Kategori: P. D. James – Det svarte tårnet

P. D. James – Det svarte tårnet

I P. D. James’ femte roman om Adam Dalgliesh er politiinspektøren i ferd med å komme til hektene etter alvorlig sykdom. Mens han ligger på sykehuset mottar han et brev fra en gammel venn av familien. Åtti år gamle fader Baddeley ønsker å snakke med Dalgliesh om et politianliggende, og inviterer ham på besøk til Toynton Grange i Dorset. Toynton Grange er et avsidesliggende hjem for funksjonshemmede drevet av den eksentriske Wilfred Anstey, hvor fader Baddeley arbeider som sjelesørger for en billig penge. Dalgliesh bestemmer seg for å besøke den gamle som del av sin rehabiliteringsperiode, om enn uten særlig entusiasme. Men når han ankommer Toynton Grange, finner han fader Baddeleys hytte tom. Den gamle mannen er død. Fader Baddeley hadde nettopp kommet hjem fra sykehuset etter et illebefinnende da han døde, og det er ingenting mistenkelig ved hendelsen. Likevel stusser Dalgliesh over at skatollet i hytten til den gamle mannen er brutt opp, og at han finner et usmakelig trusselbrev i den ene skuffen. Dalgliesh blir værende på Toynton Grange lenger enn han egentlig har grunnlag for. Men det går lang tid før han endelig formulerer for seg selv det han hele tiden har mistenkt, at fader Baddeley ble myrdet. I mellomtiden har flere mennesker dødd på Toynton Grange, også de under tilsynelatende normale omstendigheter.

Det skjer lite på handlingsplanet i Det svarte tårnet, men det ulmer desto mer under den rolige overflaten. En skikkelse i munkekutte som smyger seg rundt på området i mørket. Dødsfall som kanskje er naturlige, kanskje ulykker, kanskje selvmord, kanskje drap. Det svarte tårnet på de steile klippene med en makaber historie. Men først og fremst handler boken om alle de anspente konfliktene som utspiller seg i det skjulte mellom beboerne ved Toynton Grange.

Det skulle være avdelingslegens siste visitt, og Dalgliesh følte at ingen av dem beklaget dette, siden arroganse og nedlatenhet på den ene siden og svekkelse, takknemlighet og avhengighet på den andre er et uholdbart grunnlag for ethvert forhold mellom voksne mennesker, hvor forbigående det enn måtte være.

Slik begynner Det svarte tårnet og etablerer dermed bokens gjennomgående tematikk: Skjeve, uholdbare relasjoner mellom syk og frisk. Dalgliesh er selv mentalt på vei tilbake til de levendes rekker etter at legene feilaktig erklærte ham som uhelbredelig syk. På Toynton Grange møter han mindre heldige pasienter som på grunn av sine funksjonshemninger er blitt stuet bort på et avsidesliggende hjem. Det øde landskapet som omgir hjemmet er goldt, dystert og grått, og stemningen blant de isolerte pasientene og ansatte er like håpløs. Wilfred Anstey etablerte stiftelsen etter å ha blitt mirakuløst helbredet fra en kronisk sykdom, og han er en idealistisk bestyrer på grensen til det fanatiske. Personalet går ikledd munkekutter, og beboernes felles rutiner minner mer om ritualer. Det er et usunt miljø, hvor pasientene er ment å skulle føle seg som en familie til tross for at de i beste fall har lite til felles, i verste fall ikke tåler synet av hverandre. Deres eneste fellesnevner er at de har en funksjonshemning som gjør dem helt avhengige av andres pleie og veldedighet, og overflødige og uønskede på alle livets områder.

P. D. James legger ikke noe i mellom når hun beskriver hver enkelt pasients skjebne. På grunn av kroppens forfall er de alle fratatt sin verdi som individer og sine muligheter til et meningsfullt liv. Friske sinn innesperret i en syk kropp, tvunget til å identifisere seg helt med sin raskt skrantende helse og glemme det som kunne ha vært. Samtidig oppstår et ekkelt avhengighetsforhold til de funksjonsfriske omgivelsene hvor bevegelighet tilsvarer makt, og fysisk svekkelse underdanighet og krampaktig takknemlighet. Det er et kunstig og ubehagelig miljø hvor motsetninger, avmakt og forakt ulmer under de falske og misforståtte forsøkene på omsorg. Kroppens betydning for vurderingen av mennesket og dets muligheter oppsummeres godt i en samtale mellom bifiguren Millicent Hammitt og Adam Dalgliesh:

