. Tusen takk til dere!

Jeg og kjære Ellikken var på høstmøte hos Oktober, Pax og Spartacus, og Ellikken har dokumentert begivenheten detaljert her. Vi fikk bøker, of course, og en av dem har jeg allerede rukket å bytte bort mot en annen bok. Jeg fikk Eivind Hofstad Evjemos Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet. Her deales det under bordene, skal jeg si deg. De andre to bøkene skal jeg ha selv. Den ene fordi den handler om USA, og jeg nå er en selvutnevnt ekspert på området. Den andre fordi Linda Eide rett og slett er Norges morsomste dame. Jeg sa det til Ellikken og jeg sier det igjen: De som ennå ikke vet hvem Linda Eide er, lever i åndelig fattigdom.

Jeg var også på lanseringsfesten til Dan Andersen, som nylig utga diktsamlingen Krise i Jammerdarn. Dan er min beste venn i verden, men han jobber i Cappelen Damm og utgir bok på Aschehoug. Siden jeg brukte forrige månedsinnlegg på å innføre personlig boikott mot begge forlag på grunn av diskriminering på Bokgallaen, får jeg nøye meg med å si at Krise i Jammerdarn er en bra bok likevel og at det var en super fest. Høydepunktet var forfatter Bjarte Samuelsens opplesning av en tekst han hadde kalt «Fifty Shades of Dan». Jeg skal ikke gå i detalj her, for da må jeg rødme. Men morsomt var det.

Matthew Lewis’ The Monk teller ikke som bokshopping, for den er lesesirkelbok i desember. Jeg kom dessverre ikke på at den kunne leses gratis på nett før nå, og nå er regningen allerede betalt. Shit happens. Karin ga meg lyst til å lese Kamila Shamsies Brente skygger. Jeg skulle bare legge den til ønskelisten min, der så mange av mine «impulsivt gode ideer» havner før de svinner hen over tid. Men så oppdaget jeg at den tilfeldigvis var på salg og kostet bare femti kroner. «Femti kroner!» tenkte jeg, og bestilte den. «Visst har jeg mye å lese, men dette er jo enklere enn å stjele godteri fra en unge!» Nå sitter jeg og stirrer på boken og tenker at grunnen til at jeg har så fulle bokhyller og altfor mye å lese, er at jeg har gått i akkurat den samme fellen en gang i uken de siste femten årene. «Femti kroner!» tenker jeg, og så mister jeg vettet fullstendig. Jeg er dum som et brød, og jeg lærer aldri.

Beviset fikk jeg da jeg noen dager senere kjøpte et par (som i «et par») bøker til på salg. De kostet selvfølgelig bare femti kroner, bøker på salg gjør alltid det. Billige skjøger. «Femti kroner!» tenkte jeg igjen, og bestilte. Men da jeg fikk bøkene og skulle sette dem på plass der de passet best inn i bokhyllen, oppdaget jeg at jeg hadde den ene boken allerede, i akkurat samme utgave. Den var fremdeles innpakket i plast, og jeg har ingen erindring om å ha kjøpt den før. Men det er ikke så rart, siden jeg ikke engang tok meg tid til å pakke den ut forrige gang. Jeg klasket meg i pannen og kjente en pervers blanding av dyp selvforakt og anerkjennelse av at jeg hadde bekreftet min egen smak! At jeg hadde kjøpt en bok som jeg hadde hatt nok lyst på før til å kjøpe den! Men altså ikke hatt nok lyst på til at jeg hadde lest den, eller kunne huske å ha kjøpt den.

Det er nok ingenting som heter «sinnssyk i gjerningsøyeblikket» når man kjøper bøker, men jeg tror jeg kan bevise at jeg i det minste er «hjernedød i gjerningsøyeblikket». Boken det er snakk om er Ernst Cassirers Kulturvitenskapenes logikk, og nå må jeg mobilisere selvtillit nok til å tro at hjernen min er skikket til å eie hele to eksemplarer av en bok som lover å være både vitenskapelig og logisk.

To av de andre bøkene jeg kjøpte for bare femti kroner («Femti kroner!») var Adorno og Horkheimers Opplysningens dialektikk (det er litt synd, for jeg elsker opplysningens dialektikk, men hater Adorno) og Neil Postmans Vi morer oss til døde. Jeg er forberedt på at Postmans bok handler om å kjøpe bøker på salg, for det er det tittelen lover. Og forfatteren heter tross alt Postman.

