Måned: juli 2012

Julistatistikk

Denne måneden hadde jeg store planer om å slå alle personlige leserekorder, hente meg inn igjen på opptil flere av årets lesemål og generelt lese mye og ingenting annet gjøre. Mer konkret hadde jeg tenkt å lese fem 1001-bøker, et beskjedent mål.

Det begynte skrekkelig bra. De første fire dagene av ferien leste jeg tre bøker, alle 1001-bøker. Optimismen rådde, og jeg utsatte å begynne på den lange lesesirkelboken for å lese en fjerde bok først. Hadde jeg latt Donna Tartts bok ligge i fred i skammekroken og fortsatt i det tempoet er det ikke godt å si hvor mye jeg ville ha lest i juli. 10 bøker? 20 bøker? 100 bøker? Det får vi aldri vite. Men så fort jeg begynte på den var det slutt. 80% av lesetiden i juli gikk med til å slite meg gjennom halvparten av den boken, og ennå er jeg ikke ferdig. Å si at jeg er bitter og sur på Donna Tartt er en underdrivelse. Onde kvinne! Likevel er seks fullførte bøker ++ helt akseptabelt. Dessuten ble det desto mer tid til trening når lesing var uaktuelt, så jeg har krympet litt i juli mens dere andre mest sannsynlig har blitt bælfeite av å lese noe morsommere enn Tartt. En fattig trøst.

Dette har jeg lest i juli:

  • John Steinbeck Om mus og menn
  • Heinrich Böll Katharina Blums tapte ære
  • Michel Houellebecq Utvidelse av kampsonen
  • Mark Haddon Den merkelige hendelsen med hunden den natten
  • Audun Mortensen Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det
  • Nikolaj Gogol «Nesen»
  • Nick Hornby The Complete Polysyllabic Spree
  • Karen Blixen Den afrikanske farm (påbegynt)
  • Donna Tartt Den hemmelige historien (påbegynt)
  • Julian Barnes Fornemmelsen for slutten (påbegynt)

Hva synes jeg?

Årets dårligste bok er lest, nemlig diktsamlingen til Audun Mortensen. Det er kanskje overmodig å si at jeg allerede har kåret en vinner når fem måneder gjenstår av 2012. Men Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det er den dårligste boken jeg har lest i Lines biblioteks historie, så jeg føler meg relativt trygg.

Donna Tartts Den hemmelige historien er ikke like dårlig, men den er derimot veldig kjedelig. En formildende omstendighet: De som liker boken ser ut til å ha lest originalen, mens de som kjemper for livet med den og gir den opp, har lest den norske oversettelsen. Jeg lar tvilen komme Tartt til gode og legger mye av skylden på oversetter IdaLou Larsen for at boken stinker. Jeg kan ikke bevise det, men har empirien på min side. Jeg har lest ferdig første del, og lagt boken i den stadig voksende bunken av lesesirkelbøker jeg ikke har fullført. Den skal leses ferdig en dag, men det blir neppe i år. En eller annen gang etter Anna Karenina, men før Moby Dick. Riktignok er Den hemmelige historien kjedelig, men den er ikke like beyond kjedelig som hvalboken.

Resten av månedens bøker likte jeg i varierende grader av godt. Verken Om mus og menn eller Den merkelige hendelsen med hunden den natten satte varige spor etter seg, men begge romanene var fine. Jeg har lest ca 50 sider Blixen siden sist. Det går treigt fremover, men det er en vakker bok og den finnes ikke kjedelig. Nikolaj Gogols novelle «Nesen» ble månedens femte 1001-kryss, en absurd og komisk novelle jeg kom over på nett og like gjerne leste når jeg var i gang.

Det er vanskelig å plukke ut månedens favoritt, for det står mellom tre bøker. Heinrich Bölls Katharina Blums tapte ære er en satire fra syttitallet over tabloidpressen og deres totale mangel på integritet. Boken var delvis provoserende, delvis hysterisk morsom. Michel Houellebecqs misantropiske debutroman Utvidelse av kampsonen var også delvis hysterisk morsom, delvis mørk og depressiv. God bok. Litt ujevn, men like fullt en god bok. Den siste favoritten – ah! endelig var det hans tur – var Nick Hornbys The Complete Polysyllabic Spree. Den ble highly recommended av Ingalill i fjor, og jeg fatter ikke hvordan jeg kunne la den ligge ulest et helt år. Nick Hornby skriver om lesing og bøker, og han gjør det på den måten jeg drømmer om å blogge. Et utvalgt sitat om hvordan det er å være leser:

I’m never going to complain about receiving free early copies of books, because quite clearly there’s nothing to complain about, but it does introduce a rogue element into one’s otherwise carefully plotted reading schedule. […] Being a reader is sort of like being president, except reading involves fewer state dinners, usually. You have this agenda you want to get through, but you get distracted by life events, e.g., books arriving in the mail/World War III, and you are temporarily deflected from your chosen path.»

