Kategori: Friedrich Dürrenmatt – Dommeren og hans bøddel

Krim fra gamle dager

the judge and his hangmanFriedrich Dürrenmatts Dommeren og hans bøddel (1950) er en kort og lettlest liten sak som var lest på en ettermiddag og bortimot glemt morgenen etter. Da passet det ganske dårlig at jeg for en gangs skyld klarte å fullføre lesesirkelboken tre uker før bloggdato, og ventet like lenge med å skrive innlegget. Men dommen min er klar: Det spiller ingen rolle om du leser eller ikke leser Dommeren og hans bøddel før du dør. Jeg vedder alt du har å testamentere vekk på at du uansett har glemt den når du står ved elven Styx og venter på at Charon skal svippe deg over.

Inspektør Bärlach jobber i politiet i Bern, og må etterforske drapet på kollegaen Schmied når denne blir funnet skutt i bilen sin i ei pittoresk sveitsisk veigrøft. Bärlach har langt fremskreden magekreft og trenger assistanse fra den yngre politimannen Tschanz. Alle spor peker i retning av den suverene Gastmann, Bärlachs erkefiende. Men ham får de ikke lov til å etterforske, fordi den imbesile sjefen deres Lutz mener at en mann med så mange penger, så gode diplomatiske forbindelser og en så veltalende advokat, umulig kan være en morder. Akk, ja. Man får rikelig anledning til å klaske seg i pannen mens man leser de 110 luftige sidene i Dommeren og hans bøddel.

«De er i grunnen et merkelig menneske, kommissær Bärlach.»

Bärlach svarte meget alvorlig: «Jeg er en stor, svart katt som gjerne går på musejakt.»

Uansett hvor hardt jeg prøver, klarer jeg ikke å tenke på Dommeren og hans bøddel som en ferdig roman. Det føles mer som å lese et helt streit utkast til en krimroman der femti prosent ennå ikke er skrevet, og alt som ennå ikke er skrevet er det som kan gjøre historien til en god krimroman.

Sammenlikningsgrunnlaget har jeg, siden jeg vurderer krimmanus for forlag som konsulent. Jeg kan bare konstatere at jeg har anbefalt forlag å refusere bedre krimskriverier enn dette, med veldig god samvittighet. Plottet er stusselig, spenningskurven laber, overraskelsene uteblir. Karakterene er så grovt skissert at jeg ville ha beskrevet dem som litterære typer dersom de hadde hatt noen særtrekk. Motivene deres er direkte uspennende, unyanserte og skrevet i stein. Som sagt, det virker som et utkast.

Romanens essens står og faller på dommer- og bøddeltematikken, som Dürrenmatt risser opp som en halvinteressant problemstilling som han verken gjør tankevekkende eller engasjerende. Han konstruerer noen pappfigurer som begår handlinger i et etisk grenseland, og så setter han punktum. Den fryktelige Gastmann sier et sted: «Man skyter da virkelig ikke en hund midt under en Bach-konsert.» Jeg synes i grunnen at den linjen oppsummerer sånn ca hvor alvorlig man trenger å ta denne romanen.

Noe sier meg at Dürrenmatt er stødigere på komedie enn på krim. Han er likevel kjent for å ha innført eksistensialistisk tenkning i krimsjangeren, og for å kritisere politiets metoder. Påstand nummer to er direkte latterlig, noe jeg kommer tilbake til. Det kan godt hende at han var den første forfatteren som introduserte eksistensialismen i en krimroman. Men han gjør det ikke særlig godt, så jeg vet ikke hvor mye kred jeg føler for å gi ham der. Jeg klarte aldri å peile meg inn mot noen eksistensialistisk problemstilling mens jeg leste. Jeg kjente igjen tankegangen når jeg la godviljen til, men forstod ikke hvor han ville hen med den. Jeg forstod ikke engang om Dürrenmatt forsøker å kritisere noe selv, eller om meningen er at leseren skal kritisere.

Eksistensialistisk filosofi satt til siden, er det desto enklere å si noe om romanens moralske dilemma – eller mangelen på sådan. For å si noe om det, må jeg nesten avsløre plottet og morderen. Bärlach vet at Gastmann har begått en hel haug forbrytelser i sitt lange liv som han aldri har blitt tatt for, og mange av forbrytelsene har han gjort bare fordi han har hatt muligheten til det. Men det er ikke Gastmann som har drept Schmied. Det har derimot Bärlachs sidekick Tschanz gjort, for å kunne overta Schmieds jobb, kjæreste og bil. Bärlach vet dette, og lar Tschanz drepe Gastmann for at det skal se ut som om Gastmann drepte Schmied. Deretter avslører Bärlach overfor Tschanz hva han vet, og er en sterkt medvirkende årsak til at Tschanz begår selvmord. Bärlach opphøyer seg selv til dommer, og lar Tschanz være bøddel. Og så kan man sikkert si at Bärlach både er dommer og snikbøddel overfor Tchanz.

