Stikkord: Julian Barnes

Dommen over leseåret 2012

Jeg har halvveis rukket å fortrenge hvilke lesemål jeg hadde for 2012, men vet at jeg klarte veldig få av dem. Det vil si ingen. I god bokbloggånd hadde jeg tenkt å skrive et nedbrutt innlegg på nyttårsaften hvor jeg selvpiskende gjennomgikk hvilken utilstrekkelig leser jeg er, og be alle fornuftige lesere om å trykke på unfollow-knappen og glemme meg for alltid. Men så, skjønner du, leste jeg dette intervjuet med Tomas Espedal i Aftenposten i romjulen, og der sier han følgende:

«Folk leser for mange bøker, de leser for dårlige bøker og de leser for fort.»

Sett på maken. Alle innvendinger til mine labre prestasjoner i fjor var med et trylleslag blåst bort og erstattet med et selvtilfreds glis. For hvis jeg skal oppsummere leseåret 2012 kort, vil det nemlig se omtrent slik ut:

«Jeg leste veldig få bøker, jeg leste veldig gode bøker og jeg leste dem veldig sakte.»

Og hvem fanden bryr seg vel om lesemål når man leser nesten bare gode bøker? Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg aldri har lest så mange glimrende bøker på ett år før, selv ikke da jeg studerte og bare leste kanoniserte saker. Den komplette oversikten over hva jeg leste i fjor ligger her, og jeg kan anbefale de fleste bøkene med noen hederlige unntak. Til min store skrekk ser jeg at jeg ennå ikke har skrevet om noen av de bøkene jeg likte aller best i fjor, så det får bli årets prosjekt. I mellomtiden kårer jeg noen av de bøkene som utmerket seg i 2012, på godt og vondt.

Årets hare

Det er ikke vanskelig å plukke ut årets desidert mest lettleste bok. Heidi Lindes Agnes i senga var en fest av en roman, og en skikkelig pageturner. Faktisk var den så lettlest og underholdende at jeg vurderer å lese den på nytt neste gang jeg trenger en litterær pick-me-up, og jeg leser egentlig aldri bøker to ganger.

Årets skilpadde

Til tross for veldig få sider var Julian Barnes Fornemmelsen for slutten seig å komme gjennom. Opptil flere ganger lurte jeg på om jeg noensinne ville klare å fullføre den, og det skjer vanligvis bare med bøker på mer enn 500 sider. Det var en god roman, og jeg skal ikke påstå at den ikke fortjente å vinne Bookerprisen 2011. Men den engasjerte meg bare ikke på noe plan, og var derfor et ork å komme gjennom.

Årets pain in the ass

Care Santos’ Lukkede rom var boken som irriterte meg mest i fjor. Jeg har ikke blogget om den ennå, men har et langt utkast liggende som jeg skal publisere neste gang jeg får lyst til å rette en refsende tordentale mot forfattere som ROTER MED KRONOLOGIEN. Hvis du liker å lese bøker med hemmeligheter i fortiden, hvor historien fortelles hakkete, uoversiktlig og med mye frem-og-tilbake, bør du lese denne boken for å la deg kurere. Santos knoter så mye med kronologien at hun selv ble forvirret på helt vitale punkter i historien og ting går ikke opp. Synd, for ellers var det i grunnen mye bra i boken.

Årets cry me a river

Ingenting slår en skikkelig gråteorgie, og Marit Kaldhols søkeord: ayotzintli var boken jeg felte flest tårer over i fjor. Jeg vet ikke om jeg gråt mest over en ung gutts selvmord eller at Kaldhol skriver så vakkert om det tragiske. Dette var den eneste ungdomsromanen jeg leste i fjor, og en av bøkene som gjorde aller sterkest inntrykk på meg.

Årets shock to the system

Sterk var også Chil Rajchmans overlevelsesberetning Jeg overlevde Treblinka, men på en annen måte. Jeg har lest mye om nazistenes djevelskap under andre verdenskrig og trodde jeg var mentalt forberedt på å lese bokenLikevel sjokkerte den meg mer enn noen annen bok har gjort noensinne. Jeg ble så satt ut av den 130 siders nøkterne og jordnære beretningen om Rajchmans tretten måneder i Treblinka at jeg ikke klarte å slutte å skjelve. Det var utvilsomt den viktigste boken jeg leste i fjor.

Årets feel good

Heldigvis var det også noen bøker som føltes tilsvarende herlig å lese, og vinneren her må selvfølgelig bli selveste kongen av feel good, Nick Hornby. I The Complete Polysyllabic Spree skriver han om bøkene han leser over en periode på et par år, og det gjør han med sin karakteristiske humor så fengende og inspirerende at jeg etterpå har vurdert å sende ham et brev hvor jeg erklærer min uforbeholdne beundring og (platoniske) kjærlighet.

Årets LOL!