Noen som kjenner seg igjen? Hvis jeg hadde brukt smileys på bloggen, ville du ha funnet et fett glis akkurat her. Det er både fint og trist at Nick Hornby ikke blogger om bøker. Trist fordi han skriver så morsomt. Fint fordi hans blogg ville gjort alle andre blogger overflødige, inkludert min egen.

Status lesemål:

Fem 1001-bøker i løpet av en måned er meget bra, og det kvalifiserer som dugnad vel gjennomført. Jeg har også lest to nye Nobelprisvinnere – John Steinbeck og Heinrich Böll – og det må jo telle for noe selv om jeg ikke har formulert noen mål ennå. En diktsamling ble lest i juli også, og dermed er jeg halvveis i årets lyrikkutfordring. Klapp på skulderen. Én novelle er bedre enn ingen, men det spøker for dette målet i år, uten at det holder meg våken om natten. Jeg vil ikke kalle Nick Hornbys bok for sakprosa, men alt som ikke er skjønnlitteratur må dekkes av denne kategorien. Dermed har jeg lest to av årets seks sakprosabøker, og det er fine greier.

Forrige måned manglet jeg fire bøker mot målet om 52 på like mange uker. Nå mangler jeg bare to. Det er jeg så fornøyd med at jeg synes det er helt ok at det ikke ble noen skuespill, Dickens eller off the shelf denne måneden heller.

Lesesirkel avstemning:

Denne måneden var det for første gang helt jevnt mellom de tre kandidatene. John Kennedy Tooles Confederacy of Dunces vant en knepen seier over Hunter S. Thompson og P. G. Wodehouse. Dermed blir det en litt morsommere sommerbok i lesesirkelen neste år. Jeg er veldig fornøyd med kandidatene for august, som legges ut straks. Selv har jeg lyst til å lese alle de tre bøkene og vet for første gang ikke hva jeg skal stemme på selv. Mer om det i morgen.

En bokshopoholikers bekjennelser:

Jeg hadde ferie i juli, inkludert ferie fra bokshopping. Det kan bli litt slitsomt i lengden, selv for en garvet bokshopoholiker som meg, å fornye biblioteket til stadighet uten å jobbe under de samme vilkårene som andre bibliotekarer. Dessuten så jeg ikke poenget med å bestille bøker når jeg ikke var hjemme for å hente dem selv. Så slapp hus- og kattepasseren å traske unødvendig mange runder til og fra postkassen. Men av og til er det salg, som dere kanskje vet, og Aschehoug hadde en billigkrok full av 1001-bøker. Så man kan vel si at jeg ofret noe av den gode feriefølelsen til fordel for den gode investeringen.

Nye bøker:

  • Tove Jansson Sommerboken (Hovedbok Bokklubben + 1001-bok)
  • Ann Radcliffe The Mysteries of Udolpho (1001-bok og lesesirkelbok i november)
  • Alessandro Baricco Silke (1001-bok + salg)
  • Paul Auster Usynlig (1001-bok + salg)
  • Michael Ondaatje Den engelske pasient (1001-bok + salg)
  • John Fowles Den franske løytnants kvinne (1001-bok + salg)
  • Agatha Christie Og dermed var det ingen (salg)
  • Nick Hornby Shakespeare Wrote for Money (fortsettelsen på Polysyllabic Spree)

Jeg må lese to 1001-bøker hver eneste måned til jeg er noenogåtti for å klare alle sammen. Da er det ikke dumt å begynne med å kjøpe dem. Det er på en måte halve jobben, ikke sant? Jeg har skrudd opp målet fra 20 til 24 for i år, og har 13 igjen. Det skal jeg klare ved hjelp av de korteste av dem, blant annet Bariccos Silke, som er så kort og liten at den bare likner vagt på en bok.

Jeg gjorde nesten ingenting boksosialt i juli, bortsett fra å ha noen abstinenspregede samtaler om litteratur iblandet kattepusrapporter over telefonen med huspasseren. Men før jeg dro på ferie, hadde jeg besøk av Gro og Silje for å gjøre Hemmelige Ting i forbindelse med bokbloggertreffet i september. Jeg kunne konstatere at de har rene hjerter og en harmonisk aura gjennom kattedetektorene mine; Scarlet falt umiddelbart for Gro, mens Silje fikk en siklende Sabeltann i fanget så fort hun hadde satt seg i sofaen. Gro og Silje kunne på sin side konstatere at jeg faktisk har ganske mange bøker, men at jeg sårt trenger enda flere. Og det visste jeg jo allerede.

Det var slutten på juli, feriemodus og lesedugnad. Jeg er glad sommeren er over, og ser frem til en travel høst.

Hvordan har sommeren din vært?

