Ti bøker alle andre enn meg har lest

Inspirert av Migrating Coconuts, som igjen var inspirert av en annen bokblogg, har jeg satt opp en liste over ti bøker alle andre enn meg har lest. Det vil si, i de fleste tilfellene ble det forfattere, ikke bøker, siden jeg er ganske sikker på at jeg har lest alle enkeltbøker alle andre har lest med mindre jeg har noe personlig imot forfatteren bak enkeltbøkene. Altså: Enten har jeg lest boken, eller så vil jeg ikke lese boken. Lenge leve selvbedraget.

 

1. Agatha Christie – Ti små negerunger

Jeg har lest over tredve bøker av Agatha Christie, og kan ikke fatte at jeg fortsatt har til gode å lese boken alle regner som hennes beste. Jeg har alltid skyldt på at jeg fikk avslørt hva som er tvisten i plottet allerede som tenåring, og dermed måtte vente med å lese den til jeg hadde glemt avsløringen. Dessverre har jeg klisterhjerne, og husker det fortsatt. Samtidig er det bare tull. Jeg kommer ikke til å vite hvem som har gjort det før sistemann er død, og da er jeg likevel snart ferdig med boken. Så dette er det mest plagsomme punktet på listen.

2. Harry Potter-bøkene    

Alle har lest Harry Potter-bøkene minst to ganger. Jeg har bare lest De vises stein, en bok jeg likte uten å bli frelst. Kanskje var det forventningspresset på forhånd som gjorde det, men jeg har fortsatt ikke følt behovet for å plukke opp andre bok. Det kommer til å skje en dag, men det er mange bøker som frister mye mer.

3. Stieg Larssons Millenium-trilogi 

Jeg hadde også store forventninger til krimbøkene som var alles favoritt en periode. Men da jeg hadde begynt på Menn som hater kvinner trodde jeg lenge at jeg aldri skulle bli ferdig med boken. Den var langtekkelig, uengasjerende og lite spennende. Jeg blir fort lei av krim hvor alt har skjedd i fortiden og ingenting skjer i nåtiden, og dette er noe svenskene har en forkjærlighet for. Da Larsson endelig somlet seg til å komme til saken, hadde jeg pønsket ut langt fiffigere hypoteser enn ham, og jeg ble kjempeskuffet over løsningen. Som hevn har jeg aldri somlet meg til å lese Jenta som lekte med ilden og Luftslottet som sprengtes.

4. Khaled Hosseini – Drageløperen

Jeg har boken, jeg har hørt mye bra om den, men likevel har jeg aldri blitt tilstrekkelig nysgjerrig på den til faktisk å lese den. I motsetning til alle andre.

5. Carl Frode Tiller – Skråninga, Innsirkling og Innsirkling 2        

Jeg har Skråninga og har lest mange lovord om de andre to romanene. Men har jeg lest dem? Nei. Har jeg lyst til å lese dem? Nei. Hvorfor? Aner ikke. Kommer jeg til å gjøre det likevel? Sannsynligvis. Kommer jeg da til å skjønne at alle andre hadde rett og at jeg tok feil? Helt sikkert.

6. Kate Morton

En forfatter jeg har så lite lyst til å lese at jeg kjøpte en av bøkene hennes på salg og endte med å gi den videre i gave uten å tenke meg om. Og jeg har ikke angret. Jeg liker underholdningsromaner veldig godt, og er sånn sett positivt innstilt til konseptet. Men familiehemmeligheter som avsløres og ting som hører fortiden til, synes jeg høres gjespende kjedelig ut. Jeg har nok lest for mye svensk krim, og klarer ikke å tro at graving i fortiden blir noe mer spennende av å flyttes fra en romansjanger til en annen.

7. Cecilia Samartin

En forfatter jeg har enda mindre lyst til å lese enn Kate Morton, dog av helt andre grunner. Med Kate Morton har jeg inntrykk av at bøkene er gode nok, tjener sin hensikt og gleder sitt publikum. Med Cecilia Samartin stinker det reklamepenger, markedsføringsstunts og bedriten litterær kvalitet på lang avstand. Jeg vil gjerne la meg underholde, men ikke manipulere. Cecilia Samartin kan jeg godt leve uten å ha lest noe av, selv om alle andre har gjort det.

8. Haruki Murakami

Jeg har noe ufrivillig kjøpt Trekkoppfuglen og Kafka på stranden fordi de har vært hovedbøker i Bokklubben. Men foreløpig har jeg ikke følt meg kallet. Jeg kommer sannsynligvis til å lese dem likevel, fordi det er kjedelig ikke å kunne diskutere med Murakami-tilbedere når de får stjerner i øynene og salige smil rundt munnen og forteller henført om hvor fantastisk gode bøkene er. Det skal vi nå se på.

