Stikkord: Donna Tartt

Augustlesning

Det er krisetider i leseland. Jeg har ikke lyst til å lese en eneste bok i august. Jeg vet ikke om blodslitet med Donna Tartt-boken tok fra meg alt som heter interesse for litteratur, men den siste uken har jeg sukket tungt hver gang jeg ser en bok – det vil si hver gang jeg er hjemme. Noen kvinner står foran velfylte klesskap og konstaterer at de har ingenting å ha på seg. Jeg står foran bokhyllene mine og finner ikke en eneste bok som frister blant mine 400+ uleste. Bokshopperutinene mine må gjennomgås snarest, for her er det noe som er feil. Jeg blir ikke forbauset dersom det viser seg at jeg i lang tid har kjøpt bøker til en ukjent person hvis litterære preferanser overhodet ikke sammenfaller med mine egne.

I mangel av bedre ideer begynte jeg forrige uke på stabelen med leseeksemplarer som har hopet seg opp det siste halvåret, med Julian Barnes’ Fornemmelsen for slutten som et naturlig førstevalg. Det var en bommert. Jeg var syk med feber, og det er intet bra utgangspunkt for å lese Bookerprisvinnere som handler om grå, gamle gubber med intetsigende liv. Istedenfor å røske meg ut av litteratur-er-dørgende-kjedelig-boblen jeg har flyttet inn i på grunn av Tartt, forsterket boken bare følelsen av at livet er atskillig mer spennende enn bøker. Der er vi uenige, Julian Barnes’ Tony Webster og jeg. Enten det, eller så har han vært flinkere til å velge riktige bøker enn meg. Men om ikke annet, ble jeg kurert for troen på at det finnes altfor mange bøker og altfor liten tid. Sannsynligvis finnes det altfor få bøker det er verdt å bruke tiden sin på.

Likevel. Bøker kommer til å bli lest i august også. Men prioritert blir bøkene jeg får betalt for å lese, i første omgang et par krimmanus. Når lesing begynner å føles som en jobb, er det like greit at det er akkurat det det er – med penger inn på konto man kan bruke på å gjøre andre ting enn å lese. Og så får jeg vel gjøre et halvhjertet forsøk på å finne noe som kan fenge såpass at meningen med litteraturen kommer tilbake igjen.

Det sier seg selv at det må være noe juicy. Noe fryktelig morsomt og passe originalt. Så språklig spenstig som overhodet mulig, sånn at jeg slipper å slite ut rødblyanten med å tegne sinnasmileys i margen. Og kort nok til at det virker gjennomførbart. Det utelukker oppvekstromaner, krim, Hamsun, klassikere, leseeksemplarer, underholdningslitteratur, ungdomsbøker, norsk litteratur (med ett unntak) og hele min imponerende samling romaner lagt til andre verdenskrig. Jeg står igjen med kun fem bøker, faktisk.

  • Abo Rasul Macht und Rebel
  • Louis de Bernière The Troublesome Offspring of Cardinal Guzman
  • DBC Pierre Vernon God Little
  • Douglas Adam Dirk Gentlys holistiske detektivbyrå
  • Mikael Niemi Populærmusikk fra Vittula

I tilfelle jeg oppdager at jeg ikke orker å lese noen av disse heller – eventuelt sparer dem til krisen blir langvarig – kan jeg lese ferdig en av mine ufullførte. Buddenbrooks, for eksempel. Den var jo på en måte morsom den også, så fremt man klarer å lokalisere de subtile vitsene midt mellom alle inventarbeskrivelsene. Eller jeg kan gå for den mer selvplagende og destruktive løsningen og lese ferdig Donna Tartt, bare for å se hva som skjer.

Jeg har lagt ut nye kandidater til lesesirkelen neste år, og denne gangen er det tre flinke engelskspråklige damer. Det ligger an til å bli jevnt mellom Doris Lessing, Sylvia Plath og Harper Lee, så husk å stemme på den boken du helst vil lese.

Ha en fin august!

Den kjedelige historien

For et par uker siden leste jeg Nick Hornbys underholdende og gjennomført vittige bok om lesing, The Complete Polysyllabic Spree. Der skriver han et sted at en forfatters oppgave til syvende og sist er å holde den ene delen av en bok fra den andre. Man har en idé, et plott og en tematikk som er ment å skulle bære hele boken. Men skal det bli bok av det, må man manøvrere seg fra A til Å over et visst antall sider som i større eller mindre grad er underordnet hovedideen. Fyllstoff. Transportetapper. Kjip middag før fristende dessert. Kall det hva du vil.

Det var helt tilfeldig at jeg leste Hornbys vittige påstand da jeg hadde tatt en pause fra Donna Tartts Den hemmelige historien (etter knappe 70 sider). Men hvis jeg skal oppsummere inntrykket mitt av boken etter å ha lest ca halvparten av de 600 sidene, er det at bokens høydepunkt befinner seg pent oppsummert på bokens bakside. Selve innholdet er derimot bare en eneste lang transportetappe. Å lese boken virker nærmest meningsløst.