Til slutt var det tre flotte barnebøker: Alice i eventyrland, Trollvinter og Det suser i sivet. Jeg har ingen barn, men føler likevel at jeg trenger et barnebibliotek. Hvis jeg først skal ha barn en eller annen gang, vil jeg nemlig at de skal ha et rikholdig bibliotek allerede på planleggingsstadiet. Sånn at de skjønner at de var planlagt, og at deres eksistens ikke bare var en ren tilfeldighet, eller en liten glipp. Ungene får selvfølgelig ikke lov til å røre bøkene med sine fettete fingre før de er myndige. Det er tanken som teller. De skal først og fremst lære at bøker er vakre objekter, praktfulle gjenstander, opium for mamma. Innhold er sekundært, i alle fall mens de fortsatt leker med tusjer (og er i bøkenes målgruppe). Jeg går ut fra at det er en slik innstilling som kreves for å bli en fantastisk mor.

Men det største av alt i oktober var at jeg fikk se en ekte bokfabrikk fra innsiden, nesten som i Charlie og sjokoladefabrikken. Jeg var hos Gyldendal, som mange andre bokbloggere så fra innsiden på bokbloggertreffet i september. Innsiden av Gyldendalhuset ser på en måte ut som om de like gjerne kunne ha drevet med kjøp og salg av aksjer, eller juridisk rådgivning til næringslivstopper som hater å betale skatt. Akkurat så fint er det der. Men de har også et hemmelig boklager hvor nye bøker oppbevares, og der er det bøker fra gulv til tak. Fra gulv til tak. Jeg lover. Jeg har nesten ikke lyst til å snakke om det her, for det føles som å avsløre en statshemmelighet, eller PIN-koden til nettbanken på internett. En skjult skatt, en stor hemmelighet, og et lager jeg fikk se fra innsiden. Ikke bare det, jeg fikk se lageret ledsaget av de magiske ordene: «Er det noe her du har lyst på? Det er bare å ta det du vil ha.»

(Dramatisk pause.) Jeg sverger på at hvis du ikke har hjertebank nå, kan du ikke kalle deg en ekte bokelsker. Kanskje elsker du litteratur, men du elsker ikke bøker. En vesentlig forskjell. Dessverre for meg holdt jeg på å besvime av lykke og opphisselse, og klarte bare å velge én bok. Én eneste bok! Der står jeg i selveste Eldorado, paradis på jord, og så mister jeg sans og samling akkurat når jeg trenger den til å gå berserk og plukke mer enn jeg har armer til. Jeg forakter meg selv. Men det var i det minste en fin bok jeg valgte. Gunvor Hofmos etterlatte dikt, redigert av Jan Erik Vold. Og så klarte jeg – av en eller annen uforklarlig grunn – å skaffe to bøker til Ingalill. 2-1 til henne. Jeg er mer omtenksom enn jeg føler meg komfortabel med, og forventer å bli tilgodesett med noe glitrende og vakkert i Ingalills testamente.

Men vi må videre i programmet før sceneteppet senkes for godt. Først må vinneren i lesesirkelen for oktober kåres, og det ble Bente! Bente har vunnet før, du vet hva du skal gjøre for å få bok i posten. Gratulerer!

Det var tid for en ny runde med «I Love Your Blog»-award nå nylig, og jeg fikk award fra Silje og Rose-Marie. Tusen takk til dere! Man skal velge fem bloggere man vil gi awarden til, og da velger jeg selvfølgelig å gi den tilbake til Silje og Rose-Marie. I love your blogs, too! Både bloggene og damene bak. Vidt forskjellige på begge områder, men like kule og bra damer begge to. Og så har de gode, gode bokblogger.

Da har jeg tre bloggere igjen å gi en award til. Det er en helt umulig oppgave å begrense seg her, men begrense meg må jeg på en eller annen måte. Jeg velger å gjøre det ved å unngå alle de bokbloggerne som jeg allerede har gitt utmerkelser til de siste årene, hoppe elegant over alle de bloggerne som har holdt på en stund og som burde ha fått en award fra meg for lenge siden (men som forhåpentligvis vet at jeg elsker bloggene deres likevel siden jeg dukker opp i kommentarfeltet deres med jevne mellomrom). Istedet velger jeg tre bokbloggere som er relativt ferske i gamet, men som allerede skriver veldig interessant og godt om bøker. Bokbloggere jeg liker veldig godt, og som jeg gleder meg til å følge videre. Jeg gir awarden til Bokofilia, Forfatterfruen og Bok-Karete.