9. Ian McEwan

En forfatter jeg neppe ville lagt særlig merke til hvis jeg ikke levde i Blogglandia, for jeg kjenner ingen som har lest noe av ham. Men siden alle på internettet sverger til bøkene hans (i hvert fall noen av dem), skal jeg lese ham likevel. En vakker dag.

10. Agnar Mykle – Sangen om den røde rubin

Denne vet jeg med sikkerhet at alle andre enn meg har lest, i hvert fall alle norske boklesere over 18 år. Boken står på «off the shelf»-listen min for i år, men har kommet helt i skyggen av Knut Hamsuns brede skuldre og store ego. Det får bli prosjekt 2012 istedet. Ellers risikerer jeg kanskje å bli fratatt mitt norske statsborgerskap.

Knausgård skulle hatt en plass på denne listen, hadde det ikke vært for det faktum at det er mange, mange flere enn meg som ikke har lest noe av ham og fortsatt får dagene til å gå på et vis.

Jeg merker forøvrig at jeg blir mutt og fiendtlig avvisende når jeg skriver om bøker alle andre enn meg har lest. Uten tvil en barnslig forsvarsmekanisme fordi jeg vet at alle andre leser mye morsommere bøker enn meg, og at jeg går glipp av alt som er gøy. Hvis det derfor skulle vise seg at heller ikke du har lest alle forfattere/bøker på listen, blir jeg glisende glad. Og spent på om jeg kanskje har lest noen av dine ti svin på skogen.

Uke 38

På søndag hadde vi bloggdato i lesesirkelen 1001 bøker, og denne gangen leste vi Knut Hamsuns Sult. Så langt er Sult den lesesirkelboken jeg har fått et mest blandet inntrykk av, og det virket det som de tre andre deltakerne også hadde. Egentlig likte jeg ikke boken, samtidig var den interessant å lese. En sjeldent blandet leseropplevelse. Etter at jeg hadde lagt ut innlegget mitt på søndag og lå i sengen og skulle sove, begynte jeg å lure på om Hamsun med Sult-helten har fremstilt en psykisk tilstand som i våre dager kunne blitt betegnet som en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. (Jeg vet, jeg tenker på mye rart.) Men alt passer: Humørsvingningene, de intense følelsene, impulsive og ubetenksomme handlinger, sinnet, destruktiviteten, kranglete oppførsel, tomheten, selvstraffingen, vekslingen mellom idealisering og demonisering av andre, og det ustabile selvbildet. Lest i den konteksten er Sult en roman som gir et helt unikt og troverdig innblikk i et psykisk plaget sinn, og boken ble straks mer fascinerende. Bare ikke på den måten Hamsun nok hadde tenkt seg. Det som er ekstra interessant med denne hypotesen, er at det også forklarer min egen veksling mellom sympati og antipati mens jeg leste. Med en ustabil og intens karakter som stadig veksler mellom himmel og helvete, er det ikke så rart at man som leser blir dratt inn i den samme følelsesmessige karusellen. Og som med virkelige mennesker trenger man heller ikke lande i en konklusjon; enkelte sider kan man akseptere og forstå, andre sider er det vanskeligere å svelge. Spennende, Knut, spennende. (Men jeg liker fortsatt ikke boken.)

Neste bok i lesesirkelen handler også om en mann som ikke er helt i harmoni med verden, men jeg tror likevel den befinner seg i en helt annen sfære enn Sult. I Alexandre Dumas’ Greven av Monte Cristo havner hovedpersonen i fengsel på livstid etter å ha blitt uskyldig dømt for forræderi. Etter mange år klarer han å flykte og skaffe seg en stor formue. Hele tiden planlegger han en storslått hevn over mennene som fikk ham fengslet. Greven av Monte Cristo er en skikkelig murstein, og det er lenge siden jeg gledet meg som en unge til å ta fatt på en bok av så kolossal størrelse. Men jeg bare vet at jeg kommer til å elske den. Samtidig innser jeg mine begrensninger som leser, og skjønner at jeg må begynne på boken MED EN GANG dersom jeg skal rekke å lese den tidsnok til siste søndag i oktober. Hvis du ikke har lest boken allerede, foreslår jeg at du blir med på eventyret! Selv om boken er lang, virker den ikke tunglest. Jeg tror det er perfekt lesning for de regntunge og stormende høstkveldene jeg foreløpig ikke har sett snurten av, men ennå ikke har mistet troen på vil dukke opp når lesestoffet krever det.

