Måned: mai 2010

Scarpetta

Med sine krimbøker om rettsmedisiner Kay Scarpetta og drapsetterforsker Pete Marino må Patricia Cornwell ta på seg mye av skylden for at jeg begynte å like kriminalromaner, og nå bruker mye mer tid på å lese krim enn jeg bruker på å lese for eksempel Shakespeare. Jeg liker i hvert fall å innbille meg at jeg ville ha lest mer Shakespeare hvis det ikke hadde vært for krimforfattere og deres mer eller mindre utspekulerte plott. Cornwell har rukket å utgi 17 bøker i Scarpetta-serien, og 15 av disse er i skrivende stund oversatt til norsk. Gyldendal utgir bok nummer 16 – Scarpetta – i norsk oversettelse 5. august i år. Siden Scarpetta ble utgitt allerede i 2008 på originalspråket og jeg er en gammel tilhenger av serien, har jeg selvfølgelig ikke hatt tålmodighet til å vente på den norske oversettelsen. Men før jeg feller min knusende dom over den nye romanen er det på sin plass med et lite tilbakeblikk på de gode, gamle dager.

Det som appellerte sterkest til meg med serien om Kay Scarpetta fra Postmortem (1990) til Svart notat (1999), var kombinasjonen av litt ekle mordgåter, en vitenskapelig tilnærming til lik og åsted som CSI-serien er tungt inspirert av, og ikke minst en grunnleggende paranoid stemning som skremte livet av meg. Min status som blodfan ble ugjenkallelig etablert med tredje bok i Scarpetta-serien, Grusom og urimelig (1993), hvor en elleve år gammel gutt blir funnet torturert og drept ved en container. Under obduksjonen av liket finner Scarpetta fingeravtrykkene til en kjent forbryter. Problemet er bare at forbryteren ble henrettet i den elektriske stol samme kveld som gutten ble kidnappet og drept, og dermed har alibiet i orden. Den gryende erkjennelsen av at morderen har tilgang til AFIS (USAs sentrale database over fingeravtrykk) og har brukt det for å manipulere fingeravtrykkene og etterforskningen, er nifs og fremprovoserer typisk Cornwell-paranoia. 

Det som gjør Cornwells tidligste bøker til glimrende krimromaner, er at hun bruker sin omfattende kunnskap om rettsmedisin til å skape en skummel mordgåte ved hjelp av det som egentlig er litt nerdete vitenskap. Kombinasjonen av en kjølig og vitenskapelig tilnærming til drapsetterforskningen og et nøkternt språk har evnen til å skremme vettet av leseren med subtil og herlig paranoia, fordi bøkene gir inntrykk av å være svært realistiske selv når de ikke er det. For eksempel ender morderen opp på Scarpettas dørstokk med intensjon om å drepe henne i stort sett alle romanene, og i både Blodig bevis (1991) og Svart notat (1999) går det opp for både Scarpetta og leseren hvem drapsmannen er først idet hun åpner ytterdøren for ham – selvfølgelig mens hun er alene og ubevæpnet på kveldstid. Drapsmennene er som regel psykopatiske seriemordere helt ute av kontroll, og de har alle planer om å drepe akkurat Kay Scarpetta. Ikke spesielt troverdig, men i bokens univers virker det likevel sannsynlig.

Etter å ha lest ut den nye boken Scarpetta klarer jeg imidlertid ikke annet enn å føle vemodighet over Patricia Cornwells forgangne storhet, for det er ikke mye igjen av verken de utspekulerte mordgåtene eller den metodiske, nerdete etterforskningen. Den herlige skrekken er nå erstattet av kvalme over beskrivelsen av en sadistisk drapsmann og hans motbydelige psyke. Kvalmen er i tillegg blandet med en sterk irritasjon over forlaget hennes, som jeg mistenker for å ha sluttet å lese bøkene hennes før de utgir dem.

I Scarpetta er plottet følgende: Kay Scarpetta blir oppfordret til å bistå politiet i etterforskningen av et voldelig drap i New York. Kortvokste Terri Bridges er funnet drept i sin leilighet på nyttårsaften av kjæresten Oscar Bane, som fort blir politiets hovedmistenkte. Bane har lagt seg frivillig inn på Bellevue psykiatriske sykehus og krever å bli undersøkt av dr. Kay Scarpetta. I løpet av Scarpettas undersøkelse insisterer Oscar Bane på at han ikke drepte kjæresten, og avslører samtidig sin overbevisning om at han blir forfulgt, og at forfølgerne til og med kan lese tankene hans. Scarpetta får en følelse av at Bane snakker sant, selv om det ekstreme forfølgelsesvanviddet hans gjør henne usikker på hvor tilregnelig han er.