That’s it, folks. Heretter blir det ingen slike innlegg fra meg. Bortsett fra i desember, når jeg selvfølgelig har glemt alt og fortsetter som før. Men så er det også slutt. Heretter må vi møtes på andre måter.

Adjø så lenge!

Septemberstatistikk

Lesetørken er over for denne gang. Nå er problemet at jeg ikke har tid til å lese noe særlig. Typisk. Jeg hadde tenkt å lese Galsworthys Forsyte-sagaen til lesesirkelen 28. oktober. Ikke i fullt alvor, selvfølgelig, men jeg hadde virkelig tenkt å begynne på boken, lese 50 sider, avbryte, og deretter legge boken i den stadig voksende haugen av dårlig samvittighet sammen med de andre ufullførte lesesirkelbøkene. På fredag dumpet imidlertid to krimmanus i fanget mitt, og da ble Galsworthy skviset ut, med Nobelpris og alt. Dessuten viser det seg at jeg intetanende har forpliktet meg til å skrive en blogganbefaling av den siste dameromanen til Cecilia Samartin. Mer om det senere. Jeg er Askepott, og jeg får aldri være med på lesesirkelball og dansemoro.

Dette har jeg lest i september:

  • Aslak Nore En norsk spion
  • Karen Blixen Den afrikanske farmen (påbegynt)
  • Toni Morrison Elskede (påbegynt)

For ordens skyld: Dette er den komplette listen, ingen titler har falt ut ved et uhell. For riktig å gni inn hvor lite jeg har lest i september, kan jeg tilføye at 75% av Nores roman ble lest i august. Pr 30. september hadde jeg lest 90 sider Elskede. Til sammen leste jeg altså ca 200 sider i september. Mens du fordøyer denne brutale avsløringen, hopper jeg i all stillhet over statusen på årets lesemål. Det får finnes grenser for offentlig ydmykelse.

Lesesirkel avstemning:

Neste års grisefeite murstein blir Leo Tolstojs Krig og fred. Siden Anna Karenina gikk sin seiersgang i bloggland i juni, regner jeg med solid Tolstoj-deltakelse neste år. Tolstoj skal bli neste bokhøsts store bloggsnakkis. Nye alternativer er lagt ut til avstemning, denne gangen står det mellom de tre flotte damene Margaret Atwood, Erica Jong og Alice Walker. Jeg hadde tenkt å stemme på Erica Jong, men bommet på knappen og stemte på Alice Walker istedet. Kan en av dere som har tenkt å stemme på Walker være så snill å stemme på Jong istedet? Og gi beskjed om det i kommentarfeltet, sånn at ikke flere gjør det? Jeg får nemlig ikke lov til å jukse med knappene, selv om det er min blogg. Så skal jeg heller terpe på finmotorikken og tastetrykkingen til neste måned.

En bokshopoholikers bekjennelser:

Eller «en inhabil og forlagslojal løssnippet og lite selvhøytidelig bokbloggerblondines underholdende bekjennelser», som dette punktet herved omdøpes til. Vi bokbloggere fikk passet vårt påskrevet av NRK og profesjonelle kritikere tidligere denne uken, og det må vi selvfølgelig ta til etterretning når statskanalen først kommer på banen med pekefingeren hevet. Derfor innrømmer jeg her og nå å ha mottatt intet mindre enn 23 bøker fra til sammen ti norske forlag i september – med andre ord 23 tilfeller av bestikkelser. Det finnes en norsk bokmafia, og jeg jobber for dem. Uten lønn, riktignok, men likevel. Du har sett Gudfaren og Sopranos, du vet hvordan disse greiene funker. Sementblokk rundt beina og alt det der.

Nå prøver jeg bare å manne meg opp til å lese den nyeste dameromanen til Cecilia Samartin. Siden jeg har fått den gratis, regner jeg med at jeg både må lese den og blogge positivt om den. Forlaget har riktignok ikke sagt det, men NRK vet som regel best. Forlaget manipulerer, NRK avslører. Dessuten leser bokbloggere uansett stort sett bare dameromaner og romanserier. Vi fyller etter sigende et tomrom i litteraturkritikken her, men uten å bidra med noe. Profesjonelle kritikere har selv ikke tid til å lese dameromaner mellom alle de seriøse lyrikkanmeldelsene sine. Jeg visste bare ikke om det før nå, og har brukt litt for mye tid og krefter på å gå kritikerne i næringen ved å anbefale gode bøker. Oops! My bad.