Jeg har selvfølgelig ikke bare lest, men også kjøpt siden sist. Jeg heter Line og jeg er en bokshopoholiker. De siste ukene har vært så slitsomme og overarbeidede at jeg ligger nede for telling, og det har vært konstant kø og trengsel i postkassen for å få en eksklusiv plass i mine allerede overbelastede bokhyller. Men slike bagateller skal da ikke komme i veien for bakgårdssalg på nett hos Pax og Aschehoug, eller? «Shop til you drop», heter det så vakkert. I en av sine Top Ten Lists satte imidlertid David Letterman for noen år siden opp følgende ultimate kriterium for å bli betegnet som en ekte shopoholic:

«You’ve dropped, but you continue to shop.»

Det er så klokt sagt at jeg blir rørt. David, jeg føler meg sett.

Likevel skal jeg ikke gå helt i detaljer, for selv om jeg har stått offentlig frem som bokshopoholiker, er jeg fortsatt i stand til å føle skam når jeg kjøper mer enn fem bøker av gangen. Denne gangen endte jeg opp på tallet du får når du ganger fem med to og plusser på tre. Men den siste boken kjøpte jeg KUN for å slippe å betale porto. Smart! Økonomisk! Jippi!

Som i eventyret (?) om musa (?) som sparer alt hun (?) kan på sommeren for å klare seg når vinteren kommer (i motsetning til den dumme musa som aldri kjøper noen bøker og helt mangler lesestoff når bokhandel og bibliotek er stengt), har jeg hatt lesesirkelen de neste tredve årene i bakhodet og investert (!) i bøker jeg kommer til å trenge (!!) i årene fremover. Jeg har kjøpt Goethes Wilhelm Meisters læreår innbundet med åtti prosent rabatt og dermed rettferdiggjort kjøpet av åtte pocketbøker. Jeg har fått (dvs kjøpt) to bøker av Philip Roth, mannen som besitter min personlige verdensrekord i å ha blitt hørt om flest antall ganger uten at jeg vet annet om ham enn navn og profesjon. Bøkene heter Portnoys besværlige liv og Menneskemerket. Og så kjøpte jeg Zadie Smiths Hvite tenner, som jeg vet litt mer om (kun marginalt).

Amin Maalouf Leo Afrikaneren står ikke på noen liste, verken på 1001-listen eller min personlige ønskeliste. Hvorfor jeg kjøpte den? Jeg aner virkelig ikke. Men på forsiden er det et kart over Spania, eller deler av Spania, og det kan være kjekt å ha. Spesielt siden det ser håndlaget ut, og sannsynligvis ikke er geografisk korrekt. Sigrid Undsets Splinten av trollspeilet kjøpte jeg derimot fordi jeg elsker Sigrid Undset, og fordi Ellikken anbefalte den. Og det Ellikken sier, må Line gjøre. Hvilket også er grunnen til at Simon Strangers Mnem havnet i postkassen, selv om den ikke var på salg og er utgitt av Tiden og egentlig ikke har noe med saken å gjøre.

Så var det krim, og krim trenger aldri noen unnskyldning for å bli med meg hjem. Denne gangen var det min heltinne Agatha Christies Tre blinde mus og andre historier, Georges Simenons Maigret og mannen på benken, og mannen som sparte meg for masse porto: Emilio Calderóns Skaperens kart. Påskekrim 2012: Check.

Jeg har oppdager at jeg kjøper bøker etter en viss logikk. Hvis jeg har kjøpt et par bøker av en forfatter uten å ha lest dem, tror jeg at sannsynligheten for at jeg kommer til å like bøkene øker hvis jeg kjøper flere bøker av samme forfatter. Det finnes selvfølgelig en veldig god grunn til at jeg burde ha gått bort fra denne logikken for lenge siden, en grunn ved navn Knut Hamsun. Men, men. Uansett er det derfor jeg har kjøpt Amalie Skrams Professor Hieronimus og På St. Jørgen, selv om jeg enda ikke har lest Hellemyrsfolket, Constance Ring, Fru Inés og Forrådt. Jeg har også kjøpt Dagdrivergjengen av John Steinbeck, selv om jeg ikke har lest Vredens druer, Øst for Eden og Om mus og menn. Så jeg krysser fingrene for at Knut var det berømte unntaket mens Skram & Steinbeck bekrefter at regelen fortsatt gjelder.

