Måned: november 2011

Barnebøker om sorg

Siden jeg ikke har barn selv, leser jeg barnebøker bare en sjelden gang. Da går det som regel i nostalgisk gjenlesning av mine egne barndomsfavoritter, og nyere barnelitteratur kjenner jeg bare på navnet. Men i forrige nummer av Tidsskriftet Biblioteket gjorde jeg et unntak og skrev om nyere barnebøker med alvorlige temaer. Blant dem var Alf Kjetil Walgermos Mor og far i himmelen (2009) og Gaute Heivolls Himmelen bak huset (2008). I begge bøkene er hovedpersonen et barn som har mistet en eller begge foreldrene. Den ene handler om et barns sorg, den andre om å gå videre etter at den første sorgen har lagt seg. Her er et utdrag fra artikkelen «Barnebøker fra livets skyggeside».

Mor og far i himmelen

«På morgonen mista vi mamma. Det var det mormor sa, at vi mista henne. Vi mista henne mens eg sov. Mens eg drøymde om Ole Brumm. Morfar stoppa i butikken då vi gjekk. Eg fekk ein stor sjokolade. No skal du bu hjå meg og mormor, sa han. Vi skal få det så fint. Vi snakka ikkje om pappa før kveldsmat. Vi hadde mista pappa også. Det var han vi hadde mista først.”

Maria har mistet begge foreldrene sine i en bilulykke og må flytte inn sammen med mormor og morfar. Hun strever med å finne meningen med at foreldrene er borte, og føler både sorg, skyldfølelse, tvil og sinne. Boken er skrevet i førsteperson, og har et dagbokaktig preg. Her får vi innblikk i et sørgende barns innerste tanker og følelser.

Mor og far i himmelen er eksplisitt forankret i kristen tro og livssyn. Bokens første linje er: “Gud. I dag gjekk eg på skulen igjen». Og Gud er nettopp den Maria skriver til, og den hun retter alle sine spørsmål til. Alt det Maria har lært om Gud får hun nemlig ikke til å henge sammen med at hun har mistet begge foreldrene, og at bestevennen Jens har mistet sin mor.

“Mamma tok meg ofte med til kyrkja. Til huset ditt. Der lærte eg å be til deg. Der lærte eg at du høyrer alle bøner. Men viss du høyrer alle bøner, kvifor måtte mamma og pappa døy? Kvifor lèt du det vonde skje? […] I fjor døydde mora til Jens. Ho fekk kreft og døydde raskt. Alle sa at det var meiningslaust. Ikkje eingong presten sa at det var ei meining med det. Meinte du noko med det, Gud? Kunne du ikkje hatt ein engel på vakt? Har du ikkje kontroll?”

Maria har mange spørsmål, og hun finner ingen endelige svar. Likevel går livet hennes sakte men sikkert videre, og hun tenker etter hvert oftere på andre ting enn foreldrene som er borte. Maria er en liten jente som både skal håndtere en voldsom sorg og en stor omveltning i livssituasjon. Men i boken er det først og fremst behovet for å finne mening, å forstå det som har skjedd, som er viktig. Maria strever hardt med de grunnleggende spørsmål i religionen sin. På mange måter prøver hun å forstå de samme spørsmålene som også voksne funderer på hele livet. Men for Maria er det helt avgjørende å finne svaret på hvorfor Gud har tatt foreldrene hennes fra henne. Ellers er det ingenting som henger sammen. Til slutt finner hun imidlertid mye trøst i å tenke på mor og far som engler i himmelen.

Mor og far i himmelen er en vakker og hudløs bok om et barns sorg. Maria er en svært troverdig karakter, og hun stiller kloke og gode spørsmål til det hun opplever. Og det er ved å undre seg over ting at hun bearbeider sorgen sin og klarer å gå videre. Maria – og boken – stiller flere spørsmål enn den besvarer, og det kan forhåpentligvis minne voksne om at det ikke er alt de heller kan svare på. Ord strekker ikke til i møtet med livets aller viktigste spørsmål. I slutten av boken får Maria en dagbok i julegave av Jens. Hun kaller den ‘Mor og far i himmelen’. Og det er slik boken er; en slags dagbok for Maria hvor alle hennes tanker om livet og døden får plass.