Men en ting jeg gjerne skulle ha sett at NRK svarte litt mer presist på, er hvordan man velger hvilket forlag man skal være mest lojal mot når det blir så mange av dem som sender ut bøker? De som har gitt meg flest bøker, kanskje? Skal jeg i så fall regne det måned for måned, eller legge sammen antallet pr år? Ti forlag er så fryktelig mange, og jeg får vondt i hodet av å måtte velge mellom dem. Jeg kan rett og slett ikke nok adjektiver til å anbefale så mange bøker.

Jeg er nok ikke skapt for sånne komplekse problemstillinger. Det er derfor jeg nøyer meg med å blogge litt sånn magasinaktig om bøker istedenfor å skrive skikkelige anmeldelser for aviser. Jeg håper bare at alle leserne mine nå er innforstått med at mine innlegg ikke er ment som verken kritikk eller anmelderi. Det er mer et forsøk på å «lage buzz» rundt bøkene, fordi jeg liker å jobbe gratis for at forlagene skal tjene penger.

Dessuten gir forlagene meg ikke bare bøker, de gir meg også god mat! Flere av forlagene hadde høstmøtene sine i Oslo i september, og som bokblogger fikk jeg lov til å komme. Jeg er egentlig ikke så opptatt av gratis bøker – jeg får altfor mange av dem – men jeg blir veldig positivt innstilt til gratis bøker når de ledsages av artige vitser, god mat og behagelig promille. Juritzen og Front får plusspoeng for dessert, hvite duker på bordene og gratis alkoholservering m/påfyll. Men de får et lite minus fordi de benyttet anledningen til å gi meg Cecilia Samartins bok, som jeg nå skjønner at jeg ikke slipper unna. Cecilia Samartin var forresten der selv og hadde høytlesningsstund for oss. Basert på det hun leste, gruer jeg meg nå enda mer til å anbefale boken. Den anbefalingen der klarer jeg ikke å skrive i edru tilstand, for å si det sånn.

Pirat, Font, Vega, Egmont og Vigmostad og Bjørke får plusspoeng for fantastisk fingermat courtesy Bent Stiansen og heidundrende morsomt show av blant andre Petter Schjerven og Lars Lauvik. Dessuten var Ellikken der – selveste Ellikken! – og det er et så stort pluss at de fem forlagene går av med seieren bare fordi kvelden var så lykkelig. Ellikken slår Cecilia Samartin i enhver sammenheng. Spesielt hva skriving angår. Nå er jeg bare redd for hva Pax, Spartacus og Oktober disker opp med denne måneden. Jeg har allerede ti forlag å logre med halen for, og jeg tåler ikke tre til.

Da er det jo virkelig godt at jeg inntil videre kan utelukke enhver forlagsbinding til Cappelen Damm og Aschehoug. Bokgallaen deres var kun for ansatte i bokhandler, og jeg var ikke velkommen. Akkurat som om skarve bokhandelansatte kan selge like mange bøker som det JEG kan på blogg! Hah. Hadde NRK skrevet om bokbloggere før bokgallaen, ville jeg selvfølgelig ha blitt ønsket hjertelig velkommen der også. Takket være NRK vet forlagene nå at tett kontakt med bloggerne fører til positive blogganmeldelser, og forlagene må derfor gjøre en solid innsats for å holde meg fornøyd heretter, ellers blir det bare surmuling og slakt. Siden Cappelen Damm og Aschehoug falt i unåde i år, ser jeg meg nødt til å slakte alle utgivelsene deres på helt usaklig grunnlag til de kryper til korset og tilbyr meg bestikkelser i form av en gratis bok eller to. Gjerne en skikkelig dårlig dameroman som jeg kan slite meg gjennom og deretter rose opp i skyene.

Til neste års bokgalla forventer jeg en håndskrevet invitasjon, treretters middag med vinmeny, tilberedt av Eyvind Hellstrøm. Og jeg vil ha et skikkelig show. Jo Nesbø må være der, og jeg vil ha både høytlesning, sang og nachspiel. Nesbø må signere alle Harry Hole-bøkene mine og jeg vil ha autografen hans på magen. Med sprittusj. Cappelen Damm bør sørge for å få J.K. Rowling til Norge for anledningen, og hun må ta med seg Harry Potter. Den ekte Harry Potter, ikke han brilleslangen fra filmene. De skal synge, de også, en fin liten trollmannsvise om Voldemort og svartekunster. Inntil da skal jeg bare blogge positivt om bøker for de forlagene som inviterte meg i år.

Det var min statusrapport om den norske bokmafiaens lugubre virksomhet i september. Hvordan var din? Noen bokbloggere der ute som er hypp på å blogge om Cecilia Samartins bok i mitt sted? Så kan jeg ta en av serieromanene dine?

