Måned: januar 2013

Om katter og merkelige greier

Kafka på strandenI anledning femtenårsdagen sin flykter Kafka Tamura fra den kalde, rike faren i Tokyo og ender opp på den lille øya Takamatsu. Han har et slags håp om å finne storesøsteren og moren, som flyttet da han var fire år gammel uten å etterlate seg noen spor. Samtidig er han redd for å finne dem, fordi faren har spådd at han vil gjøre som kong Ødipus: Drepe sin far og ligge med sin mor og – i Kafka Tamuras tilfelle – sin søster. På Takamatsu får han flytte inn i et privat bibliotek drevet av den mystiske middelaldrende kvinnen Saeki og den androgyne Oshima. Der skal det diskuteres litteratur og kopuleres med kvinner som kanskje/kanskje ikke er nære slektninger, mellom virkelighet og drøm der tiden er en labyrint.

Parallelt med Kafkas historie følger leseren Nakata, en eldre mann som kan snakke med katter og få det til å regne fisk og igler fra himmelen etter en uforklarlig hendelse i barndommen. Han er en ufør og enkel sjel som verken kan lese eller skrive, men som derimot er en kløpper til å koble seg til verdensånden og utrette skjebnebestemte oppgaver på gefühlen. Dessuten er han svært glad i å spise ål.

Jeg har ennå et par hundre sider igjen av Kafka på stranden, på grunn av omstendigheter utenfor min kontroll. Den viktigste av dem er at boken inneholder et kapittel hvor en kattemorder dreper tre katter, og da ble boken liggende på vent i to uker før jeg orket å lese videre. Dessuten er boken like mektig som Delfia-kake og jeg blir mett av små porsjoner, selv om den egentlig er lettlest. Bare et av paradoksene med Murakami.

Betyr det at jeg ikke har noe å si om boken? Au contraire. Jeg har ligget våken halve natten i et anfall av ekstrem mental opphisselse og tenkt på Murakami og dekonstruksjonen. Hvordan Murakamis univers kan leses som en dekonstruksjon av en rekke kompliserte filosofiske begreper, og hvordan dette universet danner en labyrint av betydninger som i god postmoderne ånd kun peker tilbake på seg selv. Som karakteren Oshima sier det: Alt er en metafor.

Det er i seg selv ingen liten prestasjon å skrive skjønnlitteratur som bruker alt av litteraturvitenskapelig feinschmeckeri på en gang; teorier av filosofer som Derrida, Barthes og Hegel, de greske tragediene, Franz Kafka og klassisk japansk litteratur. Det som er imponerende av en annen verden er at Murakami har klart å lage bestselgerlitteratur ut av det. At boken ikke engang appellerer til meg som sitter klar med hele mitt arsenal av spissfindige tolkningsteknikker og forstår hva Murakami gjør og hvordan han gjør det, men tvert imot fenger de leserne som aldri har hørt om Derrida. Jeg er stum.

Jeg er stum, men heldigvis kan jeg skrive. Så får vi se om jeg evner å forklare hva Mr. Smartypants Murakami egentlig driver med i Kafka på stranden. Først og fremst: Dekonstruksjon. Den franske filosofen Jacques Derrida utviklet en slags leseteknikk på 1960-tallet som kort sagt går ut på å avsløre tankens begrensninger; hvordan en tekst motsier seg selv og hva leseren tar for gitt. Som menneske og leser er man alltid på utkikk etter sammenhenger, mening og sannhet. Man forutsetter at man vil finne den, og man forutsetter som regel at den vil være logisk.

Dette ønsket om sannhet har ifølge Derrida etablert seg som tre hovedprinsipper i vestlig filosofi. Det første er motsetningsparene. Vi tenker gjennom språklige motsetninger, eller dikotomier: Mann/kvinne, tilstedeværelse/fravær, væren/ikke-væren, sant/falskt, osv. Det andre prinsippet går ut på at disse motsetningsparene gjensidig utelukker hverandre. Man kan ikke være både mann og kvinne, tilstede og fraværende, sann og falsk. Det tredje prinsippet går ut på at den ene delen av motsetningsparet gis høyere verdi enn den andre. Mannen står over kvinnen, sannhet over falskhet, tilstedeværelse over fravær.

Ifølge Derrida er denne fullkomne logikken ikke mulig å gjennomføre i praksis, fordi slike logiske motsetningspar ikke kan opprettholdes på en sammenhengende måte. En tekst med utgangspunkt i slike motsetningspar vil motsi seg selv, og en dekonstruktiv lesning viser hvor disse logiske bristene oppstår.