Mor og far i himmelen er illustrert av Øyvind Torseter og er beregnet på barn i aldersgruppen 8-12 år.

Himmelen bak huset

I Himmelen bak huset finner vi en liknende tematikk. Jon har mistet moren sin i kreft. Hver kveld når han har lagt seg, kommer hun likevel inn for å si god natt. Da kan Jon sove. Men en kveld kommer hun ikke, og da blir det umulig for Jon å sovne. Soverommet blir truende og farlig med skygger som danser over veggene og klær som kommer ut av klesskapet. Faren får en idé om å binde en rød tråd rundt stortåen sin slik at Jon kan dra i tråden hvis han blir redd. Midt på natten våkner Jon og drar i tråden, men ingenting skjer. Han står opp for å følge etter tråden, og den fører ham ikke inn på farens soverom. Den fører ut ytterdøren og inn i skogen bak huset.

Den natten treffer han moren igjen, i lekehytten bak huset. Faren er der også, og de er en gjenforent og glad familie. Møtet har funnet sted i Jons drøm, men for ham er møtet virkelig. Neste natt sovner han med den røde tråden i hånden, og denne gangen er tråden festet i dørhåndtaket på lekehytten, der moren bor. Nå kan Jon sovne, mens han ligger og venter på at moren skal komme inn i huset for å si god natt.

Himmelen bak huset er ikke en bok som tar opp sorgen over å miste en forelder, for det har gått en stund siden moren døde. Boken tar snarere opp savnet etter moren, og Jons forsøk på å finne en måte å holde fast i moren nå når hun er i ferd med å forsvinne for ham. Fra et voksent perspektiv er det nærliggende å tenke at Jon allerede har mistet moren én gang. Nå er det viktig for ham ikke å miste minnet om henne også. Når hun plutselig ikke kommer inn på rommet hans for å si god natt lenger, er dette et tegn på at Jon har lagt bak seg en viktig del av sorgprosessen. Men han trenger fortsatt å føle en tilknytning til henne, å forestille seg at hun er i nærheten selv om hun ikke lenger bor sammen med ham og faren. I drømmen oppdager han at moren riktignok er i himmelen, men at himmelen befinner seg bak huset der han leker hele dagen. Fra lekehytten har hun til og med utsikt til soverommet hans. Moren er ikke borte, hun er i nærheten.

I bokens illustrasjoner får vi flere ganger se samme situasjon fra to perspektiver. Når Jon står i ytterdøra med den røde tråden i hånden viser den første illustrasjonen ryggen hans, og leseren ser ut i mørket sammen med ham. På neste bilde ser vi ham forfra, fra utenfor døren. Fortellerstemmen rommer noe av den samme dobbeltheten. Historien er fortalt i førsteperson, men likevel er den ikke fortalt fra et rendyrket barneperspektiv. Fortellerstemmen er for klok og moden til at den kan tilhøre en liten gutt. Dette gir teksten en interessant spenning, og skaper både nærhet til Jons tanker og følelser, og en distanse som fremhever bokens fantasifulle elementer. Vi blir kjent med Jon, men det er først og fremst historien om Jon og hvordan han finner sin måte å forsone seg med savnet av moren på.

Himmelen bak huset er illustrert av Øyvind Lauvdal, og er beregnet på barn i aldersgruppen 6-13 år.

Hva bør barn få lese?

