Måned: desember 2013

Lesesirkelen 1001 bøker: Kjærlighetens historie + endringer for 2014

The History of LoveÅrets siste lesesirkelbok er Nicole Krauss’ Kjærlighetens historie/The History of Love. Romanen ble utgitt i 2005, og er en av nykommerne på 1001-listen.

Forlaget om Kjærlighetens historie: I en nedslitt leilighet i New York prøver Leo Gursky å overleve litt til. Hver kveld banker han på radiatoren for at naboen over skal høre at han fortsatt lever. Men livet hans har ikke alltid vært slik. For seksti år siden bodde han hjemme i Polen, der han forelsket seg og skrev en bok. Kjæresten mistet han da hun flyktet til Amerika rett før krigen. Boken ble også borte. Men uten at han selv er klar over det, har den overlevd: Den har krysset hav, blitt overlevert mellom generasjoner, og forandret liv. Personene i Kjærlighetens historie er mennesker man blir glad i. Hver for seg sysler de med gåter som på bemerkelsesverdig vis er forbundet med hverandre. Nicole Krauss har skrevet en medrivende roman om mennesker som har blitt avkuttet fra sin fortid, og som på hver sin pussige, rørende måte forsøker å få livet til å henge sammen.

Slik deltar du i lesesirkelen: Når du har lagt ut innlegget ditt, lenker du til det i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, sånn at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen. Hvis du har skrevet om Kjærlighetens historie tidligere, lenk gjerne til innlegget ditt her.

Endringer for 2014: Til sommeren er det tre år siden jeg startet lesesirkelen her på bloggen. En gang i måneden leser vi nøye utvalgte titler fra 1001-listen over bøker du må ha lest før du dør. Listen revideres hvert annet år av redaktører som for meg er ukjente, og som for alt jeg vet jobber på direkte ordre fra Vår Herre. Lesesirkelen er ikke så nøye på hvilken versjon av listen vi leser fra. Har boken vært inne på listen en eller annen gang, får man kryss. Og kryss vil vi ha, så mange som mulig før vi dør.

De som har vært med i lesesirkelen en stund har fått med seg at jeg sjelden rekker å delta selv, i alle fall ikke tidsnok. Men det er ikke bare jeg som ofte føler at lesesirkelhelgen kommer som julenissen på kjerringa. «Er det på søndag?» er reaksjonen mange kommer med når de oppdager hvor fort ukene går. Derfor har jeg valgt å endre på gjennomføringen av lesesirkelen fra og med januar 2014. Heretter trenger vi ikke å blogge om boken på en bestemt dag eller helg i måneden. Lesesirkelboken blir en slags månedens bok som du kan blogge om når som helst i løpet av måneden. De av dere som foretrekker å legge lesesirkelen til siste helg i måneden, kan selvfølgelig bare fortsette med det. I 2014 har dere stemt fram disse bøkene:

Januar: José Saramago – Kain

Februar: Patricia Highsmith – The Talented Mr. Ripley

Mars: John le Carré – The Spy Who Came in from the Cold

April: Cora Sandel – Alberte og Jakob

Mai: Erich Maria Remarque – Intet nytt fra vestfronten

Juni: Jane Austen – Mansfield Park

Juli: Arto Paasilinna – Harens år

August: Arundhati Roy – The God of Small Things

September: Michel Houellebecq – De grunnleggende bestanddeler

Oktober: Jung Chang – Ville svaner

November: Salman Rushdie – Midnight’s Children

Desember: Margaret Atwood – Alias Grace

Det begynner å bli fullt av kommentarer på lesesirkelsiden, så meld dere gjerne på i kommentarfeltet under dette innlegget istedet, for oversiktens del. Dere kan melde dere på hva dere vil, eller bare sniksamlese sammen med oss andre. Jeg er ganske fornøyd med bøkene vi skal lese i 2014. De fleste virker overkommelige, og opptil flere av dem virker direkte gode.

Fra og med 2014 blir avstemningen på fremtidige lesesirkelbøker også litt annerledes. Dere kan velge fra en liste på 12 bøker og stemme på alle dere har lyst til å lese. Litt utpå året kommer jeg til å velge den (eller de) som har fått flest og færrest stemmer, og erstatte dem med nye kandidater. Jeg har begynt med eldre bøker, og vil bevege meg fremover i tid etter hvert.

Ok, det ble mye informasjon og mange oppgaver på en gang. Kortversjonen:

1. Dere som har blogget om Kjærlighetens historie, nå eller tidligere, lenk til innlegget!

2. Dere som har vage eller konkrete planer om å lese noen av bøkene i 2014, hvilke?

3. Stem på dine favoritter for 2015!

4. Statusrapportering for 1001-listens mest lojale disipler: Hvor mange 1001-bøker har du lest så langt?

5. Hvilke bøker vil du gjerne at vi skal lese? Kom med konkrete tips, eller bare si om du foretrekker at vi leser ny eller gammel litteratur; fra bestemte land/språkområder, en type bøker eller tema, eller om det er noen forfattere vi ufortjent har oversett så langt i lesesirkelens historie.

6. Ha en kjempefin romjulshelg!

Adolf og Irene: Bokbloggere mot rasisme

Mein KampfRasismedebatten har blusset opp i Sverige igjen etter at noen fremtredende politikere i Sverigedemokraterna spredde hatefulle, rasistiske kommentarer anonymt på nett og ble tatt på fersken. En svensk bokblogger ved navn Jessica har tatt initiativ til en kampanje blant bokbloggere. I dag skriver vi et innlegg med overskriften Bokbloggere mot rasisme, der innholdet skal være antirasistisk og litteraturrelatert.

Jeg velger å kommentere utdrag fra Adolf Hitlers Mein Kampf og den franske forfatteren Irène Némirovskys notater til Storm i juni, en roman hun arbeidet med da hun ble deportert til Auschwitz i 1942, der hun døde samme år. Det er utdrag der Hitler og Némirovsky på en måte kommenterer hverandre. Hitler forklarer hvordan hans hat til jødiske kunstnere oppstod. Némirovsky var en jødisk kunstner som sommeren 1942 vet at hun snart skal dø, på grunn av Hitlers jødehat.

Jeg har ennå ikke lest hele Mein Kampf, men jeg har lest tilstrekkelig til å se Hitlers store svakheter som tenker. Han er overfladisk uten evne til å gå i dybden. Han er forutinntatt, og tilpasser åpenlyst «bevisene» sine etter fordommene han allerede har. Han lar følelser og anelser styre tankegangen, men kaller den likevel «fornuft». Han erstatter argumentasjon med retorikk. I stedet for å henvise til fakta, tyr han til litterære virkemidler. Han forholder seg ikke til virkeligheten, han fiksjonaliserer den.

