Kategori: Stella Gibbons – Cold Comfort Farm

Cold Comfort Farm

Flora Poste blir foreldreløs i en alder av nitten år. Foreldrene etterlater henne en beskjeden inntekt, og en solid utdannelse hun ikke kan bruke til å skaffe seg arbeid. For å slippe å lære seg å arbeide, bestemmer hun seg ubekymret for at hun heller skal snylte på en eller annen slektning til tiden er moden for å gifte seg. Valget faller på Starkadder-slekten i Sussex, som bor på den falleferdige gården Cold Comfort Farm i Howling. Flora Poste kan som sagt ikke arbeide for føden, så til gjengjeld har hun tenkt å rydde opp i slektningenes liv. Det antar hun nemlig at de har god bruk for. Hun ankommer den trasige gården en sen vinterkveld, og oppdager at oppgaven er mye mer omfattende enn antatt. Cold Comfort råtner under mangel på vedlikehold og vask, og Starkadderne er en utrivelig gjeng lurvete, uhøflige og fiendtlige mennesker tvunget til å bli boende på gården av Aunt Ada Doom – en herskesyk mater familias som har bestemt seg for at livet hennes ble ødelagt den dagen hun «saw something nasty in the woodshed» da hun var liten. Men ingen oppgave er for vanskelig for den handlekraftige Flora Poste.

Stella Gibbons’ gjennomført komiske roman Cold Comfort Farm fra 1932 er en herlig parodi på noen av Englands mest verdsatte og respekterte romaner lagt til den engelske landsbygden. En av forfatterne, Mary Webb, kjenner jeg ikke til, men det er en enkel sak å kjenne igjen referansene til tungvekterne Jane Austen, Thomas Hardy og D. H. Lawrence. Men også high brow-kulturen generelt, inkludert forfattere, intellektuelle og kunstnere får så hatten passer i denne herlige parodien.

I forordet til boken harselerer Gibbons med hva hun som skjønnlitterær forfatter må gjøre for å skrive litteratur og få positive anmeldelser: «to write as though I were not quite sure about what I meant but was jolly well going to say something all the same in sentences as long as possible.» Hun har til og med forenklet anmeldernes oppgave ved å markere med én til tre stjerner hvilke passasjer hun mener er spesielt vellykkede. Allerede i romanens første linjer etablerer Gibbons det som sannsynligvis utgjør Cold Comforts Farms grunnleggende inspirasjonskilde: Jane Austens Emma.

Likhetene mellom Flora Poste og Emma Woodhouse er åpenbare. Begge er i overkant selvsikre unge damer; elegante, snusfornuftige og optimistiske, med en hang til å blande seg inn i folks skjebner, brennsikre på at de alltid vet best. Men der Austens Emma har en lekse å lære og må finne seg i en skikkelig smekk på lanken, seiler Flora gjennom den ene seieren etter den andre. Det virker nærmest som om Floras medkarakterer skapes gjennom hennes fordommer, uansett hvor drøye antakelser hun gjør på forhånd. Hun klarer å gjette seg til at hun har slektninger ved navn Seth, Reuben og Amos før hun har satt sine bein på gården, og har i tillegg gjettet seg frem til hvilke personligheter (og problemer) de har. Og i motsetning til Emma Woodhouse treffer hun blink hver gang hun forsøker å rydde opp for de forvillede slektningene. Dermed spiller Gibbons på leserens forventning om at Floras innblandning må få uheldige konsekvenser for henne til slutt, og tar oss ved nesen.

Gibbons har også latt seg inspirere av Jane Austens stil. Den ironiske distansen, vektleggingen av gode manerer, sleivsparkene til en romantisering av livet og kjærligheten – og ikke minst stemningen; Austens varemerker gjennomsyrer romanen. Men i beste fall er dette snakk om Austen på anabole steroider, siden Gibbons parodierer det samme som Austen samtidig som hun parodierer Austen selv ved å la alt gå helt av skaftet. Austen-parallellen er imidlertid svært viktig for resten av Gibbons’ parodier, for det hun gjør er å flytte skjebnetunge, dramatiske og humørsyke karakterer typiske for romaner av Thomas Hardy og D. H. Lawrence inn i et Austen-aktig univers. Kollisjonen er et faktum, og det er ustyrtelig morsomt.