I artikkelen skrev jeg dessuten litt om hva jeg generelt synes om barnebøker med mer alvorlige temaer, og voksne som stiller seg skeptisk til bøkene i kjølvannet av slike utgivelser. En ting jeg har lagt merke til når barnebøker diskuteres, er nemlig at mange voksne har klare formeninger om at barn helst bør forskånes fra å lese om alt som er vondt og vanskelig, og at barnebøker bare bør være positive, trygge, beroligende og pedagogiske. Etter slike debatter sitter jeg igjen med en litt ekkel bismak, fordi jeg får inntrykk av at mange voksne tenker på barndom som en per definisjon lykkelig tid, hvor barn bør få slippe å forholde seg til alt som er vanskelig i livet. Jeg opplever dette som en implisitt fornektelse av at mange mennesker opplever smerte og sorg allerede tidlig i livet, og at det er like normalt som å ha en bekymringsløs barndom. Ikke minst tror jeg man gjør barn en bjørnetjeneste ved å fremstille livet så skjevt.  Etter min mening er det ikke tematikken som burde avgjøre, men på hvilken måte den behandles.

Og vi trenger barnebøker som gjenspeiler virkeligheten, ikke voksnes barndomsfantasier. Først og fremst fordi barn som allerede har opplevd at livet kan være vanskelig, fortjener å finne sine erfaringer gjenspeilet i litteraturens verden. Men også fordi mer heldige barn fortjener å oppdage at de er nettopp heldige, at alt de har ikke er en selvfølge, og at ikke alle barn er i deres situasjon. Det handler om å ta barns erfaringer på alvor, enten de har en sorgløs eller vanskelig barndom.

Ikke minst handler det om ærlighet. Den voksne forestillingen om at barnelitteraturen ikke har som oppgave å omhandle virkeligheten, er både rar og urovekkende. Hvis dette kravet hadde blitt stilt til voksenlitteraturen, ville vi uten å nøle kalt det sensur. Hvor kommer den fra, denne forventningen om at alle barnebøker skal være så snille og trygge? At barnelitteraturen etter hvert taper for andre medier er kanskje ikke så rart. Barn vil før eller senere oppdage at den søte og betryggende litteraturen ikke har så mye med virkeligheten å gjøre.

Takk til Cappelen Damm forlag for leseeksemplarer.

Reklamer

Väinö Linna – Ukjent soldat

«Som vi jo alle vet, er Vårherre fremsynt og allvitende over all forstand. Således hadde han latt en skogbrann svi av 10-12 hektar statsskog på en sandmo i nærheten av Joensuu, en liten by i finsk Karelen. Sin vane tro hadde menneskene prøvd av alle krefter å hindre ham i dette forehavende, men han hadde urokkelig drevet på med skogbrannen sin til han syntes han hadde fått det slik han ville ha det med tanke på sine fremtidsplaner.» Slik begynner Väinö Linnas store finske krigsroman, og jeg falt pladask umiddelbart. Den ramsalte ironien og det hånlige skråblikket rettet mot alt som smaker av autoritet og idealer er representativt for Linnas stil. Handlingen innledes idet Vinterkrigen mot Russland er slutt, året før Finland går inn i andre verdenskrig på Tysklands side. Boken følger en bataljon som hovedsakelig består av fattige finske husmannsgutter i kamphandlingene mot Russland i øst, og er en svært realistisk skildring av krig på bakkenivå. Storpolitikk og maktsentra befinner seg langt unna, og det er infanteriets knallharde hverdag Linna skriver om. Her finnes det liten plass for krigsidealisme og menneskelighet. Karene i troppen har mer enn nok med å karre seg gjennom ulendt terreng med gnagsår, sult og søvnmangel uten å bli skutt i hodet, om de ikke i tillegg skal belemre seg med inngående refleksjoner over hvorfor de egentlig er der.

Det er mye fordelaktig å si om Linnas krigsepos, men man kommer ikke utenom karakterene. Romanen har ingen enkelt hovedperson, men følger et knippe sentrale karakterer i en bataljon på østfronten. Gruppen av unge menn er mangslungen, og her finner man de fleste mennesketyper: tause og utholdende Koskela, godtroende Salo, ambisiøse Kariluoto, iskalde Lehto, seige Määttä, kremmeren og skjørtejegeren Rahikainen, kommunisten Lahtinen, rappkjeftede Hietanen, fnisete Vanhala og vettskremte Riitaoja. «Der sto de da, i et nokså møysommelig oppstilt geledd, disse mor Finlands utvalgte ofre på verdenshistoriens alter».

