Bokbloggerprisen 2016 – kortlisten

Ventetiden er over! Kortlisten til Bokbloggerprisen 2016 er klar. 48 bokbloggere har stemt på de norske bøkene vi likte best fra 2016. Over 60 bøker ble nominert til Årets roman, mens over 90 bøker ble nominert i Åpen klasse. De seks bøkene som har fått flest poeng innen de to kategoriene er som vanlig samlet på en kortliste. Denne gangen er det disse seks bøkene som med rette kan stemples som norske bokbloggeres favoritter.

ÅRETS ROMAN

Nicolai Houm Jane Ashlands gradvise forsvinning (Tiden Norsk Forlag)

En amerikansk kvinne våkner alene i et telt i den norske fjellheimen. Utenfor er det tett tåke og kuling. Mobiltelefonen er utladet. Hun har verken kart, kompass eller mat. Hun har egentlig kommet til Norge for å oppsøke fjerne slektninger hun aldri har møtt. Da besøket skjærer seg på alle tenkelige vis, tar hun kontakt med en zoolog hun tilfeldigvis møtte på flyet. Hun ender med å følge med ham på moskusvandring i Dovrefjell, men også her går det meste galt.

Ut av tåken tegner det seg gradvis et bilde av en fortid, en personlig katastrofe, en desperat jakt på ny mening. For selv den som har mistet alt, har noe å tape. I Jane Ashlands gradvise forsvinning viser Houm stor psykologisk innsikt og tegner et sjeldent sorgportrett det er umulig å forbli uberørt av.

Tore Renberg Du er så lys (Forlaget Oktober)

Kva kan vi eigentleg vite om livet til dei andre? Det er eit nytt år i den lille bygda. I gata til Jørgen og Vibeke kjem det glede og endring når ein familie på tre flyttar inn i nabohuset. Faren Steinar er noko for seg sjølv, det står liksom ein eigen vind om han.

Dei to familiane blir gode vener, men når fedrane reiser på fotballtur til London saman, får Jørgen sjå noko som gjer han uroleg. Det viser seg at Vibeke kjenner på den same uroa. Kven er Steinar? Kva held han på med? Kva er det som gøymer seg i krafta hans? Du er så lys er Tore Renbergs trettande roman. Det er ei nervepirrande og gripande bok om det vi ikkje får auge på. Sjølv om det utspeler seg like framfor oss.

Vigdis Hjorth Arv og miljø (Cappelen Damm)

Det er Bergljot, den eldste datteren i familien, som formulerer seg slik i en mail til sine søstre, etter at det har pågått en heftig diskusjon om forskudd på arv. Kjernen i arveoppgjøret er fordelingen av to sommerhytter som ligger ved siden av hverandre på Hvaler i Østfold. Et barndomssted, som alle har et forhold til. To døtre har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men så er det altså to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten?

Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Bergljot erfarer at det skal mot til for å uttrykke sin versjon av familiehistorien. Men bare gjennom å ta sine egne opplevelser på alvor og å prøve å sette ord på dem, er det mulig å komme videre.

***

ÅPEN KLASSE

Torgrim Sørnes Bøddel. Mathias Fliegenring 1685-1729  (dokumentar, Vigmostad og Bjørke)

Mathias Fliegenring ble født 1685 nær Hamburg i Tyskland. Familien hans hadde vært nattmenn og bødler i generasjoner. Det var derfor naturlig at Mathias arvet sin fars yrke. Han ble bøddel i Helsingør i Danmark i 1709. I 1721 søkte han og fikk stillingen som bøddel i Trondhjem. Torgrim Sørnes tegner i boken et levende bilde av byen som Fliegenring flyttet til, Trondhjem på tidlig 1700-tall. Vi blir kjent med byens til dels udugelige, drikkfeldige og korrupte øvre sjikt: stiftsmenn, fogder, rådmenn, magistrater, proster og prester.