Slik jeg leser Kafka på stranden, dekonstruerer Murakami faktisk sin egen tekst. Det er sånn han skaper mye av sin magiske realisme, og det er sånn han avslører hva leseren tar for gitt. Ett eksempel er karakteren Oshima. I et av romanens beste kapitler diskuterer Oshima mannssjåvinisme med to sneversynte feminister, og blir beskyldt for å være «et patetisk eksempel på den tradisjonelle fallosentriske mann». Oshima avslører da at han er født som kvinne, men lever som en mann. Kroppen hans er kvinnelig, sjelen hans er mannlig. Han er derfor ikke lesbisk, men en kvinnehomse. Oshima er både kvinne og mann, og teksten forsøker ikke å plassere «Gender Trouble» Oshima i den ene av de to kjønnskategoriene. Det ene utelukker ikke det andre, og derfor blir det heller ikke mulig å gi det ene kjønnet forrang foran det andre. Smooth.

Et annet eksempel er Saekis nattlige besøk på Kafkas soverom. Oshima og Kafka diskuterer Einsteins relativitetsteori, og at Einstein har bevist at et menneske ikke kan være to steder samtidig. Likevel dukker den femten år gamle Saekis sjel opp på Kafkas soverom mens den middelaldrende kroppen hennes ligger hjemme og sover. Kafka voldtar søsteren i en drøm. Han dreper faren via stedfortreder og våkner med blodet hans på hendene.

De absolutte skillene mellom drøm/virkelighet, fortid/nåtid og tilstedeværelse/nærvær kollapser når teksten ikke lenger insisterer på at de er sanne. Murakami forsøker ikke å skape logiske sammenhenger ut fra klassiske filosofiske prinsipper; han leker seg med dem. Det betyr ikke at teksten mangler logiske sammenhenger, på ingen måte. Alt i teksten henger sammen. Men logikken handler om at dette er en tekst, ikke virkelighet, og at i en tekst kan man gjøre hva faen man vil. Hele boken insisterer på at den er fiksjon, og kommenterer sin egen virkelighet.

Murakamis magiske realisme oppstår gjennom dekonstruksjon av motsetningspar, for man kan ikke gi forrang til det ene foran det andre når man ikke vet hva som er hva. Hva er drøm og hva er virkelighet? Hva er fortid og hva er nåtid? Hvor går grensene mellom karakterene egentlig? Hvordan kan man skille mellom tilstedeværelse og fravær når én mann kan begå drap og den andre våkner opp med blod på hendene? Hva er sant og hva er falskt?

Slik jeg ser det, setter Kafka på stranden opp to feller for leseren. Den ene er å tro at bokens virkelighet skal stå i et en-til-en-forhold med leserens virkelighet. Som leser inviteres man til å tenke at handlingen foregår i den virkelige verden gjennom utstrakt bruk av det Roland Barthes kalte «virkelighetseffekten». Tanken er at realistiske detaljer og fyllstoff som egentlig ikke har noen verdi i seg selv, i fiksjonen skaper en effekt av virkelighet som blant annet øker troverdigheten. Det er lettere å forestille seg at det man leser er sant når boken sper på med detaljer som man gjenkjenner fra sitt eget liv.

Lange partier av Kafka på stranden er det jeg vil kalle fyllstoff. Man trenger ikke å vite i detalj hva karakterene spiser, når de legger seg, hvilke klær de har på seg, og hvor ofte de vasker seg. Men uten alle disse detaljerte beskrivelsene ville man ikke ha klart å forestille seg at handlingen foregår i virkeligheten, og Murakamis univers ville ha fremstått som en ren fantasiverden. Og det er absolutt nødvendig at leseren bruker sin egen verden som utgangspunkt her, for ellers fungerer ikke Murakamis dekonstruksjon av den.

Den andre fellen er å overse at halvparten av karakterene faktisk forteller leseren hvordan teksten og de selv kan tolkes, spesielt Oshima, Johnnie Walker og Colonel Sanders. Det er et velbrukt postmoderne grep, og man bør være spesielt på vakt når disse karakterene snakker om litteratur, filosofi og/eller idéhistoriske begreper. For eksempel dette med levende sjeler. Oshima forteller Kafka at i den japanske klassikeren Historien om Genji finner man karakterer som blir til levende sjeler på grunn av en eller annen destruktiv følelse. Kafka spør om man også kan bli det på grunn av kjærlighet, ettersom Saekis sjel har besøkt ham på soverommet. Oshima sier at han ikke vet. Men Murakami har allerede besvart spørsmålet ved å sende Saeki til Kafkas soverom i form av en levende sjel, på grunn av kjærlighet. Virkeligheten er ingen referanse her, det er snarere den litterære teksten Kafka på stranden som kommenterer den litterære teksten Historien om Genji.

