Mesteren og Margarita

Mesteren og Margarita regnes blant 1900-tallets største romaner. Michail Bulgakov rakk ikke å fullføre sitt hovedverk før han døde i 1940, og det var kona hans som ferdigstilte romanen i 1941. Den ble imidlertid ikke utgitt i sin helhet før i 1973. Boken er i dag pensum ved russiske skoler, og har blant annet inspirert Salman Rushdies omstridte Sataniske vers fra 1988. Mesteren og Margarita er en kompleks og krevende roman med utallige fortolkningsmuligheter. Den er blitt lest som historisk roman, politisk roman, kriminalroman, satire og metafysisk roman. For min del var de metafysiske spørsmålene de mest interessante, i hovedsak på grunn av Bulgakovs «Pilatus-evangelium», hvor fortellingen om Jesu død på korset blir fortalt fra synsvinkelen til mannen som dømte ham til døden: Prokurator over Judea, Pontius Pilatus. Romanen kan nemlig skilte med et sjeldent imponerende persongalleri: Djevelen i menneskeham, Pontius Pilatus, Jesus (Jesjua Ha-Notsri), evangelisten (Levi) Matteus, Judas (Juda fra Keriat) og Barabbas (Bar-rabban) er blant karakterene man møter i tillegg til hovedpersonene Mesteren og Margarita. Som roman er den like komplisert som det menneskelige universet den handler om, og kan for min del bare tolkes stykkevis og delt.

I den grad Mesteren og Margarita kan sies å ha en forgjenger i den europeiske litteraturhistorien, må det være Goethes Faust fra 1808/1832. Bokens epigraf er da også hentet fra Faust: «Nåvel, hvem er du så? Utav den kraft en del som vil det ondt, men alltid dog gjør vel.» I begge tekstene spiller Djevelen en sentral rolle, og Djevelen anses for å være en like naturlig og nødvendig kraft som Gud. I Faust inngår Djevelen og Gud et veddemål om hvorvidt det er mulig å lokke Faust bort fra den smale sti. I Mesteren og Margarita er Gud og Djevelen del av samme «byråkrati». Begge tekstene er forankret i metafysiske spørsmål, det vil si at de tematiserer de helt grunnleggende spørsmålene i tilværelsen. I tillegg spiller selvsagt Mesteren og Margarita på den største av alle litterære tekster i den vestlige kulturhistorien – Bibelen, nærmere bestemt evangeliene hvor Jesu historie fortelles fra fire forskjellige synsvinkler. Dantes Den guddommelige komedie, spesielt første del «Inferno», er en annen aktuell parallell, hvor man blant annet ser at Dante og Bulgakov har forskjellige oppfatninger om Satans rolle i kristendommen.

Handlingen i Mesteren og Margarita er delt i to. Den ene foregår i 1930-tallets Moskva, den andre i Jerusalem den dagen Jesus dømmes til døden og korsfestes. I «vår» verden heter Djevelen Woland, og han ankommer et religionsfornektende og undertrykket stalinistisk Russland med sitt snodige kompani. I løpet av kort tid setter de byen på hodet med sine magiske rampestreker, og driver en rekke av Moskvas kulturpersonligheter til vanvidd. Køen til sinnssykeasylet utenfor byen blir lang etter hvert som Wolands hjelpere slår seg løs. På dette asylet befinner Mesteren seg. Han er forfatter, og har endt opp på asylet etter å ha forlatt kjæresten Margarita og forsøkt å brenne sitt livsverk om Pontius Pilatus. Mesterens historie om Pilatus utgjør andre del av handlingen, og den beskriver det sterke møtet mellom Pilatus og Jesus før den ene dømmer den andre til døden.

Det var denne andre delen av romanen som gjorde sterkest inntrykk på meg, kanskje fordi man allerede vet hvordan den historien ender. Men ved å fortelle den velkjente historien i romanform, kommer Bulgakov mye tettere inn på det jeg oppfatter som kjernen av evangeliene. Det er godt gjort å skrive sin egen versjon av den vestlige kulturs aller viktigste historie, og samtidig klare å tilføre noe.

