Merkelapp: Bokbloggerprisen

Livstegn, høstlesing og bokpriser

Ifølge Facebook er det nå 63 dager siden sist jeg publiserte på bloggen. Jeg skulle ønske at det føltes like kjekt for meg som for en rusmisbruker med samme strake statistikk.

En av de større svakhetene ved livet er at bokhøsten og lokale lønnsforhandlinger i staten inntreffer samtidig. De siste månedene har jeg måttet velge om jeg skal bruke de strategiske skillsene mine for at medlemmene skal gå opp i lønn, eller for å redusere antallet Calendar Girl-bøker under årets norske juletrær. To edle og viktige saker på hver sin måte. Men nå er kronene fordelt, og det er på høy tid å erklære krig mot fordummende drittbøker fra Amerika, bevæpnet til tennene med helnorske varer.

Ellers er 1. november et ypperlig tidspunkt å gjøre comeback på i Blogglandia. I dag er det nøyaktig to måneder til vi åpner for nominasjoner til Bokbloggerprisen 2016. Mange bokbloggere har nå suttet ferdig på årets Booker-karameller, innsett at Ulysses ikke ble lest dette året heller, og hamstret et så rikholdig utvalg av norske 2016-bøker at vi er så klare som vi kan bli for to intense måneder med bøker bredfulle av navlebeskuelse, fosterstilling, svake sosiale ferdigheter, og uendelige mengder førstepersonsfortellinger i presens om folk som kanskje/kanskje ikke finnes i virkeligheten.

En gladnyhet til alle bokbloggere og lesere som nå sukket tungt og begynte på sine Ave Maria, er at jeg pr i dag har lest hele femten norske 2016-bøker, og funnet tilløp til plott, overraskende mye preteritum, og opptil flere tilfeller av karakterer som jevnlig omgås andre mennesker. Mer om bøkene i innlegg fremover.

Nominasjonene til årets Bragepris ble offentliggjort i dag, og de bør være av interesse også for bokbloggere. For hvis Bokbloggerprisen holder fram som den har stevnet i tre år, finner vi neste års vinner av vår Åpen klasse blant Bragebøkene i år også; Ruth Lillegraven, Ingvild Rishøi og Morten Strøksnes vant begge prisene. Siden det er en ubetinget fordel å være kvinne hvis Bokbloggerprisen er det man ønsker seg her i verden, har Ruth Lillegraven, Heidi Sævareid og Åsne Seierstad etter mitt skjønn sterkest sjanser. Lillegraven fordi hun har vunnet før, Sævareid fordi hun var nominert i fjor, og Åsne Seierstad fordi hun, vel, er Åsne Seierstad. Og navn legger visse føringer.

Men om vår Åpen klasse er en demokratisk og folkelig copy cat-variant av Brageprisen, er bokbloggerne og Brage-folket nærmest demonstrativt uenige om romanene. Ingen Brage-romaner fra de siste tre årene har kommet i nærheten av Bokbloggerprisens kort- eller langliste. Det ser med andre ord ikke lyst ut for Kyrre Andreassen og Monica Isakstuen.

Vær snill med dyrene er imidlertid årets foreløpig mest omstridte bok blant bokbloggerne, og det kan jo på sikt bære andre frukter enn generell ufred i rosenes leir. Jeg skulle ha lenket til det høyst interessante forsøket på diskusjon om romanen, men kommentarfeltet ser dessverre ut til å ha forsvunnet fra internettets overflate. For ikke å rive plasterlappen av kjøttsårene hos de som elsker/elsker ikke Vær snill med dyrene, og tirre de kjempende løver til unødig omkamp: Husk at ingenting er avgjort før nominasjonsfristen går ut ved midnatt 7. januar, og at det totale antall stemmer bestemmer.

I mellomtiden – hvordan prioritere når tiden er knapp og bøkene mange? Selv er jeg bortimot ferdig med bøker for barn og ungdom, og halvveis i novellelesingen. Novellesamlingene har i år gitt meg overraskende mye, og dermed styrket troen på at noveller er den nye vinen. (Jeg funderer fremdeles på hvordan jeg skal utbrodere dette synspunktet for andre mennesker uten å legge skylden på at jeg er stormende nyforelsket i Gunnhild Øyehaugs noveller.)

Romanene er alltid en logistikkutfordring og potensiell felle. Alt er vel så lenge flyten er der, og forfatteren kaster ut livliner i form av dialog hvert fjerde kapittel eller så. Men klok av skade vet jeg at det ikke er skikkelig norsk bokhøst før jeg leter etter escape-knappen og angrer på at jeg lærte alfabetet, og det er alltid romanene sin feil.

Enter Batman, forkledd som lyriker. Jeg begriper ikke hvordan det er mulig ikke å like diktsamlinger. Lyrikerne skriver minst like godt som romanforfatterne (eller svært mye bedre, hvis vi først skal være ærlige med hverandre), og i tillegg gjør de leseren den vidunderlige tjenesten å unngå alt som heter transportetapper ved å droppe 90% av ordene. Det er selvsagt uheldig når de dropper alle de ordene som kunne ha gitt diktene en mening. Men det skjer ikke så ofte lenger, er min erfaring. Så hva du enn gjør ellers i høst, bør lesingen av minst én diktsamling stå på agendaen.

Og apropos agenda: Jeg har vist deg min. Nå må du vise meg din.

Bokbloggerprisen 2015 – kortlisten

Endelig er dagen her. 52 bokbloggere har nominert de norske bøkene fra 2015 vi likte best innen kategoriene Årets roman og Åpen klasse. De tre bøkene i hver kategori som fikk flest poeng i nominasjonsrunden er samlet på en kortliste.

De seks bøkene på kortlisten skal samleses av bokbloggere i perioden 1. februar til 31. juli. Alle bøkene får hver sin måned, og alle som vil kan være med på samlesingen. Den endelige avstemningen starter 1. august, og da nullstiller vi poengene fra nominasjonsrunden. De bloggerne som har stemmerett i august, er de 52 bokbloggerne som nominerte minst én bok i januar. Prisen deles ut i september.

Her er bøkene på årets kortliste.