Den hemmelige historien handler om 20-ish gamle Richard Papen, som flytter fra en stygg liten by i California til et college i naturskjønne Vermont for å komme seg vekk fra et kjedelig liv uten utsikter. Han får plass i en eksklusiv gruppe greskstudenter som studerer under den noe eksentriske læreren Julian. Richard nærer en sterk og litt sær fascinasjon for de enda særere medstudentene Henry, Francis, Charles, Camilla og Bunny, og snart handler hele collegetilværelsen om deres lukkede lille gruppe. I det andre semesteret får Richard vite at gruppen har drept en mann, og at de nå planlegger et nytt mord.

Det høres spennende ut, ikke sant? Jeg syntes i hvert fall det da jeg leste om boken. Problemet er bare at Tartt og forlaget av en eller annen merkelig grunn bestemte seg for å avsløre det viktigste med boken før den i det hele tatt er kommet i gang. Hele poenget er rett og slett avslørt allerede i baksideteksten og i bokens prolog, som om en kriminalroman skulle ha avslørt morderens identitet på bokens bakside.

Såvidt jeg kan resonnere meg frem til, finnes det bare én grunn til at de tok sjansen på å avsløre «mysteriet» så åpenlyst. De satte alt på ett kort, nemlig at romanen skulle være så heidundrende interessant og velskrevet at den ikke trengte spenningen fra plottet. Med virkelig god litteratur kan man jo kjenne til hele historien og fortsatt bli slått i bakken av å lese romanen fra perm til perm. Med ikke fullt så god litteratur trenger man relativ uvitenhet om hva som kommer til å skje, sånn at nysgjerrigheten kan drive en fremover. Den hemmelige historien har ingen av delene, så der tok de sørgelig feil. «Mordgåten» er så tam at Agatha Christie snur seg i graven. Motivene for drap er like tilforlatelige og velkjente som i minst halvparten av politikrimseriene man ser på tv (utenom beste sendetid). Det kunne bare ha funket dersom leseren ikke visste fra begynnelsen av at gruppen hadde begått et drap, og selv da ville romanen ha vært altfor lang. Tartt skriver riktignok ikke så verst, men hun er ingen språklig eller litterær begavelse. Likevel fyller hun opp endeløse sider med selvtillit som en annen Dickens. Hun tror sikkert at hun har leseren med seg, og at hun har nok materiale til å få leseren til å ønske at det aldri skal ta slutt. Men jeg hadde nok likt boken dobbelt så godt hvis den var halvparten så lang. Mer presist: Hvis den hadde vært halvparten så lang, hadde jeg kanskje likt den.

Det er i alle fall hevet over enhver tvil at minst 100 sider kunne ha vært luket ut uten at noen ville ha merket forskjellen. Når Henry forteller Richard om drapsnatten og Bunny, sier han først: «Han hadde vært med oss på de tidligere forsøkene våre, vet du, så utseendet vårt virket ikke så uvanlig på ham som det ville gjort på deg.» To sider etter sier han: «Du må tenke på at utseendet vårt ikke ville ha forekommet ham så underlig som det kunne ha gjort. Han hadde jo vært med oss før». Slike unødvendige gjentakelser virker utmattende på en allerede tynnslitt tålmodighet og vitner om en slapp redigeringsprosess.

For det er for det meste ukritisk detaljert, kjedelig og intetsigende, stoffet til Tartt. Hun har altfor mange miljøskildringer, og dveler uforståelige lenge ved situasjoner som ikke tilfører noe. Ingen spenning, ingen dybde. Til tross for ordgyteriet kommer jeg aldri inn på karakterene. Eller rettere sagt: På grunn av ordgyteriet kommer jeg aldri inn på karakterene. Forutsatt at det finnes noe annet enn pappfigurer å komme inn på, da, og det tviler jeg på.

Kanskje er målet å problematisere gruppens drap på Bunny, men jeg synes ikke det er stort å trekke ut fra den problemstillingen. Det er selvsagt ikke pent å drepe en av sine venner, men for å si det enkelt: Bunny måtte dø. Som man reder ligger man. Han fortjente det virkelig. Neida, jeg er ikke tilhenger av å myrde folk. Men jeg har ingen moralske betenkeligheter med at usympatiske karakterer i kjedelige bøker dyttes utenfor stup. Jeg ville nok ha engasjert meg mer i dette drapet hvis jeg for eksempel hadde klart å tro på noen av karakterene. Men det gjør jeg altså ikke.

Den minst troverdige karakteren er dessverre Richard Papen selv, og det til tross for at han er den som forteller historien og burde ha vært den mest gjennomførte og tydeligste av dem alle. Etter ca 150 sider kommer Bunny med en ondsinnet kommentar om at Henry har jødeblod i årene, og Richard blir sjokkert. Det sier sitt at jeg umiddelbart ikke forstår om sjokket handler om at Bunny snakker så nedsettende om en god venn, eller om det er tanken på at Henry kan ha jødeblod i årene som Richard ikke liker. Dessuten blir Richard svært ofte sjokkert, forundret og overrasket når de andre åpner munnen. Et tegn på at han forstår like lite av dem som det jeg gjør?