Bulgakov bruker litterære teknikker for å snu den moderne verdensanskuelsen på hodet. Kapitlene fra Moskva er burleske, komiske, overdrevne og magiske, mens kapitlene fra Jerusalem er holdt i en sober, nøktern og realistisk stil. I første kapittel bryter en fremmed inn i en samtale mellom to av Moskvas intellektuelle, hvor den ene mener å kunne bevise ved hjelp av filosofisk-vitenskapelige prinsipper at Jesus aldri har eksistert. Den fremmede er Woland, og han kan fortelle de to at ikke bare har Jesus eksistert, men at han selv var til stede da han ble dømt til døden. De to intellektuelle har mange teorier om hvem denne bemerkelsesverdige mannen kan være (utlending, historiker, spion, gal, og så videre), men ekte vantro som de er, er selvsagt ikke Djevelen selv et alternativ. Woland avslører at en av dem skal dø samme kveld, og når dette skjer, havner den andre på galehuset etter et mislykket forsøk på å få kontroll over begivenhetene. Moskva-delen fortsetter i samme stil: Den ene ateisten etter den andre – som nekter å tro annet enn det de kan se med egne øyne – går fra vett og forstand når de får se en gående og snakkende katt, en svevende naken kvinne, folk som mister hodet (bokstavelig talt) og en rekke andre hendelser som strider mot alle naturlover og vitenskap.

Et nærmere innblikk i denne mystiske verdenen får vi gjennom Margarita, når hun i bokens andre del blir invitert på ball hos Satan. Når hun ankommer Wolands residens, spiller han sjakk med den snakkende katten Behemot:

«Av pur krenkelse pustet katten seg slik opp at den så ut som den kunne sprekke når som helst. – Å, den luringen, den luringen, sa Woland hoderystende, – hver gang spillet tar en håpløs vending for ham, vil han snakke seg fra det – som den verste sjarlatanen i kattepine. Sett deg øyeblikkelig og hold opp med dette ordskvalderet. – Jeg setter meg, svarte katten og satte seg, – men jeg protesterer på siste punkt. Min tale er avgjort ikke skvalder, slik De behager å uttrykke Dem i damers nærvær, men en rekke vel emballerte syllogismer som ville bli verdsatt etter fortjeneste av slike kjennere som Sextus Empiricus, Marcian Capella og – hvem vet – Aristoteles selv. – Sjakk, sa Woland. – Javel, ja vel, svarte katten og gav seg til å betrakte brettet gjennom kikkerten.”

Samtidig blir det tydelig at Djevelen/Woland samarbeider med Gud. Han insisterer på at Jesus har eksistert, han straffer, skremmer og tøyser med ateistene, og det er ingen rettskafne mennesker som får angre på at de har møtt ham. I et samfunn uten plass for å tro på noe annet enn det målbare, viser Woland og kompani at mennesket er sørgelig lite og skrøpelig i møtet med guddommelige krefter mennesket ikke kan forklare, men som likevel i høyeste grad bestemmer over dem. Hva som er Wolands plan og motivasjon får vi derimot aldri vite. Han forblir like uutgrunnelig som Gud, og trenger ikke forklare seg for noen.

Kontrasten til kapitlene fra Jerusalem er stor. I disse kapitlene kan man kjenne igjen sin egen verdensoppfatning: Mystiske fenomener fremstår som nettopp mystiske, noe man kan trekke i tvil og i alle fall delvis avfeie uten at katter trekker revolver og kvinner svever i luften. Når Jesus blir brakt frem foran Pontius Pilatus, er sistnevnte midt i et fryktelig migreneanfall. Jesus kurerer ham for smertene og forstår intuitivt at smerten kommer av at Pilatus ikke tør å elske noen andre enn hunden sin. Han foreslår at de to går en tur sammen, slik at han kan fortelle Pilatus om noen nye ideer han har fått. Pilatus blir både skremt, sint og fascinert over denne merkelige mannen som har slike helbredende og synske krefter og påstår at alle mennesker er gode. Pilatus ønsker å finne en måte å redde Jesus på slik at de kan tilbringe mer tid sammen. Nå mislykkes som kjent denne planen fullstendig. Jesus dør på korset, og Pilatus sitter igjen med en nagende følelse av undergang.