Septemberlesning

Dette innlegget gleder jeg meg skikkelig til å skrive. Improvisasjon er påkrevd. Jeg brukte opp lesetørketemaet i august, og nå må jeg finne på noe nytt å skrive om uten å lyve på meg optimistiske tanker om at september blir måneden da jeg atter vender tilbake til de helfrelste leseres rekker. Syv dager ut i september har jeg til sammen lest 5 sider av Karen Blixens Den afrikanske farm. That’s it. Med andre ord finnes det folk som utelukkende leser kokebøker som har lest mer enn meg så langt i september.

Men hva innebærer denne lesetørken egentlig? Hvordan fungerer den i praksis? Det kan jeg avsløre. I går hadde jeg benket meg i sofaen med Blixen-bok og katt, fast bestemt på å lese minst fem sider sammenhengende. Men etter to sider kom jeg til en sammenlikning mellom en av Blixens beste venner, Berkeley, og en katt. Hun skriver: «Han eide ikke prinsipper, men hadde forbløffende mange fordommer, slik man kan tenke seg at en katt må ha». Jeg har vært lykkelig katteeier stort sett hele livet, men dette har jeg aldri tenkt på. Siden jeg tilfeldigvis hadde et prakteksemplar liggende ved min side, måtte jeg lufte denne hypotesen for henne. Dermed ble boken lagt til side og glemt. Dessverre, må jeg vel si, for det viste seg at katten min likevel har ett prinsipp: Å ikke besvare spørsmål stilt på andre språk enn kattepusisk. Og det har jeg aldri klart å lære meg.

Når jeg ser tilbake på de siste par månedene, er det stort sett slik det har vært. Jeg tåler ikke at forfattere skriver om temaer som interesserer meg, eller stiller spørsmål jeg anser som viktige å besvare – for eksempel om kattene mine mangler prinsipper og er fordomsfulle. Med en gang jeg kommer til slike ytterst tankevekkende partier, blir boken glemt og jeg suges inn i et filosofisk vakuum hinsides tid og rom. Eller jeg får en ubendig trang til å google. Hvis Blixen nevner Somaliland, må jeg google det for å finne ut hva forskjellen på Somaliland og Somalia er. (Somaliland er ifølge wikipedia en uavhengig republikk (etbl. 1991) og en del av landet Somalia (uavhengig siden 1960).)

Dette trenger jo ikke å være så dumt, tenker du sikkert, så lenge jeg lærer noe nytt? Hvis jeg om et år eller to spiller Trivial Pursuit eller deltar i en quiz, vil jeg f.eks. kunne besvare spørsmål om Somaliland og Somalia som jeg ikke hadde visst uten å google, og jeg kan høste heder og ære og virke meget smart og kunnskapsrik. Det er bare det at hjernen min ikke klarer å huske slike ting, ikke engang fra mandag til torsdag. Så når jeg om ett år får spørsmålet «når ble Somaliland en uavhengig republikk?», vil jeg være helt sikker på at jeg kan svaret. Men når jeg da prøver å vri hodet for å huske årstallet, vil hodet mitt fylles av Blixens hypotese om at katter mangler prinsipper og er fordomsfulle. Og det vil bli mitt svar. Det er ytterst frustrerende.

Likevel har jeg en slags plan om å lese en bok i september. Månedens utvalgte er lesesirkelboken Elskede av Toni Morrison. Den er valgt fordi den er lesesirkelbok, fordi jeg har skulket nok for i år, og fordi jeg begynner å le ved tanken på å skulle lese hele Forsyte-sagaen i oktober. Elskede er valgt fordi den er kort, under 300 sider. Og den er valgt fordi Morrison skriver om slaveriet i USA, og jeg i min ukontrollerte googling bare er nødt til å komme over informasjon som jeg trenger på eksamen i amerikansk kulturkunnskap i høst. Boken er hentet frem og ligger klar på bordet. Nå gjenstår det bare å åpne den og begynne å lese. Syv dager ut i september har jeg fortsatt ikke klart det. Istedet klamrer jeg meg til Blixen, min nye sutteklut. Jeg kunne selvfølgelig hatt som mål å lese ferdig Blixen i september istedet, men jeg har hatt som mål å lese ferdig Blixen i et helt år nå, og du ser jo hvordan det har gått med den planen.