Årets roman

vatne. slik skal vi velge va re ofre. omsl

Bjørn Vatne Slik skal vi velge våre ofre (Gyldendal)

Kjetil og Aina drømmer om å gjøre en forskjell. De skal legge den forflatede, norske kulturen bak seg, flytte til det økologiske sambruket i USA, være med på starten av en ny samfunnsorden. De skal bare bruke et år på å spare opp penger først. Så kommer Ingrid, barnet. Og Aina dør under fødselen.
Fire år senere er Kjetil alenepappa og reklamemann i Ålesund. Han skriver brosjyrer om ullundertøy. Driver kundepleie. Lager fine videoer av barnehagens luciatog. Men det finnes også en annen Kjetil: Han som skriver den anonyme bloggen Oppløsningsrepetisjonene, der han kan utforske det mørke, aggressive og forbudte.

Slik skal vi velge våre ofre er en roman om å holde ut og holde kjeft, men å rase når ingen ser det. Om grensene mellom ytring og handling i en verden av treningsblogger og interiørtips. Men kanskje mest av alt en roman om en far og en jente på fire.

VisBildeServlet

Maja Lunde Bienes historie (Aschehoug)

William er en melankolsk biolog og frøhandler i England i 1852. Han setter seg fore å bygge en helt ny type bikube som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse. George er birøkter i USA i 2007 og kjemper i motbakke, men han håper sønnen kan bli gårdens redning. Tao arbeider med håndpollinering i et fremtidig Kina hvor biene har forsvunnet. Hun ønsker mer enn noe annet at sønnen skal få en utdannelse og et bedre liv enn henne selv.

Bienes historie skildrer menneskenes første spede forsøk på å holde bier, via dagens industrielle landbruk og til en fremtid hvor biene er døde. I bunnen ligger tre sterke historier om relasjoner mellom foreldre og barn, og om menneskenes sårbarhet.

Vingebelastning

Helga Flatland Vingebelastning (Aschehoug)

Andreas på 30 år er tilsynelatende en representant for de unge og vellykkede i Oslo anno 2014. Han tilhører en generasjon som er blitt fortalt at de kan bli akkurat hva de vil, velge hva de vil, og gjøre hva de vil. Andreas har også fått alt han forestilte seg at han skulle få – han har egen leilighet, jobber i et anerkjent kommunikasjonsbyrå og er samboer med Hanna som jobber i NRK. Noe er likevel feil, han er ikke så lykkelig som han burde vært. Når Andreas blir utsatt for en ulykke og mer eller mindre tilfeldig fanges opp av det psykiatriske helsevesenet, får han raskt en lettere psykisk diagnose. Han blir sykemeldt og han omfavner den nye livsstilen som en mulighet. Samtidig blir alle hans mellommenneskelige relasjoner satt på prøve idet han går inn for å finne «svarene». Helga Flatlands nye roman handler om dessertgenerasjonen – generasjon meg – og tar samtiden på kornet med sine lykkeforventninger og krav om selvrealisering. Og det er fortelleren Andreas som i sin sjelenød er generasjonens stemme.

***

slipp hold

Heidi Sævareid Slipp hold (Mangschou)

«Du er så pysete», hvisker han og klemmer hånden min. Jeg rister på hodet for meg selv, det er ikke sant. Det er mange ting jeg ville prøvd som han aldri ville gjort.

Mari og Torger har vært sammen lenge. Hun vet ennå ikke helt hvor hun har ham. Han er litt for opptatt av å vite hvor han har henne. Hvordan kan Mari komme tilbake til den hun var før? Hvor langt kan hun gå for å sprenge nye grenser? Og går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg?

Fotturar i Norge

Gaute M. Sortland Fotturar i Norge (Samlaget)

Gaute M. Sortlands nye kortprosasamling kretsar om kvardagen i alle fasettar, frå små, daglegdagse glimt til meir dramatiske hendingar av livsendrande karakter. Det handlar om einsemd og kjærleik, og familie, barn og om nye møte. Tekstane spenner frå små dikt via lengre anekdotar og forteljingar og til kartlegging av heile livsløp. Felles for alle tekstane er den gjenkjennelege vekslinga mellom melankoli og humor som pregar forfattarskapen hans.

Fotturar i Norge er sniglegift og draumar, beatlitteratur og avbestilte feriar. Fotturar i Norge er sjølve livet, på godt og vondt, full av humor, melankoli, trass og pågangsmot.

Havboka

Morten Strøksnes Havboka (Oktober)

Havboka eller kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider.

To menn i en liten båt. Et monster i havdypet under dem. Det er utgangspunktet for Havboka. Fra den lille øya Skrova i Lofoten undersøkes havet gjennom historie, fortellinger, vitenskap, poesi og mytologi. Hav er opphav, og rommer de utroligste livsformer. For forfatteren blir havet en rik kilde til forundring, nye innsikter og salte eventyr.

***

Gratulerer så mye til forfatterne!

For første gang råder likestillingen på kortlisten; både i 2013 og 2014 var det kun én mannlig mot fem kvinnelige forfattere. Sjangrene i Åpen klasse er i år ungdomsroman, kortprosa og sakprosa.

MEN: Kortlisten er ikke komplett ennå. Årets nyhet er Jokeren, den sjuende boken på kortlisten. De seks bøkene på langlisten som ikke fikk nok poeng til å komme med på kortlisten, får en ny sjanse denne uken. Alle bokbloggere med stemmerett kan delta i denne runden (eller la være), og stemme på sine Joker-favoritter fra og med nå, til midnatt søndag kveld. Hvem som blir Jokeren, og årets komplette kortliste, offentliggjøres mandag 1. februar kl 12.

De seks bøkene som har mulighet til å bli årets Joker er Linn Ullmann De urolige, Synnøve Macody Lund Personar du kanskje kjenner, Morten Øen Tellemarck, Eirin Gundersen Du er menneske nå, Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato Astrid Lindgren og Siri Pettersen Evna. Jokeren vil ikke få sin egen samlesingsmåned, men vil ellers ha like muligheter til å vinne prisen i september.

Les mer om hvordan stemmegivningen foregår på Bokbloggerprisens hjemmeside.

Samlesingen starter 1. februar. Tusen takk til Moshonista, Så rart og Artemisias verden som i år stiller opp som komiteens flinke hjelpere. Her er samlesingsplanen:

For min egen del er jeg veldig fornøyd med at førsteplassene mine i begge kategorier er med på kortlisten, og at jeg allerede har lest halvparten av bøkene (Vatne, Sævareid og Sortland). Jeg har ennå ikke bestemt meg for hvilke bøker jeg skal nominere til Jokeren, men de tre jeg har lest (Lund, Gundersen og Bjorvand/Aisato) fortjener alle en plass på kortlisten.