Advertisements

Den kjedelige historien

For et par uker siden leste jeg Nick Hornbys underholdende og gjennomført vittige bok om lesing, The Complete Polysyllabic Spree. Der skriver han et sted at en forfatters oppgave til syvende og sist er å holde den ene delen av en bok fra den andre. Man har en idé, et plott og en tematikk som er ment å skulle bære hele boken. Men skal det bli bok av det, må man manøvrere seg fra A til Å over et visst antall sider som i større eller mindre grad er underordnet hovedideen. Fyllstoff. Transportetapper. Kjip middag før fristende dessert. Kall det hva du vil.

Det var helt tilfeldig at jeg leste Hornbys vittige påstand da jeg hadde tatt en pause fra Donna Tartts Den hemmelige historien (etter knappe 70 sider). Men hvis jeg skal oppsummere inntrykket mitt av boken etter å ha lest ca halvparten av de 600 sidene, er det at bokens høydepunkt befinner seg pent oppsummert på bokens bakside. Selve innholdet er derimot bare en eneste lang transportetappe. Å lese boken virker nærmest meningsløst.

Den hemmelige historien handler om 20-ish gamle Richard Papen, som flytter fra en stygg liten by i California til et college i naturskjønne Vermont for å komme seg vekk fra et kjedelig liv uten utsikter. Han får plass i en eksklusiv gruppe greskstudenter som studerer under den noe eksentriske læreren Julian. Richard nærer en sterk og litt sær fascinasjon for de enda særere medstudentene Henry, Francis, Charles, Camilla og Bunny, og snart handler hele collegetilværelsen om deres lukkede lille gruppe. I det andre semesteret får Richard vite at gruppen har drept en mann, og at de nå planlegger et nytt mord.

Det høres spennende ut, ikke sant? Jeg syntes i hvert fall det da jeg leste om boken. Problemet er bare at Tartt og forlaget av en eller annen merkelig grunn bestemte seg for å avsløre det viktigste med boken før den i det hele tatt er kommet i gang. Hele poenget er rett og slett avslørt allerede i baksideteksten og i bokens prolog, som om en kriminalroman skulle ha avslørt morderens identitet på bokens bakside.

Såvidt jeg kan resonnere meg frem til, finnes det bare én grunn til at de tok sjansen på å avsløre «mysteriet» så åpenlyst. De satte alt på ett kort, nemlig at romanen skulle være så heidundrende interessant og velskrevet at den ikke trengte spenningen fra plottet. Med virkelig god litteratur kan man jo kjenne til hele historien og fortsatt bli slått i bakken av å lese romanen fra perm til perm. Med ikke fullt så god litteratur trenger man relativ uvitenhet om hva som kommer til å skje, sånn at nysgjerrigheten kan drive en fremover. Den hemmelige historien har ingen av delene, så der tok de sørgelig feil. «Mordgåten» er så tam at Agatha Christie snur seg i graven. Motivene for drap er like tilforlatelige og velkjente som i minst halvparten av politikrimseriene man ser på tv (utenom beste sendetid). Det kunne bare ha funket dersom leseren ikke visste fra begynnelsen av at gruppen hadde begått et drap, og selv da ville romanen ha vært altfor lang. Tartt skriver riktignok ikke så verst, men hun er ingen språklig eller litterær begavelse. Likevel fyller hun opp endeløse sider med selvtillit som en annen Dickens. Hun tror sikkert at hun har leseren med seg, og at hun har nok materiale til å få leseren til å ønske at det aldri skal ta slutt. Men jeg hadde nok likt boken dobbelt så godt hvis den var halvparten så lang. Mer presist: Hvis den hadde vært halvparten så lang, hadde jeg kanskje likt den.

Det er i alle fall hevet over enhver tvil at minst 100 sider kunne ha vært luket ut uten at noen ville ha merket forskjellen. Når Henry forteller Richard om drapsnatten og Bunny, sier han først: «Han hadde vært med oss på de tidligere forsøkene våre, vet du, så utseendet vårt virket ikke så uvanlig på ham som det ville gjort på deg.» To sider etter sier han: «Du må tenke på at utseendet vårt ikke ville ha forekommet ham så underlig som det kunne ha gjort. Han hadde jo vært med oss før». Slike unødvendige gjentakelser virker utmattende på en allerede tynnslitt tålmodighet og vitner om en slapp redigeringsprosess.

For det er for det meste ukritisk detaljert, kjedelig og intetsigende, stoffet til Tartt. Hun har altfor mange miljøskildringer, og dveler uforståelige lenge ved situasjoner som ikke tilfører noe. Ingen spenning, ingen dybde. Til tross for ordgyteriet kommer jeg aldri inn på karakterene. Eller rettere sagt: På grunn av ordgyteriet kommer jeg aldri inn på karakterene. Forutsatt at det finnes noe annet enn pappfigurer å komme inn på, da, og det tviler jeg på.