What soon gave me cause for very serious consideration were the activities of the Jews in certain branches of life, into the mystery of which I penetrated little by little. Was there any shady undertaking, any form of foulness, especially in cultural life, in which at least one Jew did not participate? On putting the probing knife carefully to that kind of abscess one immediately discovered, like a maggot in a putrescent body, a little Jew who was often blinded by the sudden light.

Det Hitler mangler av argumenter, tar han igjen med effektive metaforer. En ukritisk leser vil la seg blende av de ekle sammenhengene han plasserer jøder i, og bildene vil klistre seg fast til netthinnen. Man trenger ikke å ha lest mange linjene før man begynner å assosiere jøder med lik i forråtnelse, byllepest, kloakk og smittefare. Hvis man ikke leser teksten på aktiv jakt etter argumenter, fakta og konkrete bevis, vil man kunne forveksle Hitlers teft for kraftfull billedbruk med sannhet. Men hvor blir det av bevisene, Adolf?

In my eyes the charge against Judaism became a grave one the moment I discovered the Jewish activities in the Press, in art, in literature and the theatre. All unctuous protests were now more or less futile. One needed only to look at the posters announcing the hideous productions of the cinema and theatre, and study the names of the authors who were highly lauded there in order to become permanently adamant on Jewish questions. Here was a pestilence, a moral pestilence, with which the public was being infected. It was worse than the Black Plague of long ago. And in what mighty doses this poison was manufactured and distributed. Naturally the lower the moral and intellectual level of such an author of artistic products, the more inexhaustible his fecundity. Sometimes it went so far that one of these fellows, acting like a sewage pump, would shoot his filth directly in the face of other members of the human race. In this connection we must remember there is no limit to the number of such people. One ought to realize that for one Goethe, Nature may bring into existence ten thousand such despoilers who act as the worst kind of germ-carriers in poisoning human souls. It was a terrible thought, and yet it could not be avoided, that the greater number of the Jews seemed specially destined by Nature to play this shameful part.

And is it for this reason that they can be called the chosen people?

I began then to investigate carefully the names of all the fabricators of these unclean products in public cultural life. The result of that inquiry was still more disfavourable to the attitude which I had hitherto held in regard to the Jews. Though my feelings might rebel a thousand times, reason now had to draw its own conclusions.

Hitler nevner ingen konkrete eksempler på jødiske kunstnere, teaterstykker eller bøker som ødelegger kulturen. Han går ikke nærmere inn på hva det er ved kunstverkenes innhold som virker så ødeleggende. Hvilke «Jewish questions» det er snakk om, sier han heller ikke noe om. Det eneste han har å komme med, er en forsikring om at han har studert teaterplakater og navn på forfattere og sett at et uvisst antall av dem er jødiske. Leseren skal overbevises gjennom effekten Hitlers studium av forekomsten av jødiske kunsternavn har hatt på følelsene hans, som han for anledningen kaller fornuft. Han forveksler sin egen verdensforståelse med sannhet, og inviterer leseren til å trekke paralleller mellom følelser og bevis. Men det er enkelt å avsløre tomheten bak Hitlers retorikk. Bytt ut ordet jøder med for eksempel lyrikere, avantgardister, nynorskbrukere eller nordlendinger, og se hvor overbevisende det virker.

Hitlers metode brukes hyppig av rasister, selv om de færreste kan konkurrere med hans utstuderte og skamløse sammenlikninger mellom mennesker og skitt. Men tankegangen er lik: «Jeg er et rettenkende og godt menneske som ikke har noe imot noen. Jeg er ingen rasist, men jeg kan ikke sitte å se på at De Andre ødelegger det som er så verdifullt og vakkert for meg og mine. Det er for mange av dem, og de er farlige. Hvis vi ikke passer på og setter i gang tiltak NÅ, vil de utslette oss.»

Likevel klarer de aldri å argumentere for det, de holder seg til antakelser og synseføling. Det siste bidraget kom fra en norsk politiker som forsvarte seg med at «det kunne ha skjedd.» Igjen: En fiksjonalisering av virkeligheten. Hvis noe kan skje i eventyr eller i ditt verste mareritt, kan det etter sigende også skje på ordentlig. Jeg har ennå til gode å lese solide og etterprøvbare argumenter for rasisme, det er sånn de snakker hele gjengen. Men for å bruke Hitlers ord mot ham og hans meningsfeller: On putting the probing knife carefully to that kind of abscess one immediately discovered, like a maggot in a putrescent body, a little Racist who was often blinded by the sudden light.

Irène Némirovsky var en av mange jødiske forfattere hvis bøker ble forbudt etter okkupasjonen av Frankrike. Ironisk nok var hun selv nokså skeptisk til jøder, og definerte seg som fransk, ikke jødisk. Hennes skepsis var imidlertid forankret i det hun anså for å være dårlige elementer i jødisk kultur, som hun ikke ville ha noe med å gjøre. Brevene hennes etter okkupasjonen avslører hvor forvirret hun er over å bli kategorisert som jøde når hun da vitterlig er fransk statsborger og har konvertert til katolisisme. Det er den evige diskusjonen om hva man skal legge vekt på. Etnisitet? Religiøs tilhørighet? Statsborgerskap? Som om man trenger å legge vekt på noen av delene.

Némirovsky var en av mange millioner mennesker som måtte bøte med livet på grunn av gjennomslagskraften i Hitlers rasetenkning. Et par uker før hun ble arrestert og sendt til Auschwitz for å dø, skrev hun om diktaturet i dagboken sin:

Man vil ha oss til å tro at vi befinner oss i en fellesskapstid, at individet må dø for at samfunnet skal leve, og vi vil ikke innse at det er samfunnet som dør for at tyrannene skal leve. Denne tiden, som tror den er «fellesskapets tid», er mer individualistisk enn renessansen eller de store føydalherrenes tid. Det er som om det fantes en viss mengde frihet og makt i verden, som skulle deles snart mellom millioner, snart mellom én eneste og millioner. «Ta restene etter meg,» sier diktatorene.

Derfor vil jeg ikke høre snakk om fellesskapsånd. Jeg har ingen ting imot å dø, men som fransk, tenkende vesen vil jeg forstå hvorfor jeg dør – og jeg, Jean-Marie Michaud [romankarakter], jeg dør for P. Henriot, P. Laval og andre fyrster, akkurat som en høne får hodet hugget av for å bli servert på disse forrædernes bord. Jeg for min del hevder at høna er mer verd enn de som skal spise den. Jeg vet at jeg er mer intelligent, bedre og mer verdifull i det godes øyne enn de to ovennevnte. De har makten, men det er en midlertidig og illusorisk makt. Den vil bli tatt fra dem av tiden, av et nederlag, av en skjebnens tilskikkelse eller av sykdom (slik det skjedde med Napoleon). Og verden vil bli forbløffet: Hva? kommer folk til å si. Var det dette vi skalv for?