Siste salgbok er jeg kanskje mest fornøyd med. Det er Susanna Clarkes Jonathan Strange & herr Norrell, en fantasyroman om to magikere fra England i 1806. Jeg vet ikke hvorfor jeg har lyst til å lese den, men det er kanskje det som gjør meg nysgjerrig. Jeg har ingen forventninger til den annet enn at den er helt fantastisk, og da har man jo ingenting å tape. Til slutt har jeg fått en bokgave, Øystein Wingaard Wolfs Brighton Blues. (Eller, det regnes vel fortsatt som gave når man spør noen om man kan få den og de sier ja? Jeg er nemlig ikke bare god på bokkjøp, jeg er også en habil boktigger.) Brighton Blues har fått en rekke strålende anmeldelser, men hittil har jeg bare lest bloggomtale hos Bente under overskriften En liten perle. Boken får æren av å avrunde min Walk of Shame, med baksideteksten:

«Jeg er Daniel. Faren min flyttet fra denne byen til varmere strøk da jeg var liten og etterlot meg åtte munnspill som jeg pusser med en fille før jeg spiller på dem. Jeg får brev fra ham hver jul og til bursdagen min, men han spør aldri hvordan det går, bare babler i vei om konjunkturene på børsen i Marseilles. Mamma sier han er en sjarlatan og flyr rundt med løsaktige kvinner. Hun har fått en grå flekk i håret på grunn av ham. Hun koker en tynn suppe til meg når jeg kommer hjem, enda jeg gir henne nesten alle pengene jeg tjener hos O’Brien. Vi sitter sammen og spiser og venter på krigen, som hun mener er like om hjørnet.»

Jeg har sniklest første side i boken og hadde problemer med å rive meg løs, så denne boken tror jeg at til og med jeg kan lese på en dag. Jeg må bare lese et par hundre andre bøker først.

God leseuke!

Knut Hamsun – Sult

«Det var i den tid jeg gik omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den…» Man kan trygt gi Knut Hamsun æren for å ha skrevet den mest kjente åpningssetningen i norsk litteraturhistorie. Den navnløse mannlige hovedpersonen går en periode rundt i Kristianias gater, sulten og elendig. Hans forsøk på å livnære seg ved å levere artikler til byens aviser er som regel mislykket, og det lille han tjener på sine skriverier forsvinner så altfor fort. Han blir stadig tynnere og sykere, og plages sterkt av nerver og angst. Han sulter etter medgang og anerkjennelse, og håper på bedre tider. Men først og fremst sulter han.

Det første som slo meg da jeg begynte å lese i Sult var at det er visse likhetstrekk mellom Sult-helten og Ingvar Ambjørnsens Elling. Jeg hadde forventet at hovedpersonen skulle være en forvirret sjel, men ikke en som var gått helt fra sans og samling. Sult-helten har kanskje peiling på mye og mangt av intellektuelle og litterære spørsmål, men virkelighetsoppfatningen er ikke like stø. Han projiserer egne oppfatninger og mistanker over på andre, lar seg mer enn gjerne provosere av antatte fornærmelser, og fremstår som nokså handicappet sosialt. Han dikter opp historier om andre i vilden sky og lyver så han tror det selv. I anfall av delirium fremkalt av både sult og mat raver han byen rundt etter innfallsmetoden og ringer på tilfeldige dører, diskuterer med seg selv, og innleder de merkverdigste samtaler med folk han møter tilfeldig.

Tidlig i boken kommer han i snakk med en blind gammel mann om hvor han bor, og Sult-helten lyver så det renner av ham. Han dikter opp en husvert ved navn Happolati, som visstnok skal ha levd som en sultan. Han smører på så tjukt han kan, men oppnår ikke den ønskede reaksjon hos den gamle mannen, som bare jatter med. Da klikker det for ham:

Helvedes pine, mand, tror De kanske at jeg sitter her og lyver Dem kapitalt fuld? ropte jeg ute av mig selv. Tror De kanske ikke engang at det gives en mand ved navn Happolati? Jeg har aldrig set på maken til trods og ondskap hos en gammel mand! Hva fan går det av Dem?

[…]

Jeg sat tilbake og så på hans ryg som gled mere og mere bort og syntes å lute mere og mere sammen. Jeg vet ikke hvor jeg fik det indtryk fra, men det forekom mig at jeg aldrig hadde set en uærligere, lastefuldere ryg end denne, og jeg angret ikke at jeg hadde skjældt mennesket ut før han forlot…

Litterært sett er det spennende å følge hovedpersonen gjennom de alltid raskt skiftende sinnsstemningene, og jeg har ingen problemer med å se hvor radikalt ny denne måten å skrive bøker på var sammenliknet med den solide realismen Hamsuns samtidige forfattere holdt seg til. Hamsuns språk er perfekt egnet til å beskrive en mann som veksler mellom bunnløs fortvilelse og euforisk lykke, stolthet og ydmykelse, sinne og skam, og som veksler så fort at jeg blir tidvis svimmel av å skulle følge karakteren inn i alle avkroker av hans tanke- og følelsesliv. Det er en litterær prestasjon, og boken fortjener sin plass i verdenslitteraturen.

Så hvorfor er jeg ikke fra meg av begeistring?