Kanskje er målet å problematisere gruppens drap på Bunny, men jeg synes ikke det er stort å trekke ut fra den problemstillingen. Det er selvsagt ikke pent å drepe en av sine venner, men for å si det enkelt: Bunny måtte dø. Som man reder ligger man. Han fortjente det virkelig. Neida, jeg er ikke tilhenger av å myrde folk. Men jeg har ingen moralske betenkeligheter med at usympatiske karakterer i kjedelige bøker dyttes utenfor stup. Jeg ville nok ha engasjert meg mer i dette drapet hvis jeg for eksempel hadde klart å tro på noen av karakterene. Men det gjør jeg altså ikke.

Den minst troverdige karakteren er dessverre Richard Papen selv, og det til tross for at han er den som forteller historien og burde ha vært den mest gjennomførte og tydeligste av dem alle. Etter ca 150 sider kommer Bunny med en ondsinnet kommentar om at Henry har jødeblod i årene, og Richard blir sjokkert. Det sier sitt at jeg umiddelbart ikke forstår om sjokket handler om at Bunny snakker så nedsettende om en god venn, eller om det er tanken på at Henry kan ha jødeblod i årene som Richard ikke liker. Dessuten blir Richard svært ofte sjokkert, forundret og overrasket når de andre åpner munnen. Et tegn på at han forstår like lite av dem som det jeg gjør?

Jeg får aldri taket på ham, og vet ikke hvem han er, hva han vil eller hva som egentlig snurrer og går oppi pæra hans. Han er glad i det pittoreske, er usikker og stolt. Utover det skjønner jeg ikke stort. Eller jo, han er veldig femi. Så femi, faktisk, at jeg synes Tartt gjorde en(da en) bommert da hun forsøkte å skrive fra et mannlig perspektiv. Richard er for eksempel veldig svak for Camilla, og tenker følgende når hun en kveld kommer inn på hybelen hans:

Jeg satt på kanten av den uoppredde senga, barbeint og med åpen snipp, og tenkte på hvor vidunderlig det ville vært om dette virkelig hadde vært en drøm, og jeg kunne gått bort til henne og lagt hendene på hver side av ansiktet hennes, og kysset henne på øyelokkene, på munnen, på det stedet ved tinningen hennes der det honningfargede håret ble til silkemykt gull.

Seriøst? En 20 år gammel collegegutt alene med ei pen jente på hybelen sin, og han vil kysse tinningen hennes? Jeez. Og hvilken gutt/mann er det som snakker om honningfarget hår, som silkemykt gull? Det eneste som kunne ha fått meg til å kjøpe denne beskrivelsen var hvis Richard Papen rundet av med noen linjer om at han følte seg som en kvinne fanget i en mannskropp.

Han er så anonym og kjedelig at han sikkert finnes på ordentlig, men han burde ikke finnes i litteraturen. Jeg liker litteratur fordi man slipper karakterer som Richard Papen. De andre karakterene finnes bare ikke. Ikke i virkeligheten, og egentlig heller ikke i litteraturen. De finnes riktignok i denne boken, men der har de bare materialisert seg fordi Donna Tartt bestemte seg for å skrive bok og trengte noen pussige skruer for å holde den ene delen av boken lengst mulig vekk fra den andre.

Nei, dette er begredelig lesning. IdaLou Larsens norske oversettelse hjelper heller ikke, for det er en umiskjennelig amerikansk klang i mange av formuleringene. Det er litt for enkelt å spore dem tilbake til originalen, og det gir dårlig flyt i en historie hvor det allerede skorter på flyten av innholdsmessige grunner.

Den hemmelige historien burde aldri ha fått en plass på 1001-listen. Det er et forbløffende faktum at boken overlevde 1001-redaksjonens gjennomgang i 2008, mens Dostojevskijs Brødrene Karamasov og Faulkners The Sound and the Fury ble fjernet. To betydelige verker i litteraturhistorien ofret til fordel for en roman som verken har undertekst, dybde eller nevneverdige språklige kvaliteter. Dét kaller jeg et mysterium.

Lesesirkel juli: Den hemmelige historien

Lesesirkelsøndag i fellesferien legger kanskje ikke opp til den helt store deltakelsen når det skal blogges om Donna Tartts Den hemmelige historien. Jeg vet ikke engang om noen av de påmeldte har lest boken, eller – for den saks skyld – befinner seg på et sted med nettilgang. Selv har jeg husmorferie og planlegger å skrive et effektivt lite innlegg midt mellom gulvskrubbing, maling og vinduspussing i dag eller i morgen. Jeg har ikke lest ferdig boken (surprise, surprise), men halvveis uti boken har jeg heller ikke fått inntrykk av at Donna Tartt i fullt alvor mente at boken skulle leses i sin helhet. Til det synes jeg den er altfor intetsigende og kjedelig, og er meget stolt (og litt bekymret) over at jeg ikke har avbrutt den for godt ennå.