Jeg oppfordrer alle bokbloggere til å bruke stemmeretten sin på Jokeren, og gleder meg stort til et halvt år med samlesing. Det er nå moroa begynner.

Bokbloggerprisen 2015 – langlisten

I september deles Bokbloggerprisen ut for tredje gang, og denne gangen til norske bøker utgitt i 2015. Da fristen for å nominere bøker gikk ut ved midnatt forrige torsdag, hadde 52 bokbloggere nominert til sammen 73 bøker til Årets roman og hele 88 bøker i Åpen klasse. Det er ny rekord i begge kategorier, og det var tilsvarende jevnt mellom bøkene – mye jevnere enn før.

Her er de tolv bøkene som fikk flest poeng.

Årets roman

De urolige

Linn Ullmann De urolige (Oktober)

Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står. Første gang hun kom til Hammars, var hun knapt ett år gammel og visste ingenting om den store og omveltende kjærligheten som hadde brakt henne dit. Egentlig var det tre kjærligheter.

Far og datter sitter med en båndopptager mellom seg. Planen var at de skulle dokumentere aldringen, i en bok de to skulle lage sammen. Men da de endelig er i gang, har alderdommen tatt tak i ham på en måte som gjør samtalene uforutsigbare og sprukne.

De urolige er en leken, utforskende og sjangeroverskridende roman om et barn som ikke kan vente med å bli voksen, og foreldre som helst vil være barn, om minner og glemsel og de mange historiene som utgjør et liv.

Personar du kanskje kjenner

Synnøve Macody Lund Personar du kanskje kjenner (Samlaget)

Synnøve skriv på ein roman om faren, men klarer ikkje å halde fram når ho må reise heim for å halde han med selskap i jula. Ho saknar den han var før han blei ramma av hjernebløding; den suverene faren, levemannen, kompisen, han ho kunne snakke med om alt. I staden byrjar ho på historia om tre ulike kvinner, tre liv som etter kvart flettar seg saman.

Studina Mari forelskar seg i rettleiaren sin, men mister seg sjølv på vegen, skodespelerinna Live vil gå frå kjærasten sin, men følgjer i staden etter henne, åleinemora Anna prøver å finne fotfeste etter eit samlivsbrot. Karakterane er svermande, påverkelege, søkande; personar du kanskje kjenner. Macody Lund skriv innsiktsfull om korleis vi speglar og skaper oss sjølve i møtet med andre. Treffande viser ho fram maktspelet menneska kan gå seg vill i.

vatne. slik skal vi velge va re ofre. omsl

Bjørn Vatne Slik skal vi velge våre ofre (Gyldendal)

Kjetil og Aina drømmer om å gjøre en forskjell. De skal legge den forflatede, norske kulturen bak seg, flytte til det økologiske sambruket i USA, være med på starten av en ny samfunnsorden. De skal bare bruke et år på å spare opp penger først. Så kommer Ingrid, barnet. Og Aina dør under fødselen.
Fire år senere er Kjetil alenepappa og reklamemann i Ålesund. Han skriver brosjyrer om ullundertøy. Driver kundepleie. Lager fine videoer av barnehagens luciatog. Men det finnes også en annen Kjetil: Han som skriver den anonyme bloggen Oppløsningsrepetisjonene, der han kan utforske det mørke, aggressive og forbudte.

Slik skal vi velge våre ofre er en roman om å holde ut og holde kjeft, men å rase når ingen ser det. Om grensene mellom ytring og handling i en verden av treningsblogger og interiørtips. Men kanskje mest av alt en roman om en far og en jente på fire.

Tellemarck

Morten Øen Tellemarck (Oktober)

Skandalefotografen Frank og den svartsynte poeten Øen har vernissage på kunstgalleriet i Nissedal. Alle i bygda møter opp, unntatt Jarnvold-klanen, som styrer det meste i området. For noe annet er i emning ute i den kalde vinternatta. Da Frank og Øen hører skuddsalver, bestemmer de seg for å flykte.

De to mennene og tispa Blondi befinner seg plutselig midt i et forrykende actiondrama på vidda. Alt kan skje – og gjør det. I dette utemmede landskapet satt Kjell Hallbing på en bortgjemt hytte og skrev om Morgan Kane, her hadde Quislingfamilien en gang sitt mektige slektssete. Nå herjer væpnede menn på snøscooter, og blodet flyter. Frank vil ikke at kampen skal ende, mens forfatter Øen ønsker en slutt på fortellingen. Tellemarck er en satirisk western, en apokalyptisk sci-fi og en villmarksroman for bokelskere, Morgan Kane-fans, turgåere og telemarkinger.

VisBildeServlet

Maja Lunde Bienes historie (Aschehoug)

William er en melankolsk biolog og frøhandler i England i 1852. Han setter seg fore å bygge en helt ny type bikube som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse. George er birøkter i USA i 2007 og kjemper i motbakke, men han håper sønnen kan bli gårdens redning. Tao arbeider med håndpollinering i et fremtidig Kina hvor biene har forsvunnet. Hun ønsker mer enn noe annet at sønnen skal få en utdannelse og et bedre liv enn henne selv.

Bienes historie skildrer menneskenes første spede forsøk på å holde bier, via dagens industrielle landbruk og til en fremtid hvor biene er døde. I bunnen ligger tre sterke historier om relasjoner mellom foreldre og barn, og om menneskenes sårbarhet.

Vingebelastning

Helga Flatland Vingebelastning (Aschehoug)

Andreas på 30 år er tilsynelatende en representant for de unge og vellykkede i Oslo anno 2014. Han tilhører en generasjon som er blitt fortalt at de kan bli akkurat hva de vil, velge hva de vil, og gjøre hva de vil. Andreas har også fått alt han forestilte seg at han skulle få – han har egen leilighet, jobber i et anerkjent kommunikasjonsbyrå og er samboer med Hanna som jobber i NRK. Noe er likevel feil, han er ikke så lykkelig som han burde vært. Når Andreas blir utsatt for en ulykke og mer eller mindre tilfeldig fanges opp av det psykiatriske helsevesenet, får han raskt en lettere psykisk diagnose. Han blir sykemeldt og han omfavner den nye livsstilen som en mulighet. Samtidig blir alle hans mellommenneskelige relasjoner satt på prøve idet han går inn for å finne «svarene». Helga Flatlands nye roman handler om dessertgenerasjonen – generasjon meg – og tar samtiden på kornet med sine lykkeforventninger og krav om selvrealisering. Og det er fortelleren Andreas som i sin sjelenød er generasjonens stemme.