En av de aller gjeveste prisene jeg deler ut her, til boken jeg lo mest av i 2012. Humor i litteraturen er for meg nesten like viktig som karakterer og plott. Valget er nesten umulig, for jeg leste fryktelig mange morsomme bøker i fjor. Men jeg går for Stella Gibbons’ Cold Comfort Farm, en fornøyelig parodi på klassiske engelske landsbyromaner. Boken hadde mange gode vitser, fjollete karakterer og en uimotståelig sprudlende tone, og sjarmerte lesesirkelen i senk. LOL!

Årets YOLO

Eller You Only Live Once. Jeg leser veldig mange bøker som handler om meningen med livet, og hvis de ikke gjør det, bruker jeg det imot dem. Av alle bøker som satte tingene litt mer i perspektiv i fjor, synes jeg at Charles Dickens’ Store forventninger utmerket seg med et dramatisk plott, sentimentale erkjennelser og forsoninger på dødsleiet. Budskapet her må være å elske de som elskes bør før det er for sent, og aldri trekke konklusjoner om noe før alle relevante fakta er på bordet.

Årets WFT?!

De mest bortkastede 129 kronene jeg brukte i fjor, var på Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det. Jeg syntes dette var tullete og overfladiske greier, og følte meg lurt etter å ha brukt altfor mange timer på å prøve å lese noe vettugt ut av diktsamlingen. Jeg ble imidlertid heftig motsagt i kommentarfeltet under innlegget, og lar tvilen komme Mortensen til gode. Jeg avbestiller derfor steintavlene jeg skulle bruke til å overlevere min knusende dom til fremtidige generasjoner.

Årets hjerte/smerte

En diktsamling som derimot leverte så det holdt, var Margaret Atwoods Power Politics. Jeg leste samlingen ca ti ganger i fjor, og synes at den er temmelig fantastisk. Atwood skriver så nydelige og fæle dikt om bittersøt kjærlighet at jeg elsker kniven hun gjennomborer hjertet mitt med. Jeg har allerede utropt «I lust for the enjoyment of your person» fra M.G. Lewis The Monk til fjorårets beste linje i et annet innlegg. Egentlig er den bare på andreplass, etter Atwoods beste: «Your mouth is nothingness, where it touches me I vanish». Årets høydepunkt.

Årets quotelicious

Et av de andre høydepunktene i 2012 kom da jeg endelig fikk somlet meg til å lese Matias Faldbakkens debutroman The Cocka Hola Company. Grisete og elegant, pinlig morsom og intelligent – jeg har aldri lest med større entusiasme. Alle gode sitater er markert med blyantstrek i margen, og det er knapt en side uten. Jeg klør etter å lese de to andre bøkene i hans skandinaviske misantropi, men sparer på dem mens jeg venter optimistisk på at han skal utgi noe mer. Dessverre ser det foreløpig ut til at norsk litteratur trenger Matias Faldbakken mer enn Matias Faldbakken trenger norsk litteratur.

Årets nerdepris

Det er ikke alle bøker forunt å tilfredsstille nerden i meg, så når det skjer blir jeg desto mer glad. Det var to bøker som ga fullt utslag på nerdeskalaen i fjor, delt førsteplass her altså, og det var Aslak Nores En norsk spion og Jeffrey Eugenides’ The Marriage Plot. En norsk spion fordi den – til tross for sitt rykte som spionroman – egentlig er en slags googleroman som lærte meg alt jeg ellers trenger google for å finne ut av. Dermed beviste den også det som alle litteraturnerder innerst inne vet, nemlig at bøker fremdeles er mye kulere enn internett. The Marriage Plot fordi den handler om dekonstruksjonen, inneholder en klasseromsdiskusjon om hvem som er best – Culler eller Derrida? – og hovedpersonen faktisk er på et seminar med Gilbert og Gubar! Herregud, så fantastisk! Nerdepoeng fra meg.  

Årets 1001-bok

Siden jeg er både lesesirkelgeneral for lesesirkelen 1001 bøker og klarte å lese ikke mindre enn 16 – seksten! – 1001-bøker i fjor, må jeg nesten kåre den beste av dem her. Jeg likte nesten alle, og halvparten av dem kunne ha oppnådd favorittstatus i et leseår med mindre konkurranse. Den jeg likte aller best av de 16 var Jennifer Egans Bølle på døra, som jeg leste før den hadde fått plass på 1001-listen. Dette sier jeg aldri, men akkurat den boken skulle jeg gjerne ha skrevet selv.

Og med de ordene setter jeg endelig punktum for leseåret 2012. Måtte jeg lese like mange gode bøker i 2013. En oversikt over andre bokbloggere som har ferdigstilt bokregnskapet for 2012 finner du hos Knirk.

Sist, men ikke minst, og noen uker på etterskudd: Godt nyttår til dere alle!