Jeg besitter virkelig fellesskapsånd dersom jeg forsvarer min og alles del mot glupskheten. Den enkelte har bare verdi hvis han føler de andre menneskene, greit nok. Men det må være «de andre menneskene», ikke «et menneske». Diktaturet bygges på denne forvirringen. Napoleon ønsker intet annet enn Frankrikes storhet, sier han, men han skriver til Metternich: «Jeg gir blaffen i millioner av menneskers liv.» Hitler: «Jeg arbeider ikke for meg selv, men for Europa.» (Han begynte med å si: «Jeg arbeider ikke for det tyske folk.») Tanken er den samme som Napoleons: «Jeg gir blaffen i millioner av menneskers liv og død.»

Når jeg leser Némirovskys ord, forstår jeg hvorfor Hitler unngår å nevne navn på de jødiske «smittebærerne» i sitt manifest. Leseren kunne jo komme til å lese det de skrev, se at de hadde langt større forstand enn ham, og at det de skrev ikke var til forveksling likt ekskrementer.

Némirovsky har rett i at hvis man er opptatt av fellesskapet, kan man ikke gi blaffen i millioner av menneskers liv og død. Man kan ikke si at man arbeider for fellesskapets beste, samtidig som man undertrykker eller myrder deler av dens befolkning. Fellesskap handler om å tenke på «de andre menneskene», ikke bare seg selv eller de en kjenner, liker, likner og identifiserer som «sine egne». Fellesskap er ikke det samme som majoritet eller «folk flest». Rasisme er en trussel mot fellesskapet fordi det pr definisjon ekskluderer enkelte mennesker, og insisterer på at de er noe annet enn mennesker. Til forveksling like, kanskje, men annerledes og derfor mindre verdt.

Hva Hitler og Némirovsky har å gjøre i en moderne debatt om rasisme? Det meste, egentlig. De tjener som gode eksempler på at der rasisme har vokst seg sterk og innflytelsesrik, ender det alltid opp med at liv går tapt. Av grunner jeg ikke helt forstår, liker nordmenn å tenke på Holocaust som et enestående og avsluttet kapittel i historien. Relevansen begrenses visstnok av at det hendte for lenge siden, det var krig, det var tyskerne som gjorde det, de var nazister og de ville drepe jøder. Derfor er det tydeligvis noe helt annet når nordmenn i dag sammenlikner for eksempel Romfolket med rotter eller søppel som man vil ha «fjernet» fra Norge. Metoden for «fjerningen» er ikke alltid artikulert, men deportasjon og drap er blitt foreslått. De som vil ha dem «fjernet», vil sannsynligvis ta sjokkert avstand fra Hitler som diktator. Men de låner mer enn gjerne hans raseteorier, menneskesyn, kultursyn, retorikk og heslige metaforer. De vil etter sigende ikke være som Hitler, men de har ingen problemer med å tenke og snakke som ham.

De som liker å si «Jeg er ikke rasist, men …» insisterer ofte på at det finnes en vesensforskjell mellom såkalt uskyldig rasisme eller hverdagsrasisme, og den rasismen som fører til folkemord. Selv om de ikke er rasister selv, altså. Tja. Det finnes jo en slags forskjell mellom de relativt få som skrudde på gassen i Polen på 1940-tallet, og alle de som snudde ryggen til og lot det skje. Men det er ingen vesensforskjell. De som skrudde på gassen kunne ikke ha gjort det uten hjelp fra alle «hverdagsrasistene». De som ikke myrdet noen med egne hender, men «bare» mente at det fantes mennesker av andre raser som hadde liten eller ingen verdi, mennesker som ikke var som dem, og som derfor kunne deporteres til en ukjent skjebne uten at det var noen grunn til å gripe inn.

Folkemord er definitivt rasismens ytterste og mest brutale konsekvens, men den er likevel avhengig av «hverdagsrasismen» som enkelte liker å bagatellisere. Tankegangen er den samme. Skillet går ikke mellom de som mener at det er helt uunngåelig å snakke om «oss» og «dem», og de som snakker om hvem som fortjener å leve eller dø. Hvis man først venner seg til å snakke om «oss» og «dem», sklir det fort over i tanken om «oss» mot «dem», og på et eller annet tidspunkt finner man ut at det må iverksettes tiltak, ellers KOMMER DE OG TAR OSS!!! Frykt og overdrivelser er et nødvendig virkemiddel, og har man først tenkt at det er grunn til å være redd for monsteret under senga, er det ingen som gidder å slå på lyset for å sjekke om det finnes eller ikke. Deretter er det grei skuring. Monsteret under senga må vekk, ellers går det ikke an å sove i fred. Rasisme gjør meg derfor veldig engstelig, uavhengig av hvilken form den opptrer i. Jeg er livredd for enhver form for tenkning som umenneskeliggjør mennesker og fremstiller dem som om de var grunnleggende annerledes enn meg selv.

For å være konstruktiv har jeg laget en slags rasismetest, sånn at det er mulig for deg som leser dette å vite om du er rasist eller ikke. Tre enkle spørsmål. Hvis du svarer ja på minst ett av dem, er du pr definisjon en rasist.

1) Mener du at mennesker kan deles inn i ulike raser, der enkelte raser er mer verdt, mer utviklet og mer intelligente eller siviliserte enn andre?

2) Mener du at sosiale og kulturelle forskjeller kan forklares ved hjelp av raseteorier, og at det derfor er mulig å si noe konkret om individuelle personlige egenskaper ut fra rasemessig tilhørighet?

3) Mener du at ulike raser ikke bør blandes; at mennesker ikke bør formere seg på tvers av rase, ha samme pass, rettigheter eller nabolag? (Stikkord: Norsk pass, norsk adresse, norske rettigheter.)

Som sagt, hvis du svarer ja på minst ett av disse spørsmålene, er du en rasist. Da kan du heretter slutte å innlede setningene dine med «Jeg er ingen rasist, men …», og heller si det som det er: «Jeg er rasist, og fra mitt ståsted ser verden sånn ut …». Og så kan du samtidig vite at monsteret som ligger under min seng lyder ditt navn, ser ut som deg og tenker på en måte som skremmer livet av meg selv når jeg slår på lyset. Du tenker som Hitler, som Anders Behring Breivik. Mine mareritt handler om deg, og hva du kan klare å stelle i stand av jævelskap for andre mennesker, og dermed også for meg. Du vil ødelegge fellesskapet jeg lever i, og jeg kan love deg å gjøre alt som står i min makt for å forhindre at du lykkes med det.