Kanskje fordi Sult-helten representerer en form for asosial væremåte som irriterer meg, og fordi boken ikke egentlig går i dialog med noe. For Sult-helten er andre mennesker en slags tilskuere hvis oppgave primært sett består i å bekrefte hans ego. Han har et enormt behov for å fremstå som rikere, mer respektabel og større enn han er. Dette behovet går langt utover en fattig manns behov for selvrespekt og det å kunne fremstå som et menneske som er verdt noe i andres øyne. Han vil være bedre enn andre, og setter sin egen stormannsgalskap foran både liv og helse. Siden han sjelden er interessert i noe annet enn sitt eget sinn, går relasjonene til andre mennesker i hovedsak ut på å finne ut om de er på hans side (tror på løgnene hans, behandler ham med ærefrykt og anerkjennelse, bukker og nikker og holder opp døra for ham), eller om de «motarbeider» ham (ser at han er fattig, spør om personlige ting, går foran ham på gaten, eller bare befinner seg i hans nærhet).

Sult-helten er den første i en serie av mange Hamsun-karakterer som sjokker rundt i en slags sjelelig feber, og har fornuften permanent utkoblet. De er nedgravd i sine egne følelser, tanker, impulser og usikkerhet, og klarer ikke å forholde seg til andre om det så står om liv. Likevel ligger skylden alltid hos noen andre enn dem selv; i Sult-heltens tilfelle er det både Gud, hvermann og tilfeldig forbipasserende. Han er på randen av sultedøden, men kaster penger etter folk så fort han får noen kroner, fordi det er viktigere å fremstå som en mann som ikke mangler noe enn å holde liv i seg selv. Det er altså ikke av barmhjertighet at han gir vekk penger, men på grunn av tanken på hvordan han fremstår for andre mennesker, og i Guds øyne. Likevel er han rasende på Gud som gir ham så harde prøvelser.

Irritasjonen jeg opplever av å lese om Sult-helten går ikke ut på at han er en mann hvis evne til fornuft er sterkt begrenset, for det kan i seg selv være uhyre interessant å følge. Jeg bare skjønner ikke hva historien egentlig skal tjene til, bortsett fra å være et velskrevet innblikk i en fortvilet og forvirret hjerne som aldri klarer å bestemme seg for noe. Som sagt, opplever jeg ikke at boken egentlig går i dialog med noe. Den mangler nyanser og flere perspektiver, og det skyldes ikke at romanen er skrevet i førsteperson. Det skyldes først og fremst at Sult-helten ikke er interessert i noe særlig annet enn seg selv og sine egne ustabile luner.

Knut Hamsun er den forfatteren jeg har det mest ambivalente forholdet til. Jeg vil ikke gå så langt som å si at jeg har et elsk/hat-forhold til bøkene hans, for jeg har aldri elsket noen av dem. Det er heller det at jeg har lurt på hvorfor jeg misliker noen av bøkene hans så sterkt mens jeg synes andre er fin lesning. Siden i fjor høst har jeg lest Markens grøde, Benoni, Rosa og nå Sult, og jeg tror jeg har funnet svaret på hvorfor jeg aldri kommer til å melde meg inn i Knut Hamsuns fanklubb. De bøkene jeg har likt er Markens grøde, Benoni og Sværmere. De bøkene jeg ikke har likt er Pan, Victoria, Rosa og Sult.

Førstnevnte bøker har et mer tilbakelent forhold til hovedpersonene. Vi får innblikk i hvordan de tenker, men ser dem såpass fra utsiden at det går an både å sympatisere med dem og riste på hodet av dem. Sistnevnte bøker har derimot et så tett forhold til hovedpersonene at de insisterer på å trekke leseren inn i deres selvsentrerte, navlebeskuende indre verden, mens de virrer rundt i livet og syter og bærer seg over alskens krenkelser og ulykker. Det er altfor ensformig, altfor uinteressant, altfor enkelt. Dessuten er det en liten tilleggsirritasjon i at Hamsun nok har påvirket mye av den navlebeskuende norske litteraturen som er blitt skrevet i ettertid, sannsynligvis av forfattere som mener de gjør kulturen en velgjerning ved å fremstille all verdens nevroser i romanform. Uten å være like inderlige, troverdige eller språkmektige som den godeste Knut.

For noen år siden sa Ebba Haslund i et intervju i Bokprogrammet på NRK om Hamsun vs. Undset at Hamsun skriver gode bøker, men at han ikke rekker Sigrid Undset til knærne engang. Hvorfor? Fordi han mangler dybden som Undset har. Jeg er helt enig. Der Undset går under overflaten, pirker og plukker i karakterene sine og vrenger dem ut og inn, holder Hamsun seg stort sett på ett plan og nøyer seg med å kjæle med karakterenes irrasjonalitet. Det er gode beskrivelser, men ikke så mye mer enn det. Sult er en stor litterær prestasjon fordi den er nydelig skrevet, troverdig og fengslende. Men den innbyr ikke til ettertanke, i hvert fall ikke hos meg.