Det er denne indre logikken som driver handlingen fremover, og den er i stor grad hentet fra andre litterære tekster, ikke fra virkelighetens logikk. De mest åpenbare referansene er selvfølgelig til Franz Kafka og Sofokles’ Kong Oidipus. Kafkas univers er absurd sammenliknet med virkeligheten, men har likevel sin egen finurlige logikk. Karakterene vikler seg inn i en labyrint hvor verden er snudd på hodet, og mye av det absurde oppstår fordi leseren bruker egen virkelighet som sammenlikningsgrunnlag for å finne mening i teksten. Kafkas verden virker realistisk, men samtidig ikke.

Ødipus-myten handler om skjebne, og det er et skjebnebegrep vi ikke lenger tror på eller regner som sant. Men Kafka Tamura har en skjebne, og den kjenner han til selv. Leseren kan ikke tro på at de to første kvinnene Kafka Tamura treffer på Takamatsu er hans mor og søster. Det er bare ikke mulig. Men som Oshima har sagt det: Alt er en metafor. Og Kafka fullbyrder sin skjebne gjennom en metafor. Det er kattehviskeren Nakata som dreper faren hans. Kafka ligger med moren mens hun er i en drømmeliknende tilstand. Og han voldtar storesøsteren i en drøm.

Det er nettopp det som er poenget her, slik jeg ser det. Ingenting går opp i Kafka på stranden hvis man bruker virkeligheten som målestokk. Da sitter man igjen med noe merkelig og mystisk noe hvor realismen er grei å forstå, mens alt annet må kalles magisk. Men hvis man bruker teksten i seg selv som målestokk, og tenker at det kun er tekstens indre logikk som skal stemme overens med premissene den selv har skapt, så går alt selvfølgelig opp. Ironien her må vel være at det som går opp i teksten, slett ikke går opp i virkeligheten. Som når Colonel Sanders forteller Hoshino om Anton Tsjekhovs påstand: «Hvis det dukker opp en pistol på scenen, må den fyres av».

Det er veldig ironisk, dette, for dekonstruksjonen er ment å skulle vise hvordan våre forestillinger om verden er falske, og ikke går opp. Samtidig bruker Murakami alt dette for å skape et annerledesland hvor alt likevel stemmer idet han viser at det ikke stemmer. Ironisk er bare forbokstaven på denne spissfindige gåten, og jeg vedder på at det er her de begeistrede intellektuelle begynner å tenke at Murakami er Nobelprismateriale: «Det går ikke opp, men så gjør det det likevel!» En fullstendig mangel på logikk erstattet med sin egen kreative logikk; dette er akademikernes G-punkt, Nirvana og happily ever after.

For min del innebærer Murakamis snedighet dessverre at Kafka på stranden blir en morsom intellektuell utfordring, men en leseropplevelse jeg stiller meg revnende likegyldig til. Grepene er så åpenbare som grep at det er helt umulig for meg å leve meg inn i det som skjer, å berøres emosjonelt, eller å tro på noe av det – selv som metaforer. Og selv om jeg synes dekonstruksjon er spennende greier, er jeg ingen dekonstruktiv leser. Jeg vil berøres av litteraturen. Dessuten finner jeg kun kompleksitet på det narrative planet, mens jeg så langt ikke har sett snurten av noe som kan likne på undertekst. Murakamis dekonstruksjon av sitt eget univers er rett og slett så vellykket at boken virker helt meningsløs.

Jeg tror at det er en forutsetning for å få noe glede ut av denne boken at man oppfatter den som magisk realistisk, og ikke som en svært utspekulert litterær tekst. Som leser må man sitte klar med sitt eget følelsesliv og sin egen forestillingsverden for å tilføre romanen underteksten den mangler. Man må kunne ta noe for gitt. Jeg tar ingenting for gitt her, og dermed blir Kafka på stranden for meg utelukkende en avansert skriveøvelse av ypperste klasse.