Dessverre er det vanskelig å følge utviklingen av dette helt greie utgangspunktet av et plot, fordi Cornwell bruker mesteparten av plassen på hovedpersonenes frustrerende privatliv. Enhver interaksjon mellom karakterene i denne romanens univers innebærer undertrykte konflikter og frustrasjon. Scarpetta og Benton Wesley har giftet seg siden sist, og forholdet deres er dårligere enn noensinne. Wesley piner seg selv med å tenke på Pete Marinos nesten-voldtekt av Scarpetta i forrige bok, De dødes bok (2007), og det samme gjør Marino selv. Scarpettas overdrevent tøffe, vakre, rike, superintelligente og lesbiske niese Lucy er tiltrukket av den like eksepsjonelle statsadvokaten Jaime Berger; et gryende og komplisert forhold som leseren etter hvert kjenner alle de gjespende nyansene av. Det samlede inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest boken, er at den stort sett omhandler smertefulle forhold, men at de innimellom all turbulens forbausende nok klarer å ta en drapsmann likevel.

Men det hjelper ikke så mye at drapsmannen tas til slutt, for i likhet med de siste drapsmennene til Cornwell, fra Spyflue (2003) til De dødes bok (2007), er han den personifiserte ondskap og ravende gal, og som sådan verken interessant eller troverdig. Å være inne i hodet på en morder kan være svært spennende så lenge drapsmannen er en noenlunde tilregnelig person, og motivet for drap er mulig å fatte. Når morderen derimot har en så ødelagt psyke at det eneste som gir livet hans mening er brutal, seksualisert vold, finnes det svært lite dypsindig eller tankevekkende å hente ut av beskrivelsen – det er bare ekkelt.

Løsningen på mordgåten er derfor lite tilfredsstillende når den endelig kommer. Siden Cornwell ikke har gjort noe forsøk på å bygge opp en spenning i tilknytning til mordgåten underveis, lurer jeg på om hun prøver å kompensere for det på slutten ved å gjøre drapet desto mer brutalt. Uten at jeg vil avsløre for mye, har morderen bakbundet Terri Bridges på en stol og nesten kvalt henne til hun mister bevisstheten. Idet hun kommer til seg selv, setter han i gang på nytt. Igjen og igjen. Han har selvfølgelig filmet seansen, og filmen avslører hvordan han fryder seg over Terri Bridges’ bunnløse redsel og langsomme død.

I de tidlige romanene av Cornwell var det viktig at morderen var gal og farlig fordi det fikk oss til å skjønne a) hvorfor politiet har som førsteprioritet å ta ham, og b) hvorfor det er helt krise når han dukker opp for å ta Scarpetta. Men i boken Scarpetta er morderen bare gal og sadistisk uten at det tilfører noe. Å velte seg i voldelige beskrivelser er ikke det som kjennetegner Cornwells tidligere forfatterskap, og jeg undrer over hvorfor hun har latt den brutale volden etter hvert ta helt overhånd. Ikke minst undrer jeg over hvor hun egentlig vil hen med det hun skriver. Det er for heslig til å være underholdende, og for lite sannsynlig til å si noe viktig om verden.

Hovedgrunnen til at jeg likevel ikke vil konkludere med at dette er et absolutt lavpunkt i Cornwells Scarpetta-serie, er at det tross alt har vært verre. Predator (2006) er en voldsorgie uten like, med en morder som blant annet stikker ut øynene på ofrene sine slik at de skal føle seg fullstendig hjelpeløse når han voldtar og piner dem dag etter dag i fangenskap; som i en stygg scene skyter en høygravid hunnkatt med hagle fordi stemmene i hodet krever det, og hvor et av morderens ofre velger å kvele seg selv i fangenskap fordi døden er en befrielse sammenliknet med torturen hun blir utsatt for. Likevel handler boken for det meste om Pete Marinos endeløse timer hos psykologen, og når morderen endelig avsløres, er det hele over på et par sider. Meningsløst? Å ja.