***

Åpen klasse

Du er menneske nå

Eirin Gundersen Du er menneske nå (Gyldendal)

Du er menneske nå er en diktsamling om tapet av en far, om sorgen og stillheten og oppløsningen som følger etter dødsfallet. Diktene handler om å finne et annet menneske og klamre seg fast, om å prøve å lete etter mening og sammenhenger, om å komme seg ut av ensomheten. Om å forsøke å se andre enn seg selv.

Og de handler om dagene som ufortrødent fortsetter, om jeg-personens lengsel etter kontinuitet og livsfylde. Lengselen fører ut i en poetisk undersøkelse av liv på ulike steder i verden, i avkroker, utkanter, i groper under havet. Diktene jakter på en slags rød tråd – fra urtid til nåtid til fremtid. På en vei ut av sorgen, så man klarere kan se verden. Og se seg selv i verden.

Astrid Lindgren

Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato Astrid Lindgren (Cappelen Damm)

En gjennomillustrert biografi som på en inspirerende måte gir barn kunnskap om personen, forfatteren, redaktøren og det engasjerte samfunnsmennesket og medmennesket Astrid Lindgren. Gjennom fortellinger, sitater, faktaopplysninger og magiske illustrasjoner blir vi kjent med en av verdens aller største barnebokforfattere.

slipp hold

Heidi Sævareid Slipp hold (Mangschou)

«Du er så pysete», hvisker han og klemmer hånden min. Jeg rister på hodet for meg selv, det er ikke sant. Det er mange ting jeg ville prøvd som han aldri ville gjort.

Mari og Torger har vært sammen lenge. Hun vet ennå ikke helt hvor hun har ham. Han er litt for opptatt av å vite hvor han har henne. Hvordan kan Mari komme tilbake til den hun var før? Hvor langt kan hun gå for å sprenge nye grenser? Og går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg?

Fotturar i Norge

Gaute M. Sortland Fotturar i Norge (Samlaget)

Gaute M. Sortlands nye kortprosasamling kretsar om kvardagen i alle fasettar, frå små, daglegdagse glimt til meir dramatiske hendingar av livsendrande karakter. Det handlar om einsemd og kjærleik, og familie, barn og om nye møte. Tekstane spenner frå små dikt via lengre anekdotar og forteljingar og til kartlegging av heile livsløp. Felles for alle tekstane er den gjenkjennelege vekslinga mellom melankoli og humor som pregar forfattarskapen hans.

Fotturar i Norge er sniglegift og draumar, beatlitteratur og avbestilte feriar. Fotturar i Norge er sjølve livet, på godt og vondt, full av humor, melankoli, trass og pågangsmot.

Havboka

Morten Strøksnes Havboka (Oktober)

Havboka eller kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider.

To menn i en liten båt. Et monster i havdypet under dem. Det er utgangspunktet for Havboka. Fra den lille øya Skrova i Lofoten undersøkes havet gjennom historie, fortellinger, vitenskap, poesi og mytologi. Hav er opphav, og rommer de utroligste livsformer. For forfatteren blir havet en rik kilde til forundring, nye innsikter og salte eventyr.

Evna

Siri Pettersen Evna (Gyldendal)

Etter å ha forlatt vår verden gjennom portene, havner Hirka i Dreysil, i de blindes verden. En verden hvor hun bare regnes som en utilstrekkelig halvblodsart. Men Hirka er også beviset på Graals virilitet, og skal lede de blindes invasjon av Ymslanda, hennes hjemland.

Hun står nå overfor sitt livs vanskeligste valg. Hvem er hennes folk? Er det de blinde, eller ætlingene? Hvem skal få hennes lojalitet? Og hva veier tyngst: Blodsbånd, eller båndet til dem hun vokste opp med?
For å kunne redde verden må Hirka bli alt hun har hatet og foraktet. En strateg. En kriger. En som kalkulerer med liv.

***

Gratulerer så mye til alle nominerte forfattere!

Hele tre av forfatterne var faktisk med på langlisten i 2013: Lisa Aisato, Siri Pettersen og Helga Flatland. Også i år er det god spredning mellom sjangrene i Åpen klasse, med sakprosa, kortprosa, en barnebok, en diktsamling og to ungdomsromaner. Vi har kommet et bittelite skritt nærmere likestilling mellom kjønnene, med fire menn og åtte kvinner – det er én mann mer enn i fjor. Bjørn Vatne, Synnøve Macody Lund og Eirin Gundersen er debutanter, og Maja Lunde er romandebutant.

Poengmessig har grensen for å komme med på årets langliste vært relativt lik i de to kategoriene: Sjetteplassen i Årets roman hadde 38 poeng, mens sjetteplassen i Åpen klasse hadde 37 poeng. Det var grei margin ned til de to sjuendeplassene, som fikk henholdsvis 35 og 30 poeng.

Men så, over til årets mest spennende nyhet – Jokeren!

Når kortlisten publiseres mandag 25. januar kl 12, vil den bestå av de seks bøkene som fikk flest poeng i nominasjonsrunden. Men i tillegg vil én av bøkene fra langlisten som ikke nådde opp til kortlisten i nominasjonsrunden, få en ny sjanse. Årets kortliste skal med andre ord bestå av til sammen sju bøker.

Mellom 25. januar kl 12:00 og 31. januar kl 23.59 kan alle bokbloggere som nominerte bøker i første runde, stemme på sin(e) favoritt(er) fra langlisten til å gå videre i konkurransen. Man velger selv om man vil stemme i denne runden eller la være. I den endelige avstemningen i august stiller Jokeren likt med de andre bøkene på kortlisten, men boken vil ikke få sin egen samlesingsmåned. Siden dette er en ekstrarunde der bloggere gis en mulighet til å kjempe for sine favoritter, er det et krav om at man må ha lest bøkene man stemmer på. De av dere som ikke allerede har lest hele langlisten, har nå 20 dager på dere til å lese det dere ønsker før fristen går ut.