Linnas blikk for mennesker er sjeldent skarpt. Han etablerer personlighetstrekkene hos karakterene raskt, og lar leseren observere dem og bli kjent med dem gjennom krigshandlinger og hverdagslige samtaler. Hvordan de takler krigen, sulten, redselen og hverandre. De er store i kjeften, hissige og kranglete. Kyniske og impulsive. Enkle gutter fra enkle kår som stort sett ikke har andre mål enn å komme seg levende gjennom de nærmeste timene. De er ingen helter som slåss for sitt fedreland. De er ubetydelige fotsoldater beordret til å utkjempe noen andres krig.

Mangelen på idealisme hos soldatene utgjør kjernen i Linnas kritikk av Finlands deltakelse i krigen. Boken skapte et voldsomt rabalder da den ble utgitt i 1954, og det er en smal sak å se hvorfor Linna tirret på seg myndigheter og det militære, for her er det ingenting som holdes hellig. For en pasifistisk leser som meg blir det tydelig at verneplikt og tvang er en forutsetning for de fleste kriger, og at de som tar avgjørelsene om å gå til krig sjelden er de som må ofre livet på slagmarken. Meningsløst og urettferdig er bare forbokstaven.

«De geipet etter bilene, og Finlands tapre lotte fikk så grufulle grovheter utover seg at de ekstatiske lottetantene hjemme i småbyene ville fått hjerteslag om de hadde hørt dem. En general som kom forbi i bilen sin, forårsaket en slik flom av skjellsord og forbannelser at en fremmed iakttager ville vært overbevist om at mytteriet sto for døren. – Kommer og støver folk i øya, de jævlene. Bensin er det nok av når storkara skal ut på kjøretur med felthorene sine. Hvem faen er det som plystrer der borte? Lokk kjeften, det er jævli nok her uten den pipinga. Bygd etter bygd la de bak seg. Langs alle veier strømmet det marsjkolonner gjennom Ladoga-Karelen. Over dem drev tette støvskyer som blandet seg med den blå røyken fra utallige skogbranner, og gjennom det hele stekte solen rød og het. Men i de kretsene der det ikke var blemmer under føttene og der ingen bæreremmer gnog sår på skulderbladene, der sto jubelen i taket: Finland marsjerer!»

Linnas kritikk av krigen gjennom soldatenes biske humør og likegyldighet tilfører samtidig romanen en fin humoristisk snert. Om soldatene omgir seg med brutal og brå død dagen lang, går det aldri utover kjeftamentet. Det er ikke mye som minner om prangende parader i strunke uniformer. Jeg tror aldri jeg har opplevd maken til gretne og sure karakterer i en bok. De kjefter og kverulerer dagen lang, og deres totale mangel på respekt for autoriteter passer perfekt til den ujålete finske folkesjelen de representerer.

Forfatterens observasjonsevne og kritiske temperament gjør mye av romanen. Men jeg lar meg aldri imponere mer enn når det kommer de rent litterære aspektene ved boken til gode, for Linna er en dyktig forteller. Han sveiper jevnlig innom karakterer som ikke har noen betydning for handlingen, og avslører grunnleggende motivasjoner og selvbedrag i forbifarten. Det er ofte i disse sveipene at verden utenfor slagmarken formidles til leseren, og han gjør bruk av ulike narrative teknikker som tilfører teksten en særegen spenning.