De moralske spørsmålene her er så vidt jeg kan se om det er riktig av Bärlach å la Gastmann ta skylden for en forbrytelse han ikke har begått, fordi han ustraffet har begått en hel haug forbrytelser tidligere. Og om det er greit at Tschanz presses til selvmord, etter å ha drept Gastmann for å dekke over at han selv har myrdet Schmied for å overta livet hans med alle frynsegoder, og i farten har brutt minst tre av ti bud.

Svaret mitt er ja, det er helt greit. For Tschanz er det enten fengsel, som han fortjener, eller selvmord, som han velger selv. Han har selv satt seg i situasjonen, og velger selv hvordan han foretrekker å løse den. Ikke bare synes jeg at det er helt greit at Gastmann blir drept og må ta skylden for en forbrytelse han ikke har begått. Jeg synes til og med at ironien er helt nydelig. Det er karma. Guds kvern maler langsomt. In your face, Gastmann.

Det er flere grunner til at dette er et skrekkelig dårlig utgangspunkt for en krimroman. Den mest åpenbare grunnen er at moralske slag aldri kommer til å stå ved åpenbar skyld. Dürrenmatt forsøker kanskje å spørre om målet helliger middelet, og undersøke om det er greit at en politimann opphøyer seg selv til dommer over Gastmann og Tschanz. Men et slikt spørsmål kan ikke få noen tyngde i en krimroman dersom skylden er åpenbar, fordi krimleseren først og fremst bekjenner seg til moralske lover og rettferdighetsprinsipper, og er innforstått med at juridiske lover er feilbarlige og utilstrekkelige og derfor mindre viktige.

Krimlesere vil først og fremst ha rettferdighet, oppreisning og straff for de skyldige. Onde mennesker skal straffes, og gode mennesker skal igjen kunne ferdes trygt i verden. Vi bryr oss om helheten, ikke detaljene. Hvis en krimforfatter ønsker å diskutere moralske gråsoner, må alle enkle og åpenbare løsninger fjernes, og leseren må få et dilemma som er umulig å løse via svarthvitt-tenkning. Istedet gir Dürrenmatt leseren en lekende lett oppgave i å dømme de skyldige sammen med Bärlach. Dürrenmatt undervurderer rett og slett krimsjangerens effekt på tematikken, eller overvurderer leserens behov for å fintenke rundt etiske bagateller.

For at dommer- og bøddeltematikken skal kunne være interessant i en krimroman, må det finnes nyanser og usikkerhet. Det må finnes formildende omstendigheter som kan veies opp mot forbrytelsen, eller det må være tvil omkring skyldsspørsmålet. Eller man må tvile på dommerens evne til å tenke og dømme rettferdig. Hvis Bärlach for eksempel bare antok at Gastmann og/eller Tschanz var skyldige uten å ha bevis for det, og dømte dem på sviktende grunnlag. Eller det fantes omstendigheter som gjorde at man til en viss grad kunne forstå hvorfor de hadde begått drap. Eller Bärlach hadde noen personlig interesse av å dømme dem. Ingen av disse elementene finnes i romanen. Derfor kan man som leser i beste fall føle prinsipielt ubehag ved at to mordere straffes utenfor loven.

Dessuten finnes det ingen uskyldige som lider på grunn av Bärlachs valg. Så hva er egentlig problemet? Jeg heier på Bärlach, og gir blanke faen i hva stillingsinstruksene hans er så lenge han tyner sleske mordere og konspirerer for at de skal rydde hverandre av veien.

Jeg forstår ikke hvorfor Dürrenmatt har fått så mye skryt for en krimroman der alt er mislykket; spenningen, tematikken, karakterene og plottet. Men det jeg virkelig ikke forstår, er at noen kan oppfatte boken som en kritikk av politiets metoder. Jeg nekter å tro at folk leser denne boken og tenker at det finnes et fnugg av sannhet i skildringen av Bärlach & co sine etterforskningsmetoder. Manipulasjon og selvtekt er faktisk de delene som er lettest å svelge som virkelighetsnært. Resten av politiarbeidet er beskrevet som like fantastisk absurd og basert på samme stupide inkompetanse som filmene om Inspector Closeau.