Mer informasjon om Bokbloggerprisen finner dere på nettsiden vår. Vi har også laget en side for Bokbloggerprisen på Wikipedia, som vil oppdateres fortløpende. Dere kan følge siden vår på Facebook her, og på Twitter her. Dere kan bruke taggene #bokbloggerprisen eller #bokbloggerprisen2015.

Hva er de første reaksjonene deres på langlisten?

Hvilke bøker har dere lest allerede, og hvilke skal leses de neste ukene?

Samleinnlegg: Bokbloggerprisen (special edition)

Atter en kongeI vår har jeg visst slått min gamle personlige rekord i latskapsblogging. Jeg har verken «mistet gnisten» eller hatt behov for å «lade batteriene», noe man sikkert er opptatt av hvis man er solariumsbrun hele året og skriver om det 24-7 på rosa fjolleblogg. På fjollete bokblogg i streit pastellblått vet man jo at livet uansett er et ubarmhjertig slit, hvor man tvangsleser seg gjennom den ene helt greie boken etter den andre, mens ulestbunkene stadig vokser. Det er et evig Sisyfos-arbeid med utakk som verdens lønn. Livsgnist og overskudd gjør så liten forskjell fra eller til.

Siden avstemningen til Bokbloggerprisen starter om få uker – og bokhøsten rett etterpå – er det vel bare å piske seg selv opp på den litterære kjepphesten igjen og skrive noen tusen ord. Samleinnlegg er fremtiden! Men aller først, en liten oppdatering på hva jeg har gjort når jeg ikke har blogget om bøker. Siden sist har jeg –

– nesten sluttet å kjøpe bøker. Den trofaste leser vet at dette umulig kan stemme, og finner raskt de kinkige punktene i mitt bloggarkiv som dokumenterer det. Men det er helt sant. Nedturen startet i februar, forverret seg i mars, og i hele april kjøpte jeg ikke én eneste bok. Faktisk. For første gang siden jeg begynte å blogge for fem år siden. (Og nei, jeg jukset ikke med å snike femogtjue anmeldereksemplarer inn bakdøra.) Ikke var det vanskelig heller. Jeg var så imponert over meg selv og min egen selvdisiplin, at jeg overveide å bli et sånt menneske som står opp halv seks hver morgen for å løpe en liten mil før havregrøt og siste nytt fra børsen. Men så leste jeg denne saken. Jeg hadde visst undervurdert min egen betydning for norsk forlagsøkonomi. Nå kan jeg berolige alle aksjonærer om at jeg er tilbake i sedvanlig kjøpemodus.

– i et svakt øyeblikk vurdert å kjøpe Fifty Shades of Grey. Det er også helt sant. Første bok, i alle fall. Det var i slutten av mai, jeg hadde fylt 35 år, var halvveis til 70 og maksimal forventet levealder, og hadde fått et gavekort hos ARK som en slags kompensasjon for det. I bokhandelen skjønte jeg at jeg til tross for midlertidig kjøpestopp hadde de fleste bøkene allerede, bortsett fra Fifty Shades. Jeg stod der med boken i hånden, men kom til meg selv før noen kom til skade. Jeg ble så skremt at jeg flyktet til den andre siden av bokhyllen, hvor jeg fem minutter senere vurderte å kjøpe trilogien til Jon Fosse. Herregud, liksom. Enda mer skremt flyktet jeg ut av bokhandelen og løp rett hjem. Jeg har altså en symboltung litterær midtlivskrise på gang. Det er bare å beklage at symbolene er så overtydelige og platte.

– lest nesten hele femte bok av Ringenes herre! (((fanfare))) Tretten år etter at jeg startet på første bok, tør jeg for første gang å tro at det går an å fullføre trilogien i et av denne jordens tideverv, og at en sølvskimrende dag en gang vil gry over Gondors fruktbare sletter og kaste sin glans på Minas Tirith mens en frisk vind blåser fra vest over Mindolluin – etter at Frodo en-de-lig har ødelagt den forbannede ringen og fått det overstått. Fortelleren er etter åtte hundre drøye siders trasking, grubling, værmelding og blablabla nå i ferd med å snegle seg videre fra slagmarken i Gondor til Mordor, meter for meter, og ifølge kartet skal dette være en lovende utvikling. Forutsatt at absolutt alle steiner, trær og elver ligger akkurat der de skal, at ingen høviske språk eller skikker dør ut på veien, og at den autistisk korrekte stamtavleforskningen ikke krever en plutselig retrett til Rohan. Hjertet mitt svulmer av håp. Men jeg kan allerede slå fast at Silmarillion, den leser jeg aldri. Da blir det heller Fifty Shades eller Jon Fosse.

Sånn. Hvis du vil ha mer detaljert rapportering om hva jeg har lest/gjort i vår/sommer, får du presisere ønsker i kommentarfeltet. Men jeg advarer om at jeg brenner inne med noen heslig detaljerte anekdoter om døde og halvdøde dyr som har vært innom leiligheten min i det siste, og de fortelles først.

Over til Bokbloggerprisen: Jeg teller ned til avstemningen starter midnatt 1. august, og er meget spent. Jeg tipper at valgets kvaler blir ekstra kvalfulle i år, og ikke bare for meg. Årets kandidater er gode. I skrivende stund har jeg lest fire av seks nominerte bøker, og rekker de to siste med romslige nok marginer til å være den første bokbloggeren som slenger inn stemmene kl 00.01. I fjor leste jeg på spreng rett før avstemningen. I år har jeg lært at man for sikkerhets skyld må regne med treig progresjon på grunn av seige bøker, og er for lengst ferdig med romanene.

unnskyldJeg trenger ikke engang å lyve på meg et sjeldent anfall av diplomati for å si at jeg vil sove godt uansett hvem som vinner Årets roman. Jeg hadde noen innvendinger til Ida Hegazi Høyers Unnskyld da jeg skrev om den i april, men for å sette ting i perspektiv, var boken definitivt bedre enn to av fjorårets nominerte til Årets roman, Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk og Roy Jacobsens De usynlige. Enda et argument for å gå forbi de store stablene med forhåndsannonserte bestselgere i bokhandelen og heller velge noe annet.