«Lotten Raili Kotilainen kom til å huske på at hun var kvinne og at hennes kjønn liksom forlangte dette utbrudd av medlidenhet. I virkeligheten var hun så lykkelig at medlidenheten bare fantes på overflaten. Hun var nemlig fullstendig oppslukt av adjutanten, som var en staselig offiser med en overmåte fin fremtreden. Han var meget dannet, behersket blant annet fire språk. Var han Den Rette? Var han Raili Kotilainens drømmeoffiser, for hvis skyld hun var blitt frontlotte, godt hjulpet av Vinterkrigens og enfoldige utenlandskorrespondenters heltelottemyte og av den patriotisme som fem års skolegang hadde podet inn i denne vesle landsbytelefondamen.»

Sveip som dette gir store mengder informasjon om konteksten som ellers faller utenfor handlingen. Måten Linna her bruker fri indirekte diskurs for å avkle lottens tåpelig romantiske grunner for krigsdeltakelse, hennes overflatiskhet og selvbevissthet, og krigspropagandaen hun er påvirket av, er etter min mening forfatterens adelsmerke. Linna utnytter alle fordelene med å bruke en allvitende tredjepersonsforteller, en forteller som verken er desillusjonert eller sentimental. Kanskje nettopp derfor blir historien så dypt fengslende. Ukjent soldat er i alle fall en av de mest troverdige krigsromanene jeg har lest.

Uke 46

Igår var jeg så opptatt med å være kulturell at jeg helt glemte at jeg hadde et ukesinnlegg å publisere, med lesemål for 2012. Og idag er det bloggdato i lesesirkelen og alt. Det får bli to innlegg idag, da. Skylden legger jeg som sagt på at jeg fikk en overdose kultur igår. Først var jeg og Ingalill på Lisa Bjurwalds foredrag om høyreekstreme på frammarsj i Europa. Deretter var jeg på kino og så filmatiseringen av Hunter S. Thompsons «The Rum Diary». Begge deler var meget bra, i terningkast seks-land et sted. Eget innlegg om Bjurwald kommer når jeg har fått lest ferdig boken hennes. «The Rum Diary» anbefaler jeg helhjertet. Veldig morsom film, og Johnny Depp blir bare aldri gammel.

Forrige uke lovet jeg at jeg skulle avsløre mine lesemål for 2012 denne uken. Jeg har hatt vanskeligheter med å gjøre målene konkrete uten at de blir helt urealistiske. Derfor sier jeg heller noe om hva jeg ønsker å prioritere i 2012, og så kommer resten etter hvert. Likevel trenger jeg å ha mål, for jeg vet av erfaring at lesingen fort sklir ut hvis jeg ikke har noen leseprosjekter på gang. Det er en lei skade jeg pådro meg i studieårene, da det var pensumlister og forelesninger som avgjorde hva jeg til enhver tid leste av bøker. Uten mål blir lesingen enten helt nedprioritert i forhold til andre ting. Eller så ender jeg opp med å lese for ensporet og går lei.

1. Dickens-året 2012

Det er to hundre år siden Charles Dickens ble født, og jeg er ikke den eneste som vil benytte anledningen til å lese bøkene hans. Jeg har de fleste verkene i bokhyllen allerede, men finner liksom aldri tid til å sette meg ned med dem. Dette skyldes hovedsakelig at bøkene er så lange, men nå er jeg oppmuntret av den store suksessen med fullversjonen av Greven av Monte Christo. I 2012 skal jeg lese Great Expectations, Bleak House og The Pickwick Papers. I tillegg skal jeg få sett flere av BBC-filmatiseringene jeg har i diverse samleutgaver. Kanskje blogger jeg om det også, hvem vet.

2. Off the shelf

Jeg kjøper altfor mange bøker, og de fleste av dem blir liggende ulest i årevis. I år begrenset jeg off the shelf-utfordringen til å gjelde kun de eldste av bøkene, de som var kjøpt i 2000 og 2001. Jeg fikk ikke lest så mange av dem, og viderefører målet til 2012. Men målet utvides til å gjelde bøker kjøpt før 2009.