I sterk kontrast til eliten lever bøddelen, rakkeren og nattmannen i sine usle rønner ved retterplassen Stenberget på Ila, som den gang lå utenfor selve byen. Vi får innblikk i miljøer preget av den dypeste fattigdom. Gjennom Fliegenrings yrkesgjerning på reiser i det trondhjemske amt blir vi også kjent med gjerningsmenn og -kvinner som han pisket eller hugget hodet av. Mange av historiene har et bakteppe av sykdom og nød, knivslagsmål, pengebegjær, løsunger og fyll.

Catherine Blaavinge Bjørnevog Um sakne springe blome (diktsamling, Samlaget)

I Um sakne springe blome ventar ei kvinne på ein mann. Er det ho sjølv som er skuld i fråværet hans, i at ho sit åleine med barna, og at ho også mistar dei, eitt etter eitt? Kva har ho gjort for å fortene denne straffa? Kvinna vev ei forteljing, utanfor tid, der håp kjempar mot sorg og undergang.

Debutboka til Catherine Blaavinge Bjørnevog tek lesaren inn i eit mørkt univers, prega av folklore og mytologi. Dikta utmerker seg gjennom eit heilt særeige språk som kan minne om gammalnorsk og ymse norske målføre. Dei skaper ein suggererande rytme som byssar og lullar og sørgjer.

Åsne Seierstad To søstre (dokumentar, Kagge Forlag)

Historien om to ungjenter fra Bærum som reiser til Syria og en desperat far som forsøker å finne dem. En oktoberdag i 2013 kommer ikke de to tenåringsjentene, Ayan og Leila, hjem til vanlig tid. Senere på kvelden kommer sjokkmeldingen: De er på vei til Syria. På jakt etter døtrene tar faren seg inn i det borgerkrigsherjede landet, en reise som skal føre ham inn i områder kontrollert av Den islamske staten (IS).

Dette er bare starten. I To søstre går Åsne Seierstad, den bestselgende og kritikerroste forfatteren av Bokhandleren i Kabul og En av oss, løs på et av de viktigste og mest kompliserte spørsmål i vår tid. Hvorfor radikaliseres muslimsk ungdom oppvokst i Vesten? Hva førte de to søstrene fra Kolsås til Kalifatet? Hvem er Ayan og Leila? Som få andre makter Åsne Seierstad å komme tett på personene hun skriver om. To søstre er både historien om jentene som dro, et land i krig og om en familie som splintres. Det er også en fortelling om oss, i Norge i dag.

***

Gratulerer til alle de nominerte forfatterne!

Kortlisten er imidlertid ikke helt komplett ennå. En av bøkene fra langlisten som ikke kom inn på kortlisten i nominasjonsrunden skal være med videre i konkurransen. Hvilken bok det blir, avgjøres av de 48 bokbloggerne som sikret seg stemmerett til årets pris ved å nominere bøker i januar. Avstemningen starter nå, og fristen for å stemme er søndag 29. januar kl 23:59. Kortlistens sjuende og siste bok er klar mandag 30. januar.

Bokbloggerprisen 2016 deles ut i Oslo i september 2017.

Om Bokbloggerprisens langliste

Langlisten til Bokbloggerprisen 2016 ble offentliggjort forrige mandag. Siden jeg hadde brukt helgen til å telle og kontrolltelle alle stemmene som var kommet inn, rakk jeg såvidt å klippe og lime sammen et innlegg om hvilke bøker som er nominert til den staselige prisen vår i år før jeg måtte løpe tilbake til Arbeidslivet. Men kommentarer fra en i komiteen om langlisten er alltid på sin plass, også når den kommer på overtid.

Gøyest: Bøkene på langlisten kom overraskende på bokbloggerne som selv hadde nominert bøker til prisen. Hvor ble det av novellene? Og Bror Hagemann? Hvordan kan 60 damer du aldri har møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl ha klart å komme med på langlisten når ingen bokbloggere har skrevet om boken? Med oppfølgingsspørsmålene: Bør vi i komiteen kreve eller tvinge (på en pen eller myndig måte) bloggere til å skrive om bøker før nominasjon? Selv om det er latmannsblogg/oppsummeringsinnlegg? Og teller egentlig instagramming? Er i så fall bokinstagrammere en slags bokbloggere? Og så videre.