Advertisements

Lesesirkel 1001 bøker: Kafka på stranden

Kafka på strandenÅrets første lesesirkelbok er Haruki Murakamis roman Kafka på stranden (2002). Den norske utgaven er oversatt av Ika Kaminka og utgitt av Pax forlag, som skriver følgende om boken:

På 15-årsdagen rømmer Kafka Tamura hjemmefra. Han slår seg ned i et lite bibliotek på øya Takamatsu, der han blir kjent med den androgyne Oshima og den gåtefulle, eldre kvinnen Saeki. Vi møter også Nakata, en underlig, gammel mann som har kunnet snakke med katter etter en mystisk ulykke han var utsatt for som liten. Etter hvert veves Kafkas og Nakatas liv sammen. En episk roman med forankring i realisme og drøm.

Ifølge påmeldingen er vi tretten bokbloggere som skal skrive om boken i helgen. Hvis alle de påmeldte nå sitter klar med utførlige analyser av Murakamis skrudde univers, betyr det at mine late dager som lesesirkelgeneral er over i denne omgang. Det er selvfølgelig bare hyggelig, og enda hyggeligere er det at flere helt nye deltakere er med i 2013. Velkommen til dere!

Siden vi er ganske mange påmeldte denne gangen, kan de som ønsker det tyvstarte publiseringen og diskusjonen allerede i dag. Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, slik at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen.

Jeg oppfordrer dessuten alle som tidligere har blogget om Kafka på stranden til å legge igjen lenke til sine innlegg, selv om boken ikke er lest i forbindelse med lesesirkelen. Ikke vær beskjedne, nå har dere sjansen til å gi gamle perler en renessanse!

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir. Husk at dere kan være med å stemme på fremtidige lesesirkelbøker til høyre på bloggen!

Mitt innlegg kommer i morgen, først må jeg panikklese resten av boken. Ha en super lørdag så lenge!

Dommen over leseåret 2012

Jeg har halvveis rukket å fortrenge hvilke lesemål jeg hadde for 2012, men vet at jeg klarte veldig få av dem. Det vil si ingen. I god bokbloggånd hadde jeg tenkt å skrive et nedbrutt innlegg på nyttårsaften hvor jeg selvpiskende gjennomgikk hvilken utilstrekkelig leser jeg er, og be alle fornuftige lesere om å trykke på unfollow-knappen og glemme meg for alltid. Men så, skjønner du, leste jeg dette intervjuet med Tomas Espedal i Aftenposten i romjulen, og der sier han følgende:

«Folk leser for mange bøker, de leser for dårlige bøker og de leser for fort.»

Sett på maken. Alle innvendinger til mine labre prestasjoner i fjor var med et trylleslag blåst bort og erstattet med et selvtilfreds glis. For hvis jeg skal oppsummere leseåret 2012 kort, vil det nemlig se omtrent slik ut:

«Jeg leste veldig få bøker, jeg leste veldig gode bøker og jeg leste dem veldig sakte.»

Og hvem fanden bryr seg vel om lesemål når man leser nesten bare gode bøker? Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg aldri har lest så mange glimrende bøker på ett år før, selv ikke da jeg studerte og bare leste kanoniserte saker. Den komplette oversikten over hva jeg leste i fjor ligger her, og jeg kan anbefale de fleste bøkene med noen hederlige unntak. Til min store skrekk ser jeg at jeg ennå ikke har skrevet om noen av de bøkene jeg likte aller best i fjor, så det får bli årets prosjekt. I mellomtiden kårer jeg noen av de bøkene som utmerket seg i 2012, på godt og vondt.

Årets hare

Det er ikke vanskelig å plukke ut årets desidert mest lettleste bok. Heidi Lindes Agnes i senga var en fest av en roman, og en skikkelig pageturner. Faktisk var den så lettlest og underholdende at jeg vurderer å lese den på nytt neste gang jeg trenger en litterær pick-me-up, og jeg leser egentlig aldri bøker to ganger.

Årets skilpadde

Til tross for veldig få sider var Julian Barnes Fornemmelsen for slutten seig å komme gjennom. Opptil flere ganger lurte jeg på om jeg noensinne ville klare å fullføre den, og det skjer vanligvis bare med bøker på mer enn 500 sider. Det var en god roman, og jeg skal ikke påstå at den ikke fortjente å vinne Bookerprisen 2011. Men den engasjerte meg bare ikke på noe plan, og var derfor et ork å komme gjennom.