3. 1001 bøker

Ca annenhver bok jeg leser skal dessuten være hentet fra listen over de 1001 bøkene man skal ha lest før man dør. Siden jeg har over hundre av bøkene allerede, lar dette målet seg stort sett kombinere med målet om å lese bøker jeg kjøpte før 2009. I tillegg kommer lesesirkelen. Jeg liker også at dette målet inneholder en mulighet til både å lese klassikere og nyere bøker man «burde» ha lest.

4. Stop the madness!

Det vil si: Slutte å kjøpe så inn i granskogen mange bøker. Jeg har aldri kjøpt så mange bøker før som i år. Og selv om jeg har god plass i leiligheten og er flink til å kjøpe billige bøker, kommer jeg til å bli gal av frustrasjon over at stabelen med bøker jeg skal lese bare vokser og vokser uansett hvor mye jeg leser. Derfor er det slutt fra 2012. Ikke helt slutt, selvfølgelig, jeg har da noe selvinnsikt, men ganske slutt. Regelen jeg har landet på er (nokså) enkel. Takk til Ingalill for forslaget. Jeg får kjøpe to bøker pr måned. Utover det får jeg kjøpe ny bok først når jeg har lest den forrige jeg kjøpte. Det tror jeg kan funke. Men det er selvsagt en pikant tvist. Gratis leseeksemplarer er unntatt. Her satser jeg på at min naturlige skamfølelse vil beskytte meg. En ting er ustanselig å miste selvkontrollen når jeg selv betaler regningen. Noe annet er å be andre om å gjøre det.

5. Andre bloggere sier… hæ?

Jeg skal slutte å innbille meg at jeg kommer til å følge opp alle gode tips jeg kommer over fra andre bokbloggere, selv om jeg har aldri så lyst. Det finnes ikke nok tid og jeg er ikke millionær. Jeg skal i de fleste tilfeller forholde meg til bokinspirasjon som til røyksug: Det er intenst mens det står på, men det går over. (Det kan kanskje interessere noen at jeg likevel ikke har som mål å slutte og røyke i 2012.)

6. Lese 52 bøker

Å lese en bok pr uke er et realistisk mål for meg. Når jeg ikke klarer det i år, skyldes det at jeg brukte altfor mye tid på Nadine Gordimer og Knut Hamsun. Men neste år skal jeg klare det, godt hjulpet av lyrikkmålet og neste mål.

7. Lystprinsippet

Jeg er skeptisk til bare å lese det jeg har lyst til. Hvis jeg hadde fulgt dette prinsippet siden tenårene, ville jeg sannsynligvis ha rukket å lese Sagaen om Isfolket tredve ganger, og lite annet. Man kan si mye stygt om tvangslesing, men det er nå en gang sånn jeg har oppdaget samtlige av mine yndlingsforfattere. Samtidig er det slitsomt hele tiden å skulle være på jakt etter det som kan bli store leseropplevelser (og som ofte ikke blir det), og jeg trenger å kunne falle tilbake på det velkjente for å holde leselysten ved like. Derfor skal jeg i 2012 være flinkere til å slutte å utsette lystlesingen til ferien kommer eller jeg er ferdig med treige og tungleste bøker. Lystlesing er sunt året rundt.

8. Sjanger: Sakprosa/skuespill/lyrikk

Jeg leser for lite sakprosa, og i 2012 skal jeg lese mer. Jeg setter ikke noe fast antall bøker siden mye av det jeg kommer til å lese er artikler og kapitler fra bøker. Jeg leser også for få skuespill, men setter meg ikke noe konkret mål her heller. Det beste hadde vært å fordype seg i sjangeren en periode og samtidig lese bakgrunnsstoff og teori, så det er mulig jeg prøver å få til noe sånt. Jeg skal lese mer lyrikk, og har bestemt meg for å konsentrere meg om en lyriker hver måned. Det vil variere om jeg bare leser utvalgte dikt eller hele samlinger.