Det som har skjedd med Scarpetta-serien fra og med Siste skanse (2000), er at Cornwell har sluttet å gjøre det hun er god på, og begynt å gjøre noe som i beste fall er uinteressant, nemlig omfattende psykologiske analyser av både hovedpersoner og morderen. Scarpetta, Marino, Wesley og Lucy fremstod som fint tegnede og troverdige karakterer så lenge de opptrådte litt i bakgrunnen av de mer spenstige mordgåtene. Men etter hvert som fokuset på hovedpersonenes indre liv er blitt fremhevet til fordel for mordplottet og etterforskningen, er de blitt forvandlet til endimensjonale karakterer som jeg ikke tror på, ikke interesserer meg for, og som fremstår som variasjoner over en og samme personlighet fordi de mangler en distinkt kjerne eller særpreg. De fire karakterene er stort sett alltid i samme dårlige humør; de tenker de samme tankene, bruker de samme ordene, og reagerer negativt på de samme tingene.

Interessant nok er endringen ledsaget av en språklig endring fra og med Siste Skanse (2000), ved at Cornwell har byttet fra preteritum til presens. Bytte av verbform er nok motivert av et ønske om å komme nærmere inn på karakterene. Men i prosessen faller Cornwell i presens-fellen ved at hun dveler så lenge ved alle detaljer i nåtid (hevede øyenbryn, kremting, karakterenes følelse av ubehag eller tiltrekning) at alle gode poenger forsvinner i en suppe av kjedelige beskrivelser, langtekkelige dialoger, og indre monologer. Jeg skjønner for eksempel ikke hvorfor Cornwell baserer Scarpetta på tunge referanser til handlingen i tidligere romaner uten å oppsummere dem for nye lesere, mens hun derimot anser det som nødvendig å gjentatte ganger dvele ved beskrivelsen av Scarpettas deilige utseende. Beskrivelsen av Scarpetta passer for øvrig påfallende godt til forfatterportrettet av Cornwell selv.

Med Scarpetta er Cornwell endelig tilbake i preterium, og jeg håper at det på sikt vil bety krimromaner det er verdt å lese. Men foreløpig velger hun å beholde den ukritiske detaljrikdommen som presens etablerte i romanene hennes:

Benton turned away from the window and stared at what was on his computer screen. Then he looked out his window again as if the steely cold sky was a message for him, a metaphor. He removed a paper clip from a journal article he was revising and stapled the pages together, suddenly furious […] Someone from Princeton just published basically the same damn thing Benton was about to submit. He straightened the paper clip. The challenge was to straighten it without a trace of a kink. In the end, they always snapped.

Utdraget er nærmest tilfeldig valgt, men likevel svært representativt for hvordan romanen snegler seg av gårde i en fortid som føles som nåtid fordi ingen trivialitet er for liten til å fortjene oppmerksomhet, enten det er en vitenskapelig artikkel eller bindersen som holder den sammen. Scarpetta kan ikke anbefales for andre enn de av oss som allerede sitter fast i Cornwell-klisteret. Romaner som Post mortem, Grav for en ukjent (1995), Ukjent offer (1997) og Brennende bevis (1998) kan anbefales på det sterkeste for alle som liker CSI eller skumle krimromaner, men resten av serien bør unngås inntil bedre tider annonseres.

Vanity Fair

Charles Dickens og Jane Austen er kongen og dronningen over britisk 1800-tallslitteratur – i hvert fall i Norge. William Makepeace Thackeray er sannsynligvis ikke like kjent for norske lesere, selv om han står bak en av de ubestridte klassikerne fra denne perioden: Satiren Vanity Fair – A Novel Without A Hero, eller Forfengelighetens marked – En roman uten helt, som den heter på norsk. Romanen kom ut i serieform i løpet av 1847-8 og trykkes fortsatt opp i stadig nye opplag. I filmatiseringen med samme navn fra 2004 er det Reese Witherspoon som spiller hovedrollen som Becky Sharp, navnet som i den engelske kulturen er blitt synonymt med en skikkelig gold digger. Kort oppsummert er Vanity Fair en roman hvor alle karakterer blottlegges i sin egoisme, sentimentalitet, grådighet, hykleri, bedrag, selvbedrag, løgn og forstillelse, skildret av en forfatter som likevel lar sin kjærlighet for mennesker skinne gjennom. Thackeray klarer sånn sett mesterstykket det er å skrive om kynikerne uten å la kynismen få overtaket.