«Sex er for de friske. Jeg vet at uføre liksom skal ha følelser som oss andre, men en skulle tro de ville slutte med sånt når de kommer til rullestolstadiet.» […] Dalgliesh […] erkjente med et blaff av selvforakt at enda så dårlig han likte fru Hammitts åpenhjertige ytring, var følelsen ham ikke fremmed. Hvordan kunne det være, undret han, å føle begjær, kjærlighet, lyst, og være innesperret i en kropp som ikke reagerte? Eller enda verre, en kropp som reagerte bare så altfor sterkt på noe av det som stimulerte den, men ukoordinert, stygt, grotesk.

Det er mye underliggende erkebritisk behov for «keeping up appearances» i tankegangen, men den fungerer likevel godt som oppsummering av hvordan omgivelsene tenker at følelser og behov bør tilpasses og reduseres i takt med funksjonshemningen.

Men leseren inviteres ikke på noen måte til å betrakte det som utspiller seg fra et sentimentalt eller forarget perspektiv. Beskrivelsene er kalde og nøkterne, og til tider så kliniske at man grøsser av å lese. I første nummer av Tidsskriftet Biblioteket skrev Norunn Ottersen Seip om Adam Dalgliesh under tittelen «Medlidenhet og forakt», og hevdet at:

Adams to hovedegenskaper er medlidenhet og forakt. For å føle forakt må man heve seg over det man føler medlidenhet eller forakt for. […] Disse to egenskapene er de samme følelsene P. D. James trigger hos sine lesere i karakterbyggingen, kanskje spesielt medlidenhet. De ulike karakterene er opplyst i en nesten kirurgisk stil, James vrir og vender på karakterenes intime liv, så man tidvis krymper seg.

Denne nesten pinlige måten å skildre karakterer på representerer både det stygge og det vakre i Det svarte tårnet. Den kliniske ytre beskrivelsen av for eksempel karakteren Grace Willisons ubehjelpelighet og ustelthet er en beskrivelse man både vemmes og ynkes ved:

Han så de skarpe knoklene i skuldrene hennes bevege seg rykkvis under kjolens grå bomullstøy, de blåfiolette venene som sto som strenger på den nesten gjennomsiktige venstrehånden, så liten og skrøpelig i forhold til sitt motstykke. Også denne så deformert ut med sin kompenserende størrelse og styrke når hun grep om hjulet [på rullestolen] med en manns kraft. Bena hennes var tynne som pinner i de skrukkete ullstrømpene, og de sandalkledde føttene, som virket altfor store for de ynkelige leggene, var klemt mot stolens fotstøtter som klistret til metallet. Det grå håret spettet med flass var kjemmet oppover og samlet i en tykk flette som var festet til issen med en hvit kam av plast, ikke spesielt ren. Nakken hennes så skitten ut, enten det nå skyldtes falmende solbrunhet eller utilstrekkelig vask.

Grace Willison er en karakter man føler sterk sympati med, men hun beskrives likevel på en stygg og litt heslig måte. Og det er nettopp det P. D. James er så god på, denne spenningen mellom sympati og antipati. Samtidig gjør hun det heslige vakkert, gjennom å beskrive det i et språk som er så presist og poetisk at kontrasten mellom stygt og vakkert understrekes enda en gang. Jeg har riktignok lest boken i norsk oversettelse, men Bodil Engen gjør en helt fabelaktig jobb i å oversette det  som er umiskjennelig og karakteristisk for P. D. James’ skrivestil til norsk.

Dette er en glitrende roman som det egentlig er litt vanskelig å bedømme ut fra kriminalsjangerens kriterier, for det er på det litterære og analytiske planet den fungerer best. Jeg brukte veldig lang tid på den, selv om den bare teller litt over tre hundre sider, fordi jeg ville få med meg hver eneste setning og hver eneste nyanse. Boken var nærmest perfekt, og det eneste som ødela litt var avslutningen. James skapte en uhyggelig stemning underveis gjennom så nedtonede grep at jeg hadde forventet meg en avslutning i tråd med dette. Men slutten ble derimot av det prosaiske slaget og den stod ikke i stil med resten av romanen, selv om motivasjonen bak drapene var gjennomført nok. Det var likevel en fantastisk bok helt frem til de siste kapitlene. Sannsynligvis fordi P. D. James skriver krim som til og med litterære feinschmeckere kan like.

Advertisements