9. Nobelprisvinnere

Jeg har ikke lest så mange Nobelprisvinnere som jeg har lyst til, og neste år skal jeg i hvert fall skaffe meg en oversikt over hvem av dem jeg kunne tenke meg å lese noe av. Etter hvert lager jeg kanskje et mer konkret mål, men det blir i så fall en svært langsiktig affære.

10. Bloggendringer

Jeg skal dessuten gjøre en del endringer på bloggen, men er ennå ikke blitt helt enig med meg selv i hva endringene skal bestå av. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at det blir flere kulturelle aktiviteter i 2012, og det må selvfølgelig både dokumenteres og analyseres.

Det var det. Hvilke lesemål har dere andre planlagt for 2012? Hvilket mål gleder du deg mest til å begynne på? Og hvilket tror du blir vanskeligst å klare?

Harry Potter og mysteriekammeret

Etter sitt første år på Galtvort er Harry Potter tilbake hos Dumlingene i Hekkveien med alt det innebærer av slavearbeid og husarrest. En dag dukker en liten husnisse opp for å advare Harry mot å reise tilbake til Galtvort igjen. Hvis han gjør det, vil fryktelige ting skje. Men etter å ha blitt reddet bort fra Hekkveien av Ronny, Fred og Frank Wiltersen i en forhekset flyvende bil, blir Harry selvfølgelig med på lasset når Wiltersen-ungene sendes av gårde til Galtvort ved skolestart. Som husnissen lovet, tar det ikke lang tid før mystiske ting begynner å skje. På allehelgensaften dukker det opp en skrift på veggen som erklærer mysteriekammeret for åpnet, og et tusen år gammelt sagn vekkes til live igjen og setter skrekk i elever og lærere. Flere elever blir forsteinet, og det hviskes om at den onde trollmannen Salazar Smygards arving er på ferde på Galtvort. Som om ikke det er nok, blir Harry belemret med en innpåsliten førsteklassing og en usedvanlig innbilsk lærer i forsvar mot svartekunster.

Harry Potter og mysteriekammeret er skodd over samme lest som Harry Potter og de vises stein. Begivenhetene begynner rundt Harrys bursdag på sommeren, og deretter blir han lykkelig befridd fra de fæle gompeslektningene sine til fordel for trolldom og vennskap. Farlige ting begynner å skje og alt kulminerer i en dramatisk finale rett før sommerferien. Men plottet er mer sofistikert i andre bok, og Rowlings fantasi kommer bedre til sin rett. De faste karakterene blir også tydeligere. Spesielt positivt er det at Rowling har evnen til å skape så entydig gode og onde karakterer, uten at de gode blir kjedelige og de onde totalt usympatiske. Mine favorittkarakterer så langt er Ronny Wiltersen og Severus Slur, to karakterer som i sin respektive godhet og ondskap liver opp kapitlene med kjappe replikker, sarkasmer og spydigheter.

Den nye læreren Gyldeprinz Gulmedal er et kapittel for seg selv, både i boken og for leseren. Gyldeprinzen er frydefullt inkompetent, PR-kåt, jålete og selvforherligende, og Rowling føyer seg glatt inn i den stolte britiske tradisjonen av forfattere som latterliggjør ufyselige karaktertrekk via en todimensjonal type, som aldri er mer fornærmende enn når han prøver å gi komplimenter og tror at verden vokser ut av hans egen navle. Severus Slur er kanskje ond og urettferdig, men man heier likevel på ham når det gjelder å skulle sette den åleglatte Gyldeprinzen på plass.

Med Harry Potter og mysteriekammeret introduseres for øvrig et nytt, og mer alvorlig, element i serien: Rasisme. Smygardingene er ikke bare ondskapsfulle og slemme, de har også en klar formening om at man må være fullblods for å være en verdig trollmann eller heks. Hvis man har gompeblod i årene, er man grums, og grumser har smygardingene ingenting til overs for. Harrys erkefiende nummer to etter Voldemort, Draco Malfang, fryder seg over at Mysteriekammeret åpnes igjen, siden det er skapt for å drepe grumser.