Hovedperson Becky Sharp er datter av en operadanserinne og en kunstner, noe som i de høyere kretser i datidens London ble ansett for å være like lugubert som å være datter av en prostituert og en svindler. I begynnelsen av romanen er hun ca 16 år og foreldreløs, uten familie, venner, penger eller status. Hennes eneste fordeler er at hun er vakker, vittig og intelligent – og det viser seg fort at hun har talent for manipulasjon og bedrag. Beckys livsprosjekt er å karre til seg alt hun kan få av rikdom og status, og hun vil ha innpass i Londons eksklusive sosietet. Om hun ikke har verdens beste utgangspunkt for å lykkes med dette, har hun i hvert fall den fordelen at hun verken er synlig hemmet av noen sans for moral eller omtanke for andre.

Becky klarer å gjøre maksimalt ut av alle muligheter hun får, og romanen følger Becky mens hun snor seg stadig oppover i samfunnet. Hun gifter seg med sønnen til en baron i håp om å få både rikdom, adelig tittel og status med på kjøpet, men lar seg ikke vippe av pinnen når han blir gjort arveløs på grunn av henne. Selv om de knapt eier nåla i veggen, klarer hun med stor oppfinnsomhet å lure kreditorene trill rundt, og paret lever ubekymret over evne mens Becky planlegger hvordan hun skal legge sosieteten for sine føtter.

Vanity Fair ville ikke vært en skikkelig klassiker hvis ikke Becky hadde en rak motsetning som vi også følger fra begynnelse til slutt. Hun heter Amelia Sedley og har alt Becky mangler – eller mangler alle hennes fortrinn, alt ettersom hvordan man ser det. I romanens første kapittel møter vi de to jentene idet de uteksamineres fra pikeskolen Chicwick Mall, og forlater den sammen på vei ut i verden og livet. Becky vet å henge seg fast i Amelia som et første ledd i sin sosiale klatring. Amelia er nemlig rikmannsdatter med herskapelig hus og gode utsikter i livet. Selv om hun er noe bortskjemt, er hun likevel utpreget godhjertet, naiv, trofast og tilbøyelig til å leve kun for andre. Mens Becky jobber beinhardt for å karre seg oppover i samfunnet, har den litt hjelpeløse Amelia stort sett bare en tanke i hodet – George Osborne, hennes livs store kjærlighet. Tankene hennes kretser først om å få ham, deretter om å gifte seg med ham. Etter hans tidlige død (både i alders- og romanmessig forstand) bruker hun mesteparten av tiden sin – og romanens 67 kapitler – på å dyrke ham som en gud. Hun nekter å gifte seg på nytt, og hun nekter å la livet gå videre.

Johnathan Rhys Meyers og Reese Witherspoon som George Osborne og Becky Sharp

Nå hører det selvsagt med til historien at George Osborne er en kvinnebedårer og egoist av rang, som gifter seg med Amelia kun etter å ha blitt overtalt til å gjøre det av sin beste venn, William Dobbin, som selv forguder Amelia, og ville ha giftet seg med henne på flekken om det ikke var for at hun er så forelsket i George. Og det mer enn antydes at George innleder en affære med nettopp Becky Sharp, sin kones venninne, en knapp uke etter at de er gift. Mannen Amelia dyrker som en gud er med andre ord en mann hun burde ha vært lettet over å bli kvitt. Men en slik erkjennelse på et tidlig stadium ville selvfølgelig ikke vært noe godt utgangspunkt for en roman på ca tusen sider, full av forviklinger.

Det som gjør Vanity Fair til en spennende roman er ikke bare at man som leser lurer på hvordan det skal gå med Becky og Amelia, eller at fortellerstemmen forfører deg gjennom handlingen med humor, intelligent kritikk og velrettede satiriske spark i alle retninger. Det som er så spennende er at romanen pirker borti våre forventninger og ønsker om hva som skal skje ved å utfordre vår forhåpentligvis velutviklede sans for moral. Det er nemlig slik at det går stadig bedre for eventyrersken Becky når hun manipulerer, bedrar, lyver, forfører, kravler og kryper seg sleipt og møysommelig oppover i samfunnet, og overkjører de fleste hun møter på sin vei. Hun blir invitert til stadig mer prestisjefylte selskaper og glitrer i vakre kjoler og kostbare juveler (som hun selvsagt bare har «lånt»). At livet er en stadig flukt fra kreditorer, bekymrer henne lite. Hun overser følelsene til ektemannen, og misliker sin lille sønn intenst.  Hun har ingenting til overs for «føleri» (eller medmenneskelighet, som andre kaller det). På forfengelighetens marked er det bare overflaten som gjelder.