Jeg fikk bare med meg diskusjonene i forbifarten og applauderer engasjementet, men har en sterk oppfordring å komme med til alle bokbloggere med stemmerett og/eller meninger om prisen og de nominerte bøkene. Folkens, kjør diskusjonene i åpne fora! Om ikke på egen eller andres blogg, så i hvert fall et sted hvor det er mulig for andre enn bokbloggere å lese. Å skjule gode poenger, polemikker og posisjoner bak lukkede Facebook-gruppers strengt bevoktede porter, er omtrent like stor sløsing av hjernevirksomhet og språk som å skjule anmeldelser bak betalingsmurer.

Og – det er unødvendig. Og – det er på en måte sammenliknbart med at nominerte bøker ikke blogges om på forhånd. Og – hvordan skal offentligheten ellers kunne komme til bunns i Mysteriet Marta Breen & Den Uforutsette Langlisten?

Og – ja, langlisten overrasket i år. I alle fall Åpen klasse. Grunnen er sannsynligvis at bokbloggere i 2016 har hatt få forhåndsfavoritter innen sjangrene dokumentar, barn og ungdom, noveller, lyrikk etc. sammenliknet med tidligere år. Derfor har poengene spredd seg i alle retninger og på mange bøker, i stedet for å hope seg opp rundt et lite antall bøker som kniver om plasseringene på toppen, som tidligere år. I alle fall i Åpen klasse, som sagt. Da skal det ikke så mange nominasjoner til før bøkene klarer å hevde seg, så fremt de er plassert høyt nok oppe på bokbloggernes stemmesedler.

Hvordan det stod til blant romanene på langlisten kommer vi tilbake til når kortlisten publiseres 23. januar, for det fortjener en kommentar. Men i år gikk poenggrensen for å få en plass på langlisten ved 26 poeng i romanklassen og 24 poeng i Åpen klasse. Bror Hagemanns roman Syng meg vekk endte opp med 25 poeng, Tomas Espedal Året fikk 24 poeng. Jørn Lier Horst Når det mørkner, Monica Isakstuen Vær snill med dyrene og Jens M. Johansson Et godt liv fikk alle 22 poeng. Så svaret på hvor det ble av Bror Hagemann er – at yours truly ga den ett poeng mindre enn jeg burde ha gitt. Ellers hadde den … Yes, you may hate me.

I Åpen klasse var det i år ny rekord i antall bøker med samme poengsum; hele fire bøker fikk 24 poeng. To av bøkene kom inn på langlisten, to havnet utenfor, siden antallet første- og andreplasser avgjør hvilke bøker som går videre når poengsummen er lik. Sensasjonelt nok var de to bøkene som nesten kom inn på langlisten – (((fanfare))) – diktsamlinger. Av alle ting. Ylva Ambrosia Wærenskjold Syv somre og femten vintre og selveste vinneren av Bokbloggerprisen 2013, Ruth Lillegraven med Sigd. Mens Frode Gryttens noveller Menn som ingen treng fikk 23 poeng og Jan Kristoffer Dales noveller Arbeidsnever 21 poeng – *avdekker mysterier på løpende bånd*.

Selv om jeg også mener at bøkene vi endte opp med på langlisten i Åpen klasse var uforutsett, er det ingenting mot langlisten vi på et tidspunkt hadde forrige lørdag kveld, et par timer før nominasjonsfristen gikk ut. Da var hele TRE av bøkene på langlisten diktsamlinger, og det var ikke engang min skyld. Jeg rakk så vidt å planlegge et innlegg med overskriften #WTF?!, og tørke tårer av stolthet og glede før nye stemmer ramlet inn og forandret alt.

Her skulle jeg selvfølgelig sagt noe velformulert og ømt om at prisen vår er så demokratisk og fin sånn, flest poeng vinner etc, men jeg kjenner at det er for tidlig. Det innlegget lå an til å bli det beste og mest inspirerte jeg noensinne har skrevet, og hadde undertittelen «I have a dream». Men – tre diktsamlinger? Det er imponerende bra jobba av en gjeng såkalt glade amatører. Og mens jeg er i gang: Ekstra kred til de som nominerte Ingvild Lothes diktsamling Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt. Den har jeg ikke engang klart å få tak i ennå, og jeg har da for faen en mastergrad i litteraturvitenskap.

