Kategori: Julian Barnes – Fornemmelsen for slutten

Fornemmelsen for slutten

Julian Barnes vant Bookerprisen i fjor for Fornemmelsen for slutten (The sense of an ending). Jeg har forstått det sånn av de som leste alle de seks shortlistede bøkene at det bare var Patrick deWitts The Sisters Brothers som kunne konkurrere med Barnes. Jeg tipper at jeg vil like deWitts bok om leiemordertvillingene mye bedre, for denne boken ble for kjedelig for meg. Resten av de nominerte er det nok klokt å bare forbigå i all stillhet.

Tony Webster er en pensjonist som har vært gjennom alle de ordinære fasene i et helt ordinært liv. Han har gått på skole, studert, giftet seg, fått en datter, skilt seg og gjort karriere. Blitt gammel uten de store bruduljene. Hans ordinære liv får et nytt innhold når han en dag arver 500 pund og dagboken til sin avdøde ungdomsvenn Adrian Finn. Adrian tok livet av seg i studiedagene, og Tony forstår ikke hvorfor han arver dagboken hans og en pengesum fra en kvinne Tony bare møtte én gang i studiedagene. Kvinnen var Veronicas mor, og Veronica var jenta som ødela vennskapet mellom Tony og Adrian da hun ble kjæreste med Adrian etter at forholdet til Tony tok slutt.

Den gamle historien rippes opp i, og Tony tar en trip down memory lane for å rekonstruere i hukommelsen alt som hendte mellom han, Adrian og Veronica for mange tiår siden. Tony oppdager at hukommelse er lunefulle greier, og at den har en tendens til å støtte opp om den versjonen av hendelsene som passer en selv best.

Hvor ofte forteller vi vår egen livshistorie? Hvor ofte foretar vi tilpasninger, utbroderinger, gjør sleipe forkortelser? Og jo lenger livet varer, desto færre omkring oss kan utfordre framstillingen vår, minne oss om at livet vårt ikke er livet vårt, men bare historien vi har fortalt om livet vårt. Fortalt til andre, men – i all hovedsak – til oss selv.

Møtet med Veronica introduserer ny og til dels sjokkerende informasjon, men det som ryster Tony mest er nok påminnelsen om ting han selv har sagt og gjort som han ikke lenger kan huske. Han blir konfrontert med hvem han en gang var, og hvordan han trakk feil slutninger om andres liv og valg. Bokens høydepunkt var for meg den nådeløse selvransakelsen Tony foretar, og innrømmelsen av at han tok grundig feil i sitt syn på vennen Adrian.

Julian Barnes skriver reflektert og modent om livshistorie, tid, hukommelse og selvransakelse. Tony Webster er en så troverdig karakter at romanen nærmest blir påtrengende realistisk. Romanen er velkomponert både på det språklige og tematiske planet. Det er rett og slett en god roman.

Likevel kjedet jeg meg mens jeg leste. Jeg nevnte i mitt forrige innlegg at vi er uenige om hva som er mest spennende av livet og litteraturen, Tony Webster og jeg, eventuelt at han har lest andre bøker enn meg. Han har for eksempel ikke lest Fornemmelsen for slutten, det kan jo ha noe å si. Eller kanskje han har lest mye vampyrkrigerporno? I så fall er vi enige. Livet er ikke SÅ spennende som skinnbuksevampyrer med sterk libido. Men mest sannsynlig handler det om at jeg lever helt annerledes enn Tony Webster, og derfor blir utålmodig når jeg må ta en pause fra mer spennende ting for å hensette meg til hans gørrkjedelige univers. Og selv om jeg er langt unna en pensjonisttilværelse hvor jeg tenker tilbake på mitt liv, er jeg ganske sikker på én ting. Sitatet under kommer neppe til å gjelde for meg.

Hva visste vel jeg om livet, jeg som hadde levd så forsiktig? Som hverken hadde vunnet eller tapt, som bare hadde latt livet skje meg? Som hadde de vanlige ambisjonene, og som slo seg altfor raskt til ro med at de ikke kunne realiseres? Som unngikk å bli såret, og kalte det evne til overlevelse? Som betalte regningene mine og holdt meg på god fot med så mange som mulig? For hvem ord som ekstase og fortvilelse snart bare ble ord jeg en gang hadde lest i romaner? En hvis selvkritikk aldri medførte smerte?

Ikke på noen punkter, faktisk. (Bortsett fra regningene, da, de betaler jeg.) Og da blir litt av interessen min for fiksjonen borte, for jeg ser ikke poenget med å lese om folk som har levd så forsiktig at de ikke har noe spesielt å fortelle om. Det mest spennende Tony har opplevd, er det som har skjedd i andre menneskers liv. Hvor deprimerende er ikke dét? Det blir bare absurd å bruke tid på å lese en bok hvis budskap blant annet er at man må leve før det er for sent, og ikke bare la livet lunte forbi mens man for eksempel sitter hjemme og leser bøker som forteller deg at man må leve før det er for sent. Tony Webster ville ha støttet meg på dette, det er jeg sikker på. Han er kanskje ordinær, men han oppnår en dypere innsikt til slutt.

Julian Barnes er sabla god på å legge seg nært opp til virkeligheten, men det ble for mye for min smak. Det er ikke alt stoff som engasjerer meg like sterkt i bokform, selv om det neppe kan skrives bedre om kjedelige folk enn det Julian Barnes gjør her.

En annen ting er at jeg ikke fikk alt til å gå opp på slutten. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor Tony arvet «blodpenger» fra Veronicas mor. Hva var det hun skyldte ham? Jeg vet at det er mange fornuftige mennesker der ute som har lest denne boken. Er det noen som kan forbarme seg over meg og forklare hva som lå bak de 500 pundene?

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

Advertisements