Uke 37

Mens andre bokbloggere melder om pauser og manglende inspirasjon, er det ingenting jeg heller vil enn å lese bøker og blogge om det. Men jeg har ikke tid! Dessverre. Jeg holder på med layout av tidsskrift for tiden, og skriver på en artikkel om Ibsens Gengangere og en annen artikkel om barnebøker med triste temaer. Det er forresten første gang jeg skriver om barnebøker, så jeg er veldig spent på resultatet. Men selv om det ikke blir så mye blogging, blir det tid til litt lesing innimellom. Den siste tiden har jeg lest flere gode bøker som jeg ikke kan blogge om før anmeldelsene er blitt trykket. Det gjelder både Jonas Jonassons Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant og Heidi Lindes Nu, jävlar!. Begge bøkene var veldig gode. Jeg gir aldri bøker terningkast på bloggen, men på Bokelskere ga jeg begge bøkene terningkast fem. Charlotte Roches Våtmarksområder likte jeg også veldig godt, men jeg hadde så mange tanker da jeg leste boken at det ikke blir enkelt å skrive et innlegg jeg kan si meg fornøyd med.

Akkurat nå leser jeg i altfor mange bøker samtidig, noe jeg ellers aldri gjør. Men når man har det travelt og lite sammenhengende lesetid og -ro, er det greit å kunne ha en bok for enhver anledning. Knut Hamsuns Sult er neste bok i lesesirkelen 1001 bøker, og den leser jeg i mens jeg spiser. Rettere sagt, jeg må spise mens jeg leser den, siden jeg blir så sulten av å lese om matmangel. Mens hovedpersonen i Sult blir tynnere og tynnere, går det altså andre veien med meg. Heldigvis er det en kort roman, og den skal blogges om allerede nå på søndag. Da slipper jeg forhåpentligvis å panikkstarte på en eller annen slitsom lavkarbodiett som sier at poteter er satan selv. Foreløpig er jeg positivt overrasket over Sult, og synes den er en av Hamsuns bedre.

Nadine Gordimers Bevareren var lesesirkelbok i Labbens lesesirkel før sommeren, men jeg ble aldri ferdig med den. En dag forrige uke hadde jeg lyst til å lese noe, men fant ingen bøker blant mine tre-fire hundre uleste som fristet. Hvordan det er mulig, skal jeg ikke spekulere i, men jeg tenkte da at jeg like gjerne kunne lese i en bok jeg ellers ikke har lyst til å lese i. Som sagt så gjort, og plutselig hadde jeg lest 40 sider helt uten problemer. Imponerende!

På senga har jeg hentet frem Gunvor Hofmos samlede dikt, og holder på med hennes debutsamling Jeg vil hjem til menneskene fra 1946. Jeg snakker ofte om at jeg ikke liker lyrikk og at jeg ikke har kompetanse til å lese dikt, men begynner å skjønne at det kommer helt an på hvilke lyrikere jeg leser. Som med romaner, kan man ikke bare plukke frem en hvilken som helst bok og regne med å like det man leser. Gunvor Hofmos dikt får jeg veldig mye ut av, og Hofmo er nå blant mine Tre Store Norske 1900-talls-lyrikere sammen med Inger Hagerup og Halldis Moren Vesaas. Målet mitt er å lese tre diktsamlinger i år. Neste år tror jeg at jeg skal øke til én samling i måneden, til sammen tolv.

Jeg har også begynt å lese på en av debutantene mine, Øyvind Strands Gjørme – en kjærlighetshistorie, fra 2010. Det er opprivende og hjerteskjærende lesning om angst og ensomhet, og foreløpig kan boken kun leses i små posjoner. Men du verden, så imponert jeg er over at dette er verket til en debutant. Og så blir jeg både overrasket og nedslått over at jeg hittil ikke har hørt noe om boken bortsett fra hos Aroundbooks. Men det er kanskje ikke så overraskende likevel, siden de fleste bokhandlene nå er så like og ensformige i utvalg at det er vanskelig å finne frem til noe annet enn bestselgere. Jeg var innom Ark på Grünerløkka forleden og konkluderte med at jeg gjør rett i å handle bøker på nett. Målet mitt er ikke å finne noe smalt og sært, men jeg vil gjerne ha en mye bredere oversikt over hva som finnes enn det jeg får hos de fleste bokhandlene. Takk og pris for bokblogger, hvor jeg kan finne frem til bøker jeg ellers ville gått glipp av.