Aina Bassos Finne ly handler om den unge romjenta Hanna, som flykter fra tukthuset i Christiania på midten av 1800-tallet og tar tjeneste hos en bonde med to sønner midt i tjukkeste skauen. Hun er ufri der også, om enn på den respektable og trauste måten. Men som et dyr i bur lengter hun etter naturen, å kunne bevege seg fritt både fysisk og mentalt, reise dit hun vil. I stedet havner hun mellom de to brødrene, og lever i frykt for å bli avslørt. Romanen er lavmælt og poetisk, og uventet fengende til å være så anslagsvis stillferdig. Karakterene trådte gradvis frem for meg gjennom et sanselig språk og subtilt kinkige relasjoner, både privat og politisk, mens den illevarslende stemningen lå som et tjukt lokk over handlingen fra starten av.

Aina BassoBasso balanserer litterære hensyn til språk og den gode historien, en kyndig historisk skildring av Romanifolket i Norge på 1800-tallet, og et indirekte og humant innspill til den aktuelle og (som regel) inhumane diskusjonen om Romanifolket i Norge i dag. Dessuten var slutten like herlig dramatisk overraskende som i fjorårets vinnerroman, Fugletribunalet av Agnes Ravatn. Så jeg tenker konspirasjonsteoretisk at det finnes en hemmelig Samlaget-oppskrift på romaner som bokbloggere er særlig mottakelige for: Underspill, underspill, underspill – ACTION!!! Katastrofe.

Marit Kaldhols det skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź er min selvsagte favoritt til Årets roman. Selvsagt fordi jeg har et like sterkt bånd til Kaldhol som det andre har til Dostojevskij, Hamsun eller Bjørneboe. Skjellsettende leseropplevelser i de formative år, sporene kan umulig viskes ut. For meg startet det tidlig, med barneboken Farvel, Rune i 1986. Med den boken klarte Kaldhol å etablere i en seks år gammel kropp, med en langt over gjennomsnittlig følsom sjel, at det som var trøblete og vondt og vanskelig også var en del av livet, at det var greit, og til og med kunne være fint på en litt mystisk måte. Farvel, Rune var den første boken jeg maste meg til å få, og jeg utfordret meg selv til å lese hele boken uten å gråte. Tredve år senere har jeg fremdeles ikke klart det. Tredve år senere trykker Kaldhol på samme knappene.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omsldet skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź handler om et år i unge Jennys liv. Hun har mistet moren i en ulykke, og bor alene i huset med den nesten blinde bestefaren Olvar rett over tunet. Storesøsteren Sol er rusmisbruker, og romanen åpner med at Jenny setter seg inn i bilen for å lete etter henne. Deprimerende sosialrealistisk? På ingen måte. Samtlige kapitler i boken bør leses to ganger: Første gang for plott og sammenhengen i historien. Andre gang for å dvele ved det vakre språket, og underteksten bak metaforene som røper hvordan Jenny egentlig har det, alt det hun selv ikke formulerer.

Det er nærliggende å si at Kaldhol skriver om død, tap og sorg, og at det er derfor det gjør inntrykk å lese. Men egentlig handler det mer om livet og kjærligheten. Mennesker tåler mye djevelskap og motstand uten å knekke. Det vi ikke tåler så godt, er å miste det fineste i livet, og de vi ikke kan leve uten. Det er det Kaldhol skriver så innsiktsfullt, gripende og poetisk om. Samtidig gjør hun det en av karakterene i ungdomsromanen hennes søkeord: ayotzintli ønsker å oppnå med kunsten sin:

«Jag vil öppna rum i människan – stora tomma rum – så att dom själva ser och känner denna plötsliga längtan att fylla dom.»

Måtte langt flere lesere oppdage Marit Kaldhols bøker. I beste fall åpner hun store tomme rom i deg som du lengter etter å fylle. I verste fall har du bare lest en god roman. Hvis Marit Kaldhol hadde vært en karakter i Ringenes herre, ville hun ha vært Gandalv.

Trivia på blogg: Ifølge min polske kollega Anna uttales Łódź ikke som låts, men vodsj, der o-lyden lener seg mot norsk u-lyd og sj-lyden likner litt på lyden du får når du knipser med fingrene. Så vet du det.

de som ikke finnesI Åpen klasse har jeg fremdeles en jobb å gjøre. Simon Strangers ungdomsroman De som ikke finnes ble lest og forsøksvis fordøyd i påsken, omtrent tre uker før nettavisene eksploderte med rapporter om alle som drukner i Middelhavet hvert år, på vei til Europa i håp om et bedre liv. De som ikke finnes er tredje bok i en trilogi for ungdom, og handler om papirløse asylsøkere. Barsakh er en form for skjærsild i islam, der de døde venter på dommedag. På en måte er Samuel død allerede og lever i Barsakh; papirløs, hjemløs, verdiløs, uønsket overalt, på evig flukt.

Andreboka i trilogien, Verdensredderne, passer nok bedre for ungdom enn voksne. Men både De som ikke finnes og førsteboken Barsakh bør leses av ungdommer i alle aldre som fremdeles har klart å forsvare hjerte og samvittighet mot retorisk iskalde tankerekker om hvorfor fortvilte menneskers verdi handler om statsbudsjett og logistikk i et land så absurd rikt på ressurser og plass.

Samuel fra Ghana er 21 år og ofrer alt for å komme seg til Norge. Bak seg har han et liv uten muligheter, med fattigdom, voldtekt, drap, prostitusjon, dop, sult, utnytting, kriminalitet og enda mer fattigdom. Foran seg har han en lapp med adressen til Emilie i Bærum, jenta som reddet livet hans tre år tidligere på Gran Canaria (i Barsakh). Nå har han et halvhjertet håp om at hun kan redde ham enda en gang, og oppsøker hjemmet hennes i Bærum.

Romanen veksler mellom perspektivene til Samuel og Emilie, og det er sårt å lese hvor stor avstanden er mellom dem i De som ikke finnes sammenliknet med Barsakh. Håpet renner ut. Emilie blir skremt av forandringen Samuel har gjennomgått siden sist, og er redd ham. Samuel har opplevd så mye forferdelig, men klarer ikke å nå fram til Emilie eller formidle hva som har skjedd. Emilie står ved terskelen til voksenlivet med alle muligheter et menneske kan ønske seg. Samuels erfaring er annerledes: «Det har vært altfor vondt å leve altfor lenge.»

Språklig sett er bøkene langt enklere enn (det jeg har lest av) Strangers voksenromaner, men på grunn av tematikken gjør ikke det så mye. Her er det ingenting som trekker oppmerksomheten vekk fra innholdet, og flere steder føles det som å skli nedover i et mørkt hull uten noen flotte formuleringer jeg kan klamre meg fast til på vei nedover.