Irène Némirovsky får avslutte innlegget, fra 28. juni 1942, to uker før deportasjonen:

Jeg sverger herved at jeg aldri skal la mitt nag, uansett hvor berettiget det måtte være, gå utover noen menneskeforsamling, uansett rase, religion, overbevisning, fordommer og feil. Jeg synes synd på de stakkars barna. Men jeg kan ikke tilgi enkeltindividene, de som skyver meg bort, de som kaldt lar en falle, de som er rede til å komme med sleivspark. Slike mennesker … om jeg bare slo kloen i en av dem en vakker dag … Når skal det ta slutt?

Bokbloggerprisen 2013: Siste innspurt!

question-mark10Neste år skal norske bokbloggere for første gang kåre to forhåpentligvis verdige vinnere av Bokbloggerprisen 2013. De bøkene som kan nomineres og stemmes på må være utgitt på norsk for første gang i år. Hvilke kriterier vinnerne velges ut fra, er foreløpig ukjent. Det blir det opp til norske bokbloggere å avgjøre og begrunne. Jeg tipper at prosessen vil bli like overraskende og uforutsigbar som den vil være engasjerende og spennende.

Mer informasjon om prisen finner du i mitt innlegg fra mai i år. Men i korte trekk skal vi dele ut pris i to kategorier: Årets roman og Åpen klasse. Målet med prisen er todelt. Vi ønsker å rette fokus mot norsk samtidslitteratur, og har derfor valgt brede kategorier der alle typer norske bøker har en sjanse til å løftes fram og få oppmerksomhet. Samtidig ønsker vi at prisen skal øke bevisstheten blant norske bokbloggere om hva vi leser av norsk litteratur, og engasjere den bokbloggende delen av befolkningen til å lese norske bøker og diskutere dem.

I motsetning til profesjonelle kritikere har bokbloggere intet ansvar for å følge med på norsk samtidslitteratur. Vi trenger ikke å lese den, kritisere den, mene noe om den. Som bokblogger kan man la være å lese norsk samtidslitteratur overhodet, og heller lese alt mulig annet. Eller man kan lese bare norsk krim, fantasy eller ungdomslitteratur. Man kan være den første til å lese og anmelde nye norske bøker når de utgis, eller den siste til å anmelde dem ti år senere. Man kan overse de store norske forfatterne, og bare lese debutanter. Man kan overse debutantene, og bare lese bestselgerne. Man kan ha som målsetning å til enhver tid ha lest de nominerte til Nordisk råds litteraturpris. Man kan ha som målsetning å aldri lese en eneste bok av Dag Solstad, eller å ha lest hele forfatterskapet hans tre ganger. Som bokblogger kan man kort sagt lese akkurat det man vil, og overse resten.

Men hva velger norske bokbloggere å lese av splitter nye norske utgivelser i løpet av et år? Og hva mener vi om det vi leser? Jeg synes det er et interessant og ganske spesielt utgangspunkt for å dele ut en pris, for her kan virkelig alt skje. Her er det mange bloggere med ulik bakgrunn som skal stemme, og alle stemmer teller like mye. De som rakk å lese femti nye norske bøker i år, og de som knapt rakk én. De som har stålkontroll på norsk litteraturhistorie fra Edda til Knausgård, og de som sov seg gjennom norsktimene.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men så langt har jeg fått veldig stort utbytte av målsetningen med prisen. Overraskende stort, faktisk. Jeg har aldri før lest så mange norske bøker så raskt etter utgivelsesdatoen, og jeg har aldri vært i nærheten av å være så godt oppdatert på hva som rører seg i norsk samtidslitteratur. Hvilke norske forlag som utgir hva, og hvilke norske forfattere som er heite eller teite. Min deltakelse på pressekonferanser, opplesninger, festivaler og lanseringer har vært upåklagelig, i tillegg til at jeg har fulgt mye nøyere med der årets norske bøker har blitt anmeldt og diskutert. Likevel, når jeg ser nærmere på hvilke av utgivelsene jeg har lest foreløpig og kan nominere hvis jeg vil, er utvalget ytterst tilfeldig og merkelig:

  1. Tårn Bernt Rougthvedt
  2. Politi Jo Nesbø
  3. Over det kinesiske hav Gaute Heivoll
  4. Rydde ut Helene Uri
  5. Urd Ruth Lillegraven
  6. En ung manns bekjennelser om kjærlighet Frode Saugestad
  7. Dagane grå Odd Eirik Færevåg
  8. Vareopptelling Erlend Loe
  9. Dagen vi drømte om Bjørn Arild Ersland
  10. Mamma, kone, slave Linda Klakken
  11. Å, høye dag Steinar Opstad

Seks potensielle kandidater i kategorien Årets roman. Fem i Åpen klasse. To krim. Fire diktsamlinger. En ungdomsroman. Null sakprosa. Tre skjønnlitterære debutanter. Noen tungvektere. Og et fullstendig fravær av systematisk lesning fra min side. Hvor er Roy Jacobsen? Tomas Espedal? Herbjørg Wassmo? Nicolai Houm? Og alle andre snakkiser jeg ikke kommer på i farten? Noen av dem står i hylla allerede. Men ytterst få av dem vil bli lest tidsnok til at jeg kan nominere dem.

Men det er nettopp det. Summen av påstått litterær kvalitet eller fin leseropplevelse, generell oppmerksomhet, forfatterens status, nominasjoner til andre priser og salgstall kan ofte ikke hamle opp med tilfeldighetene. De tilfeldighetene som avgjør hva man ender opp med å lese, med eller mot bedre vitende og andres påståelige anbefalinger.

Bloggere er som sagt ikke kritikere, og da synes jeg det er desto mer interessant å se hvilke bøker vi endte opp med å lese og like, basert på mer eller mindre tilfeldig valgte kriterier for lesing som vi kanskje ikke engang forstår oss på selv. Vi får det beste fra begge verdener eller faller mellom to stoler, alt etter som. Vinnerne av prisen kan virke som selvsagte valg, eller komme som en stor overraskelse. Det er umulig å si på forhånd.

Selv føler jeg sterkt at jeg faller mellom to stoler. Jeg vet at jeg sannsynligvis har lest noen av de beste norske bøkene fra 2013 allerede; noen av de få bøkene som vil overleve bokhøsten og kanskje gå inn i litteraturhistorien, der andre vil være glemt allerede i 2014. Samtidig vet jeg at det er mange bøker jeg burde ha tatt meg tid til å lese. Bøker jeg sikkert kunne og burde ha nominert til prisen, og som hadde fortjent å leses og nomineres av meg. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om mangelen på mål, mening og strategi fra min side bør tolkes som et bevis på at jeg er totalt uansvarlig, eller bare befriende spontan og fleksibel. Ikke minst lurer jeg på hva jeg klarer å lese i siste liten i løpet av desember.