I tillegg har jeg som mål å begynne å lese bokblogger igjen. Jeg falt av lasset før sommeren en gang, og har ikke klart å komme tilbake til mine tidligere så gode rutiner. Men jeg sliter med å finne ut hvordan det skal gjøres. Hjernen min har ikke kapasitet til å sile noe særlig, så jeg kan ikke bare surfe rundt på måfå lenger. Og det begynner å bli såpass mange bokblogger der ute at jeg innser at det er umulig å følge med overalt. Jeg vet ikke hvor mye tid jeg skal bruke på det, om jeg skal lese alle innlegg på få blogger, eller utvalgte innlegg på mange blogger. Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Hvor mye tid pr uke er det egentlig fornuftig å bruke på andres bokblogger uten at det går utover lesing, egen blogging, husarbeid, familie og andre viktige aktiviteter? Er det best å lese noen innlegg hver dag eller å ta et skippertak her og der?

Mens jeg grubler videre, får du ha en riktig fin september! Noen av dere ser jeg allerede neste lørdag. Jippi!!

Auguststatistikk

Jeg innledet august med å være lei av å lese, og avsluttet august med å være akkurat like lei av å lese. Bøker frister rett og slett ikke for tiden. Hvis jeg ikke hadde hatt blogg med fast program og gode rutiner, hadde jeg satt punktum der og ikke tenkt mer over det. Men blogg har man jo, tross alt, Ordnung muss sein og alt det der, og da tenker jeg blant annet at det er helt utrolig hvor lite man kan lese på en måned, og likevel ende opp med å bruke så ufattelig mye tid på bøker og bokrelaterte ting og tanker. Jeg er fristet til å si at jeg kan lese forsvinnende lite de neste årene, og fortsatt vil kunne klare å holde denne skuta gående uten at du merker forskjellen. Hvis jeg publiserer innlegg litt oftere, vel å merke.

August har nemlig vært full av bøker på andre måter. Kanskje er det sånn at man stilltiende aksepterer å bli forfulgt av bøker resten av sitt liv når man leverer masteroppgave i allmenn litteraturvitenskap. Det virker sånn. Books are all around. Jeg slipper ikke unna.

I august har det vært noen meget gode og interessante bokbloggdiskusjoner både på nett og på ånkli. Planlegging av bokbloggertreffet neste helg har krevd sitt. Jeg har vært på lanseringsfest og pressekonferanse, og på to arrangementer på Litteraturhuset. Jeg har begynt å studere litt igjen på Blindern, og har lest et par manus (ok da, så leser jeg litt likevel). Og så har jeg skrevet utkast til ca fem lange blogginnlegg som jeg aldri får meg til å publisere. Jeg har dermed blogget ganske heftig i august, jeg har bare vegret meg for å trykke på publiseringsknappen etterpå og endt opp med å blogge helt privat. Men litt har jeg da lest mellom slagene.

Dette har jeg lest i august:

  • Julian Barnes Fornemmelsen for slutten
  • Krimmanus, kvinnelig norsk forfatter
  • Krimmanus, mannlig norsk forfatter
  • Bryn O’Callaghan An Illustrated History of the USA (påbegynt)
  • Margaret Atwood Power Politics (tredje runde i år)
  • F. Scott Fitzgerald «Tilbake i Babylon»

Noen ganger leser jeg manus som forlagene ikke vet om de skal anta. Andre ganger leser jeg manus som skal utgis. Denne gangen har jeg lest to manus som utgis i høst, gode begge to. Men før de er utgitt, sier jeg ikke et ord om verken det ene eller det andre. Bortsett fra at de er gode, da. Julian Barnes har jeg blogget ut av systemet, og nesten glemt allerede. Fitzgeralds novelle var helt streit, men hadde én rystende god linje. Det er ofte det som skal til.

Margaret Atwood har kanskje skrevet verdens beste diktsamling med Power Politics, og en dag håper jeg å kunne si noe om hvorfor den er så god. Men det er kun hvis jeg slutter å miste fatningen og språket hver gang jeg leser den.

USAs historie står på programmet gjennom studiet av amerikansk kultur i høst, og jeg har begynt på den første pensumboken. Den virker lettlest og oversiktlig, men noen bange anelser har jeg likevel. Bryn O’Callaghan understreker nemlig på første side at man bare antar at indianernes forfedre kom til Amerika for ca 50000 år siden fra Asia, og at man bare kan anta dette fordi det skjedde lenge før mennesker begynte å skrive historie. Oh boy.