Trilogien er moralsk, uten å være moraliserende. I De som ikke finnes banker Samuel fra Ghana på soveromsvinduet til Emilie i Bærum en morgen og ber henne om hjelp. Det burde ha vært et passende bilde på Norges forhold til mennesker fra den tredje verden. Noe av det siste Samuel sier til Emilie er likevel: «Det er bare ikke plass til meg i denne verden.» Men hvor skulle han ellers være, om ikke rett utenfor vinduene der vi – med Arnulf Øverlands ord – tåler verdens urett så inderlig vel?

VinternovellerJeg ville ha utropt De som ikke finnes til min soleklare favoritt, hvis det ikke var for at jeg nå har lest Ingvild H. Rishøis novellesamlinger La stå og Historien om Fru Berg, klar for å lese den nominerte Vinternoveller. Jeg tenker at oddsene er ganske dårlige for at Rishøi mellom andre og tredje bok har skrevet seg ned fra en brukbart stormfull litterær høyde, til et lite konkurransedyktig svadanivå. Topp tre noveller så langt? «Jentene mine», «Historien om Fru Berg» og «Det regner inn». Den klumpen i magen gjorde vondt, gitt.

Men gjennom Rishøis noveller har jeg endelig klart å definere hva det er jeg savner når jeg leser norsk samtidslitteratur og sier at jeg savner noe: Klassebevissthet. Det er det jeg savner. Rishøis noveller har klassebevissthet i et monn som nesten fyller hele den samtidslitterære kvoten for 2010-2020. Men det burde ikke være et hvileskjær for noen forfatter. Husk: Du må ikke sove!

Livet ser litt annerledes ut når man ikke kan lese eller har penger nok til å kjøpe en bussbillett (jeg har sniklest første side i Vinternoveller), enn når en forfatter for eksempel skriver om livet til en som sitter der ved skrivebordet og ikke klarer å formulere hvor vanskelig det er ikke å kunne formulere det som burde kunne formuleres for å skape en sammenheng i noe. Gjerne på grunn av en barndom som var i overkant anti-Disney både tematisk og strukturelt. Som er det jeg, til tross for iherdig og variert norsklesing de siste par årene, fremdeles har en overbevisende følelse om at alle norske forfattere skriver om hele tiden. Bortsett fra Rishøi. Og de andre nominerte. Ser det ut til at jeg har dokumentert ganske solid lenger opp.

Jeg har skrevet et utkast om Rishøis noveller som sannsynligvis aldri blir publisert, hvor jeg åpner prangende og pompøst med et lærd sitat av Hemingway, og i løpet av andre avsnitt oppdager at jeg liker Rishøis noveller langt bedre enn Hemingways. Men så er Hemingway da også den eneste Døde Hvite Mann hvis forfatterskap jeg setter enda mindre pris på enn skriveriene til han nordlendingen som donerte Nobelprisen sin til Dr. Goebbels. Så her kan alt fremdeles skje.

ida jacksonApropos Dr. Goebbels og hans publiseringsdyktige norske nazitilhengere: Om siste nominerte bok ut, Ida Jacksons dokumentar Morfar, Hitler og jeg, kan jeg foreløpig bare si at den handler om Jacksons tilfeldige oppdagelse av at bestefaren hennes var SS-mann og redaktør for den nasjonalsosialistiske avisen Germaneren. Det var også den boken jeg endte opp med å kjøpe i stedet for Fifty Shades og Jon Fosse da den litterære midtlivskrisen min hadde stabilisert seg. Ikke minst var/er boken ifølge omslaget på pocketutgaven nominert til Kritikerprisen, Bokbloggerprisen og Brageprisen. I den rekkefølgen.

Da må den vel være bra? Eller?

Bokbloggerprisen og greier, midt i fleisen på leseren – i samme åndedrag som både Hitler og morfar. Hjertet mitt svulmer av stolthet. Og det aner meg ut fra baksideteksten at jeg kan få bruk for en av anekdotene mine om døde dyr, hvis jeg anmelder boken og ingen har spurt i kommentarfeltet først.

Siste punkt på dagens timeplan er bokhøsten, som starter snart snart. Jeg liker bokhøsten. Det er den eneste tiden på året jeg tror at jeg vil rekke å lese alt jeg har lyst til, og den tiden på året jeg leser aller minst. Hvis det er lykkerus du ønsker deg her i livet, er selvinnsikt det første du bør kvitte deg med. Målet i år er som i fjor å finne noen dugelige kandidater til Bokbloggerprisen, og helst noen forfattere som ikke er så kjent fra før. Men det viktigste er selvsagt at de skriver bra ting. Så det går i norsk årgang 2015, alle sjangre, selvpubliserte skriverier ikke medregnet.

Første store skjær i bokhøstsjøen er lokalisert utenfor Helgelandskysten et sted. Fem personer har allerede kontaktet meg uavhengig av hverandre for å spørre om jeg vet at Roy Jacobsen nå kommer med en oppfølger til De usynlige. Sist ute var min mor, som ringte fra Helgelandskysten et sted for å si at hun gleder seg til å lese både boken og min påfølgende slakt. Hun betaler full pris for den boken, så det må hun ha lov til.

Men så blir jeg litt oppgitt, for jeg sa jo at De usynlige 2 ville utgis bokhøsten 2015 så tidlig som 17. august i fjor! (I mitt svar til kommentar 7, siste linje) Hvis folk hadde lest bloggen min OG alt som skrives i de sykt lange og kaotisk (u)strukturerte kommentarfeltene, ville alle ha lest det her først! (Jeg foregriper en fornuftig innvending, og det er at de som både elsket De usynlige OG leste hele det lange kommentarfeltet – hvor alle andre som heller ikke likte boken uimotsagt avla rapport i tur og orden– sannsynligvis fortsatt sliter med en brysom PTSD.)

Forlaget bruker adjektiver som «dramatisk», «intens» og «handlingsmettet» for å beskrive Hvitt hav, som altså er en kjærlighetshistorie fra andre verdenskrig. Aha, ser man det. Siden De usynlige var selve motpolen til alt som er dramatisk, intenst og handlingsmettet, tyder dette på at også Moshonista hadde rett, da hun i januar 2014 antok at de viktigste delene av De usynlige ikke kom med i den endelige versjonen:

«Alas – man kan gjerne ha som mål å beskrive mennesker i en spesiell tid, i et spesielt landskap – men det må jo være en historie i midten – noe å bygge rundt. Det undrer meg om ikke Jacobsen glemte de kapitlene på hytta – gadd ikke reise tilbake, og skitta au au, ingen merker noe likevel. Could it be?»