Hver bokblogger har lov til å nominere inntil syv bøker i begge kategorier, maks fjorten bøker til sammen. Hvilke av bøkene på listen over jeg kommer til å nominere, sier jeg ikke et knyst om foreløpig. Det er hemmelig valg for min del. Jeg kan nominere alle, hvis jeg vil. Men det vil jeg ikke. Halvparten, derimot, da begynner vi å nærme oss. Jeg skal dessuten vie hele desember til å lese bare norske bøker fra 2013. Jeg skal lese på spreng! Men hvilke kandidater har jeg i bokhyllen?

Årets roman:

  1. Hvis noen ser meg nå Benedicte Meyer Kroneberg
  2. Jeg er ikke redd for mørket Karine Nyborg
  3. Disse øyeblikk Herbjørg Wassmo
  4. Å holde pusten Agate Øksendal Kaupang
  5. Mitt liv var et hett bibliotek Kristian Klausen
  6. Fantombildet Aleksander Bergan
  7. De usynlige Roy Jacobsen
  8. Jeg kommer snart Selma Lønning Aarø
  9. Mørke grener Nikolaj Frobenius
  10. Blodtåke Thomas Enger

Åpen klasse:

  1. Hennes ansikt Kristin Berget (lyrikk)
  2. Teori om det eneste Nils Chr. Moe-Repstad (lyrikk)
  3. Her inne et sted Roskva Koritzinsky (noveller)
  4. Stedsans Lars Saabye Christensen (noveller)
  5. Nattevakt Synne Lea og Stian Hole (barn og ungdom)
  6. Når far treng meg Noralv Pedersen (sakprosa)
  7. Det stille mammaopprøret Laila Fresjarå Foldvik (sakprosa)
  8. Mysteriet mamma Trude Lorentzen (sakprosa)
  9. Språk og oppmerksomhet Toril Moi (sakprosa)
  10. Den beste sommeren Emilia og Monika Polbratek (sakprosa)
  11. Shoppingfri Irina Lee (sakprosa)
  12. Sannheten på bordet Niels Chr. Geelmuyden (sakprosa)

Hvis jeg ikke tar helt feil, kommer julenissen meg til unnsetning med et par kandidater til. De bøkene som er uthevet, er de jeg har liggende på soverommet. Det er der mine prioriterte bøker bor, mens resten av boksamlingen fryser i kulden i stua (sammen med Flaubert og Tolstoj).

Jeg kjenner at jeg gleder meg som en unge til første januar, når nominasjonene begynner å strømme inn. Etterpå blir det muligens longlist, garantert shortlist, samlesning, anmeldelser, diskusjoner og jeg vet ikke hva. Vi er over 150 norske bokbloggere, og derfor mange som kan være med å nominere og stemme. Halvparten av bloggerne aner jeg ikke hvem er engang. Men det er ingen grunn til å utsette til i morgen det man kan glede seg over i dag. Derfor spør jeg deg, bokblogger med stemmerett:

  • Hvor mange norske bøker har du lest i år?
  • Hvilke norske bøker skal du lese i desember?
  • Er det noen av bøkene på listen min du vil anbefale meg å prioritere? Eller legge nederst i bunken? Og hvilke har jeg gått glipp av?
  • Kanskje viktigst av alt: Har du noen vinnerfavoritter allerede nå?

Bokbloggerprisen har en egen side på Facebook du kan like. Den finner du her. Vi bokbloggere har drøye fire uker igjen på oss til å lese og diskutere før leken blir alvor.

Hva tenker du om det? Om prisen? Om bøkene du har lest? Er du a) entusiastisk, b) skeptisk, c) likegyldig, d) ambivalent, e) avventende, f) en blanding av alt, eller g) ingen av delene?

Foyles og Hatchard’s: Paradis for bokelskere

HatchardsFoyles og Hatchard’s er Londons henholdsvis største og eldste bokhandler. En mandag i oktober tilbragte jeg mange timer vandrende mellom utallige bokhyller i det nærmeste en bokelsker kan komme paradis på jord: Etasje på etasje med bøker, den ene flottere enn den andre. De hadde ALT! Bortsett fra Alice Munro. 

Jeg var i London sammen med Clementine bak bloggen Har du lest? i anledning Bookerprisen. Hun oppsummerte bokhandelopplevelsen godt: Å vandre rundt i engelske bokhandler av den størrelsen er som å vandre rundt i sitt eget mentale bibliotek. Alt jeg har lest, alt jeg har lyst til å lese befant seg på ett og samme sted. Minner fra bøker jeg har lest – nylig og for lenge siden – kom tilbake til meg mellom reolene, sammen med minner fra mitt eget liv; når jeg leste boken, hvor, hvorfor, og alle de personlige tankene boken er uløselig knyttet til i Historien om Mitt Liv. Det var en regnværsdag i oktober, og på sånne dager i London tenker jeg alltid på Charles Dickens. Gråvær, London og Dickens er tre sider av samme sak. For de av oss som liker å gjøre opp status over hvor mye vi har lest og hvor mye vi har igjen å lese på denne siden av dødsleiet, er Foyles stedet å gjøre det på. Min status pr oktober 2013: Jeg har litt å gå på før jeg runder verdensbiblioteket.

Dessuten danner overfloden av bøker den perfekte rammen for mange interessante bokdiskusjoner. For eksempel kom vi fram til at enkelte bøker kan virke langt bedre enn de er, hvis de tar opp temaer som virker så sterkt på leseren at man ikke kan unngå å bli berørt av dem. For eksempel Colm Tóibíns The Testament of Mary. Alle har et forhold til historien om Jesus. Men kan man si at romanen er god i seg selv dersom den lener seg for tungt på leserens egen forforståelse av tematikken? Vi kom også fram til at jeg sannsynligvis ikke vil like Paul Auster, siden jeg ikke har likt det jeg har lest av J.M. Coetzee og Julian Barnes. Det er noe med en litt flat, distansert intellektuell stil uten farger, humør og kontraster som bare ikke passer til min personlighet. Menn som skriver litteratur i sepiatoner, kaller jeg dem. Men nå ble jeg usikker på om det var Paul Auster. Eller var det Philip Roth? Eller begge?

Jeg lar det ligge, og går videre til dagens hovedattraksjon: Spørsmålet om hva i all verden man skal kjøpe av bøker når man har så godt som tom koffert, stort bokbudsjett og hele verdensbiblioteket å velge fra? Det finnes to måter å gjøre det på. Den ene måten er konsekvent å kjøpe bøkene med de fineste omslagene. Den andre måten fant jeg aldri ut hva var, fordi jeg umiddelbart gikk for den første måten.