Thomas Hardy er kjent for sine dystre beskrivelser av noe depressive karakterer med labre fremtidsutsikter i skitne, landlige omgivelser. D. H. Lawrences karakterer har intense sjelekvaler og et uavklart forhold til kjønnsdrift og samfunn. Hele Starkadder-slekten kan plasseres innenfor denne kategorien; fra rundbrenneren Seth, som lusker rundt som en kåt hankatt og noe ufrivillig setter unger på kvinnene i nabolaget hver sommer, til moren Judith, som nærmest er forelsket i sønnen og tilbringer dagene i badekåpen og dyp sorg på et soverom tapetsert med hundrevis av bilder av Seth. Hos Hardy og Lawrence ville underteksten ha vært samfunnskritisk, misantropisk og desillusjonert. I Gibbons’ lystige og overfladiske verden er det eneste som trengs litt ryddehjelp fra en snusfornuftig tenåring, og vips så er alle problemer borte.

Det beste eksempelet på kollisjonen er nok Floras middelaldrende fetter Amos. Han er fanatisk religiøs, og kan ikke åpne munnen uten å dømme noen til evig fortapelse – og det er alltid like malplassert. Første gang Amos snakker i romanen, er ved frokostbordet:

«Suddenly Amos, looking up from his food, asked abruptly: ‘Where’s Elfine?’ ‘She is not up yet. I did not wake her. She hinders more than she helps o’ mornings,’ replied Judith. Amos grunted. ‘’Tes a godless habit to lie abed of a working day, and the reeking red pits of the Lord’s eternal wrathy fires lie in wait for them as do so.”

Det hører selvsagt med til historien at Amos ikke er særlig opptatt av at datteren Elfine reker rundt som en annen alv i området om nettene, og ubeskjedent sniker på vinduene til en gutt hun er forelsket i.

Den dypt religiøse karakteren dukker opp i den engelske landsbyromanen med jevne mellomrom, og forårsaker med sin overdrevne moral som regel stor skade på seg selv og andre. Hos Gibbons er han gjennomført komisk, siden advarslene hans om helvetes evige ild smyges inn i helt hverdagslige og uvesentlige sammenhenger, og det finnes ikke noe skille mellom små og store synder.

Men han møter sin overkvinne i Flora Poste, som ikke lar seg affisere av Amos’ dommedagsprekener. Scenen hvor Flora skal være med Amos til byen for å høre ham preke i menigheten sin og de skal til å ta plass i vognen, er et godt eksempel på hvordan Gibbons lar karakterenes vidt forskjellige tilnærming til livet undergrave hverandre:

«‘Git up,’ said Amos to Flora. ‘Is there a rug?’ she asked, hanging fire. ‘Nay. The sins burnin’ in yer marrow will keep yer warm.’ But Flora thought otherwise, and darting into the kitchen, she returned with her leather coat, in the lining of which she had been mending a tiny tear.”

Denne vekslingen mellom Amos’ skjebnetunge fanatisme og Floras liketil og praktiske innstilling gjør det umulig å ta noen av dem på alvor. Amos tenker på helvete, Flora på å holde klærne sine i orden. Slike kontraster er med på å skape utallige morsomme situasjoner i boken.

Selve handlingen og fremdriften av plottet er underordnet Gibbons’ intertekstuelle spill med andres tekster, og metaperspektivet på litterær/kunstnerisk fremstilling av virkeligheten. Gibbons’ mest vellykkede grep er at hun setter ulike skjønnlitterære typer opp mot hverandre, og lar begge kollapse i sin egen latterlighet, som i eksempelet over. Hun gjør oss hele tiden oppmerksom på at det er en urealistisk og overfladisk roman vi leser, og heltinnen selv understreker gjentatte ganger fiksjonen ved stadig å sammenlikne sin virkelighet med den tradisjonelle kunstneriske fremstillingen av virkeligheten, for så – ironisk nok – å oppdage at hennes egen fiksjonelle virkelighet er det leseren vil oppfatte som totalt urealistisk.

«She had a lively acquaintance with confinements [barsel] through the works of women novelists, especially those of the unmarried ones. Their descriptions of what was coming to their less fortunate married sisters usually ran to four or five pages of close print, or eight or nine pages of staccato lines containing seven words, and a great many dots arranged in threes.”

Dermed harselerer Gibbons’ også med kunsten og litteraturen generelt. En av karakterene, Mr Mybug, er i Howling for å skrive biografien om Branwell Brontë. Han er overbevist om at søstrene Brontë har stjålet brorens tekster for å finansiere sitt ukontrollerte alkoholmisbruk, siden det er umulig å forestille seg at en kvinne kan ha skrevet Wuthering Heights. Denne konspirasjonsteorien åpner for en vidunderlig avsløring av den tradisjonelle mannssjåvinistiske litteraten, som tilpasser virkeligheten ut fra sitt eget ego og dikter opp de mest usannsynlige forklaringer for å rettferdiggjøre egne fordommer.