Men jeg vet at det er opptil flere lesere der ute som synes at denne boken er nokså fantastisk, så jeg håper det kommer noen ord om boken fra deres kant i dag. Jeg er i alle fall oppriktig nysgjerrig på hva folk mener om Tartts hemmelige historie, enten den likes eller ikke.

Dere kan som vanlig velge om dere vil blogge om boken på bakgrunn av det dere har lest til nå, eller om dere vil vente med blogginnlegg til dere har lest ferdig boken. For å være med i trekning om premie denne måneden, må du imidlertid ha lest boken og blogge om den i dag. Eller i morgen. Dere kan legge igjen lenke til innleggene deres i kommentarfeltet her. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken i dag (eller i morgen). Premien er en av de neste bøkene i lesesirkelen i år, litt avhengig av hvilke bøker vinneren allerede har lest.

Dere som har lest boken tidligere en gang, kan selvfølgelig diskutere så mye dere vil enten i dette eller andre deltakeres kommentarfelt. Siden jeg ikke vet om det kommer noen innlegg fra deltakerne i dag, legger jeg ved lenke til to andre bloggere som tidligere har skrevet om boken. Rose-Marie likte den godt nok til å gi den terningkast 6, mens Hedda syntes den var tunglest og lite spennende. Hva mener du?

Ha en fin søndag!

Audun Mortensen er en gimmik

Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det var Audun Mortensens debutbok. Den ble blant annet kåret til årets beste diktsamling av Aftenposten i 2010, og ifølge Klassekampens anmelder har boken gode muligheter til å bli en moderne kultklassiker. Den ble i det hele tatt godt mottatt, denne boken som Mortensen ser ut til å ha snekret sammen på hybelen, tilsynelatende ukritisk og etter innfallsmetoden.

Det lyriske jeget på 23 år sitter foran pc’en og googler, sjekker mail ustanselig, lurer på hva han skal spise til middag og om han har lyst på kaffe. Dessuten fniser han mye, fantaserer en del om fiktive og reelle personer, og funderer på hva han skal bli når han blir stor (f.eks. starte et band). Notater fra et begivenhetsløst liv kunne ha vært en vel så passende tittel på samlingen, hvis ikke Mortensen hadde gått for en tittel som praktisk nok foregrep kritikernes dom. Alle forteller Audun Mortensen hvor bra han er i tilfelle han blir det.

Mortensen skriver konseptuell lyrikk. Den mest kortfattede forklaringen på hva konseptuell lyrikk går ut på for de som ikke kjenner til det, fant jeg her: «In conceptual poetry, appropriation is often used as a means to create new work, focused more on the initial concept rather than the final product of the poem.» Med andre ord: Forfatteren bruker (stjeler, alt etter som) ofte allerede eksisterende materiale, og konseptet/ideen er viktigere enn sluttresultatet. I motsetning til den tradisjonelle lyrikken, hvor diktene anses for å være et individuelt uttrykk og leses ut fra form og innhold, er målet her å bryte opp den vanlige tekstforståelsen leseren har, og skape nye meninger eller sammenhenger som den tradisjonelle tekstformen ikke åpner for. I denne samlingen klipper Mortensen blant annet eposter fra gmail, IP-adresser og telefonnumre inn i teksten.

Man trenger kanskje ikke å ha noen solid språklig fingerspitzgefühl for å være en god konseptuell forfatter, men jeg vil hevde at man trenger en desto tyngre intellektuell orientering. Det er mulig min forståelse er noe snever, men jeg tenker på konseptuell litteratur som grunnleggende kritisk og politisk. Blant annet klipp-og-lim-teknikkene er hentet fra den historiske og radikale avantgarden, og da forventer jeg en eller annen form for kritikk – enten mot kulturen, språket eller litteraturen. En konseptuell tilnærming til kunst og litteratur tenker jeg på som motstandsbevegelsen som skal få deg til å våkne opp fra den behagelige døsen/rusen som den motstandsløse populærkulturen og det klisjéfylte språket tilbyr i rikelige mengder, og heller tenke nye tanker.

Det er imidlertid vanskelig å få øye på noe som likner kritikk, «an initial concept» eller nye perspektiver i denne samlingen. Det kan være vanskeligere å bedømme nivået på tenkningen i en konseptuell diktsamling enn i en tradisjonell, fordi det er nettopp ideen bak som er den mest interessante, og den kan være utilgjengelig og vanskelig å få tak på. Men jeg tror det er et poeng at flinke og smarte folk har en tendens til å klare å formidle dybden i det de gjør, om det er aldri så utilgjengelig. Her er imidlertid problemet at alt er for tilgjengelig. Det blir for enkelt å slenge inn hyppige referanser til for eksempel internett, Pulp Fiction, Diana Ross og Angelina Jolie og skrive noen fnisende og teite tanker rundt dem. Har du bevissthet over komatøs tilstand og behersker alfabetet, kan du jo alltids skrible ned noen ord om hva du ser rundt deg. Med sine to hundre sider er samlingen altfor lang og skravlete, og den mangler en struktur som kan peke mot et slags grunnkonsept. Dermed blir prosjektet utydelig, og jeg finner ikke noe bakenforliggende abstraksjonsnivå som gjør at den konseptuelle tilnærmingen får tyngden det trenger. Paradoksalt nok er de diktene som ligger nærmest annen moderne lyrikk de beste, og jeg tror Mortensen har tatt seg vann over hodet ved å ville bruke en mer konseptuell tilnærming.