Men både Jesus og Pilatus er i denne situasjonen strippet for den glorifiserte posisjonen ettertiden har gitt dem. Under dette møtet er de to mennesker av kjøtt og blod. Jesus er både redd og modig, Pilatus vakler. Menneskeligheten begge er skildret med – tvilen, frykten og forvirringen – gjør historien mer levende og sterk nettopp fordi de ikke er beskrevet på idealisert avstand. I en slik realistisk sammenheng gjør det desto mer inntrykk når Pilatus får et syn han ikke forstår hva er, men som leseren uten vanskeligheter kjenner igjen – selv i sin naturalistiske og groteske form:

«Det skjedde faktisk et eller annet med prokuratorens syn. Han syntes at arrestantens hode seilte av gårde og at et annet dukket opp isteden. På dette nye, skallete hodet satt det en krone av gull med stort mellomrom mellom taggene. I pannen var det et rundt sår som åt opp huden omkring, og alt sammen var innsmurt med salve. En tannløs, innfallen munn med en slapp, lunefull underleppe. […] Også med hørselen hendte det noe besynderlig – det var akkurat som basuner klang lavt og truende i det fjerne, mens en nasal stemme lød særdeles tydelig der den hovmodig trakk på ordene: «Lov om majestetsfornærmelse…” Tankene fór gjennom hodet hans – hurtige, usammenhengende og uvanlige: «Jeg er fortapt!…”, deretter: «Vi er fortapte!…” Og en som var fullstendig vanvittig midt oppe i det hele – noe om udødeligheten, en udødelighet som fremkalte et uutholdelig tungsinn.”

Pilatus forutser sin egen udødelighet og en historisk rolle han bare så vidt aner den skjebnesvangre rekkevidden av. Hans tragedie er at han ikke handler ut fra forutanelsen, og det han føler er riktig. Samtidig vet vi både fra Bibelen og Wolands utsagn at det ligger en plan bak det hele, som ingen mennesker kan forstå eller forandre. Et fiffig paradoks.

Pilatus har sin parallellkarakter i Levi Matteus. Der Pilatus tviler, har Matteus valgt. Han følger sin herre overalt, og etter at dødsdommen er et faktum har han bare ett desperat ønske: Å nå frem til Jesus tidsnok til å drepe ham med en dolk, for deretter å drepe seg selv. Alt for å skåne sin frelser for den forferdelige døden på korset:

«Heldigst av alle tre var Jesjua. Alt i løpet av den første timen var han begynt å få besvimelsesanfall, og etterpå hadde han mistet bevisstheten helt, slik at hodet hang ned og turbanen var gått opp. Han var følgelig helt dekket av fluer og klegg, så ansiktet hans ble helt borte under en sort, skjelvende maske. I lysken, på maven og i armhulene satt fete klegg og sugde på den gule, nakne kroppen.»

Det siste ordet Jesus sier før han dør er «Hegemon…”, altså Pilatus. Levi Matteus kommer for sent til å redde Jesus, men det senere møtet mellom ham og Pontius Pilatus er interessant. Her presenteres Pilatus for det som senere skal bli Matteus-evangeliet, og blir helt satt ut av Jesu’ ord: «ingen større synd… feighet”. Tydeligere kan det ikke sies, verken i romanen eller virkeligheten, hva som er karakterenes og menneskets største synd. Dessverre for Pilatus får han nærmere to tusen år på seg til å tenke over sin egen feighet, i en dyp ensomhet hvor bare hunden holder ham med selskap.