Årets pain in the ass

Care Santos’ Lukkede rom var boken som irriterte meg mest i fjor. Jeg har ikke blogget om den ennå, men har et langt utkast liggende som jeg skal publisere neste gang jeg får lyst til å rette en refsende tordentale mot forfattere som ROTER MED KRONOLOGIEN. Hvis du liker å lese bøker med hemmeligheter i fortiden, hvor historien fortelles hakkete, uoversiktlig og med mye frem-og-tilbake, bør du lese denne boken for å la deg kurere. Santos knoter så mye med kronologien at hun selv ble forvirret på helt vitale punkter i historien og ting går ikke opp. Synd, for ellers var det i grunnen mye bra i boken.

Årets cry me a river

Ingenting slår en skikkelig gråteorgie, og Marit Kaldhols søkeord: ayotzintli var boken jeg felte flest tårer over i fjor. Jeg vet ikke om jeg gråt mest over en ung gutts selvmord eller at Kaldhol skriver så vakkert om det tragiske. Dette var den eneste ungdomsromanen jeg leste i fjor, og en av bøkene som gjorde aller sterkest inntrykk på meg.

Årets shock to the system

Sterk var også Chil Rajchmans overlevelsesberetning Jeg overlevde Treblinka, men på en annen måte. Jeg har lest mye om nazistenes djevelskap under andre verdenskrig og trodde jeg var mentalt forberedt på å lese bokenLikevel sjokkerte den meg mer enn noen annen bok har gjort noensinne. Jeg ble så satt ut av den 130 siders nøkterne og jordnære beretningen om Rajchmans tretten måneder i Treblinka at jeg ikke klarte å slutte å skjelve. Det var utvilsomt den viktigste boken jeg leste i fjor.

Årets feel good

Heldigvis var det også noen bøker som føltes tilsvarende herlig å lese, og vinneren her må selvfølgelig bli selveste kongen av feel good, Nick Hornby. I The Complete Polysyllabic Spree skriver han om bøkene han leser over en periode på et par år, og det gjør han med sin karakteristiske humor så fengende og inspirerende at jeg etterpå har vurdert å sende ham et brev hvor jeg erklærer min uforbeholdne beundring og (platoniske) kjærlighet.

Årets LOL!

En av de aller gjeveste prisene jeg deler ut her, til boken jeg lo mest av i 2012. Humor i litteraturen er for meg nesten like viktig som karakterer og plott. Valget er nesten umulig, for jeg leste fryktelig mange morsomme bøker i fjor. Men jeg går for Stella Gibbons’ Cold Comfort Farm, en fornøyelig parodi på klassiske engelske landsbyromaner. Boken hadde mange gode vitser, fjollete karakterer og en uimotståelig sprudlende tone, og sjarmerte lesesirkelen i senk. LOL!

Årets YOLO

Eller You Only Live Once. Jeg leser veldig mange bøker som handler om meningen med livet, og hvis de ikke gjør det, bruker jeg det imot dem. Av alle bøker som satte tingene litt mer i perspektiv i fjor, synes jeg at Charles Dickens’ Store forventninger utmerket seg med et dramatisk plott, sentimentale erkjennelser og forsoninger på dødsleiet. Budskapet her må være å elske de som elskes bør før det er for sent, og aldri trekke konklusjoner om noe før alle relevante fakta er på bordet.

Årets WFT?!

De mest bortkastede 129 kronene jeg brukte i fjor, var på Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det. Jeg syntes dette var tullete og overfladiske greier, og følte meg lurt etter å ha brukt altfor mange timer på å prøve å lese noe vettugt ut av diktsamlingen. Jeg ble imidlertid heftig motsagt i kommentarfeltet under innlegget, og lar tvilen komme Mortensen til gode. Jeg avbestiller derfor steintavlene jeg skulle bruke til å overlevere min knusende dom til fremtidige generasjoner.

Årets hjerte/smerte

En diktsamling som derimot leverte så det holdt, var Margaret Atwoods Power Politics. Jeg leste samlingen ca ti ganger i fjor, og synes at den er temmelig fantastisk. Atwood skriver så nydelige og fæle dikt om bittersøt kjærlighet at jeg elsker kniven hun gjennomborer hjertet mitt med. Jeg har allerede utropt «I lust for the enjoyment of your person» fra M.G. Lewis The Monk til fjorårets beste linje i et annet innlegg. Egentlig er den bare på andreplass, etter Atwoods beste: «Your mouth is nothingness, where it touches me I vanish». Årets høydepunkt.

