Kategori: Jane Austen – Mansfield Park

Lesesirkelbok juni: Mansfield Park

Mansfield ParkI går fikk jeg mail fra Alyssa i Epic Reads. Hun skrev: «Hi Line, Epic Reads just posted a few awesome new videos. Some of the videos are explorations into themes from books (like how to be a princess). I thought your viewers would find it entertaining.» Hva sier dere, folkens? Er det stemning for mer prinsessestoff her på bloggen? Jeg er klar for å oppfylle de fleste ønsker, forutsatt at de er tilstrekkelig rosa og prinsessete for min smak.

Men apropos kongelige: Mailen minnet meg på at jeg har glemt å sette lesesirkelen i arbeid denne måneden. Jane Austen er dronningen av britisk litteratur, og i juni skal vi (evt dere) lese Mansfield Park. I fjor leste vi (dvs dere) Northanger Abbey i april, og den var blant de mest populære bøkene vi har hatt i lesesirkelen noensinne. Blodfansen har sørget for at det blir mer Austen allerede i januar 2015, når Persuasion er månedens lesesirkelbok. Jane Austen hadde alle sine seks romaner med i den første utgaven av 1001-listen. Mansfield Park er fremdeles med, sammen med Pride and Prejudice, Sense and Sensibility og Emma. Det kaller jeg girl power anno 1815.

Om Mansfield Park sier 1001-boken:

Mansfield Park er en av Austens mer nøkterne romaner. Den tar opp hennes typiske temaer: ekteskap, penger og skikker. Den forteller den velkjente historien om en ung kvinne, Fanny Price, og hennes jakt på den rette ektemannen. Fanny er den arketypiske fattige slektningen. Hun blir «reddet» fra sin store, fattige familie og oppdratt hjemme hos en tante på sir Thomas Bertrams herresete Mansfield Park. Fanny er i praksis foreldreløs og utenforstående. Hun blir vekselvis tolerert og utnyttet, og hun blir ydmyket på det verste av sin andre tante, den onde fru Norris. Med unntak av den varme, prinsippfaste Edmund er fetterne og kusinene grunne karakterer som forsøker å tiltrekke seg oppmerksomheten til besøkende fornemme folk, for eksempel den utsvevende familien Crawford, med katastrofale følger. Fanny legger derimot mer vekt på dyd enn på last, og hennes helstøpthet blir jevnt og sikkert avdekket, selv om leserne av og til har ment at den konvensjonelle kvinneligheten hennes har vært frastøtende.

Aner jeg en underliggende kjedsomhet hos tekstforfatteren? Beskrivelsen av boken mistet i alle fall meg allerede med ordet «nøktern». Betyr ikke «nøktern» det samme som «kjedelig»? Eller tar jeg feil? Men jeg våknet igjen av «frastøtende». Da begynner vi å snakke.

Pride and Prejudice er min favoritt av Austens romaner. Den er faktisk en av ytterst få bøker jeg har lest to ganger, og med enda større utbytte andre gang. Da var jeg litt mindre opptatt av å fantasere om Mr Darcy, og litt mer opptatt av Austens satiriske cleverness. Jeg har også lest Emma og Sense and Sensibility, med noe mindre utbytte. Om jeg får med meg Mansfield Park i juni, avhenger av været. Når varmen overstiger 25 grader, begynner hjernen min å smelte. Bøker leses ikke, det blir for krevende. Istedet snakker jeg med folk, som heldigvis er gjennomsnittlig mindre krevende å forholde seg til enn bøkene jeg vanligvis leser. Værmeldingen lover dårlig for Austen, med sol, sol, sol overalt i hovedstaden i uoverskuelig fremtid. Det ligger an til å bli en anti-intellektuell, uintelligent, ukulturell, men svært gøyal og sosial sommer.

For de av dere med temperaturfleksible hjerner, her er et utdrag fra åpningen av Mansfield Park:

Miss Maria Ward fra Huntingdon, bemidlet med bare syv tusen pund, hadde for tredve år siden greid å dåre sir Thomas Bertram til Mansfield Park i grevskapet Northampton, og derved fått rang av baronetts hustru, med all den komfort og anseelse som følger med en staselig bolig og høy inntekt. Hele Huntingdon falt i henrykkelse over det gode partiet, og selv hennes onkel, advokaten, anslo at hun manglet minst tre tusen pund på å ha noe rimelig krav på det. Hun hadde to søstre som kunne nyte godt av hennes opphøyelse, og de av deres bekjente som holdt miss Ward og miss Frances for å være minst like pene som Maria, nølte ikke med å spå at de også ville bli godt gift. Men det finnes visselig færre formuende menn i verden enn det finnes vakre kvinner som fortjener dem.

Akk, ja. Da er det jo godt at dagens vakre kvinner kan tjene sine egne formuer og vise fingeren til all verdens formuende menn med titler og staselige herregårder.

Den norske oversettelsen av romanen er det Merete Alfsen som står for. Alfsen har blant annet oversatt Virginia Woolf og Margaret Atwood, så hennes Austen-oversettelse burde være et relativt trygt valg for de som sliter med Austen på engelsk. Hvis de får tak i boken, da. Aschehoug er dessverre ganske usynkronisert med lesesirkelen min, og har en stygg tendens til å fjerne gode bøker fra markedet når behovet for dem er størst. Da blir det lett for lesere som ikke sliter med engelsken å alliere seg med Beelzebub = laste ned boken gratis til Kindle via Amazon. Når de heller kunne ha lest den prisbelønnede Merete Alfsens oversettelser av Tjenerinnens beretning og Mansfield Park. Not good.

Til lesesirkeldeltakerne: Når du har skrevet om boken, legger du igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under. Hvis du har skrevet om boken tidligere kan du også lenke til innlegget nå, for å invitere flere lesere på besøk. Dere som har lest boken, men ikke blogget om den, kan gjerne legge igjen en kommentar om hva dere synes om boken, for å skru forventningene våre opp eller ned.

God lesning!

Advertisements