Samtidig går det stadig nedover med Amelia. Ektemannen George dør på slagmarken i Waterloo i 1815. Amelias far går konkurs, og herskapshuset med alt innbo auksjoneres bort i full offentlighet med all skam og ydmykelse det innebærer. Etter konkursen blir faren halvgal og moren bitter og kranglevoren, og Amelia må bruke dagene på å blidgjøre foreldrene og bekymre seg for hvor penger til mat og husleie skal komme fra. Hennes fiendtlige svigerfar foreslår til slutt å overta foreldreretten til sønnen hennes, den eneste hun lever for, fordi hun er fattig og svigerfar er rik. Så mens Becky glitrer seg gjennom det fasjonable London,  er Amelia en hårsbredd fra rennesteinen, venneløs og elendig, og må ta stilling til om hun skal gi fra seg sønnen eller ikke.

Og det er her man som leser nærmest blir tvunget til å ta stilling til hva man ønsker skal skje med damene. Selv om Becky kaldblodig bedrar alle hun møter og bruker mennesker som et redskap til selv å lykkes, er det et faktum at majoriteten av hennes «ofre» selv er forfengelige, løgnaktige og grådige. Og som hun resonnerer for seg selv: Hvorfor skal ikke hun få ta del i livets goder? Hun er tross alt både smartere og flinkere enn de fleste rikmannsdøtre som har fått alt lagt i hendene. Likevel forandrer det ikke at hun er en egoistisk og overfladisk hykler og at hun er en ulykke for sine nærmeste. Underveis i lesningen er det vanskelig å avgjøre om jeg faktisk liker henne eller ikke. Hun er nådeløst fornøyelig i de mange scenene hvor smålige, rike mennesker prøver å sette henne på plass med vittigheter på hennes bekostning, og hun uten å nøle parerer med giftige, ydmykende kommentarer og et uskyldig blikk. I det sosiale spillet er hun en mester man bare må beundre for sin uredde kvikkhet og intelligens. Men samtidig er hun like nådeløst full av forakt og kynisme i forholdet til ektemannen Rawdon og sønnen deres, og det er ikke bare en tolkning fra min side at hun helst skulle sett at den lille sønnen aldri var blitt født.

Forfatterens egne illustrasjoner

Så: Vil jeg at hun skal lykkes, eller vil jeg at hun skal bli straffet for sin forfengelighet? Men hvis jeg vil at hun skal lykkes, innebærer det at jeg godkjenner hykleri? Og hvis jeg vil at hun skal straffes, er jeg da et moraliserende fjols som indirekte støtter de som er født med sølvskje i munnen og som gjerne vil ha privilegiene sine i fred for samfunnets mindre heldige, og dermed mest sannsynlig er selv er hyklere? 

Det er ikke enklere å bestemme seg for hva jeg vil skal skje med Amelia, som i motsetning til Becky bare bedrar seg selv i sin urokkelige trofasthet mot en død mann. Amelia har aldri vært populær hos kvinnelige lesere, noe som for så vidt er litt morsomt siden Amelia ikke er populær blant kvinnene i boken heller. Men der årsaken til manglende popularitet i boken er at Amelia er så umåtelig populær blant menn, selve oppskriften på kvinners misunnelse, kan Amelias manglende popularitet blant kvinnelige lesere skyldes at hun er feministens verste mareritt. Jenta som tidlig i romanen venter og venter og venter på at George skal besøke henne (mens han er ute og spiller biljard, drikker seg full og har seg med andre damer), som nekter å tro at han er noe annet enn en halvgud som nedlater seg til å elske stakkars lille henne, og som hardnakket tror at han er den eneste mannen i verden som duger til noe, selv om både leseren og samtlige andre karakterer vet at dette er vrangforestillinger som står i grell kontrast til den virkelige George. Hun er heller ikke i stand til å løsrive seg fra minnet om ham mange år etter hans død, til tross for at den alltid hengivne og snille William Dobbin står parat til å gifte seg med henne. Så hva skal man tenke om henne? Vil jeg at hun skal synke stadig dypere i elendighet og fattigdom som straff for selvbedraget, eller vil jeg at hun skal bli belønnet for sin evne til å føle og leve etter en forestilling om trofast kjærlighet?