Hvilket bringer meg tilbake til spørsmålet om komiteen bør kreve at bokbloggere skriver om bøkene de nominerer. Da Ruth Lillegraven vant Bokbloggerprisen i 2013 med Urd, var det ingen som forventet det fordi veldig få bokbloggere hadde skrevet om boken på forhånd. De hadde latt seg overbevise under radaren. Og da var Urd allerede på kortlisten, med sterke oppfordringer om å bli skrevet om gjennom samlesningen. Å kreve at glade amatører skal føle seg bekvem med å skrive om dikt hvor de fleste betalte anmeldere feiger ut, virker som en dårlig idé. En slik regel vil kunne føre til at bokbloggere kun nominerer bøker det er enkelt å skrive om. I stedet oppfordrer vi som alltid til å skrive om bøkene som havner på kortlisten. Vår omtale og oppmerksomhet er premien vi kan gi.

Hvis ikke dét argumentet går gjennom, er svaret fra komiteen uansett et bestemt «øhm, nei». Ikke bare ville det kreve altfor mye arbeid å holde styr på hva folk blogger om. Ser vi bort fra komitémedlem Gro, som jevnt og trutt skriver om bøkene hun leser, kan komitémedlemmene Silje, Elisabeth og jeg høsten 2016 hovedsakelig vise til at Elisabeth anmeldte bøkene til Nicolai Houm og Nicolaj Frobenius, og det er det. Bortsett fra superb dekning av ett enkelt forfatterfornavn, har vi bidratt med lite. Og skal vi ha regler som diskvalifiserer 3 av 4 medlemmer av komiteen fra å nominere, blir alt litt … rart. (Jada, jada, vi skal blogge mer, vi lover. Men ikke nå.)

Avslutningsvis er det enda et par overraskelser ved langlisten. (1) Vi har for andre gang i Bokbloggerprisens historie klart å få inn en krimroman på langlisten. (2) Ingen har lagt merke til at det er spesielt. Men det er en slags begivenhet at vi etter null krim i 2014 og 2015 endelig har funnet en krimroman som fortjener en plass på langlisten vår. I 2013 karret Jo Nesbø seg inn med Politi, som den gang da utløste en skeptisk jakt på hvem i helsike som hadde nominert den? Vel, sånn i etterkant: ca 13% mea culpa. Det kan jeg si nå, fordi denne gangen var det ikke meg. Karin Fossum måtte til, en krimforfatter for de som ikke liker krim. Ting tyder på at det er en krim også for de som liker krim.

Overraskelse nr 3. Vi har en tegneserie på langlisten. En feministisk tegneserie, attpåtil. Akkurat så kule er vi faktisk. Og med det regner jeg Mysteriet Marta Breen & Den Uforutsette Langlisten som oppklart.

Bokbloggerprisens kortliste offentliggjøres mandag 23. januar kl 12. Da åpner vi også for å stemme på årets joker. En av bøkene fra langlisten som ikke fikk plass på kortlisten, vil få enda en mulighet til å vinne Bokbloggerprisen 2016. Inntil da: Les bøkene på langlisten. Vårt glade fellesskap har kvalitetssikret dem for deg.

Bokbloggerprisen 2016 – langlisten

Ved midnatt lørdag kveld gikk fristen for å nominere bøker til Bokbloggerprisen 2016 ut. 48 bokbloggere har nominert til sammen over 60 bøker til Årets roman og 90 bøker til Åpen klasse, og de tolv bøkene som fikk flest stemmer er samlet på en langliste med seks bøker i hver kategori. Her er de tolv norske bøkene fra 2016 som norske bokbloggere likte aller best.

ÅRETS ROMAN

Nora Szentiványi Leiligheten (Forlaget Oktober)

I en liten leilighet i Budapest i 1970 pakker et ungt par livet sitt sammen. Alt de får med seg er spedbarnet sitt og en koffert. De flykter fra hjemlandet Ungarn, fra et system bygget på redsel. Barnets mormor blir igjen alene.