Årets quotelicious

Et av de andre høydepunktene i 2012 kom da jeg endelig fikk somlet meg til å lese Matias Faldbakkens debutroman The Cocka Hola Company. Grisete og elegant, pinlig morsom og intelligent – jeg har aldri lest med større entusiasme. Alle gode sitater er markert med blyantstrek i margen, og det er knapt en side uten. Jeg klør etter å lese de to andre bøkene i hans skandinaviske misantropi, men sparer på dem mens jeg venter optimistisk på at han skal utgi noe mer. Dessverre ser det foreløpig ut til at norsk litteratur trenger Matias Faldbakken mer enn Matias Faldbakken trenger norsk litteratur.

Årets nerdepris

Det er ikke alle bøker forunt å tilfredsstille nerden i meg, så når det skjer blir jeg desto mer glad. Det var to bøker som ga fullt utslag på nerdeskalaen i fjor, delt førsteplass her altså, og det var Aslak Nores En norsk spion og Jeffrey Eugenides’ The Marriage Plot. En norsk spion fordi den – til tross for sitt rykte som spionroman – egentlig er en slags googleroman som lærte meg alt jeg ellers trenger google for å finne ut av. Dermed beviste den også det som alle litteraturnerder innerst inne vet, nemlig at bøker fremdeles er mye kulere enn internett. The Marriage Plot fordi den handler om dekonstruksjonen, inneholder en klasseromsdiskusjon om hvem som er best – Culler eller Derrida? – og hovedpersonen faktisk er på et seminar med Gilbert og Gubar! Herregud, så fantastisk! Nerdepoeng fra meg.  

Årets 1001-bok

Siden jeg er både lesesirkelgeneral for lesesirkelen 1001 bøker og klarte å lese ikke mindre enn 16 – seksten! – 1001-bøker i fjor, må jeg nesten kåre den beste av dem her. Jeg likte nesten alle, og halvparten av dem kunne ha oppnådd favorittstatus i et leseår med mindre konkurranse. Den jeg likte aller best av de 16 var Jennifer Egans Bølle på døra, som jeg leste før den hadde fått plass på 1001-listen. Dette sier jeg aldri, men akkurat den boken skulle jeg gjerne ha skrevet selv.

Og med de ordene setter jeg endelig punktum for leseåret 2012. Måtte jeg lese like mange gode bøker i 2013. En oversikt over andre bokbloggere som har ferdigstilt bokregnskapet for 2012 finner du hos Knirk.

Sist, men ikke minst, og noen uker på etterskudd: Godt nyttår til dere alle!

The Monk

the monkMatthew Gregory Lewis’ gotiske roman The Monk (1796) var fjorårets siste lesesirkelbok, og etter å ha lest en tredjedel av boken kan jeg slå fast at det er et meget festlig litterært bekjentskap. Som Monika sa i kommentarfeltet et sted: Det er overraskende hvor mye fres det er i disse hundgamle romanene. Handlingen foregår i Madrid og kretser rundt to klostre og tre … kjærlighetshistorier? Det er så mye katolsk skyldfølelse, hett begjær og purunge jomfruer i omløp her at det ikke er så enkelt å skille kjærlighet fra kjødets lyst. Men det snakkes da noe om kjærlighet i intervallene mellom feberhete fantasier og munkehabitter som flerres av vakre kropper.

Munken Ambrosio har levd innenfor klosterets murer hele sitt tredveårige liv, og har vært forskånet fra alle nedrige fristelser som hører verden til, spesielt den fristelsen som heter Vakre Kvinner. Han anser seg selv som en meget hellig mann med plettfri samvittighet som ikke har noe usnakket med Vårherre. Derfor har han ingen medlidenhet med den unge nonnen Agnes når han oppdager at hun er blitt gravid med kjæresten sin utenfor klosterets murer og planlegger å rømme med ham. Ambrosio overlater høygravide Agnes til den sadistiske priorinnen i naboklosteret, og får slengt en slags forbannelse etter seg der Agnes garanterer at han selv skal komme til å gjøre samme feil som henne. Og ganske riktig, det går ikke mange timene før Ambrosio må begynne å svelge tungt, flakke med blikket og rette svettende bønner om styrke mot sin skaper når fristerinnen Matilda entrer banen. De andre karakterene i dette katolske kyskhetsdramaet er Agnes’ kjæreste Don Raymond, som ønsker å redde henne fra klosterets pinsler og gjøre henne til en ærbar kvinne, samt Agnes’ bror Don Lorenzo, venn av Don Raymond og nyforelsket i den skjønne unge Antonia.