«Han sier, lød Wolands stemme, – det samme hele tiden. Han sier at han blir urolig av månen og at han misliker posten sin. Det sier han bestandig når han ikke sover, og når han sover, drømmer han alltid om det samme – en vei av månestråler, og den vil han gjerne spasere på sammen med arrestanten Ha-Notsri, for, som han sier, det var noe de ikke fikk snakket ut om den gang for lenge siden, den fjortende dag i vårmåneden nisan. Men akk, den veien greier han av en eller annen grunn aldri å komme seg ut på, og det er ingen som kommer og besøker ham. Og da har han ikke annet å gjøre enn å snakke med seg selv. For øvrig føler han jo behov for en viss avveksling, og derfor føyer han ikke sjelden til talen om månen at det ikke er noe han hater mer her i verden enn sin egen udødelighet og sitt enestående ry. Han påstår at han med glede skulle bytte sin skjebne med den omvandrende fillefransen Levi Matteus.»

Måten Bulgakov går i dialog med Bibelen på er elegant. Han skaper en ny versjon av velkjent materiale, hvor han fremhever budskapet fra evangeliene: Grenseløs nestekjærlighet, tilgivelse, barmhjertighet og en tro uten forbehold. Og da er vi samtidig tilbake hvor romanen begynner, med de to intellektuelle som mener å kunne bevise at Jesus aldri har eksistert.

Mesteren og Margarita et merkverdig og finurlig skattkammer av en bok. Den er tidvis kronglete med mange bipersoner og avstikkere, og forholder seg i liten grad til konvensjonelle metoder for historiefortelling. Strukturen fungerer likevel på sitt galimatias-vis. Den røde tråden som går gjennom sammensuriet av karakterer, historier og bihistorier, åpner for utallige potensielle fortolkninger og danner en kinesisk eske av stadig nye innsikter. Man trenger all hjelp man kan få fra både fantasi og konsentrasjon, for det er lite selvforklarende ved Bulgakovs univers. Han serverer heller ingen fasit i siste kapittel, så her må man virkelig tenke selv for å få ting til å henge sammen. Men for en tålmodig og nysgjerrig leser er det mye spennende å hente.

16 thoughts on “Mesteren og Margarita”

  1. Veldig god og interessant anmeldelse. Dette er en bok jeg har lest noen ganger, bare fordi jeg hele tiden forstår noe nytt – det er litt som å lese en helt ny bok hver gang. Handlingen – og forståelsen – foregår på flere plan på en gang. Helt fantastisk.

    1. Takk! Jeg kan også godt tenke meg å lese denne flere ganger. Ikke fordi den er en stor favoritt, men fordi det er så utrolig sjelden at det gjenstår nye store ting å oppdage etter at man har lest en bok første gang. Det må i seg selv være en fantastisk opplevelse.

  2. Excellent!
    Jeg visste det var lurt å la deg skrive først, nå er alle viktige poeng, historiske/reigiøse/litterære sammenhenger og dramatiske plottkonstruksjoner dekket – så da er det fritt fram for en mer triviell tilnærming, der man kun intresserer seg for damer på kosteskaft og Anna med oljen.
    Som deg likte jeg Pilatus best. Rystende. Og jeg kan godt tenke meg et lignende handlingsforløp. Det var litt flue på veggen og bigbrother – nå skal vi endelig få vite hvordan det EGENTLIG forgikk. Chilling. Hadde du nevnt Pilatus på forhånd, hadde jeg fnyst og kanskje til og med hoppet over. Det er også rystende – egne.fordommer-og-alt-man-går-glipp-av-rystende.