Fornemmelsen for slutten

Julian Barnes vant Bookerprisen i fjor for Fornemmelsen for slutten (The sense of an ending). Jeg har forstått det sånn av de som leste alle de seks shortlistede bøkene at det bare var Patrick deWitts The Sisters Brothers som kunne konkurrere med Barnes. Jeg tipper at jeg vil like deWitts bok om leiemordertvillingene mye bedre, for denne boken ble for kjedelig for meg. Resten av de nominerte er det nok klokt å bare forbigå i all stillhet.

Tony Webster er en pensjonist som har vært gjennom alle de ordinære fasene i et helt ordinært liv. Han har gått på skole, studert, giftet seg, fått en datter, skilt seg og gjort karriere. Blitt gammel uten de store bruduljene. Hans ordinære liv får et nytt innhold når han en dag arver 500 pund og dagboken til sin avdøde ungdomsvenn Adrian Finn. Adrian tok livet av seg i studiedagene, og Tony forstår ikke hvorfor han arver dagboken hans og en pengesum fra en kvinne Tony bare møtte én gang i studiedagene. Kvinnen var Veronicas mor, og Veronica var jenta som ødela vennskapet mellom Tony og Adrian da hun ble kjæreste med Adrian etter at forholdet til Tony tok slutt.

Den gamle historien rippes opp i, og Tony tar en trip down memory lane for å rekonstruere i hukommelsen alt som hendte mellom han, Adrian og Veronica for mange tiår siden. Tony oppdager at hukommelse er lunefulle greier, og at den har en tendens til å støtte opp om den versjonen av hendelsene som passer en selv best.

Hvor ofte forteller vi vår egen livshistorie? Hvor ofte foretar vi tilpasninger, utbroderinger, gjør sleipe forkortelser? Og jo lenger livet varer, desto færre omkring oss kan utfordre framstillingen vår, minne oss om at livet vårt ikke er livet vårt, men bare historien vi har fortalt om livet vårt. Fortalt til andre, men – i all hovedsak – til oss selv.

Møtet med Veronica introduserer ny og til dels sjokkerende informasjon, men det som ryster Tony mest er nok påminnelsen om ting han selv har sagt og gjort som han ikke lenger kan huske. Han blir konfrontert med hvem han en gang var, og hvordan han trakk feil slutninger om andres liv og valg. Bokens høydepunkt var for meg den nådeløse selvransakelsen Tony foretar, og innrømmelsen av at han tok grundig feil i sitt syn på vennen Adrian.

Julian Barnes skriver reflektert og modent om livshistorie, tid, hukommelse og selvransakelse. Tony Webster er en så troverdig karakter at romanen nærmest blir påtrengende realistisk. Romanen er velkomponert både på det språklige og tematiske planet. Det er rett og slett en god roman.

Likevel kjedet jeg meg mens jeg leste. Jeg nevnte i mitt forrige innlegg at vi er uenige om hva som er mest spennende av livet og litteraturen, Tony Webster og jeg, eventuelt at han har lest andre bøker enn meg. Han har for eksempel ikke lest Fornemmelsen for slutten, det kan jo ha noe å si. Eller kanskje han har lest mye vampyrkrigerporno? I så fall er vi enige. Livet er ikke SÅ spennende som skinnbuksevampyrer med sterk libido. Men mest sannsynlig handler det om at jeg lever helt annerledes enn Tony Webster, og derfor blir utålmodig når jeg må ta en pause fra mer spennende ting for å hensette meg til hans gørrkjedelige univers. Og selv om jeg er langt unna en pensjonisttilværelse hvor jeg tenker tilbake på mitt liv, er jeg ganske sikker på én ting. Sitatet under kommer neppe til å gjelde for meg.

Hva visste vel jeg om livet, jeg som hadde levd så forsiktig? Som hverken hadde vunnet eller tapt, som bare hadde latt livet skje meg? Som hadde de vanlige ambisjonene, og som slo seg altfor raskt til ro med at de ikke kunne realiseres? Som unngikk å bli såret, og kalte det evne til overlevelse? Som betalte regningene mine og holdt meg på god fot med så mange som mulig? For hvem ord som ekstase og fortvilelse snart bare ble ord jeg en gang hadde lest i romaner? En hvis selvkritikk aldri medførte smerte?

Ikke på noen punkter, faktisk. (Bortsett fra regningene, da, de betaler jeg.) Og da blir litt av interessen min for fiksjonen borte, for jeg ser ikke poenget med å lese om folk som har levd så forsiktig at de ikke har noe spesielt å fortelle om. Det mest spennende Tony har opplevd, er det som har skjedd i andre menneskers liv. Hvor deprimerende er ikke dét? Det blir bare absurd å bruke tid på å lese en bok hvis budskap blant annet er at man må leve før det er for sent, og ikke bare la livet lunte forbi mens man for eksempel sitter hjemme og leser bøker som forteller deg at man må leve før det er for sent. Tony Webster ville ha støttet meg på dette, det er jeg sikker på. Han er kanskje ordinær, men han oppnår en dypere innsikt til slutt.