Leiligheten er mormorens historie, fortalt med sorg og avstand av det voksne barnebarnet, hvor det man vet og det man ikke kan vite om henne føyes sammen. Det er en roman om å leve adskilt fra de aller nærmeste, og om en flukt som for alltid vil prege livet til dem som dro – og til den som ble igjen.

Nicolai Houm Jane Ashlands gradvise forsvinning (Tiden Norsk Forlag)

En amerikansk kvinne våkner alene i et telt i den norske fjellheimen. Utenfor er det tett tåke og kuling. Mobiltelefonen er utladet. Hun har verken kart, kompass eller mat. Hun har egentlig kommet til Norge for å oppsøke fjerne slektninger hun aldri har møtt. Da besøket skjærer seg på alle tenkelige vis, tar hun kontakt med en zoolog hun tilfeldigvis møtte på flyet. Hun ender med å følge med ham på moskusvandring i Dovrefjell, men også her går det meste galt.

Ut av tåken tegner det seg gradvis et bilde av en fortid, en personlig katastrofe, en desperat jakt på ny mening. For selv den som har mistet alt, har noe å tape. I Jane Ashlands gradvise forsvinning viser Houm stor psykologisk innsikt og tegner et sjeldent sorgportrett det er umulig å forbli uberørt av.

Tore Renberg Du er så lys (Forlaget Oktober)

Kva kan vi eigentleg vite om livet til dei andre? Det er eit nytt år i den lille bygda. I gata til Jørgen og Vibeke kjem det glede og endring når ein familie på tre flyttar inn i nabohuset. Faren Steinar er noko for seg sjølv, det står liksom ein eigen vind om han.

Dei to familiane blir gode vener, men når fedrane reiser på fotballtur til London saman, får Jørgen sjå noko som gjer han uroleg. Det viser seg at Vibeke kjenner på den same uroa. Kven er Steinar? Kva held han på med? Kva er det som gøymer seg i krafta hans? Du er så lys er Tore Renbergs trettande roman. Det er ei nervepirrande og gripande bok om det vi ikkje får auge på. Sjølv om det utspeler seg like framfor oss.

Karin Fossum Hviskeren (Cappelen Damm)

Ragna Riegel jobber på Europris og bor alene i barndomshjemmet. Nå er foreldrene hennes døde og den eneste sønnen har flyttet til Berlin og de har nesten ingen kontakt. Bare ett og annet jule- og bursdagskort. Ragna lever livet sitt innen strenge rammer: hun liker jobben fordi den er full av rutine, hun liker å sitte på samme sete i bussen hver dag, hun liker å handle det samme i nabolagsbutikken hver dag. Hun må ha orden på livet. Og det har hun, inntil den dagen hun finner et brev i postkassen med hennes navn på konvolutten og en utvetydig trussel skrevet med store blokkbokstaver på arket inni. Brevet gir støtet til et mareritt der Ragna Riegel blir truet på livet av en ukjent fiende. Der hun merker at hun må ta alle midler i bruk for å forsvare seg.

Romanen tar form av Konrad Sejers avhør av Ragna Riegel etter at det verste er skjedd. Etter at alt er for seint. Gjennom avhørene forsøker Sejer å lokke fram sannheten om det som er skjedd. Men er Ragna sannferdig? Eller fører hun omgivelsene grundig bak lyset. Det blir det Sejers oppgave å finne ut av.

Selma Lønning Aarø Hennes løgnaktige ytre (Cappelen Damm)

I april 1897 kunne man lese i Verdens Gang at Knut Hamsun anmeldte forfatteren Anna Munch til politiet og forlangte hennes mentale tilstand undersøkt. Bakgrunnen var at det den våren hadde blitt spredd en rekke anonyme brev som svertet ham. Hamsun var overbevist om at brevene kom fra henne. Dette danner utgangspunktet for en helt særegen kunstnerroman: En tragisk, intens og hittil ukjent historie om å være kvinne og kunstner. Den vekker et glemt forfatterskap til live, og kaster nytt lys over norgeshistoriens mest omdiskuterte forfatter.

