Daniel Pell soner en livstidsdom etter å ha drept fire medlemmer av en familie på fem. Yngstejenta Theresa Croyton berget livet fordi hun sov blant dukkene sine da familien ble drept, noe som har gitt henne tilnavnet «Sovedukken». Åtte år etter drapene avhører politietterforsker Kathryn Dance den dømte morderen for et annet drap han skal ha begått. Det viser seg at Pell selv har iscenesatt drapsmistanken, for å få en mulighet til å flykte etter at avhøret er gjennomført. Pussig nok benytter ikke Pell anledningen til å komme seg så langt unna Monterey California som mulig. Han oppholder seg i nærheten til tross for at han er etterlyst over hele vestkysten, og Kathryn Dance frykter at det er fordi han har planer om å ta livet av flere mennesker før han forsvinner for godt.
For å finne ut hvilke planer Daniel Pell har, må Kathryn Dance gå tilbake i tid og avhøre de som tidligere har hatt noe med Pell å gjøre, deriblant tre kvinner som levde sammen med Pell i en slags kult da han begikk drapene mot Croyton-familien. Dance er ekspert på avhørsteknikker og tolking av kroppsspråk; ferdigheter hun får bruk for når hun skal skille løgn fra sannhet i møtet med vitner og mistenkte. Hun får dessuten hjelp av FBI-agenten Winston Kellogg, som har spesialisert seg på kultledere som Daniel Pell. Kellogg og Dance blir fort mer enn bare gode kolleger.
Jeffery Deaver er en krimforfatter som har fått mange fans på grunn av de uventede vendingene plottet i bøkene hans tar. Man kan aldri ta noe for gitt, fordi han er en mester i å leke med leserens forventninger. Spesielt de første bøkene i serien om Rhyme og Sachs er gode eksempler på Deavers overlegne evne til å skrive neglebitende thrillere. Sovedukken er nok et eksempel på denne typen krimroman, men her faller alle de velkjente Deaver-grepene helt gjennom.
Kathryn Dance er en sympatisk karakter som kler hovedrollen godt. Hun er enke med to barn, og har ingen nevneverdige problemer med å kombinere karrieren i politiet med familielivet. Hun er dyktig og respektert, intelligent og snill, uten at hun oppleves som noen urealistisk superkvinne. Til tross for massemorderen på flukt er store deler av romanen bent ut trivelig lesning, hovedsakelig på grunn av den positive tonen Deaver bruker når han skriver om Dance. Høydepunktene i boken er avhørene hun gjennomfører. Dance er nærmest en menneskelig løgndetektor, og Deaver integrerer Dances spesialkunnskap om kinetikk godt i handlingen og bruker den til å skape driv.
Det som trekker ned med boken er at den egentlig aldri blir spennende. Deaver bruker sine velkjente knep, men det er så få overraskelser underveis at man fint rekker å pønske ut hvilken vri handlingen kommer til å ta lenge før det skjer. Når politiet står utenfor døra til Pell og skal til å arrestere ham, trenger man bare å sjekke sidetallet for å vite hvordan det kommer til å gå. Er det mer enn femti sider igjen av boken, vet man at han kommer til å slippe unna. Siden hovedsaken med Deavers bøker er at de skal være fryktelig spennende, føles det fort litt meningsløst å lese boken. Den er helt grei underholdning når man først har kommet i gang, men ikke mer enn det. Sovedukken er veldig langt unna nivået på noen av Deavers beste, for eksempel Knokkelsamleren og Insektgutten. Bok nummer to om Kathryn Dance, Korsene, er nylig utgitt i norsk oversettelse.
Lines bibliotek 