I det nest siste diktet («nødvendigheten av å leve inautentisk») plasseres samlingen riktignok inn i en eksistensialistisk kontekst gjennom overskriften, hvor begrepet inautentisk sikter til en levemåte fylt av selvbedrag og falsk bevissthet, i motsetning til den autentiske levemåte, hvor mennesket skaper seg selv gjennom frie valg. Såvidt jeg kan se er tanken å vise at vi lever inautentisk og i en forstand må leve inautentisk, fordi livene våre er avhengige av/forbundet med andres og det er så som så med det frie valg. Det er en interessant tanke som ikke er ny, men som Mortensen gjennom diktene knytter opp mot særlig internett- og populærkulturens betydning for bevisstheten vi har om oss selv og livene våre. Den unge – og ikke spesielt talentfulle – mannen som lever og utfolder seg i en tilsynelatende grenseløs fantasiverden, med et relativt innholdsløst og prosaisk hverdagsliv som egentlig bare utgjør et utgangspunkt for virkelighetsflukten.

Overskriften min er inspirert av «gimmikdiktet», hvor Mortensen bruker 26 sider på å ramse opp alle A-, B- og C-kjendiser og kulturfenomener i inn- og utland han kan komme på, og kaller dem gimmiker. Ideen er forsåvidt god nok til at den kunne ha fungert på et par sider, hvis Mortensen for eksempel hadde plukket ut noen navn og satt dem opp mot hverandre for å skape en mer uforutsigbar og kanskje til og med overraskende sammenheng mellom dem. Over 26 tettskrevne sider ble jeg mer opptatt av å savne navn, à la «du nevner Sofia Coppola, men hvor er Francis Ford? Å ja, han kommer x antall sider etter, i den sammenhengen. Logisk.»

Her er det repetisjonen som først og fremst er virkemiddelet, en repetisjon som for min del fungerte mest som en påminnelse om at den menneskelige hjerne er skapt til å skumlese informasjon etter at den har knekket den tekstlige koden – en påminnelse jeg får hver gang jeg er på nett. Derfor fungerer heller ikke teksten, fordi det ikke er lagt inn noen brudd som får tankene til å klarne igjen. Lyrikken er i utgangspunktet et velegnet middel til å bryte opp en slik automatisering, og jeg mener at det kanskje er et av lyrikkens minste felles multiplum som også den konseptuelle lyrikken blir nokså meningsløs uten. Men målet er formodentlig at leseren skal trekkes inn i den samme intellektuelle sløvheten som det lyriske jeget.

I en samling som er såpass ukritisk pratsom er det et dårlig tegn at de beste diktene er de som sier minst og dermed overlater det meste til leserens forestillingsevne. Latmons-approachen til skriving, hvor forfatteren satser alt på at leseren er skarp og samarbeidsvillig nok til å gjøre jobben han selv ikke gidder å gjøre. Uansett. Diktet «hvis alle vennene mine var kjente ‘kvinnelige kjemikere og fysikere med to nobelpriser'» (tittelen er hele diktet) er sånn sett et dikt som fungerer for den norske og feministisk bevisste leser. Tidligere i samlingen finner man dikt som handler om at vennene hans er kjente akademikere, og kjente mannlige og kvinnelige norske artister. Men det er ikke like enkelt å finne kvinnelige venner som har to Nobelpriser i kjemi eller fysikk, og det tomme feltet under overskriften er jo en grei måte å poengtere dette på. Kan man tenke noe mer? Jeg kommer ikke på annet enn at jeg ikke helt klarer å se for meg en verden hvor kvinner kan vinne flere Nobelpriser i realfag og samtidig ha 23 år gamle venner som fniser unormalt ofte og spille luftgitar på lesesalen. Hvis samlingen inneholder ironi, må dette være et av tilfellene, men jeg vet ikke om den er tilsiktet.