20131014_122331Vi begynte dagen hos Foyles i Charing Cross Road. Jeg fikk raskt et godt inntrykk av bokhandelen. Den hadde jo bøker! Til salgs! Mange av dem, til og med. Jeg konstaterte fornøyd at Margaret Atwoods forfatterskap var solid representert i hyllene, og brukte lang tid på å beundre en egen hylle full av vakkert innbundne klassikere. Dickens, Austen, Brontë-søstrene osv. Jeg var i ferd med å bestemme meg for hvilke bøker jeg skulle kjøpe da Clementine sa at hun «gikk videre innover». Dette «innover» hadde jeg ikke fått med meg. Jeg trodde vi hadde sett hele bokhandelen. Det hadde vi ikke. Vi hadde bare gjort oss ferdig med bokstav A, skjønnlitteratur for voksne, minus krim.

Ai ai ai! Sånn går det når man er vant til trange kår og hårde bud i norske bokhandler. Man tør ikke lenger å drømme, og fantasien skrumper inn til ingenting. Men tilbake til de vakre bøkene. Etter å ha hørt årets Bookerpris-nominerte lese dagen før, var jeg i Bookerpris-modus. Jeg opplevde såpass sterk ambivalens foran hyllen med årets nominerte, at jeg gikk for to tidligere Bookerpris-kandidater. Bare se hvor godt de matcher.

to bøkerThe Sisters Brothers av Patrick deWitt ble shortlistet til Bookerprisen i 2011. Det er 1851, gullrush i California, og de eventyrlystne er på vei vestover på jakt etter gull. Blant dem er brødrene Sisters. De er leiemordere. Charlie er slem, Eli er snill. Financial Times beskriver romanen som «A witty noir Don Quixote … A blackly comic fable about emptiness, loneliness and the hollow lure of gold.» Hvis du trekker fra Don Quijote, inneholder setningen bare ord jeg liker. The Teleportation Accident av Ned Beauman ble longlistet for Bookerprisen i 2012. I tillegg til å matche The Sisters Brothers i lekkerhet og fargevalg, gir den tilsvarende utslag på min entusiasme-skala over bøker jeg føler er skrevet for meg, før jeg i det hele tatt har åpnet boken.

From the author of the acclaimed Boxer, Beetle comes a historical novel that doesn’t know what year it is; a noir novel that turns all the lights on; a romance novel that arrives drunk to dinner; a science fiction novel that can’t remember what ‘isotope’ means, a stunningly inventive, exceptionally funny, dangerously unsteady and (largely) coherent novel about sex, violence, space, time, and how the best way to deal with history is to ignore it.

jeevesApropos «exceptionally funny» fant jeg ut at jeg ikke kunne unngå å kjøpe noe av P.G. Wodehouse når Foyles hadde hans forfatterskap i to ulike serier – innbundet og heftet – sirlig oppstilt etter alle regnbuens farger. Jeg gikk for den heftede utgaven av Thank you, Jeeves fordi den er så behagelig knallblå, og motivet minner meg om et trivelig norsk julebord (minus porselenet og slipset som fremdeles er sirlig knyttet rundt halsen og ikke hodet). Jeg har hatt lyst til å lese Wodehouse helt siden jeg var liten, og min mor fortalte meg om yndlingssitatet hennes fra en Wodehouse-roman. Det var noe med en mann som var dødfødt fra snippen og opp. På min utgave er to svært morsomme menn sitert for å bekrefte hvor morsom Wodehouse er, og – indirekte – at mamma hadde rett:

Hugh Laurie: «The funniest writer ever to put words to paper!»

Stephen Fry: «You don’t analyse such sunlit perfection, you just bask in its warmth and splendour.»

Jeg tillot meg å legge til et utropstegn etter Lauries kompliment, ellers virket det ikke like overbevisende. Thank You, Jeeves står på 1001-listen, og er sannsynligvis den boken på listen det er enklest å lese. Det er i alle fall den jeg gleder meg mest til. Interessant tilfeldighet: Jeg hadde akkurat rasket med meg Wodehouse da jeg oppdaget en bok jeg hadde sett på nett dagen før, aldri hadde hørt om før, men falt litt for på grunn av – nettopp – omslaget. Og hva står på forsiden av boken, annet enn en anbefaling av selveste P.G. Wodehouse?

If ever there was a time when I felt that watcher-of-the-skies-when-a-new-planet-stuff, it was when I read the first Flashman.

George MacDonald Fraser heter forfatteren bak Flashman-bøkene, en serie på tolv romaner fra 1800-tallet. Det vil si, bøkene er skrevet på slutten av 1960-tallet, men de foregår på 1800-tallet. Jeg var solgt allerede da jeg så omslaget og anbefalingen fra Wodehouse. Jeg ble ikke mindre begeistret over å lese dette:

CAN A MAN

who is expelled from Rugby School as a drunken bully

who wantonly seduces his father’s mistress

who lies, cheats and proves a coward on the battlefield

who romps his way through the boudoirs of Victorian

Britain to the erotic frontiers of her Empire

BE ALL BAD?

Harry Flashman – lover, soldier, reluctant secret agent – triumphs in this first installment of The Flashman Papers, emerging from Afghanistan and the disastrous Reatreat from Kabul covered in glory (not to mention skullduggery).

«Skullduggery» betyr «crafty deception or trickery or an instance of it». Bare enda et bevis på hvor ufattelig stilig det engelske språket er. Det er ikke sikkert at Flashman er like morsom å lese som jeg tror. Men for å si det på en annen måte:

KAN EN ROMAN

med en så kul baksidetekst

BE ALL BAD?

I think not.

Written on the BodyPå dette tidspunktet fikk jeg imidlertid en uggen følelse av at jeg gjorde det litt for enkelt for meg selv. Jeg hadde plukket med meg fire bøker av mannlige forfattere som skriver i ulike grader av humoristisk om kjempemorsomme ting. Det jeg nå trengte var en kvinnelig forfatter som skriver seriøst om alvorlige ting for å legitimere mine tre litterære musketerer m/ d’Artagnan. Alice Munro hadde nettopp vunnet Nobelprisen og virket som et fornuftig valg. Hun skriver jo noveller som «alle» mener at «alle» burde lese, og jeg har ikke fått inntrykk av at de inneholder verken leiemordere, tidsreiser, gullrush, hemmelige agenter eller skullduggery. Derfor ville jeg heller aldri ha kommet på å lese Munro hvis hun ikke hadde vunnet Nobelprisen. Men de var utsolgt! Jeg var nok ikke den eneste besøkende hos Foyles den uken som trengte å døyve min dårlige samvittighet.