It could be.

Jeg er delt, og har fremdeles ikke bestemt meg for om De usynlige 2 skal leses eller ikke. På den ene siden har jeg sverget aldri å lese Jacobsen igjen, noe alle Jacobsen-fans (og kanskje også Roy Jacobsen selv, for alt jeg vet) ville ha satt stor pris på, minus min mor. Men på den andre siden finnes det et optimistisk lite barn i mitt indre, som plent nekter å tro at det går an å skrive kjedelige romaner om andre verdenskrig. Overbevisningen krever selektiv hukommelse og mye velvilje, og jeg har rikelige mengder av begge deler.

Men faen heller, altså. Ikke før har Frodo tråkket seg gjennom ni hundre tettskrevne sider for å kaste ringen i gryta, så må man trå til og lese De usynlige – the lost chapters? Nei, det må man ikke. I stedet kan man lytte til de advarslene man får, og i seks måneder advarte Moshonista meg mot De usynlige: «Ikke les den, du må ikke lese den, ikke gjør det, ikke les, ikke — [jeg leser likevel] — jammen, det var jo det jeg SA!» Denne gangen lytter jeg. Kysten er klar for all den hemningsløse beundringen kritikere, bloggere og lesere klarer å mobilisere for Hvitt hav. I alle fall inntil videre. Jeg skal lese noe annet, hva som helst egentlig, så lenge det ikke er selvpublisert. Alle tips mottas med takk!

Om bøkenes opprinnelse: Tolkien var hovedbok i Den Norske Bokklubben, Høyer fikk jeg fra Tiden, Basso og Kaldhol fra Samlaget, Strangers trilogi fra Cappelen Damm, Rishøis samlede noveller fikk jeg i julegave fra mamma og Jackson via bursdagsgavekort fra Mario. Bokhyllene mine har aldri vært tjukkere, og jeg har aldri vært gladere. Tusen takk!

Tilbake til Urd

untitledSamlesningen av de shortlistede bøkene til Bokbloggerprisen 2013 er kommet halvveis, og hittil har vi lest Lisa Aisatos Fugl, Agnes Ravatns Fugletribunalet og Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk. I mai er det Ruth Lillegravens tur, og jeg har ansvar for samlesningen av Urd. Det første jeg bruker ansvaret til, er å si at du må lese denne nydelige diktsamlingen. Ja, det er en ordre. Nei, du kommer ikke til å angre.

Jeg skrev om Urd i fjor høst. Etter det har Lillegraven vunnet Brageprisen for samlingen, og nå kan hun altså vinne Bokbloggerprisen også. Jeg synes det er veldig spennende at en diktsamling kan slå an hos to så vidt forskjellige grupper lesere. Vinneren av Brageprisen velges ut av en jury bestående av ymse fagpersoner og deles ut til bøker som holder høy litterær kvalitet. Bokbloggerprisen skal deles ut av en mangfoldig gruppe lesere til de bøkene vi liker best. Kriteriene for hva vi liker best, er nok like forskjellige som bokbloggerne med stemmerett. Men Urd kan leses av alle, uansett om man vanligvis leser dikt eller ikke. Her har jeg Lom folkebibliotek på min side:

Denne boka løyste ein flaum av tårer då eg las henne første gongen, og jo fleire gongar ein spinn seg inn i denne veven jo meir glede får ein av den eksepsjonelt gode skrivekunsten Lillegraven her presterer. Ei diktsamling som med stort utbyte kan lesast også av dei som til vanleg ikkje les poesi.

Boken er utgitt av Tiden, og de beskriver den sånn:

Urd handlar om Seselja og Cecilie, to kvinner i kvar sin ende av det tjuande hundreåret. Boka fortel også historia om det vesle huset på garden i vest som knyter dei to skjebnane saman, om tida som renn gjennom landskapet og menneska, om barn som blir fødde og døden som vitjar.

I fjor skrev jeg dette om det jeg mente var samlingens sterkeste del:

Soga om Seselja beskriver et liv som startet i stille kvinnelig beskjedenhet, og deretter imploderte. Blandet med sårheten og savnet som ligger uforløst under Seseljas historie, finner man en skapende og fantasifull kvinne. Antydningen til skjult sensualitet når hun en stille sommerkveld skal snike seg ned til sjøen for å bade naken. Dagdrømmene om en glamorøs og helt annerledes verden i Amerika hun har lest om i Urd. Bilder av vakre kvinner hun klipper ut fra magasinene, spikrer opp på låven og kaller søstrene sine. Evnen til å se det vakre i naturen, og fange det inn gjennom symaskinen. Viljen til å delta og leve seg inn i en verden som er mye større enn hennes eget liv, om så bare i fantasien. En skjult og hemmelig verden hun har tilgang til gjennom tankene, når alle andre muligheter til å leve er stengt.

Jeg skal lese Urd på nytt nå, og regner med at samlingen utløser en flom av tårer denne gangen også. Jeg skrev ikke så mye om Cecilie forrige gang, og har funnet frem et dikt hvor hun tenker på Seselja og kjærligheten.

55

eg ser seselja

ho er eit lite barn

kledd i kroppen

til ein olding

ho sit på

huk i lyngen

kjolen hennar

ligg som ei

vifte utover

det grøne

seselja

plukkar bær

og kastar dei

etterpå

for

kjærleik

er noko

som raslar

i graset på

overskya

dagar

Såh. Har dere lest Urd? Eller har dere tenkt å gjøre det nå? Statusrapport kan avlegges i kommentarfeltet. Diktvegrende lesere kan få det dere trenger av oppmuntrende eller formanende ord, alt etter som. Dere som har lest allerede, hva syntes dere om Urd?

Du kan følge med på samlesningen via nettsiden til Bokbloggerprisen. Der skal lenke til alle innlegg som er skrevet av bokbloggere om Urd samles helt frem til den endelige avstemningen starter 1. august. Hvis du allerede har skrevet om Urd, oppfordres du herved til å lenke til innlegget ditt nå, sånn at leserne finner frem til akkurat din mening om boken.

Urd er månedens bok her på bloggen, og det kommer flere innlegg i løpet av mai. God lesning!