Politimannen som finner Schmied drept i bilen, blir så forskrekket over å se et myrdet menneske at han dytter liket over i passasjersetet på bilen, setter hatten på liket for å skjule kulehullet i pannen, og spenner liket fast med sikkerhetsbeltet. Deretter kjører han både drapsoffer og åsted til nærmeste politistasjon, der han får ros for å ha gjort alt riktig.

Lutz og Bärlachs foretrukne metoder for politiarbeid settes riktignok opp mot hverandre. Lutz har vært i Chicago og New York, og er stor tilhenger av «moderne» kriminalteknikk, typ CSI på 1940-tallet. Aller helst vil Lutz utstyre sine politifolk med atomvåpen, som han sier. Lutz lar Berns mektige menn bestemme over etterforskningen, og synes at det må være greit. Som Gastmanns advokat sier: «Men De kan faktisk ikke få Gastmann i tale nå. Selv politiet må undertiden finne seg i å ta hensyn til selskapslivets uskrevne lover.» Lutz er i grunnen enig i det. Lutz ønsker nemlig å bli valgt inn i Berns viktige kretser, og da kan ikke en skarve drapsetterforskning av en død politimann komme i veien for det.

Bärlach foretrekker derimot en tilnærming til politiarbeid som er noe mindre korrupt, men enda mer slurvete.

Tschanz minnet ham om at Schmied hadde vært selskapskledt under frakken.

«Det ante jeg ikke noe om!» sa Bärlach.

«Men har De da ikke sett den døde?»

«Nei, jeg bryr meg ikke om å se døde.»

«Og dessuten stod det da også i rapporten.»

«Jeg synes enda mindre om rapporter enn om døde.»

Bärlach liker manipulasjon, underslag av bevismateriale og uoffisiell etterforskning mye bedre enn rapporter, observasjon og rettsmedisinske undersøkelser. Og så etterforsker han ut fra sin kjennskap til «den menneskelige natur». Hvis det da er mulig å finne noen menneskelig natur i de pappfigurene av noen kriminelle han etterforsker. Hvis dette er ment som en kritikk av politiets metoder, i hvilken ende skal man da begynne?

Gud hjelpe meg, så teit dette er. Det er faktisk så teit at jeg ville ha likt boken mye bedre hvis man hadde kalt den komedie, og sluttet å late som om dette er en bok det er mulig å ta seriøst. Mange liker å tenke at alt var bedre før, inkludert krimromaner. Dommeren og hans bøddel er et bevis på at det ikke er sant, og at krimsjangeren faktisk har utviklet seg svært mye på 60 år. Å lese Dommeren og hans bøddel opp mot dagens krimromaner er som å sammenlikne neandertalere med homo sapiens. Noe som sannsynligvis også forklarer hvorfor Dürrenmatts krimromaner ikke lenger utgis i Norge i dag.

Reklamer

Lesesirkel 1001 bøker: Dommeren og hans bøddel

the judge and his hangmanDet er påske, årets store krimhøytid, og jeg har innført en ny tradisjon i lesesirkelen som sier at vi i påskemåneden skal lese en krimbok sammen hvert år fra og med nå. Hvilken krimbok vi skal lese neste år, kan du være med å stemme på til høyre på bloggen.

I år ble det Friedrich Dürrenmatts Dommeren og hans bøddel. Boken regnes som en av kriminallitteraturens klassikere, og ifølge wikipedia har Dürrenmatt fått mye skryt fordi han kombinerer eksistensiell filosofi med krimsjangeren. Vel, vel, det får vi nå se på da. I tillegg til kriminalromaner skrev Dürrenmatt også skuespill, noveller og dikt, og han er omtrent like kjent for komediene sine som for krimromanene.

Dommeren og hans bøddel ble utgitt i 1950, og var hans første bidrag til krimsjangeren. Her møter vi for første gang den kreftsyke etterforskeren Bärlach, som jobber i politiet i Bern. Bärlach må etterforske dødsfallet til kollegaen Schied når han blir funnet skutt og drept på en øde veistrekning. Med seg på laget har han den unge etterforskeren Tschanz, som raskt får ferten av den rike kjeltringen Gastmann – en gammel kjenning av Bärlach.

Jeg har den aller lateste påske du kan tenke deg, med fyr i peisen og Sherlock Holmes-lesing som eneste plan for dagene. For at ikke denne perfekte påskekrimidyllen skal avbrytes av for hyppig bloggrelatert virksomhet, kan du begynne å publisere innlegg allerede i dag, og så skal jeg lese når jeg trenger en pause fra Sherlocks eventyr.

Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, slik at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir.

Mitt innlegg kommer i morgen. God påske så lenge!