    (forresten, galematias/eller noe med gallilea
    , eller noe er galt i gallilea?, finurlig skattekammer av et ordforråd -)

    1. Hehe, så kjekk arbeidsfordeling at jeg tar de tunge bibelske temaene og du får boltre deg i nakne damer og vidunderkremer. Jeg føler meg særdeles lite kvalifisert til å vurdere det religiøse, siden jeg er oppdratt til å være en god ateist og har meget slett bibelkunnskap. Men jeg kom opp i Bergprekenen på muntlig eksamen på videregående, og trøster meg med at det gikk bra. Jeg ble selv rystet over hvor rystet jeg ble av Pilatus-historien. Den var utrolig gripende, sannsynligvis fordi man som leser vet hvor ekstremt viktig hendelsen ble for ettertiden. Desto mer virkningsfull var den overraskende lykkelige slutten.

      Galimatias er et fint ord, bare så synd at det alltid rammer den stakkars Matias, som for alt vi vet ikke er gal i det hele tatt.

      Nå håper jeg at innlegget ditt også kommer snart?

  3. Det er godt å vite at du har en master i litteraturvitenskap når man leser innleggene dine, så jeg slipper å sammenligne egne omtaler med dette:-) Veldig interessant lesning. Jeg vet ikke om det er noe for meg, ihvertfall ikke på det nåværende tidspunkt. Nysgjerrig er jeg nok, men det var det med tålmodighet…. Jeg synes uansett det er veldig interessant å lese og lære om bøker og litteratur, og russisk litteratur har jeg veldig lite kunnskap om. Så takk skal du ha for et godt og interessant innlegg om denne boken.

    1. Takk, Silje! Når jeg skal skrive om bøker som denne er jeg takknemlig for hvert eneste studiepoeng jeg har. Tankene gikk i spinn mens jeg leste, og det ble ikke noe enklere da jeg skulle prøve å formulere noe halvveis dekkende etterpå. Med andre ord er det sikkert lurt å vente med eller la være å lese boken hvis man ikke har fryktelig lyst. Det finnes dessuten så mange andre gode russiske romaner man kan lese, og mange av dem er betraktelig enklere å hanskes med enn denne.

  4. Haha! Jeg sier som Silje: takk og pris for at jeg slipper å sammenligne mine omtaler med dine. Dette hadde ikke jeg fått til. Gambler på en mer triviell tilnærming, som Ingalill, kanskje med et snev av amatøranalyse.

    På et helt personlig plan elsket jeg begynnelsen, følte jeg falt litt av lasset etter hvert – mest sannsynlig fordi jeg ikke fikk tid til å lese mer enn 10-20 sider på en gang – også ble jeg overrasket, kom skikkelig inn i boken igjen, og likte boken igjen. Den andre delen var sær, men da begynte jeg endelig å skjønne hvor i alle dager historien var på vei. Som deg og Ingalill likte jeg historien om Pilatus best. Jeg tror jeg foretrekker en mer nøktern fortellerstil, men samtidig er det noen som virkelig kan dette med over-the-top fyrverkeri.

    Når det gjelder moralen må jeg si jeg har et stort problem med «forutbestemte planer», som gjør at menneskelige valg egentlig ikke eksisterer, eller ihvertfall fører til samme skjebne uansett hvilket valg som blir tatt. Historien er mye mer interessant hvis både djevelen og resten av karakterene tar selvstendige valg, som kan endre historiens løp. Men hvordan kan man da forklare at djevelen vet hvordan og når Berlioz dør? Kunne utfallet i teorien blitt annerledes? Allmektige karakterer gjør alle de andre karakterene overflødig. Det eneste som blir interessant er valgene den allmektige tar. Jeg velger å tro at karakterene handler ut i fra egen vilje, og at det som skjer ikke er forutbestemt. Pilatus handlet «feil» fordi han var svak, menneskelig, ikke fordi det var bestemt at Jesus måtte dø. En annen mann i samme rolle kunne potensielt reddet Jesus, selv om mange nok ville tatt det samme valget som Pilatus. Det enkleste er å gjøre ingenting.

    Tro uten forbehold må forresten være den mest umoralske læren man kan ta til seg… Det må finnes forbehold.