Da skjønner jeg at jeg muligens har undervurdert hva det innebærer å begynne på en ny bachelorgrad etter å ha fullført en mastergrad. Visse grunnleggende leksjoner i humanistisk vitenskap blir dørgende kjedelig så fort man har skjønt hva opplegget med «facts vs interpretation» går ut på. Så jeg krysser fingrene for at 19-åringene jeg studerer sammen med har hatt gode lærere på videregående og er kjappe i oppfattelsen.

Status lesemål:

Hva skal man si? En lest novelle gir kryss, resten ingenting. Minn meg gjerne på dette når jeg om noen måneder begynner å snakke over meg om hvor mye som skal leses i 2013. Bare si «august», så lover jeg å jekke meg ned noen hakk. Selvinnsikt er en bra ting. Når den svikter, trenger man bistand fra folk med god hukommelse og sans for realitetsorientering.

Lesesirkel avstemning:

Det ble Harper Lees To Kill A Mockingbird. En bok jeg har fryktelig, fryktelig lyst til å lese (dog ikke akkurat nå), og det er vi tydeligvis flere som har. Neste år blir det for øvrig ganske korte bøker som alternativer i lesesirkelen (ref punktet over), i tilfelle dere ikke har lagt merke til det allerede. Jeg har innsett min egen begrensning som lesesirkelsjef, og kapitulerer når det gjelder samordning av mursteinslesning. Bortsett fra alternativene for september, så klart. Der er det bare mursteiner. Skikkelig grisefeite mursteiner. Stem, stem, stem!

En bokshopoholikers bekjennelser:

Det er svært lite å bekjenne. Jeg har ikke lyst til å lese, og har ikke lyst til å kjøpe bøker. Jeg har faktisk fått et gavekort fra Bokklubbene som jeg ikke har hatt ork til å bruke ennå. Jeg vet, jeg er meget syk. Derimot kjenner jeg en sterk trang til å kvitte meg med bøker, så jeg tror det blir ivrig oppmøte på neste BC-kveld. Noe har jeg likevel klart å karre til meg, men det var tidligere i måneden, da jeg fortsatt trodde at lesetørken var rent forbigående og ikke en kronisk sykdom.

Nye bøker:

  • Beate Grimsrud En dåre fri (salg)
  • Hans Fallada Alle dør alene (salg)
  • Per Petterson Ut og stjæle hester (salg)
  • Ida Løkås Det fine som flyter forbi (leseeksemplar)

Sikkert gode bøker, alle sammen, men de skal ikke leses med det første. Ingenting skal leses med det første. Jeg går i boksølibat fra og med NÅ.

Men det var så fint, for forrige uke satt jeg på bussen og tenkte på bøker da jeg oppdaget et dikt av Hege Susanne Bergan på bussen (Dikt underveis) som handlet om oss. Du og jeg. Det var så vakkert. Det var et sånt øyeblikk hvor man skjønner at selv den enkleste busstur og det mest ydmyke liv kan inneholde magi, erkjennelse og stor poesi.

Jeg kjøper stadig vekk bøker

som jeg ikke leser

man må tenke framover

en dag sitter jeg der kanskje

med glassklart hode og

en helt tom dag

Hege Susanne Bergan, folkens. Verdens første bokshopperpoet. Diktet er hentet fra samlingen Ikke noe av dette står om livet. Dikt + tittel = harmonisk sjel. Der har du poesi.

Improvisert bulletin board:

Månedens lesesirkelvinner ble Monika! Gratulerer! Send meg bokønske på mail. I en parantes må jeg si jeg er lei meg over at lesetørken slo inn akkurat da det var tid for John Steinbecks Vredens druer. Alle deltakerne var udelt positive til boken, og det har vel ikke skjedd siden Stella Gibbons’ Cold Comfort Farm, som var en höydare av de store. Vi andre får bare ta det til etterretning. Noen bøker MÅ virkelig bare leses før man dør. Det er ikke bare et påhitt fra sleipe redaktører.

Min på alle måter glimrende medblogger og medsammensvorne Rose-Marie har skrevet et innlegg om oss i bokbloggertreffkomiteen som du kan kikke på hvis du er nysgjerrig på hvordan vi ser ut når vi konspirerer i stor skala før neste helg. Du tenker kanskje på oss bokbloggere som en gjeng meget intelligente, men stort sett kjedelige folk? Les innlegget til Rose-Marie! Da vil du se at det er høy blondinefaktor i bokbloggland, og du vil få bekreftet det alle alltid har visst: Blondes have more fun.