Jeg får aldri taket på ham, og vet ikke hvem han er, hva han vil eller hva som egentlig snurrer og går oppi pæra hans. Han er glad i det pittoreske, er usikker og stolt. Utover det skjønner jeg ikke stort. Eller jo, han er veldig femi. Så femi, faktisk, at jeg synes Tartt gjorde en(da en) bommert da hun forsøkte å skrive fra et mannlig perspektiv. Richard er for eksempel veldig svak for Camilla, og tenker følgende når hun en kveld kommer inn på hybelen hans:

Jeg satt på kanten av den uoppredde senga, barbeint og med åpen snipp, og tenkte på hvor vidunderlig det ville vært om dette virkelig hadde vært en drøm, og jeg kunne gått bort til henne og lagt hendene på hver side av ansiktet hennes, og kysset henne på øyelokkene, på munnen, på det stedet ved tinningen hennes der det honningfargede håret ble til silkemykt gull.

Seriøst? En 20 år gammel collegegutt alene med ei pen jente på hybelen sin, og han vil kysse tinningen hennes? Jeez. Og hvilken gutt/mann er det som snakker om honningfarget hår, som silkemykt gull? Det eneste som kunne ha fått meg til å kjøpe denne beskrivelsen var hvis Richard Papen rundet av med noen linjer om at han følte seg som en kvinne fanget i en mannskropp.

Han er så anonym og kjedelig at han sikkert finnes på ordentlig, men han burde ikke finnes i litteraturen. Jeg liker litteratur fordi man slipper karakterer som Richard Papen. De andre karakterene finnes bare ikke. Ikke i virkeligheten, og egentlig heller ikke i litteraturen. De finnes riktignok i denne boken, men der har de bare materialisert seg fordi Donna Tartt bestemte seg for å skrive bok og trengte noen pussige skruer for å holde den ene delen av boken lengst mulig vekk fra den andre.

Nei, dette er begredelig lesning. IdaLou Larsens norske oversettelse hjelper heller ikke, for det er en umiskjennelig amerikansk klang i mange av formuleringene. Det er litt for enkelt å spore dem tilbake til originalen, og det gir dårlig flyt i en historie hvor det allerede skorter på flyten av innholdsmessige grunner.

Den hemmelige historien burde aldri ha fått en plass på 1001-listen. Det er et forbløffende faktum at boken overlevde 1001-redaksjonens gjennomgang i 2008, mens Dostojevskijs Brødrene Karamasov og Faulkners The Sound and the Fury ble fjernet. To betydelige verker i litteraturhistorien ofret til fordel for en roman som verken har undertekst, dybde eller nevneverdige språklige kvaliteter. Dét kaller jeg et mysterium.

Lesesirkel juli: Den hemmelige historien

Lesesirkelsøndag i fellesferien legger kanskje ikke opp til den helt store deltakelsen når det skal blogges om Donna Tartts Den hemmelige historien. Jeg vet ikke engang om noen av de påmeldte har lest boken, eller – for den saks skyld – befinner seg på et sted med nettilgang. Selv har jeg husmorferie og planlegger å skrive et effektivt lite innlegg midt mellom gulvskrubbing, maling og vinduspussing i dag eller i morgen. Jeg har ikke lest ferdig boken (surprise, surprise), men halvveis uti boken har jeg heller ikke fått inntrykk av at Donna Tartt i fullt alvor mente at boken skulle leses i sin helhet. Til det synes jeg den er altfor intetsigende og kjedelig, og er meget stolt (og litt bekymret) over at jeg ikke har avbrutt den for godt ennå.

Men jeg vet at det er opptil flere lesere der ute som synes at denne boken er nokså fantastisk, så jeg håper det kommer noen ord om boken fra deres kant i dag. Jeg er i alle fall oppriktig nysgjerrig på hva folk mener om Tartts hemmelige historie, enten den likes eller ikke.

Dere kan som vanlig velge om dere vil blogge om boken på bakgrunn av det dere har lest til nå, eller om dere vil vente med blogginnlegg til dere har lest ferdig boken. For å være med i trekning om premie denne måneden, må du imidlertid ha lest boken og blogge om den i dag. Eller i morgen. Dere kan legge igjen lenke til innleggene deres i kommentarfeltet her. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken i dag (eller i morgen). Premien er en av de neste bøkene i lesesirkelen i år, litt avhengig av hvilke bøker vinneren allerede har lest.

Dere som har lest boken tidligere en gang, kan selvfølgelig diskutere så mye dere vil enten i dette eller andre deltakeres kommentarfelt. Siden jeg ikke vet om det kommer noen innlegg fra deltakerne i dag, legger jeg ved lenke til to andre bloggere som tidligere har skrevet om boken. Rose-Marie likte den godt nok til å gi den terningkast 6, mens Hedda syntes den var tunglest og lite spennende. Hva mener du?

Ha en fin søndag!