Vigdis Hjorth Arv og miljø (Cappelen Damm)

Det er Bergljot, den eldste datteren i familien, som formulerer seg slik i en mail til sine søstre, etter at det har pågått en heftig diskusjon om forskudd på arv. Kjernen i arveoppgjøret er fordelingen av to sommerhytter som ligger ved siden av hverandre på Hvaler i Østfold. Et barndomssted, som alle har et forhold til. To døtre har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men så er det altså to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten?

Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Bergljot erfarer at det skal mot til for å uttrykke sin versjon av familiehistorien. Men bare gjennom å ta sine egne opplevelser på alvor og å prøve å sette ord på dem, er det mulig å komme videre.

***

ÅPEN KLASSE

Torgrim Sørnes Bøddel. Mathias Fliegenring 1685-1729  (dokumentar, Vigmostad og Bjørke)

Mathias Fliegenring ble født 1685 nær Hamburg i Tyskland. Familien hans hadde vært nattmenn og bødler i generasjoner. Det var derfor naturlig at Mathias arvet sin fars yrke. Han ble bøddel i Helsingør i Danmark i 1709. I 1721 søkte han og fikk stillingen som bøddel i Trondhjem. Torgrim Sørnes tegner i boken et levende bilde av byen som Fliegenring flyttet til, Trondhjem på tidlig 1700-tall. Vi blir kjent med byens til dels udugelige, drikkfeldige og korrupte øvre sjikt: stiftsmenn, fogder, rådmenn, magistrater, proster og prester.

I sterk kontrast til eliten lever bøddelen, rakkeren og nattmannen i sine usle rønner ved retterplassen Stenberget på Ila, som den gang lå utenfor selve byen. Vi får innblikk i miljøer preget av den dypeste fattigdom. Gjennom Fliegenrings yrkesgjerning på reiser i det trondhjemske amt blir vi også kjent med gjerningsmenn og -kvinner som han pisket eller hugget hodet av. Mange av historiene har et bakteppe av sykdom og nød, knivslagsmål, pengebegjær, løsunger og fyll.

Marta Breen og Jenny Jordal 60 damer du skulle ha møtt (tegneserie, Forlaget Manifest)

8 av 10 biografier som kommer ut i Norge i dag, handler om menn. 87 prosent av alle omtalte personer i de vanligste svenske lærebøkene er menn. I visse skolebøker er det flere navngitte nazister enn kvinner… Marta Breen (forfatter) og Jenny Jordahl (illustratør) synes det var deprimerende å innse at historiene om mennesket i så stor grad blir fortalt med kvinner i en evig birolle. De har derfor laget sin egen historiebok – og det i tegneserieform! Her kan du bli kjent med fascinerende personligheter som krigsreporter Lise Lindbæk, presten Ingrid Bjerkås, samepionér Elsa Laula Renberg, kommunist Ellisif Wessel, jazzsanger Radka Toneff, ostegründer Synnøve Finden og 56 andre gode kvinnfolk.

Catherine Blaavinge Bjørnevog Um sakne springe blome (diktsamling, Samlaget)

I Um sakne springe blome ventar ei kvinne på ein mann. Er det ho sjølv som er skuld i fråværet hans, i at ho sit åleine med barna, og at ho også mistar dei, eitt etter eitt? Kva har ho gjort for å fortene denne straffa? Kvinna vev ei forteljing, utanfor tid, der håp kjempar mot sorg og undergang.

Debutboka til Catherine Blaavinge Bjørnevog tek lesaren inn i eit mørkt univers, prega av folklore og mytologi. Dikta utmerker seg gjennom eit heilt særeige språk som kan minne om gammalnorsk og ymse norske målføre. Dei skaper ein suggererande rytme som byssar og lullar og sørgjer.

Åsne Seierstad To søstre (dokumentar, Kagge Forlag)

Historien om to ungjenter fra Bærum som reiser til Syria og en desperat far som forsøker å finne dem. En oktoberdag i 2013 kommer ikke de to tenåringsjentene, Ayan og Leila, hjem til vanlig tid. Senere på kvelden kommer sjokkmeldingen: De er på vei til Syria. På jakt etter døtrene tar faren seg inn i det borgerkrigsherjede landet, en reise som skal føre ham inn i områder kontrollert av Den islamske staten (IS).

