Selv om jeg lenge har forsømt min plikt som bokbloggende litteraturstalinist og semikolonentusiast, betyr det ikke at jeg har forsømt lesingen. Bøker har blitt lest i tilfredsstillende mengder, uten at jeg føler meg tilfredsstilt av den grunn. Årets høydepunkt: Etter en del tilbakeslag og nerver underveis, klarte Harry Potter det til slutt. Voldemort er død, og denne gangen er han død på den ordentlige måten.
Dessverre betyr Voldemorts død også at jeg har gått tom for bøker med plottgaranti. Jeg leser alltid mange bøker parallelt for å kunne veksle mellom vanskelighetsgrad og tematikk etter humør og konsentrasjonsevne. For å holde flyten i gang, må én av dem til enhver tid være en bok som omtrent leser seg selv, typ Harry Potter. Her burde krimromaner komme inn i bildet. Jeg kan i hvert fall ikke tenke meg en annen grunn til å lese om brutal og unødvendig død enn å tømme hodet for støy og mobilisere krefter til å fullføre Anna Karenina.
Men å lese krim som avkobling er risikosport. Når bøkene ikke funker, som ofte er tilfellet, ender jeg opp med å tvangslese krimbøker når jeg egentlig skulle ladet opp til å tvangslese noe som er bra. Listen min over alt som er galt med krimromaner er lang. I sommer har problemet vært krimserieforfattere som ikke vet når de skal gi seg.
Tid for dogmer: Krimforfattere som skriver serier må alltid ha en plan om å avslutte med bok sju. Klimaks skal nås i bøkene 3-5, deretter er det på tide å runde av. For å forsikre seg om at de ikke faller for fristelsen det er å klø på gamle sår, bør hovedpersonen dø like ettertrykkelig som Voldemort i slutten av sjuende bok.
Det finnes unntak fra denne regelen, som med alle andre regler. Men med denne regelen spikret opp på porten hos forlagshus i alle verdens land, vil redaktørene slippe den umulige oppgaven det tydeligvis er å fortelle bestselgende forfattere at historien om den elskede detektivs siste bedrifter er dårligere enn en gjennomsnittlig debut. I stedet må det sies her, og dere, jeg har egentlig ferie.
Anne Holt avsluttet sin sjuende bok om Hanne Wilhelmsen med å la henne bli skutt i ryggen. Bra jobbet! Men så var hun ikke død likevel, bare lam fra livet og ned. I fjor kom tiende og forhåpentligvis aller, aller siste bok om Hanne Wilhelmsen, I støv og aske. Jeg tolker fraværet av lesere som begråter hennes død som et dårlig tegn.
I niendeboken Offline jobber Hanne med en cold case samtidig som politiet prøver å avverge et terrorangrep i hovedstaden på selveste 17. mai. Plottet er greit nok, passe ambisiøst og fjernt. Men boken skjemmes ved at en tredjedel av plassen vies politisk-byråkratisk pjatt på Politihuset som ikke bidrar til mer enn kjedsomhet for både meg og politifolkene. At Hanne og hennes nye side kick Henrik Holme tilfeldigvis klarer å løse terrorsaken via sin cold case, er faktisk ikke det minste rart, siden politifolkenes eneste rolle i boken er å snakke langt og lenge om hvor vanskelig alt her i verden er generelt og i denne saken spesielt. I tillegg distraherer forfatter Holt meg ved å veksle mellom replikker og skildring av bagatellmessig handling i annenhver setning, for å gi inntrykk av at Dette Skjer På Ordentlig. Men karakterer som er kjedelige når de snakker og lever, blir ikke mer spennende av å tygge i seg rundstykker for troverdighetens skyld.
Anne Holt skal likevel ha for at hun er flinkere enn de fleste av sine norske forfatterkolleger til å skrive empatisk og engasjerende om ensomme outsiderkarakterer – aka samtidslitteraturens hellige gral. Så får andre dømme om det er en kompliment til Holt eller en fornærmelse mot de andre. I Offline er det smått autistiske Henrik Holme og til dels en hjerneskadet dueoppdretter som berger romanen fra et stusselig endelikt i vedovnen min.