Det eneste tilfellet jeg fant hvor ironien er åpenbart tilsiktet og fungerer godt er «dikt skrevet av en 27 år gammel alenepappa med mastergrad i teologi». Diktet samler hele samlingens tematiske tråder, og var også det eneste som tålte å leses flere ganger. Det er imidlertid det diktet som likner mest på annen lyrikk, og det lover jo ikke spesielt godt for det konseptuelle prosjektet til Mortensen. Det lyriske jeget lurer på om han skal skrive et essay om sølibat i det 21. århundre med referanser til Augustins Bekjennelser og filmen «Sister Act» med Whoopi Goldberg. Han har «ingen betenkeligheter vedr lån» av Anne Franks dagbok, eller bøker av Anne Holt og Anna Gavalda; «jeg mangler gode argumenter for og imot». Han løper hjem fra trikken og skriker inn i puta. De siste linjene:

seinere på kvelden drikker jeg grønn te

og hører på en lydbok av hanne ørstavik

iblant kjøper jeg brød og melk på bensinstasjonen

ingenting hindrer meg i å leve livet

Den siste linjen kan leses på forskjellige måter. Den mest åpenbare er den komiske konklusjonen om at lydbok, grønn te og bensinstasjonkjøp er å leve livet. Ved andre gangs lesing kan man imidlertid like gjerne lese det som en nedslående og litt trist kommentar til at ingenting hindrer ham i å leve livet, men likevel lar han det være. Eller det kan peke tilbake til den ambivalente linjen «jeg mangler gode argumenter for og imot» og være et utslag av en slags resignasjon, hvor mangelen på hinder blir et hinder i seg selv, overveldende eller forvirrende. Det ene er like bra som det andre. Med tanke på den eksistensialistiske påstanden om et inautentisk liv – som riktignok introduseres senere i samlingen – tilfører konklusjonen i diktet også de populærkulturelle referansene en undertekst og en fin ambivalens. Diktet fungerer godt fordi det lyriske jeget her skiller mellom liv og tenkning. Likevel er det synd at det eneste eksempelet jeg fant på en slik kontrast, tilhører det lyriske jeget og er tilgjengelig på tekstplanet.

At denne unge mannen synes å trekkes mer mot selvbedraget og vekk fra en dypere refleksjon, er et viktig poeng. Men jeg tviler på at forfatteren har reflektert særlig dypt over tematikken, han heller. Tvert imot virker det som om forfatteren i sin forvaltning av stoffet er like fascinert over det inautentiske livet som det lyriske jeget er. Finnes det overhodet noen bevisst forskjell mellom det lyriske jeget og forfatterens prosjekt? Jeg klarer bare ikke å se at det ligger noen tenkning bak det tiltaksløse, infantile og egenskapsløse jeget i samlingen, og synes både enkeltdiktene og helheten bærer preg av lettvinte løsninger som ikke yter motstand mot noe som helst. I et av diktene skriver det lyriske jeget at han vurderer å sende dagboken sin inn til språkvask, og det virker til tider som om det er nettopp det Audun Mortensen har gjort. Kanskje stod det mellom å utgi dagboken eller å gå på sosialen? Hva vet jeg.

Det er poenget, kan man kanskje si. At Audun Mortensen sier noe viktig om å være hipster i eksistensiell krise i Norge anno 2010. At han skaper et lyrisk jeg som ikke har noe mål og mening, som lar seg oppsluke, tygge og fordøye av en meningsløs populærkultur og stort sett bare har et ønske om å være en del av den. At samlingen viser hvor dårlig tilstanden er hos homo sapiens i det trådløse internettsamfunnet i verdens rikeste land, hvor man står som paralysert foran brødhylla på Rema 1000 og ikke husker hva man skal kjøpe, når man ikke sitter oppslukt foran pc’en og speiler seg i skjermen. For ikke å snakke om hvordan internettet selv ser ut, med sine ‘click here’, ‘still loading’ og ‘no comment’.

Men når populærkulturen ikke problematiseres, blir det omtrent like tankevekkende å lese dette som å lese husmorporno, Allers og se hver eneste episode av Hotell Cæsar. Populærkulturelle referanser må forvaltes med kløkt for å kunne gi en dypere mening enn den vi er vant med å gi dem. Sånn sett forholder samlingen seg strengt tatt ikke til det konseptuelle, fordi den problematiserer ingenting, sier ingenting, tenker ingenting, og betyr ingenting. Du kan sannsynligvis finne rosablogger skrevet av 13 år gamle jenter som har mer intelligent å si om populærkultur og internettsamfunnet enn Audun Mortensen.

Samlingen fremstår for meg som en helt motstandsløs speiling av samfunnet, rettere sagt av mennesker som har for mye fritid, har studert for lenge, og mangler et reflekterende indre liv som ikke bare omhandler dem selv og selvfremstillingens insisterende press. Den sier lite annet om populærkulturen enn at den finnes og registreres. Fordi den er så lang, kan den ikke engang regnes som et filter. Jeg savner en grunnleggende og mer kompleks undertekst, hentet fra konteksten samlingen kan sies å tilhøre.