Ved å etablere rasetenkning og etnisk rensing som tema i serien, tilfører Rowling kampen mellom godt og ondt i Harry Potter-land en undertekst med klare paralleller til leserens egen virkelighet. Linnea Helgesen har skrevet masteroppgave om Harry Potter, og i artikkelen «Harry Potter – Det folk vil ha» (Tidsskriftet Biblioteket 2/2011) påpeker hun at Rowling muligens spiller på nazisme og Holocaust når hun skaper et skille mellom grumser og fullblods trollmenn og hekser i serien; et grep som gir serien «et moralsk budskap som er lett fordøyelig og politisk korrekt». Helgesen sier videre at «kampen mot rasisme og diskriminering står i sentrum, og de refererer tydelig til reelle verdenshistoriske kamper hvor ettertiden har utpekt en klar vinner og en klar taper.» Hun vurderer valget om å referere til reelle historiske eksempler på grusomhet som en av hemmelighetene bak Harry Potter-bøkenes enorme suksess. Jeg tror hun har rett. Selv om Rowling skaper et fantastisk og originalt fantasy-univers rundt Harry Potter, tilfører det bøkene ekstra spenning når man mer eller mindre ubevisst assosierer kampen mellom godt og ondt med verdenen vi selv lever i. Kanskje flykter leseren best fra virkeligheten i bøker hvor vår verdens problemer defineres entydig og klart, og attpåtil overvinnes, i nye og mer fantastiske omgivelser. Gode barnebøker skriver Rowling i alle fall, og jeg ser allerede frem til å lese neste bok i serien, Harry Potter og fangen fra Azkaban.

Uke 45

Det har vært en god leseuke, og jeg begynner virkelig å komme i siget. Nadine Gordimers Bevareren ble endelig lest ut etter å ha hengt over meg i et halvt år. Boken var egentlig ganske god, men fortellerteknikken trakk kraftig ned. Jeg er glad jeg leste den ferdig, men enda gladere for å være ferdig med den. Det må nok gå noen år før jeg prøver meg på noe annet av henne. Etter å ha lest ut Bevareren fikk jeg overveldende lyst til å lese Harry Potter, sannsynligvis inspirert etter å ha sett første Harry Potter-film på tv forrige helg. I dag leste jeg ferdig bok nummer to, Harry Potter og mysteriekammeret. Jeg likte den bedre enn første bok, og satser på at serien fortsetter sånn. De fem siste bøkene er nå anskaffet – den ene tjukkere enn den andre.

Nytt i bokhyllen siden sist er dessuten tre dokumentarbøker. Et av mine lesemål for 2012 skal være å lese flere bøker om temaer som opptar meg, og jeg har tyvstartet allerede. Jeg og Ingalill skal på Litteraturhuset neste lørdag for å høre Lisa Bjurwald snakke om rasisme i Europa, og jeg forbereder meg ved å lese boken hennes Europas skam – Rasister på frammarsj. Boken ble utgitt nå nylig, og er brennaktuell med tanke på 22. juli. Forhåpentligvis rekker jeg å lese hele innen lørdag, samtidig som jeg må lese Väinö Linnas Ukjent soldat tidsnok til bloggdato i lesesirkelen på søndag.

De to andre nye dokumentarbøkene er Ann Heberleins Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve og En liten bok om ondskap. Heberlein er teolog og debattant og reflekterer i disse bøkene om livet og døden i tilknytning til hennes personlige erfaringer med selvmordstanker og sin bipolare lidelse, og hvilken likegyldighet i samfunnet som skal til for at onde handlinger som folkemord, mord, voldtekter og barnemishandling skal kunne utføres. Jeg gleder meg til å lese.

Neste uke legger jeg ut lesemålene mine for 2012, de er nesten helt klare. Nå kaller bøkene og middagen. Ha en fortsatt fin søndag!