I dag våknet jeg til en virkelig god bloggnyhet. Bjørg er tilbake! Hun var kvinnen bak den utmerkede Boklesebloggen min, og er nå tilbake med ny blogg: Mellom linjene. Det syntes jeg var så strålende nyheter at jeg måtte dele den med dere. Sjekk den ut! Der vil det blogges bra om bøker.

Resten av boktankene mine må jeg nesten være litt gnien med, sånn at jeg har noe å si når jeg skal skrive om septemberlesningen på tross av at jeg nettopp har inngått boksølibat. Jeg får følge Nick Hornbys råd, og stole på at mine evner til å fortelle bra vitser kan kompensere for min manglende evne og vilje til å lese bøker.

Vi får se.

Augustlesning

Det er krisetider i leseland. Jeg har ikke lyst til å lese en eneste bok i august. Jeg vet ikke om blodslitet med Donna Tartt-boken tok fra meg alt som heter interesse for litteratur, men den siste uken har jeg sukket tungt hver gang jeg ser en bok – det vil si hver gang jeg er hjemme. Noen kvinner står foran velfylte klesskap og konstaterer at de har ingenting å ha på seg. Jeg står foran bokhyllene mine og finner ikke en eneste bok som frister blant mine 400+ uleste. Bokshopperutinene mine må gjennomgås snarest, for her er det noe som er feil. Jeg blir ikke forbauset dersom det viser seg at jeg i lang tid har kjøpt bøker til en ukjent person hvis litterære preferanser overhodet ikke sammenfaller med mine egne.

I mangel av bedre ideer begynte jeg forrige uke på stabelen med leseeksemplarer som har hopet seg opp det siste halvåret, med Julian Barnes’ Fornemmelsen for slutten som et naturlig førstevalg. Det var en bommert. Jeg var syk med feber, og det er intet bra utgangspunkt for å lese Bookerprisvinnere som handler om grå, gamle gubber med intetsigende liv. Istedenfor å røske meg ut av litteratur-er-dørgende-kjedelig-boblen jeg har flyttet inn i på grunn av Tartt, forsterket boken bare følelsen av at livet er atskillig mer spennende enn bøker. Der er vi uenige, Julian Barnes’ Tony Webster og jeg. Enten det, eller så har han vært flinkere til å velge riktige bøker enn meg. Men om ikke annet, ble jeg kurert for troen på at det finnes altfor mange bøker og altfor liten tid. Sannsynligvis finnes det altfor få bøker det er verdt å bruke tiden sin på.

Likevel. Bøker kommer til å bli lest i august også. Men prioritert blir bøkene jeg får betalt for å lese, i første omgang et par krimmanus. Når lesing begynner å føles som en jobb, er det like greit at det er akkurat det det er – med penger inn på konto man kan bruke på å gjøre andre ting enn å lese. Og så får jeg vel gjøre et halvhjertet forsøk på å finne noe som kan fenge såpass at meningen med litteraturen kommer tilbake igjen.

Det sier seg selv at det må være noe juicy. Noe fryktelig morsomt og passe originalt. Så språklig spenstig som overhodet mulig, sånn at jeg slipper å slite ut rødblyanten med å tegne sinnasmileys i margen. Og kort nok til at det virker gjennomførbart. Det utelukker oppvekstromaner, krim, Hamsun, klassikere, leseeksemplarer, underholdningslitteratur, ungdomsbøker, norsk litteratur (med ett unntak) og hele min imponerende samling romaner lagt til andre verdenskrig. Jeg står igjen med kun fem bøker, faktisk.

  • Abo Rasul Macht und Rebel
  • Louis de Bernière The Troublesome Offspring of Cardinal Guzman
  • DBC Pierre Vernon God Little
  • Douglas Adam Dirk Gentlys holistiske detektivbyrå
  • Mikael Niemi Populærmusikk fra Vittula

I tilfelle jeg oppdager at jeg ikke orker å lese noen av disse heller – eventuelt sparer dem til krisen blir langvarig – kan jeg lese ferdig en av mine ufullførte. Buddenbrooks, for eksempel. Den var jo på en måte morsom den også, så fremt man klarer å lokalisere de subtile vitsene midt mellom alle inventarbeskrivelsene. Eller jeg kan gå for den mer selvplagende og destruktive løsningen og lese ferdig Donna Tartt, bare for å se hva som skjer.

Jeg har lagt ut nye kandidater til lesesirkelen neste år, og denne gangen er det tre flinke engelskspråklige damer. Det ligger an til å bli jevnt mellom Doris Lessing, Sylvia Plath og Harper Lee, så husk å stemme på den boken du helst vil lese.

Ha en fin august!