Det absolutte høydepunktet var for min del Gibbons’ latterliggjøring av kulturen Mr Mybug og hans like springer ut fra, nemlig kunstverdenens merkverdige smak og snobberi. Flora minnes en kinoforestilling av en kunstfilm hun en gang så, og avsløringen av både publikum og filmen er tatt på kornet med lattervekkende presisjon:

«That audience had run to beards and magenta shirts and original ways of arranging its neckwear; and not content with the ravages produced in its over-excitable nervous system by the remorseless workings of its critical intelligence, it had sat through a film of Japanese life called ‘Yes’, made by a Norwegian film company in 1915 with Japanese actors, which lasted an hour and three-quarters and contained twelve close-ups of water-lilies lying perfectly still on a scummy pond and four suicides, all done extremely slowly.

All round her (Flora pensively recalled) people were muttering how lovely were its rhythmic patterns and what an exciting quality it had and how abstract was its formal decorative shaping.”

Bedre kan det ikke sies. Flora sper på med tanker om at det å betrakte Starkadderne sammen gir henne følelsen av å se på en tysk kunstfilm av det lite lystige slaget, og sier dermed en god del om både tysk kunstfilm og Starkaddernes outrerte livsinnstilling.

For meg var Cold Comfort Farm en gjennomført festlig roman, og en av ytterst få bøker jeg garantert kommer til å lese igjen. Hvis jeg skal innvende noe mot Gibbons verk, er det at hun gjør det litt for enkelt for seg selv på slutten. I den grad man kan snakke om eksistensen av en plottmessig (i motsetning til en sterk språklig) drivkraft i teksten, er det hva Aunt Ada Doom egentlig så den dagen i vedskjulet; hva Adam gjorde mot Floras far Robert for mange år siden; hvorfor Adam er så knyttet til Elfine og hvilke rettigheter Judith mener at Cold Comfort skylder Flora. Disse spørsmålene dukker stadig opp i romanen, men Gibbons snyter leseren for svarene. Jeg tipper at dette er Gibbons måte å leke med leserens forventninger på, men synes ikke det er spesielt vellykket. Tvert imot virker det som om hun ikke tok seg bryet med å utvikle plottet helt, og jeg tror romanen ville blitt bedre av noen saftige avsløringer mot slutten.

Cold Comfort Farm er imidlertid en konsept- og språkdrevet roman, og tåler derfor et noe lunkent plott. Ifølge Sunday Times er boken «probably the funniest book ever written.” Det kan jeg ikke uttale meg om, men jeg skriver gladelig under på at dette er den morsomste boken jeg har lest. Anbefales på det sterkeste!

Lesesirkel februar: Cold Comfort Farm

Da Stella Gibbons’ Cold Cormfort Farm (1932) ble valgt som lesesirkelbok i høst, tror jeg ikke det var noen av deltakerne som hadde hørt om verken forfatter eller bok før. Basert på spredte kommentarer etter hvert som folk har lest boken ferdig, har jeg likevel inntrykk av at den har vært en kjempesuksess hos de fleste. Boken gikk i alle fall rett hjem hos meg, og nå er jeg virkelig spent på om det er noen som er mer lunken eller direkte negativ til den. For en gangs skyld klarte jeg å lese ut boken tidsnok (hurra!) til bloggdato, og legger ut mitt innlegg om Flora Poste og Starkadder-slekten senere i dag. Totalt skal vi være ca tretten som blogger om boken i dag, og de ivrigste har allerede lagt ut sine innlegg.

Jeg oppfordrer alle deltakere til å legge igjen lenke til innlegget deres i kommentarfeltet under, slik at alle lenkene er samlet på ett sted og er enkle å finne. Dere som ikke har blogg kan bruke dette kommentarfeltet til å diskutere boken, og det kan selvfølgelig alle andre som har lest boken på et eller annet tidspunkt også gjøre. Her er noen spørsmål dere kan svare på (eller overse):

  • Likte du boken?
  • Hvilken karakter likte du best?
  • Hva synes du om språket?
  • Var boken underholdende, eller tung å komme gjennom?
  • Kunne du tenke deg å lese mer av Stella Gibbons?

I morgen trekker jeg en vinner blant de som deltok i lesesirkelen i dag. Premien er en av de neste bøkene i lesesirkelen i år, litt avhengig av hvilke bøker vinneren allerede har lest. Kriteriene for å være med i trekningen er at dere har lest boken og skriver om den i dag – enten på egen blogg eller i kommentarfeltet under.

Nå ser jeg frem til å høre hva dere synes om Cold Comfort Farm.

Ha en flott lesesirkelsøndag!