I motsetning til med Becky, tror jeg faktisk at jeg klarer å konkludere med noe når det gjelder Amelia. For selv om Amelia til tider er utrolig irriterende i sine naive forestillinger om livet og kjærligheten, er hun en av ytterst få karakterer i boken som faktisk klarer å holde på prinsippene sine, selv om hun må lide aldri så mye av den grunn. Og hun har den, i denne sammenheng, hjertevarmende egenskap at hun faktisk tillater seg å føle godhet, at hun bryr seg om andre mennesker og at hun tror det beste om menneskene hun er glad i. Så ja, jeg håper på happy ending for Amelia – om ikke annet, så i nestekjærlighetens og rettferdighetens navn.

Kanskje er det nettopp Amelias prinsippfasthet og troen på kjærligheten – to solide, gode verdier – som forklarer hvorfor det er desto vanskeligere å konkludere med noe når det gjelder Becky, som mangler begge deler, og som heller snor seg etter vinden. Forklaringen ligger nok også i at det er lettest å lese Amelia som en ren romanfigur, mens det er noe livlig eller levende over Becky som gjør at jeg leser henne som et menneske, og som igjen gjør at kriteriene for bedømmelse blir uendelig mange flere og kompliserte. Hennes trang til berømmelse og suksess er lett å kjenne igjen fra kjendissamfunnet jeg selv lever i, og det at hun lever over evne fordi hun vil karre til seg alt hun kan få, gir meg assosiasjoner til de vandrende økonomiske katastrofene i TV3s Luksusfellen. Men Becky er likevel aldri en taper, selv når hun har tapt. At jeg kan ha problemer med å velge hva jeg skal tenke om henne, forandrer likevel ikke at det i denne «romanen uten helt», er Becky som er heltinnen – enten jeg liker henne eller ikke.

William Makepeace Thackeray

Thackeray skrev Vanity Fair for å dømme samfunnet han levde i. I det forfengelighetens marked han så rundt seg fantes det ingen helter, bare bedrag og selvbedrag. Eller mennesker, som man gjerne kaller slike antihelter. Og romanen er full av smålige, egoistiske mennesker som gjerne vil fremstille seg som bedre enn de er, uten å ha noe ønske om å faktisk forbedre seg. Men det som er kilde til samfunnskritikk i romanen, er samtidig også det som gjør den så ustyrtelig morsom og underholdende. Det foruroligende ved romanen, at slemme mennesker klarer å klatre til toppen fordi de ikke eier hemninger mens de snille meies ned, synes jeg stemmer nokså bra med den virkelige verden.

Selv om jeg er over gjennomsnittlig begeistret for britisk litteratur fra 1700- og 1800-tallet og det påvirker min opplevelse av boken, må det sies at menneskelige svakheter og hykleri neppe har forandret seg noe særlig siden 18oo-tallet. Vanity Fair oppfyller dermed kravet som må oppfylles for å kunne kalles en ekte klassiker: Evig aktualitet.

Dessverre er det ikke helt enkelt å få tak i en utgave av Vanity Fair på norsk, men på originalspråket er den tilgjengelig i rimelige utgaver og er et standard innslag i alle engelske klassikerserier. Hvis man vil lese den på norsk, er det imidlertid ikke like enkelt å skaffe seg et eksemplar. Et folkebibliotek med respekt for seg selv burde ha en utgave til utlåns. Man kan også tråle antikvariater eller prøve å skaffe seg en utgave på nett. Romanen er strålende, om enn krevende og langdryg lesning, og krever en leser som ikke mister motet av størrelsen på boken eller av detaljrikdommen i skildringen. Som leser er jeg likevel takknemlig når jeg lukker boken for siste gang og tenker at menneskene heldigvis ikke er like kalde i min verden, selv om jeg vet at jeg nok tar feil.