Dette er bare starten. I To søstre går Åsne Seierstad, den bestselgende og kritikerroste forfatteren av Bokhandleren i Kabul og En av oss, løs på et av de viktigste og mest kompliserte spørsmål i vår tid. Hvorfor radikaliseres muslimsk ungdom oppvokst i Vesten? Hva førte de to søstrene fra Kolsås til Kalifatet? Hvem er Ayan og Leila? Som få andre makter Åsne Seierstad å komme tett på personene hun skriver om. To søstre er både historien om jentene som dro, et land i krig og om en familie som splintres. Det er også en fortelling om oss, i Norge i dag.

Lise Forfang Grimnes Blodskraft (ungdomsroman, Aschehoug)

Minja er kvart hulder. Dette gir henne krefter ingen andre har. Dypt inni henne finnes en kobling direkte til underjorden, og det kjennes både forlokkende og farlig. Josef er bestekompisen til Minja. De siste månedene har han forandret seg. Minja trodde hun var den eneste med hemmeligheter, men når Josef og slekta hans trer fram fra skyggene med sine egne fremmede historier, blir Minja usikker på hvem han egentlig er. Og når Josef plutselig snur ryggen til Minja, kastes hun ut i et mørke hun ikke klarer å kontrollere. Blodskraft tar historien videre fra Kaoshjerte. Boka handler om tillit og kampen for å beholde et vennskap, om å oppdage nye hemmeligheter i egen fortid og plante seg selv midt i verden
som et digert tre.

Iben Akerlie Lars er lol (ungdomsroman, Aschehoug)

Amanda gleder seg til å begynne på skolen igjen etter ferien. For det første for å se Adam igjen. For det andre fordi hun skal bli fadder for en søt førsteklassing. Når hun i stedet får ansvaret for den nye gutten Lars med Downs syndrom, blir alt veldig vanskelig. Amanda føler press fra alle kanter: Hvor god venn kan hun være med Lars, som er morsom og anderledes? Hvor hardt skal hun jobbe for å bli populær blant de kule i klassen? Og hvordan skal hun få Adam til å legge merke til henne?

Plutselig surres Amanda inn i noe hun egentlig ikke vil være med på: Hun sprer dumme bilder av
Lars. Slik svikter hun både ham og seg selv, og skuffer alle rundt seg. Hvordan skal Amanda reise seg igjen, gjøre det godt igjen og gjenvinne respekten? Det blir en lang og ydmykende vei fylt av prøvelser og selvfornedrelse, fortalt med en stor dose humor.

***

Kortlisten offentliggjøres mandag 23. januar 2016 kl 12. Kortlisten består av de tre bøkene i hver kategori som fikk flest stemmer i nominasjonsrunden. I tillegg skal vi stemme på en Joker. Mer informasjon finner du på nettsiden til Bokbloggerprisen 2016.

Livstegn, høstlesing og bokpriser

Ifølge Facebook er det nå 63 dager siden sist jeg publiserte på bloggen. Jeg skulle ønske at det føltes like kjekt for meg som for en rusmisbruker med samme strake statistikk.

En av de større svakhetene ved livet er at bokhøsten og lokale lønnsforhandlinger i staten inntreffer samtidig. De siste månedene har jeg måttet velge om jeg skal bruke de strategiske skillsene mine for at medlemmene skal gå opp i lønn, eller for å redusere antallet Calendar Girl-bøker under årets norske juletrær. To edle og viktige saker på hver sin måte. Men nå er kronene fordelt, og det er på høy tid å erklære krig mot fordummende drittbøker fra Amerika, bevæpnet til tennene med helnorske varer.

Ellers er 1. november et ypperlig tidspunkt å gjøre comeback på i Blogglandia. I dag er det nøyaktig to måneder til vi åpner for nominasjoner til Bokbloggerprisen 2016. Mange bokbloggere har nå suttet ferdig på årets Booker-karameller, innsett at Ulysses ikke ble lest dette året heller, og hamstret et så rikholdig utvalg av norske 2016-bøker at vi er så klare som vi kan bli for to intense måneder med bøker bredfulle av navlebeskuelse, fosterstilling, svake sosiale ferdigheter, og uendelige mengder førstepersonsfortellinger i presens om folk som kanskje/kanskje ikke finnes i virkeligheten.