Dessverre for den dydige og selvtilfredse Ambrosio er han også en kjekk og velskapt mann med talegaver av en annen verden. Han kan ikke forhindre kvinner fra å bli forelsket i ham når han taler inspirert og glødende om fromme temaer i kirken, og for enkelte unge damer blir Ambrosio en besettelse. Som Adam sikkert kunne ha fortalt Ambrosio mye om, trenger man bare én kvinne for å styrte mannen ut av Paradis og lukt ned i Helvete. Og når Ambrosio ikke kommer til Kvinnen, kommer Kvinnen til ham – forkledd som en munk.

Han kaller seg Rosario og har kjøpt seg inn i klosteret med pappas penger. Han har innyndet seg hos Ambrosio, som har blitt glad i den flinke og fromme unge gutten. Stor er forskrekkelsen når Rosario avslører at han egentlig heter Matilda, har blondt englehår og melkehvite bryster, og en fanatisk stalkermentalitet. Det blir ikke bedre når Ambrosio oppdager at Matilda i tillegg har stått modell for portrettet av den vakre Madonna han i hemmelighet har beundret på kammerset sitt. Ambrosios dilemma er at hvis han jager Matilda fra klosteret, vil hun ta livet av seg. Hvis han lar henne bli, vil hun lede ham inn i fristelse. Woe is me! tenker Ambrosio, og ber Vårherre om hjelp. Men Vårherre er nok like nysgjerrig som leseren på å se hva Ambrosio og Matilda finner på hvis de bare får nok alenetid på kammerset.

Lewis var bare 19 år da han skrev The Monk, og boken bærer tydelig preg av å ha sprunget ut av den umettelige fantasien til en vellystig tenåringsgutt med svært mye fritid. Ifølge forordet av E.A. Baker var Lewis født rik, og den største prøvelsen han måtte gjennomgå her i verden var kranglingen mellom moren og faren, der han tok morens parti og dermed fikk lommepengene sine redusert. Baker mener at et portrett av Lewis som ung mann oppsummerer det viktigste om Lewis’ liv og karriere: «It is the face of a good-natured, insignificant young man, who never made an enemy; a man who shone in private life, was kind to his slaves, and never had a brilliant idea in his life». Baker mener nemlig at leseren for all del ikke må lese The Monk og forvente seg en god bok.

Vi er ikke helt enige der, Baker og jeg. I mine øyne er The Monk en overskuddsroman av de sjeldne, og fortjener absolutt status som forfatterens (muligens eneste) briljante idé. Noen stikkord for de knappe tre hundre sidene er incest, voldtekt, tortur, eksorsisme, drap, spøkelser, den spanske inkvisisjonen og Satan. The Monk har flere forviklinger og mer action i løpet av ett kapittel enn mange andre romaner har totalt.

Spesielt begeistret er jeg over nerven i skildringen av Ambrosio og Matildas relativt korte vei fra kyskhetsløfter og jomfruelig sølibat til eksplosivt begjær og full nakenhet. Alle forfattere med ambisjoner om å beskrive dampende lidenskap og forbudt kjærlighet bør umiddelbart lese bokens første kapitler. Det er sånn det gjøres.

For det første er Matilda og Ambrosio usedvanlig vakre og tiltrekkende mennesker med fyrrig temperament, og er født noen århundrer for tidlig til å vite at naturen har programmert dem til å vektlegge sånt for å sikre at det blir barn av det. For det andre har de levd kyske liv uten begjær, og mangler derfor grunnleggende erfaring med the burning of passions, and how to resist it. For det tredje er de overbevist om at de vil havne i helvete hvis de gir etter for begjæret, og det sier seg selv at man bare hiver bensin på bålet hvis man tror at Satan kommer og banker på døren din dersom du bryter kyskhetsløftet. Tanken om at et øyeblikks tilfredsstillelse kjøpes med sjelens evige fortapelse, det kaller jeg forspill.

Men det aller beste er Lewis’ beskrivelse av hvordan Ambrosio og Matilda helt oppriktig forsøker å kjempe imot, hvordan de lyver til seg selv og lurer hverandre til å tro at de egentlig har full kontroll. For det er jo sjelen hos den andre de elsker, sant? Det er jo ikke det at de vil ligge med hverandre? Deres kjærlighet er da både hellig og ren! Eller? Som Matilda forsikrer Ambrosio om: Hvis han hadde begjært henne, ville hun ha mistet respekten for ham, ettersom hun tross alt har forelsket seg i ham fordi han er en Guds mann og frommere enn alle andre menn. Dessuten bryr hun seg ikke det spor om hans fysiske skjønnhet, hun elsker ham utelukkende for hans flotte personlighet og dydige hjerte. Haha! Stakkars mennesker.