Isprinsessen

Camilla Läckberg har i løpet av få år etablert seg som Sveriges krimdronning med sin serie fra den lille bygda Fjällbacka. Til sammen har hun utgitt sju bøker i serien, hvorav den siste – Fyrvokteren – ble utgitt på norsk i 2010. Selv om Isprinsessen er hennes debutroman, ble den ikke oversatt til norsk før sent i 2008. For de som ikke allerede har kastet seg over bøkene i serien, er Isprinsessen derfor et bra sted å begynne. Her møter vi for første gang seriens hovedpersoner: Forfatteren Erica Falck og politimannen Patrik Hedström. Erica bor i Stockholm og er tilbake i Fjällbacka for å rydde i barndomshjemmet etter at begge foreldrene har dødd i en bilulykke. Samtidig finner en gammel fisker liket av Alexandra Wijkner i badekaret med kuttede pulsårer i hennes hjem. Alexandra og Erica var bestevenninner frem til tolvårsalderen, da Alex plutselig sluttet å ta kontakt og etter noen måneder flyttet fra bygda med foreldrene sine. Når det viser seg at Alex ikke har begått selvmord, men er blitt drept, fører drapsetterforskningen Erica og Patrik tjuefem år tilbake i tid. For hva var det egentlig som skjedde da Alex flyttet fra bygda?

En svakhet ved Isprinsessen er at jeg alltid ligger et hestehode foran Erica og Patrik når det gjelder å legge to og to sammen i etterforskningen. Jeg skjønner lenge før dem hvor de bør lete og hva de leter etter, og det er ingen avsløringer som overrasker meg. Dermed blir romanen aldri ordentlig spennende. Problemet er ikke at Läckberg legger ut for mange spor underveis, men snarere at hun har valgt et plott hvor alt peker tilbake til fortiden, og det gjøres tydelig for leseren allerede i de første kapitlene. Da blir det litt langdrygt når romanens karakterer bruker laaaang tid på å ane at noe ligger i fortiden, uten å gjøre noe mer enn å spekulere på det. Og selvfølgelig: Med en gang de virkelig begynner å grave i fortiden, finner de selvsagt morderen.

Likevel er Isprinsessen en ganske god roman som gir meg lyst til å lese resten av Läckbergs serie. Selv om det ikke er så mye driv over mordplottet, skildrer Läckberg karakterene sine med innsikt, humor og varme, og det er mye å trekke på smilebåndet av. Det er for eksempel veldig underholdende å lese om den noe famlende forelskelsen mellom Erica og Patrik, hvor de i beste Bridget Jones-stil er så bekymret over sine ekstra kilo rundt magen og hva de skal ha på seg, at de begge vurderer å melde avbud til en romantisk middag på grunn av panikkangst over innbilt fedme.

Läckberg er etter min mening på sitt beste når hun latterliggjør karakterer, som i beskrivelsen av Patrik Hedströms pompøse og inkompetente sjef, førstebetjent Mellberg. For Annika, kontordamen, er den “mest frastøtende egenskapen hans […] den grusomme frisyren han hadde anlagt for å skjule at han begynte å bli skallet. Det gjenværende håret hadde han latt vokse til en lengde som undersåttene hans bare kunne ane, og svingt det rundt oppå hodet i en dandering som mest lignet et forlatt kråkereir”. Ifølge Mellbergs egne tanker er han imidlertid “moden, erfaren, kledelig fyldig, og ikke en kjeft kunne vite at han kanskje var blitt en anelse tynn i håret med årene.”

Camilla Läckberg klarer dessuten å balansere humoren med de mer alvorlige sidene ved boken, som avdekkes i løpet av mordetterforskningen. En tematisk gjenganger i skandinavisk krim det siste tiåret er vold og overgrep mot kvinner og barn, og Läckberg melder seg inn i den etter hvert lite eksklusive klubben med Isprinsessen. Men her fokuseres det lite på overgrep, overgriper eller offer; det er ofrenes foreldre og deres feighet og svik hun er opptatt av å få frem. Läckberg trekker frem de voksnes ansvar for å gi sine barn oppreisning, rettferdighet og omsorg etter at overgrepet har skjedd, istedenfor å være så opptatt av folkesnakk at de tier i hjel sine egne barns traumer for å slippe ubehagelige eller pinlige situasjoner. Isprinsessen tematiserer konsekvensene av fortielse og skam på en tankevekkende måte. Kanskje fordi Läckberg ikke dveler ved alle tenkelige psykologiske virkninger av hendelsene ved å gå i dybden og forbli der, og dermed heller ikke manipulerer leseren inn i et anstrengt moralsk hjørne, blir resultatet desto mer virkningsfullt. Neste bok i serien, Predikanten, står allerede på leselisten.