      1. Hehe, det er ikke alle forunt å bli kalt like vis som Jesus. Jeg tar det til meg:-) Men føler for å moderere litt og si at det strengt tatt ER Jesus (og Bulgakov) som er klok i denne sammenhengen, jeg er kun ydmyk fortolker.

    1. Takk for det, Labben, selv er jeg bare frustrert over alle tankene jeg hadde som nektet å la seg formulere. Men det er hyggelig å høre at det likevel ble interessant å lese for andre! Jeg håper at både du og Ingalill sier noe om Moskva-delen, for der måtte jeg melde pass. Til slutt måtte jeg gi opp å finne noe fornuftig å si, av frykt for at jeg kom til å forstue hjernen i forsøket.

      Oppstykket lesemåte vil jeg tro har mye å si for opplevelsen. Jeg leste den forsåvidt også oppstykket, men kun fordi jeg trengte å la ting synke, og ikke fordi jeg hadde andre ting å konsentrere meg om. Her var det fort gjort å miste tråden, når jeg endelig hadde funnet den.

      Interessant det du sier om forutbestemte planer, og det er en av de tingene jeg aldri har fått helt til å henge på greip med kristendommens logikk – eller mangel på sådan. På den ene siden understrekes det at mennesket har fri vilje, på den andre at Jesus var ment å skulle dø for menneskene. Styrken i Mesteren og Margarita i så måte er at det er den frie viljen som vektlegges mest, uansett hva Woland sier. En idé: Kanskje historiens gang endres når karakteren er lydhør for situasjonen? At Pilatus kunne ha valgt annerledes, og at Berlioz døde som planlagt fordi han ikke tok innover seg det Woland sa? At begge kunne velge å endre kurs, men ble straffet fordi de lot det være? Med feighet kommer unnlatelse, og såvidt jeg har forstått er unnlatelsessynd en av de virkelig store syndene i kristendommen, og forsåvidt også i verden for øvrig.

      Enig om det med å tro uten forbehold, det er fanatikerens kjennetegn. I denne sammenhengen tror jeg imidlertid ikke det er snakk om mangel på forbehold som i å sluke rått og adlyde blindt, men snarere om å ta konsekvensene av det man tror på uten å trekke seg unna når det blir hett om ørene. Jesus fornekter ikke det han står for selv om det koster ham livet, og Matteus er villig til å ofre seg for den og det han tror på. Det er vel derfor Pilatus gjerne ville ha byttet med ham, siden han selv var feig og ikke handlet i tråd med det han innerst inne ønsket å gjøre.

      1. Selv om jeg likte Pilatus-delen best tror jeg nok at Moskva-delen er gøyere å skrive om. Jeg kommer til å gjøre et forsøk. Kanskje i dag. Med mindre jeg skriver om Northern Lights først i og med at det er en stund siden jeg leste den.

        Oppstykket lesemåte fungerte ikke for meg. Jeg ville forsvinne inn i galskapen og være der lenge, men fikk ikke tid før vi dro på hytten forrige helg. Da hadde jeg plutselig tid til å lese den ferdig, og med ferdig så mener jeg at jeg leste alt utenom de første 150 sidene, eller noe slikt.

        Jeg liker tolkningen din. Da beror det på karakterenes vilje til å ta valg og til å lytte til andre, og ikke på en eller annen form for skjebne.

      2. Jeg blir alltid imponert og rystet over lesetempoet ditt – og ikke minst evnen til å holde konsentrasjonen oppe over så mange sider. Når jeg en sjelden gang har lest over 100 sider i strekk, er jeg overveldet av både inntrykk og egen innsats og føler ikke for å gjenta det med det første. Det må være utrolig kjekt å kunne lese så fort (og dermed også så mye).

        Jeg kikket på tolkningen min etter kommentaren din, og tror faktisk at den ligger nokså tett opp mot måten mange kristne tolker evangeliene på. Det tenkte jeg ikke på mens jeg skrev, og jeg håper ikke det betyr at jeg er skapkristen;-) Mer sannsynlig er det at Bulgakov videreformidler det som er essensen i budskapet Jesus har, og som jeg mistenker den humanistiske tradisjonen for å være basert på. I så fall er det jo et moralsk budskap selv en ateist gladelig kan stille seg bak.