De var rensket for Munro. Murakamis samlede verker var Munros nærmeste alfabetnabo i hyllen, så jeg benyttet anledningen til å sette mine stikkende og ondskapsfulle øyne i hele forfatterskapet hans og si at det var helt greit for meg at Munro var utsolgt mens hans bøker stod der og blomstret uønsket i fred. Han kunne ha vunnet prisen, men det gjorde han heldigvis ikke. Løsningen på kvinneproblemet mitt ble til slutt Jeanette Wintersons Written on the Body. Som du ser, er det en vakker bok. Guardian har sagt at «this book is a deep sensual plunge, a worship of the body, inside and out». Sånt liker jeg også godt å lese. Hvis jeg ikke kan få skullduggery, vil jeg ha deep sensual plunge! Boken står på 1001-listen, og det var derfor jeg dro kjensel på navnet.

wind-in-the-willowsVel fornøyd med meg selv og likestillingen, tok jeg turen inn i barneavdelingen. Der fant jeg verdens søteste utgave av The Wind in the Willows av Kenneth Grahame. Utgaven er illustrert av Eric Kincaid, og er like nusselig og søt som smårollingene den er ment å leses for. Jeg opplevde et øyeblikks tvil om det var noe vits for meg å kjøpe boken, siden jeg verken har barn, har tenkt å få barn i nærmeste fremtid, eller har tenkt å få engelskspråklige barn i nærmeste fremtid eller noensinne. Men boken sa «ei meg!», og jeg sa «ok».

Det vises ikke på bildet hvor forseggjort forsiden er, og mitt eget mobilkamera klarer heller ikke å yte detaljene på omslaget rettferdighet. Men det er et sånt omslag som har en tekstur man kan stryke fingrene over, og oppleve øyeblikk av frydefull sanselig opphisselse. Den er gråere enn bildet jeg fant på nett, og er så skjønn at jeg liker å ha den liggende på stuebordet. Her er noen eksempler på hvor fine illustrasjonene er:

ww1

ww2

Det var alt jeg klarte å bære med meg fra Foyles, faktisk. Tenkte jeg, inntil jeg stod der foran en tilfeldig hylle og snakket med Clementine på mobilen for å synkronisere våre bevegelser. Ja, bokhandelen var så stor, og ja, vi hadde glemt å ta med walkie talkie.

How not to write a novelAnyhow: Mens vi stod der og snakket i mobilen for å lokalisere hverandre, oppdaget jeg boken jeg ikke visste at jeg ønsket meg, fordi jeg ikke visste at den fantes. Den heter How not to write a novel, og inneholder 200 feil du for enhver pris bør unngå som forfatter hvis du ønsker å få utgitt boken din. Forfatterne er Sandra Newman (romanforfatter) og Howard Mittelmark (redaktør), som har samlet gode tips og råd basert på tredve års erfaring med å lese dårlige manus (og de dårlige manusene som dessverre ble utgitt mot alle odds og nå kalles «litteratur»). Jeg har bladd en del i boken og funnet ut at jeg kan regne den som en slags konsulentbibel (og skrive den av på skatten?) Den inneholder i alle fall beskrivelser av svært mange feil det er vanlig å finne i manus, beskrevet slik at man kan le hjertelig og nedlatende av dem.

Jeg har lest noen av eksemplene på karakterer som befolker «Unpublished Novelville», og de er så herlig treffende. For eksempel bør man passe seg for å tro at utseende bygger en karakter. «Remember: blonde, brunette, and redhead are not personality types.» Forfattere som ikke skjønner sånt, kan finne på å skrive noe à la dette:

Joe let his eyes linger on her bright blue eyes, her perfectly tanned skin, her long blonde hair. Melinda could have been a model – if it weren’t for the largeness of her perfectly shaped breasts. Her arms were slender and golden, her legs were long and shapely. She looked like a cross between Scarlett Johansson and Angelina Jolie – only better. Joe didn’t think he’d ever been so much in love.

Fikk du lyst til å lese fortsettelsen? Nei, jeg tenkte meg det.

En annen advarsel er (og den er mer av en universell regel) å unngå bruken av ord man ikke forstår, eller bare har forstått sånn halvveis. Ifølge Sandra&Howard er det svært utbredt, fordi det ikke nødvendigvis finnes et samsvar mellom drømmen om å utgi bøker og et adekvat ordforråd. Men forfatterne er fulle av konstruktive råd man kan følge hvis man er usikker. Blant annet kan man ta denne testen:

A Test: Do I know this word?

Ask yourself: «Do I know this word?»

If the answer is no, then you do not know it.»

Da jeg skulle betale for boken, ble jeg ekspedert av en eldre gentleman som så på boken og sa «Ah, yes! that one. It is true what they say, you know. You must never shoot the kitten.» Det har han rett i. Hvis du vil ha boken din utgitt, bør du aldri la noen av karakterene dine skyte kattunger. Da jeg forsikret ham om at jeg trenger boken fordi jeg er konsulent, og ikke fordi jeg har planer om å skrive noe middelmådig selv, så han innforstått på meg og sa: «It’s a great book, and very funny. But I doubt that a real writer would need it.» Så sant, så sant. En klok avslutning på et perfekt bokhandelbesøk.

Neste stopp var Hatchard’s på Piccadilly. Utvalget var litt mindre enn hos Foyles (as if det gikk an å skue med det blotte øye). Men til gjengjeld var det mye koseligere der, med teppegulv og skjeve trapper og massevis av spesielle utgivelser som var fryktelig flotte å se på. Hatchard’s har dessuten spesialisert seg på signerte bøker. Jeg er ikke så interessert i signerte bøker. Trodde jeg, inntil jeg stod rett foran et signert eksemplar av Margaret Atwoods MaddAddam. Margaret Atwood! Min litterære gudinne!

IMG_20131014_235657MaddAddam er siste bok i en dystopisk trilogi som består av Oryx and Crake og The Year of the Flood. Jeg leser meg for tiden gjennom forfatterskapet hennes, men har så langt bare lest tidlige utgivelser; Lady Oracle, The Edible Woman, Life Before Man, Power Politics, The Journals of Susanna Moodie og The Handmaid’s Tale.

I år har jeg hatt som mål å lese fire av bøkene hennes, og har lest to av dem. Det holder, fant jeg til slutt ut, for Atwood er tross alt 74 år nå og jeg må spare på bøkene hennes til den dagen hun ikke lenger er blant oss. Atwood er en ekstremt produktiv forfatter, men jeg vil helst slippe å oppleve den dagen da jeg har lest alt hun har skrevet og ennå har mange år igjen å leve. Selv om jeg går ut fra at hun blir minst like gammel som Doris Lessing, som for øvrig døde 94 år gammel 17. november, dagen før Atwoods 74-årsdag. Hadde Lessing levd enda en dag, ville jeg nå ha sittet fordypet i de villeste kosmiske konspirasjonsteorier.