Overordnet sett er den klart beste boken i serien om Hanne Wilhelmsen åttendeboka 1222; ikke tilfeldigvis den eneste av bøkene som er skrevet i førsteperson, med en stemme som ligger kledelig tett opp til Anne Holts egen. Hun er smart, hun er morsom, og med sin troskap til plott og samfunnsaktualitet burde hun skrive mye bedre bøker enn dette. VGs kritiker Brynjulf Jung Tjønn ga Offline terningkast fem, og I støv og aske terningkast tre. Jeg ville gitt Offline terningkast to-tre, og sikkert endt opp med minus på terningen hvis jeg leste sisteboka. I stedet gravla jeg Hanne Wilhelmsen nå, død eller levende. Nok er nok.
Jeffery Deaver begynte på mange måter der Anne Holt burde ha sluttet. I hans første bok om radarparet Lincoln Rhyme og Amelia Sachs er Rhyme lam fra halsen og ned og ligger i sengen hele dagen og planlegger selvmord. What could possibly go wrong? Vel, bok ni, The Burning Wire, avsluttes idet Rhyme har gjennomgått en avansert operasjon og kan bevege armene. Deaver har siden skrevet fire bøker til om Rhyme, og jeg antar at han nå forbereder seg til å løpe New York Marathon.
Det må være irriterende for en forfatter å skape en lam karakter, bare for å oppdage etter et par bøker at du får større armslag i skrivingen dersom hovedpersonen din også kan bevege armene. Men denne utviklingen er symptomatisk for Jeffery Deavers store problem. Plottsnekring, produktivitet, kunnskapsnivå og oppfinnsomhet? Check, check, check og check. Akillessenen hans som krimforfatter med en forkjærlighet for seriemordere er selsom: Han liker ikke at folk dør. Eller at de har det vondt. Det han liker minst av alt er når han selv må drepe eller skade noen, selv om han bare gjør det med ordene sine, på liksom.
Elektrisitet er tema og drapsvåpen i The Burning Wire. Ifølge min mor vil tredje verdenskrig være kjapt overstått hvis elektrisiteten saboteres og den siviliserte verden i løpet av kort tid fryser eller sulter i hjel. Deaver går i motsatt retning og viser at du også kan gjøre mye ugagn hvis du hacker deg inn i New Yorks elektrisitetsnett og får tilgang til kabler med 700 000 volt. Ikke kan leverandøren skru av strømmen heller, hvis myndighetene vil unngå generelt mayhem og sammenbrudd av infrastruktur på hele østkysten. Det er en fiffig idé, og elektrisitet er livsfarlig nok i seg selv til å skape uggen stemning når Deaver forklarer alt som kan gå galt hvis du oppholder deg i nærheten av en stikkontakt. Jeg måtte tilfeldigvis skifte lysstoffrør på badet mens jeg leste boken, og ga meg selv dårlige odds for overlevelse.
Deaver gjør sånt når han er god. Ekstremspenning ved hjelp av grunnleggende fysikk. Men så ødelegger han det ved å være en altfor snill og hjertegod mann. I motsetning til Jo Nesbø har Deaver aldri klart å skrive ut en eneste karakter med rent mel i posen, og sørger heller for at folkene fra sine ulike serier møter hverandre og blir gode venner. Dermed sitter han igjen med en temmelig omfattende storfamilie av et persongalleri i niende bok av Opus Rhyme, og alle skal ha sitt. Det sinker utviklingen av plottet, som er utspekulert nok til å fortjene mer oppmerksomhet fra sin skaper. Og kjære Jeffery, du er min siste skanse mot forvitringen av plott som litterær bærebjelke. Ikke svikt meg nå.
Jeg vet ikke om dette ble den siste Rhyme-boken jeg leste. På den ene siden er The Burning Wire milevis unna Deavers The Empty Chair, som fremdeles er den beste krimboken jeg har lest. På den andre siden er den norske bokhøsten nå i gang. Gi meg fem strake måneder uten plott, stram dramaturgi og ytre handling, og spør meg igjen i januar om det frister å lese tiendeboka om en elsket detektivs bedrifter. Og der har du forklaringen du trengte på hvorfor bestselgerlisten er full av dårlige krimbøker.
Lines bibliotek 