Å følge Ambrosios fortvilende tanker er som å se på en flue som kjemper for livet i et vannglass. Man skjønner at slaget er tapt når han til slutt trøster seg med at dyden hans er trygg i Matildas nærvær fordi hun er så uskyldig: «I have nothing to fear from her presence; even should my own prove too weak to resist the temptation, I am secured from danger by the innocence of Matilda.» Godt tenkt, Ambrosio. Veldig smart. Overlat for all del ansvaret for din udødelige sjel til en seksten år gammel jente som er besatt av deg; som vil ta livet av seg hvis hun ikke får være sammen med deg, og allerede har lagt planer om at dere en dag skal ligge i samme grav.

På dette tidspunktet klasket jeg meg i pannen og ga Ambrosios dyd en levetid på maks tre sider. Men alas!, det tok faktisk hele fem sider, fordi Lewis i likhet med andre 1700-tallsforfattere ikke sier med få ord det han kan si med mange. Matilda ligger nå på dødsleiet og avslører seg som the agent of hell. Lewis skal ha for at han i en roman som ellers kun har stereotype og passive kvinneskikkelser å by på, lar Matilda være den som endelig tar til vettet og sier det som det er: «I lust for the enjoyment of your person.» (Fjorårets kuleste setning, btw.)

Det intense klimakset består av den skjønne Matildas dramatiske garanti: Enten skal hun gjøre alt hun kan for å forføre Ambrosio, eller så skal hun dø. Sex eller døden, enkelt og greit. Matilda er tross alt skapt av en tenåringsgutt. Ambrosio bør be innstendig om at hun dør, ellers blir det verst for ham.

The woman reigns in my bosom, and I am become a prey to the wildest of passions. Away with friendship! ‘Tis a cold unfeeling word: my bosom burns with love, with unutterable love, and love must be its return. Tremble then, Ambrosio, tremble to succeed in your prayers. If I live, your truth, your reputation, your reward of a life passed in sufferings – all that you value – is irretrievably lost. I shall no longer be able to combat my passions, shall seize every opportunity to excite your desires, and labour to effect your dishonour and my own. No, no, Ambrosio, I must not live; I am convinced with every moment that I have but one alternative; I feel with every heart-throb, that I must enjoy you or die.

Man kan si hva man vil om katolikkene, men de har gjort livet så vanskelig for seg selv at de ender opp med å ha det mye gøyere enn protestantene. Poenget med kyskhetsløftet her er å få karakterene til å tenke mest mulig på sex. Det man prøver hardest å unngå, er det man tenker mest på. Det er i alle fall det Lewis antyder, for dette er skrevet med det muntre glimtet i øyet bare en ung mann kan ha som selv slett ikke har tenkt å motstå de villige kvinnene som måtte komme hans vei. Som Baker sier om Lewis i forordet: «He enjoyed his life, his letters leave no doubt on that point». Jeg tror ham.

Den første tredjedelen av boken minner mest av alt om en nøye utspekulert og velskrevet erotisk fantasi, der Lewis har slengt inn alle tenkelige saftige elementer for å piske opp stemningen. Jeg tviler ikke på at han er like kreativ når han etter hvert går over til å skrive om vold, tortur og sjeler som skal sorteres mellom himmel og helvete. Lewis forholder seg helt uforpliktende til datidens sans for alminnelig bluferdighet, og det er nok mye i fortsettelsen som kan sjokkere selv en blasert moderne leser. Jeg vedder på at Ambrosio får smaken på uskyldige jomfruer og voldtar den unge Antonia, og at hun viser seg å være lillesøsteren hans. Kanskje blir jeg til og med like forskrekket som teaterpublikummet i Covent Garden ble over fremføringen av et av Lewis’ heftige skuespill:

It threw a portion of the audience – whose nerves were unable to withstand the dreadful truth of the language and the scene – into hysterics, and the whole theatre into confusion and horror… Never did Covent Garden present such a picture of agitation and dismay. Ladies bathed in tears – others fainting – and some shrieking with terror – while such of the audience as were able to avoid demonstration like these, sat aghast, with pale horror painted on their countenance. It is said that the very box-keepers took fright…