20131201_212308Jeg ble ganske overrasket da jeg oppdaget at Hatchard’s ikke krever ekstra betaling for signerte bøker. Hvilken forretningsteft viser dét, liksom? Siden det var så billig med signerte bøker, tenkte jeg at jeg fikk kjøpe enda en. Jeg fant ingen signerte bøker av forfattere som det er naturlig for meg å sammenlikne med Atwood, selv om jeg vurderte en vakkert illustrert Peter Rabbit-bok skrevet og signert av Emma Thompson. Men signaturen hennes var så slurvete at jeg lot den ligge. Jeg mener, hvis hun slurver så mye med håndskriften, hvordan kan jeg da stole på at hun slurver mindre med innholdet?

I stedet skaffet jeg meg en signert utgave av John le Carrés The Spy Who Came in from the Cold i retro utgave, med samme omslag som førsteutgaven. Ikke bare skriver Le Carré pent og mye jevnere enn Thompson, men boken er lesesirkelbok i mars. Det var først dagen etter jeg kom til å tenke på at det beste jo ville ha vært å kjøpe en pocketutgave, i stedet for en signert innbundet utgave. Jeg har aldri lest le Carré, og trenger overhodet ikke en signert utgave. A-ha! Så Hatchard’s har en viss forretningsteft likevel. I det minste klarer de å lure sånne som meg, som tror vi er så innmari smarte, med masse studiepoeng i litteratur og null studiepoeng i How Business Works.

The_Mystery_of_the_Blue_Train_First_Edition_Cover_1928Det morsomste jeg fant hos Hatchard’s var en retroserie med Agatha Christies krimromaner. Alle bøkene hennes er utgitt med originale omslag, og det var interessant å se hvordan stilen på omslagene endret seg fra 1920-tallet til 1970-tallet. Jeg gikk for de eldste bøkene, siden de er så svulstige og stiliserte. Bøkene er innbundet, og papirkvaliteten er overraskende god både inni og utenpå.

Jeg har lest mellom tredve og førti Christie-romaner, og det blir ikke påske uten Poirot. Men jeg har aldri lest Christie på engelsk, og regner med at originalen er langt bedre enn de tidvis teite og gammeldagse oversettelsene. The Mystery of the Blue Train er den sjette boken med Poirot i hovedrollen. På norsk heter den Mysteriet på Monte Carlo-ekspressen. Om boken sa The New York Times Book Review ved utgivelsen i 1928: «Nominally Poirot has retired, but retirement means no more to him than it does to a prima donna. Let a good murder mystery come within his ken, and he just can’t be kept out of it.» Det er en god beskrivelse av Poirot, og en av grunnene til at jeg liker ham så godt. Belgisk primadonna og blodhund med bart. Dessverre er ikke Hastings med ham på eventyr denne gangen, og det er jo bare tragisk.

the-secret-of-chimneys-agatha-christie-2The Secret of Chimneys er fra 1925 og en av Christies første romaner. På norsk heter den Brevet som drepte. Den er en av tre romaner med Superintendent Battle i hovedrollen. Christie kan ikke ha likt Battle noe særlig, siden hun heller skrev over førti romaner om Poirot enn å bry seg mer med Battle. Om boken sa The Observers anmelder i 1925:

«Mrs Christie plunges lightheartedly into a real welter of murders, innocently-implicated lookers-on, Balkan politics (of the lighter Ruritanian kind), impersonators, secret societies, ciphers, experts, secret hiding-places, detectives (real and pretended), and emerges triumphantly at the end, before her readers are too hopelessly befogged. Nobody is killed who matters much. The right people marry, after it all, having first endeared themselves to us by their frivolous attitude to the singularly animated doings around them.» Med andre ord: En typisk Agatha Christie-roman.

complete etiquetteDen siste boken jeg tok med meg fra Hatchard’s (i denne omgang) fant jeg liggende ved kassen. Complete Etiquette for Ladies ble utgitt i 1876, og inneholder en rekke velmente råd til unge damer om blant annet kurtise, ekteskap og klær. Du vet, alt sånt som vi kvinner liker å pusle med i vårt beskjedne jordiske liv. 

«In conversing with gentlemen, try not to fall into the too common practice of talking to them nothing but nonsense…»

«A reputation might be lost by such simple improprieties as offering a gentleman an opinion on financial matters, uttering the word ‘stomach’ to anyone other than a physician, or wearing ribbons at the breakfast table.»

Boken er skrevet av en mann, faktisk. Hvilket overrasket meg først, men ved nærmere ettertanke, ikke fullt så mye. Mannen het Samuel Orchart Beeton, var forlegger og i sin tid (paradoksalt nok) mest kjent som mannen til Isabella, kokebokforfatterinne. Jeg tenkte det kunne være kjekt å lese rådene som heltinnene i 1800-tallsromanene jeg liker så godt ble forventet å følge, men som de ofte ga jamt faen i. Det eneste som virkelig kunne ha høynet boken, var hvis det fantes en utgave der George Eliot hadde skrevet sine sarkastiske kommentarer i margen. Det hadde vært noe. Jeg får nøye meg med å høre hånlatteren hennes runge i bakgrunnen mens jeg leser.

Jeg vet ikke om de ansatte hos Hatchard’s prøvde å gjøre et poeng ut av det, men Complete Etiquette lå ved siden av en haug guttebøker med titler som: The Secret Agent’s Pocket Manual 1939-1945, The Forgetful Gentleman, On Booze og The Joy of Pubs. Med så solid lektyre å velge fra, er det ikke noe rart at menn skriver morsomme bøker. De er sannsynligvis fulle mens de skriver.

LondonMer enn det hadde jeg ikke plass til i kofferten. Dessuten var det på tide å spise middag, og jeg skal si at man blir sulten av å se så mange fine bøker på en gang. Dagen etter ringte jeg min mor for å avlegge rapport om hva jeg hadde kjøpt, siden jeg ikke hadde pc-en med meg og mulighet til å avlegge umiddelbar bloggrapport. Men hun var mest nysgjerrig på hva vi hadde gjort utenom å gå i bokhandler. Som om det var naturlig å tenke at vi hadde gjort noe annet enn å gå i bokhandler! Som om et øyeblikk tilbragt uten bøker innen rekkevidde, ikke ville ha vært å kaste bort tiden! Akk, ja. Min egen mor kjenner meg ikke i det hele tatt, selv om hun delvis har skapt dette monsteret. Lærte meg alfabetet gjorde hun også. Men ellers var alle enige om at det hadde vært en fin tur.