En gladnyhet til alle bokbloggere og lesere som nå sukket tungt og begynte på sine Ave Maria, er at jeg pr i dag har lest hele femten norske 2016-bøker, og funnet tilløp til plott, overraskende mye preteritum, og opptil flere tilfeller av karakterer som jevnlig omgås andre mennesker. Mer om bøkene i innlegg fremover.

Nominasjonene til årets Bragepris ble offentliggjort i dag, og de bør være av interesse også for bokbloggere. For hvis Bokbloggerprisen holder fram som den har stevnet i tre år, finner vi neste års vinner av vår Åpen klasse blant Bragebøkene i år også; Ruth Lillegraven, Ingvild Rishøi og Morten Strøksnes vant begge prisene. Siden det er en ubetinget fordel å være kvinne hvis Bokbloggerprisen er det man ønsker seg her i verden, har Ruth Lillegraven, Heidi Sævareid og Åsne Seierstad etter mitt skjønn sterkest sjanser. Lillegraven fordi hun har vunnet før, Sævareid fordi hun var nominert i fjor, og Åsne Seierstad fordi hun, vel, er Åsne Seierstad. Og navn legger visse føringer.

Men om vår Åpen klasse er en demokratisk og folkelig copy cat-variant av Brageprisen, er bokbloggerne og Brage-folket nærmest demonstrativt uenige om romanene. Ingen Brage-romaner fra de siste tre årene har kommet i nærheten av Bokbloggerprisens kort- eller langliste. Det ser med andre ord ikke lyst ut for Kyrre Andreassen og Monica Isakstuen.

Vær snill med dyrene er imidlertid årets foreløpig mest omstridte bok blant bokbloggerne, og det kan jo på sikt bære andre frukter enn generell ufred i rosenes leir. Jeg skulle ha lenket til det høyst interessante forsøket på diskusjon om romanen, men kommentarfeltet ser dessverre ut til å ha forsvunnet fra internettets overflate. For ikke å rive plasterlappen av kjøttsårene hos de som elsker/elsker ikke Vær snill med dyrene, og tirre de kjempende løver til unødig omkamp: Husk at ingenting er avgjort før nominasjonsfristen går ut ved midnatt 7. januar, og at det totale antall stemmer bestemmer.

I mellomtiden – hvordan prioritere når tiden er knapp og bøkene mange? Selv er jeg bortimot ferdig med bøker for barn og ungdom, og halvveis i novellelesingen. Novellesamlingene har i år gitt meg overraskende mye, og dermed styrket troen på at noveller er den nye vinen. (Jeg funderer fremdeles på hvordan jeg skal utbrodere dette synspunktet for andre mennesker uten å legge skylden på at jeg er stormende nyforelsket i Gunnhild Øyehaugs noveller.)

Romanene er alltid en logistikkutfordring og potensiell felle. Alt er vel så lenge flyten er der, og forfatteren kaster ut livliner i form av dialog hvert fjerde kapittel eller så. Men klok av skade vet jeg at det ikke er skikkelig norsk bokhøst før jeg leter etter escape-knappen og angrer på at jeg lærte alfabetet, og det er alltid romanene sin feil.

Enter Batman, forkledd som lyriker. Jeg begriper ikke hvordan det er mulig ikke å like diktsamlinger. Lyrikerne skriver minst like godt som romanforfatterne (eller svært mye bedre, hvis vi først skal være ærlige med hverandre), og i tillegg gjør de leseren den vidunderlige tjenesten å unngå alt som heter transportetapper ved å droppe 90% av ordene. Det er selvsagt uheldig når de dropper alle de ordene som kunne ha gitt diktene en mening. Men det skjer ikke så ofte lenger, er min erfaring. Så hva du enn gjør ellers i høst, bør lesingen av minst én diktsamling stå på agendaen.

Og apropos agenda: Jeg har vist deg min. Nå må du vise meg din.