Et par nye bøker har jeg selvsagt fått siden sist, og begge er anskaffet etter anbefalinger fra andre bokbloggere. John Boynes Gutten i den stripete pyjamasen og Marit Kaldhols søkeord: ayotzintli leste jeg om på henholdsvis Boklesebloggen og Les Mye. Begge bøkene er ungdomsbøker, så her utvides repertoaret mitt i alle retninger.

På søndag er det lesesirkelblogging om Hamsun og jeg gleder meg til å lese hva andre bloggere synes om Sult. I mellomtiden: God helg!

Uke 36

I januar i år tok Bokelskerinnen initiativet til en leseutfordring hvor målet er å lese et bestemt antall debutanter i løpet av 2011. Jeg bestemte meg for å lese seks, og hittil har jeg lest to: Kurt Hanssens kriminalroman Forglemmegei og Karine Nyborgs novellesamling Ikke rart det kommer kråker. Man kan velge å lese debutbøker som ble utgitt i enten 2010 eller 2011. Hvis jeg bare skal lese seks debutanter i år, begynner jeg imidlertid å få problemer med å velge. I tillegg til de jeg allerede hadde bestemt meg for – Ragnhild Koldens I krig og kjærleik, Jo Sannems De vanlige, Dan Aleksander Andersens Evighetsarbeid og Benedicte Meyer Kronebergs Ingen skal høre hvor stille det er – har jeg skaffet meg Sondre Midthuns Kom aldri nærmere, Øyvind Strands Gjørme – En kjærlighetshistorie, Jan Henrik Nielsens Høsten og Olav W. Rokseths Et spørsmål om beskyttelse. Og jeg ønsker meg Casper André Luggs Lite rekviem. Alle bøkene virker veldig interessante, flere har fått svært gode anmeldelser, og jeg aner ikke hvor jeg skal begynne.

Gøy er det uansett å lese debutanter, spesielt når man vinner bøker for å gjøre det. For mitt innlegg om Nyborg vant jeg i sommer en premie fra Bokelskerinnen, hvor hun ga bort bøker fra sitt eget bibliotek. For et par uker siden fikk jeg en diger pakke med bøker i posten, med hele ni bøker totalt. Til min store overraskelse synes jeg alle de ni bøkene virker spennende og jeg hadde ingen av dem allerede. Ikke verst når man vet hvor vanskelig det er å gi bøker til folk som elsker å lese. Tusen takk, Bokelskerinnen!

Første bok er skrevet av en gammel kjenning av meg, Nick Hornby. High Fidelity er fortsatt en av mine favorittbøker, selv om resten av forfatterskapet hans så langt ikke har nådd slike høyder. Boken Juliet, Naked må jeg innrømme ikke å ha hørt så mye om fra før, så jeg googlet for å finne ut om andre bokbloggere har likt den eller ikke. Kommafeil var skuffet, og mente at dette er enda en av Hornbys mellomromaner. Knirk var mer positiv, og fikk frem latteren hos meg med følgende utsagn: «Jeg ser for meg filmen allerede, men håper inderlig noen andre en Hugh Grant får hovedrollen denne gangen. Selv om han nok kunne passe som Duncan – han er passe teit og idiotisk.» Klokkeklart spikerhodetreff om Hugh Grant. Solgunn sitt var også positiv og ga den terningkast fem da hun anmeldte den for Altaposten. Men det var på Bøker jeg har lest at jeg ble overbevist om at boken må leses: «Juliet, Naked er en klassisk Hornby-bok. Liker du de andre, liker du denne.» Moshonista var ikke helt overbevist, men likte den godt nok til å lese det som kan bli bokbloggernes mest betydningsfulle verk i det enogtjuende århundre: The Complete Polysyllabic Spree. Som selvfølgelig allerede har inntatt bokhyllen og står der og blomstrer.

Jeg kjøpte nylig Om forlatelse av Ian McEwan og fikk i den forbindelse mange anbefalinger om å lese bøkene hans. Nå har jeg i tillegg fått On Chesil Beach, som er blitt anbefalt på opptil flere bokblogger. Migrating Coconuts ga den terningkast fem, og Flukten fra virkeligheten var også positiv. Ellikken var svært begeistret og ga den terningkast seks. Nå blir jeg jo enda mer nysgjerrig på denne McEwan, og er spent på om jeg kommer til å være den eneste som ikke skjønner hva som er så bra.