Julian Barnes er sabla god på å legge seg nært opp til virkeligheten, men det ble for mye for min smak. Det er ikke alt stoff som engasjerer meg like sterkt i bokform, selv om det neppe kan skrives bedre om kjedelige folk enn det Julian Barnes gjør her.

En annen ting er at jeg ikke fikk alt til å gå opp på slutten. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor Tony arvet «blodpenger» fra Veronicas mor. Hva var det hun skyldte ham? Jeg vet at det er mange fornuftige mennesker der ute som har lest denne boken. Er det noen som kan forbarme seg over meg og forklare hva som lå bak de 500 pundene?

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

Augustlesning

Det er krisetider i leseland. Jeg har ikke lyst til å lese en eneste bok i august. Jeg vet ikke om blodslitet med Donna Tartt-boken tok fra meg alt som heter interesse for litteratur, men den siste uken har jeg sukket tungt hver gang jeg ser en bok – det vil si hver gang jeg er hjemme. Noen kvinner står foran velfylte klesskap og konstaterer at de har ingenting å ha på seg. Jeg står foran bokhyllene mine og finner ikke en eneste bok som frister blant mine 400+ uleste. Bokshopperutinene mine må gjennomgås snarest, for her er det noe som er feil. Jeg blir ikke forbauset dersom det viser seg at jeg i lang tid har kjøpt bøker til en ukjent person hvis litterære preferanser overhodet ikke sammenfaller med mine egne.

I mangel av bedre ideer begynte jeg forrige uke på stabelen med leseeksemplarer som har hopet seg opp det siste halvåret, med Julian Barnes’ Fornemmelsen for slutten som et naturlig førstevalg. Det var en bommert. Jeg var syk med feber, og det er intet bra utgangspunkt for å lese Bookerprisvinnere som handler om grå, gamle gubber med intetsigende liv. Istedenfor å røske meg ut av litteratur-er-dørgende-kjedelig-boblen jeg har flyttet inn i på grunn av Tartt, forsterket boken bare følelsen av at livet er atskillig mer spennende enn bøker. Der er vi uenige, Julian Barnes’ Tony Webster og jeg. Enten det, eller så har han vært flinkere til å velge riktige bøker enn meg. Men om ikke annet, ble jeg kurert for troen på at det finnes altfor mange bøker og altfor liten tid. Sannsynligvis finnes det altfor få bøker det er verdt å bruke tiden sin på.

Likevel. Bøker kommer til å bli lest i august også. Men prioritert blir bøkene jeg får betalt for å lese, i første omgang et par krimmanus. Når lesing begynner å føles som en jobb, er det like greit at det er akkurat det det er – med penger inn på konto man kan bruke på å gjøre andre ting enn å lese. Og så får jeg vel gjøre et halvhjertet forsøk på å finne noe som kan fenge såpass at meningen med litteraturen kommer tilbake igjen.

Det sier seg selv at det må være noe juicy. Noe fryktelig morsomt og passe originalt. Så språklig spenstig som overhodet mulig, sånn at jeg slipper å slite ut rødblyanten med å tegne sinnasmileys i margen. Og kort nok til at det virker gjennomførbart. Det utelukker oppvekstromaner, krim, Hamsun, klassikere, leseeksemplarer, underholdningslitteratur, ungdomsbøker, norsk litteratur (med ett unntak) og hele min imponerende samling romaner lagt til andre verdenskrig. Jeg står igjen med kun fem bøker, faktisk.

  • Abo Rasul Macht und Rebel
  • Louis de Bernière The Troublesome Offspring of Cardinal Guzman
  • DBC Pierre Vernon God Little
  • Douglas Adam Dirk Gentlys holistiske detektivbyrå
  • Mikael Niemi Populærmusikk fra Vittula

I tilfelle jeg oppdager at jeg ikke orker å lese noen av disse heller – eventuelt sparer dem til krisen blir langvarig – kan jeg lese ferdig en av mine ufullførte. Buddenbrooks, for eksempel. Den var jo på en måte morsom den også, så fremt man klarer å lokalisere de subtile vitsene midt mellom alle inventarbeskrivelsene. Eller jeg kan gå for den mer selvplagende og destruktive løsningen og lese ferdig Donna Tartt, bare for å se hva som skjer.

Jeg har lagt ut nye kandidater til lesesirkelen neste år, og denne gangen er det tre flinke engelskspråklige damer. Det ligger an til å bli jevnt mellom Doris Lessing, Sylvia Plath og Harper Lee, så husk å stemme på den boken du helst vil lese.

Ha en fin august!