Det virker som om det egentlige konseptet bak denne samlingen er å lage en fresh, normal-gutt-leker-sær-nerd og skriver en artig samling snasne hipsterbetraktninger som for det meste henter vitaliteten fra det det ikke er; seriøst, reflekterende og gjennomtenkt. En diktsamling man kan skumme og humre seg gjennom som en liten time out fra tyngre saker, og ha glemt alt innen siste side er lest. Utvilsomt en samling som kan appellere til folk som har et ønske om å lese en diktsamling og skjønne alt de leser, og ikke bryr seg nevneverdig om hvorvidt dette faktisk er lyrikk eller om de får noe ut av det. («Kan man få Mike Tyson, pizza og lyrikk på en gang? Fett!»)

For min del falt samlingen på steingrunn med et kjedelig klask, uten formildende omstendigheter. At denne boken kan utropes til årets diktbok og potensiell kultklassiker innebærer en forflatning av tenkning som det er trist å se at folk faller for. At den norske anmelderstanden har klart å finne noe interessant i dette barnslige, jevnt over uintelligente og motstandsløse fjaset som Flamme forlag kaller konseptuell lyrikk, er enda tristere. I mine øyne er det omtrent det samme som å erklære den norske lyrikken for død. Jeg vil ikke engang vite hvilke diktsamlinger som kom til kort i vurderingen.

En autistisk Sherlock Holmes

Hovedpersonen i Mark Haddons roman Den merkelige hendelsen med hunden den natten er 15 år gamle Christopher Boone. Han kan navnene på alle landene og alle hovedstedene i hele verden og alle primtallene helt til 7507. Chris er autist, en meget intelligent sådan. Han er usedvanlig god i matematikk og fysikk, men forstår lite av følelser og sosialt samspill. En kveld finner han hunden til naboen stukket i hjel med en høygaffel. Chris er veldig glad i hunder, og bestemmer seg derfor for at han skal gjøre som Sherlock Holmes og oppklare mysteriet om hvem som drepte Wellington. Han bestemmer seg også for at han skal skrive en bok om detektivarbeidet, og det er – i metaromanens navn – Den merkelige hendelsen med hunden den natten.

Siden både romanskriving og detektivarbeid forutsetter innlevelsesevne og fantasi i forholdsvis store mengder, kan man trygt si at Chris har dårlige forutsetninger for å klare oppgaven. Men det største problemet blir likevel faren, som overhodet ikke vil at Chris skal bry seg med drapet på Wellington. Det er nemlig flere hunder enn Wellington som ligger begravet i boken, metaforisk sett, og Chris snubler over et par mørke hemmeligheter mens han leker detektiv.

Det er ingenting bemerkelsesverdig ved plottet i romanen, og det er Chris som gjør boken til noe utenom det vanlige. Den jevne leser har nok mer peiling på følelser og menneskelige relasjoner enn på andregradslikninger og astrofysikk. Med Chris er det motsatt. Han gir oss mange betraktninger rundt hvor merkelige og uforståelige han synes vanlige folk er, snakker og oppfører seg, og hvor tilsvarende enkelt det er å forstå seg på for eksempel sorte hull.

Ordet metafor betyr å bære noe fra ett sted til et annet. Det stammer fra de greske ordene meta (som betyr fra ett sted til et annet) og Φερελν (som betyr å bære), og man bruker det når man skal beskrive noe med et ord som ikke er det samme som det det skal beskrive. Det betyr at ordet metafor selv er en metafor. Men jeg synes man heller skulle kalle det en løgn, for en dag kan ikke likne en pytonslange, og det er ingen som har skjeletter i skapet. Og når noen bruker sånne uttrykk og jeg prøver å se for meg det de sier, da blir jeg bare forvirret, for det er meningsløst å forestille seg at noen har en sten i øyet, og at dét skal ha noe å gjøre med at man er glad i noen.

(Hvis du som leser dette tilfeldigvis er en greskkyndig person: Jeg er klar over at gjengivelsen min av det greske ordet sannsynligvis er feil.)

På samme måte er det med hva Chris takler eller ikke. Han vil gjerne avlegge videregående eksamen i matematikk allerede som femtenåring for å få en sekser og bli astronaut og/eller vitenskapsmann, men en vanlig togtur er en nærmest overmenneskelig prøvelse for ham. Chris er en morsom gutt – stort sett ufrivillig – og veldig sjarmerende. Det er mye humor i tankene hans om livet, og ikke minst forvalter Haddon det nødvendige dobbeltperspektivet godt. Det vil si at man godt forstår hvorfor Chris legger seg ned på gaten i fosterstilling og stønner når det blir for folksomt rundt ham, samtidig som man skjønner hvorfor dette kan drive omgivelsene hans til vanvidd. Chris følger sin egen logikk, og for å si det med en klisjé er det forklaringen hans av denne logikken som gir boken sjel.

Den merkelige hendelsen med hunden den natten var ikke en bok som forandret livet mitt i nevneverdig grad, men den var underfundig, klok og akkurat passe rørende. En fin bok, verken mer eller mindre.