Mest spennende var det å få bøker hvor jeg aldri har hørt om verken bok eller forfatter. Amor Towles’ debutroman Rules of Civility er lagt til New York i 1937, og sammenliknes i en omtale med både Fitzgerald og Capote. Hovedpersonen er en skarp ung kvinne på vei opp i verden, og boken virker lettlest og underholdende. En annen debutroman er S. J. Watsons Before I Go to Sleep, hvor Christines hukommelse utslettes hver natt. Denne høres uhyggelig ut, bare hør på dette: «Memories define us. So what if you lost yours every time you went to sleep? Your name, your identity, your past, even the people you love – all forgotten overnight. And the one person you trust may be telling you only half the story. Welcome to Christine’s life.» Forfatter Dennis Lehane har beskrevet boken som «‘Memento’ on crystal meth», hvis det er noen som husker den fantastiske filmen «Memento» hvor hovedpersonen bare husker ca femten minutter før alt forsvinner, og må tatovere beskjeder til seg selv på kroppen for å vite hvem han kan stole på. Denne boken har jeg store forventninger til!

To norske bøker lå også i pakken, den første er Kristian Klausens Akilles. Boken har vært på bokbloggturné og fikk svært blandede reaksjoner. Les Mye likte den veldig godt og anbefalte den videre. Hennes anbefalinger har tidligere gitt meg gode leseropplevelser i form av blant andre Karine Nyborgs Ikke rart det kommer kråker og Heidi Lindes Nu, jävlar!, så jeg er positivt innstilt til hennes anbefalinger. Bortsett fra at Moshonista, som gjorde meg oppmerksom på bøker som Charlotte Roches Våtmarksområder og J. R. Wards vampyrkrigere, hadde mye å innvende mot boken og likte den ganske dårlig. Hva skal man da tenke, når man ikke får noe gratis? Nei, jeg blir nok nødt til å lese Akilles ganske snart for å få klarhet.

Andre norske bok er  Alexandra Beverfjords Kretsen, en kriminalroman fra pressemiljøet. Bokelskerinnen ga den terningkast seks i sin anmeldelse, og er også sitert på bokens omslag: «Fantastisk! Elsket den.» Siden både jeg og Bokelskerinnen liker å lese krim, er dette en anbefaling jeg tar til meg.

Tysk krim leser jeg lite av, siden det ikke er mange av de tyske kriminalromanene som oversettes til norsk. Dessverre, får jeg vel tilføye, for i en artikkel i Tidsskriftet Bibliotekets krimnummer i fjor skrev professor Elin Nesje Vestli om tendenser i tyskspråklig samtidskrim som ville fått meg til å gå amok med bestillinger dersom bøkene var tilgjengelige på norsk. Men tysken min er såpass rusten at jeg får nøye meg med den romanen Bazar forlag nylig har gitt ut, Volker Kutschers Den våte fisken. Romanen beskrives som en hardkokt krim med intriger og action, lagt til Berlin i 1929. Dette høres vidunderlig eksotisk ut, og ikke minst blir det kjempegøy å lese det som virker som en litt annerledes krim. Om ikke i oppbygning, så i hvert fall i setting.

Philippa Gregorys The Other Boleyn Girl kjøpte jeg på årets mammutsalg. Jeg har lest flere omtaler av boken, blant annet hos Fjordlandet og Anitas blogg, og før jeg har fått somlet meg til å lese den har jeg jammen fått enda en bok av Philippa Gregory. Wideacre er lagt til 1700-tallets England. Denne setningen på baksiden fikk meg interessert: «Corrupted by a world that mistreats women, she sets out to corrupt others.» Du verden. For ordens skyld: Wideacre Hall er navnet på barndomshjemmet Beatrice Lacey elsker, men ikke har arverett til fordi hun er kvinne. Jeg kommer nok til å lese om Boleyn-søsteren først, men denne høres slett ikke verst ut.

Siste bok er en debutroman den også, Bonnie Nadzams Lamb. Den høres i utgangspunktet minst spennende ut av alle bøkene jeg fikk, men kan fort bli den største overraskelsen: En selvopptatt middelaldrende mann finner ut at han skal gjenopprette troen på sin egen godhet ved å ta med seg en elleve år gammel upopulær jente på en road trip fra Chicago til Rocky Mountains. Baksideteksten påstår at «they are both shaken in ways neither of them expects», og det kan virkelig bety det meste.

Dette er uten tvil den morsomste premien/bokgaven jeg har fått noen gang, og jeg prøver å tenke ut et eller annet jeg kan arrangere på min egen blogg slik at jeg kan gi en tilsvarende bokpakke til noen andre. Muligens blir det i forbindelse med neste års lesesirkelbøker som jeg nå har begynt å planlegge. Hvis du har lest noen av bøkene i innlegget eller har forslag til lesesirkelbøker du kunne tenke deg å være med på: Rop ut! Hvis ikke: Ha en fortsatt god helg!