        Gleder meg stort til din Moskva-omtale. Det er bare å slippe galskapen løs!

  5. Veldig interessant omtale! Jeg har boken i hylla, så jeg skal få lest den etterhvert. Umiddelbart, og uten noe grunnlag for å mene det, tenker jeg at jeg kommer til å like delen om Djevelen i Moskva best. Det er mest fordi flygende personer og snakkende katter er noe som appellerer til meg😉

    1. Takk, Silje! Jeg tror den snakkende katten virkelig kan appellere til deg, den ga i alle fall meg noen ideer om hva kattene mine driver med når jeg ikke ser dem:-) Scenen med den flyvende kvinnen var den eneste i boken som var litt nifs, så den passer nok også perfekt til deg!

  6. Jeg vet ikke om jeg er av dem som leser raskest, men forutsatt at boken jeg leser er interessant har jeg veldig god konsentrasjonsevne. Den siste Harry Potter-boken leste jeg ut på en dag. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, annet enn når jeg trengte spisepause. Det eksempelet er litt ekstremt, men på en normal dag (når jeg har tid til det) kan jeg gjerne lese i opptil åtte timer, med småpauser innimellom. Desverre er det ikke så ofte jeg har tid til det lenger. Om sommeren har jeg mange slike dager. Da får jeg lest mye! Forrige helg leste jeg nok litt mer enn jeg egentlig hadde tid til.

    Lurer på om det finnes mange skapkristne? Skapateister er det nok en del av… Jeg er neppe skapkristen, men det finnes selvsagt god moral i bibelen, samtidig som det finnes mye dårlig moral. Ingen av delene trenger forøvrig å betegnes som kristen moral, da mye av det som står i bibelen er basert på eldre religioner (mytologi). Snakker ikke Belioz om det i starten av boken forresten?

    Moskva-omtale kommer, men ikke i dag. Det ble ingen omtale i dag. I stedet har jeg storkost meg med Ringeren. Jeg var skeptisk til boken da jeg begynte på den, men nå tror jeg den kan bli en favoritt. Er nesten halvveis, og kunne ønske jeg hadde massevis av tid til å lese i morgen. Desverre blir det nok en lang dag på lesesalen. Det eneste jeg har vært misfornøyd med er den tredje boken (to kapitler) som kun består av beskrivelser, og som ikke fører handlingen videre i det hele tatt. Hugo imponerer!

    1. Det er godt du sier det, for hittil har Ringeren vært tung å lese. Jeg tror det skyldes oversettelsen og at den er gammel og unødvendig arkaisk i språket. Men da skal jeg holde motet oppe og håpe at den blir mer fengslende utover i boken. Jeg har satt meg som mål å lese ferdig andre del i dag. Hvis jeg klarer det, er det fortsatt en liten mulighet for å bli ferdig i tide. Det i seg selv er en motivasjon, for jeg er så lei av å ligge på etterskudd med lesesirkelbøkene.

      Du har nok rett i at man ikke er skapkristen selv om man aksepterer noe av den kristne moralen. I alle fall synes jeg det er mye fin moral å hente i evangeliene, men jeg sliter med det guddommelige aspektet og moralen i resten av Bibelen. Svært mye av kristendommen er hentet annenstedsfra, så det er vel primært Bergprekenen etc som er nytt. Tror jeg, jeg er ingen ekspert.

      Den siste Harry Potter-boka er jo ENORM! Jeg må virkelig se til å lære meg en annen og mer effektiv leseteknikk. Jeg klarer å lese mye fortere i skole-/jobbsammenheng, når målet er å få et overordnet inntrykk uten å hefte meg ved detaljer. Men ved fritidslesning får jeg ikke med meg det jeg ønsker når jeg leser fort. Dessverre! Det får bli årets prosjekt å øve seg på det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s