Morsomme norske bøker og nytt i bokhyllen

For et par uker siden klaget jeg min nød over mangelen på norske forfattere som skriver morsomt. Jeg fikk et tips fra Karin om å prøve Selma Lønning Aarøs En rekke avbrutte forsøk, som er en oppvekstroman slash humoristisk selvbiografi. Boken er nå lest, og jeg koste meg hver sekund. Følgende utdrag er fra den velkjente familieleken, hvor Selma og to venner sliter med livets og lekens harde realiteter:

Etter en stund vil ikke Anne være med og leke “Mot alle vindar” lenger. Hun nekter å føde. Alle som skal være Mary må føde […] men Anne nekter å være med på det. Hun vil ikke føde, og hun har enda mindre lyst til å være med og lage ungen. Jeg må gjøre alt. Jarle synes ikke det er noe problem å lage unger. Det er heller ikke så rart. Han får jo alltid ligge øverst. Det er ikke det at Jarle er så veldig tung, men mest at golvet i uthuset er så hardt. Jarle sier at hvis det var sånn på ordentlig at damene lå øverst så ville han ha vært underst.

Det bekrefter bare at et av mine litterære nyttårsforsetter for 2011 – at jeg skulle følge opp gode boktips fra andre bokbloggere – var et fornuftig forsett å ha. Takk til Karin! Jeg fikk også tips fra Boktanker om at blant andre Kyrre Andreassen og Edmund Austigard skriver morsomme bøker, og de står nå på ønskelisten min.

Nytt i bokhyllen siden sist er enda en hovedbok fra Bokklubben, som ser ut til å være like fast bestemt på at jeg skal lese krim i påsken som jeg er selv. Denne gangen er det to romaner av Knut Faldbakken – Grensen og Nattefrost – som skal friste meg bort fra andre leseprosjekter, men jeg tror at listen min for årets påskekrim allerede har sprengt kapasitet. Jeg gleder meg likevel til å sjekke ut Faldbakkens krimbøker ved en passende anledning.

Ellers har jeg fått Aina Bassos historiske roman Fange 59. Taterpige fra Samlaget, og den ser jeg frem til å lese. I kommende nummer av Tidsskriftet Biblioteket skriver Basso om den historiske romanens nedvurderte status sammenliknet med andre romaner, og det gjorde meg nysgjerrig på bøkene hennes. Jeg er veldig interessert i 1700-tallet, men har lest få (eller ingen?) norske bøker lagt til denne perioden.

Jeg avslutter ukens oppdatering med en oppfordring til å lese et innlegg på Migrating Coconuts. Labben har skrevet om en av mine favorittbøker av en av mine favorittforfattere, og det bør du få med deg. Jeg får ikke anbefalt verken boken eller forfatteren hjertelig nok, og er veldig glad for at Labben er av samme oppfatning. Les! Les! LES!

De dødes bibliotek

“Sensasjonell krimdebut” var VG-anmelder Berit Kobros dom over Glenn Coopers De dødes bibliotek. Hun ga terningkast fem og mente at Cooper “går langt utenpå Dan Brown” – hva nå enn dét betyr. Likevel må jeg si meg enig i både terningkastet og det sensasjonelle ved en forfatter som debuterer i Dan Browns fotspor, og koker sammen et plott hvor middelaldermunker, hellige barn, hvitsnippforbrytere, arkeologer, FBI-agenter, matematikkgenier og selveste Winston Churchill og Harry Truman figurerer i en og samme historie. Man får til og med oppgitt datoen for selveste Dommedag i denne romanen. Intet mindre.

Dommedagsmorderen

Handlingen i romanen foregår på tre tidsplan. Den 7. juli år 777 blir den syvende sønn av en syvende sønn født på Isle of Wight. Mens sekstallet tilhører Djevelen, er syvtallet Vår Herres magiske tall. Omsorgen for det underlige guttebarnet overlates til klosteret på øya, i likhet med andre barn som foreldrene ikke har råd til eller ønske om å beholde. Den skjebnesvangre fødselen har ikke gått upåaktet hen for klosterets munker og nonner, og det viser seg snart at det er all grunn til å korse seg over den lille guttens evner.

I 1947 gjør arkeologer et helt hårreisende funn på Isle of Wight. Oppdagelsen er så sensasjonell at myndighetene ikke kan tillate at den blir kjent for verden. Tidligere statsminister Winston Churchill inngår en avtale med president Harry Truman om å skyve hele problemet over på amerikanerne. Truman oppretter det topphemmelige Area 51 utenfor Las Vegas, og iverksetter UFO-tiltak for å kamuflere hva som egentlig foregår ute i ørkenen.

I mai 2009 bryter New Yorks innbyggere ut i panikk når en rekke dødsfall knyttes til “Dommedagsmorderen”. Det er tilsynelatende ingen forbindelse mellom noen av ofrene, og de er drept på helt forskjellige måter. Det eneste som binder dem sammen, er at alle ofrene på forhånd har mottatt et postkort med tegningen av en likkiste, der dødsdatoen deres er fastsatt.

Nysgjerrig nå? Det har du all grunn til å være.

Will Piper

Saken havner hos FBI-agent Will Piper, en forfyllet storsjarmør og legendarisk profiler med voldelige seriemordere som spesialfelt. Han har ødelagt sin egen karriere på grunn av en kvinnehistorie, og har nå kun ett mål for øyet: Han skal pensjoneres fra FBI om fjorten måneder og gir blanke faen i alt annet frem til da. Hans plan om å komme seg fyllesyk gjennom arbeidsdagene tar brått slutt når han får hovedansvaret for Dommedagssaken. Han får den unge agenten Nancy Lipinski som partner, en kvinne som tilsynelatende er Wills rake motsetning: Pliktoppfyllende, ambisiøs og hardtarbeidende.

Will Piper er den festligste hovedpersonen jeg har funnet i en krimroman på veldig, veldig lenge. Han er så frekk og ironisk at det er en fornøyelse å lese, og Cooper lykkes godt i å etablere en karakter som man ville irritert seg over i det virkelige liv, men som egner seg perfekt i en storslagen krimroman. For den leseren som nå har Jo Nesbøs Harry Hole i tankene, er det ingen grunn til sammenlikning. Mens Harry Hole drikker seg vekk fra harde erkjennelser og en tøff hverdag, lever Will Piper simpelthen etter følgende filosofi: “I hans bok var det slik at hvis du klarte å komme deg på arbeid til tiden, aldri drakk på jobben og ikke rørte en dråpe før happy hour, så hadde du ikke noe alkoholproblem”.

Det er med andre ord heller ingen grunn til å sammenlikne Will Piper med Dan Browns Robert Langdon, som er like prektig som en tiåring speiderjente – og omtrent like spennende. For eksempel er dette Will Pipers reaksjon når han får vite at kollegaen hans har fått slag:

Will foraktet Mueller. Selvgod, hengslete drittsekk. Absolutt alt etter boka. Komplett utålelig. Kødden kom fremdeles med bitende kommentarer om utbruddet hans, serverte dem rett i ansiktet på ham, for jævelen regnet med at han var beskyttet av Wills status som utstøtt. Håper at han kommer til å gå og snakke som en åndssvak resten av livet, var den første tanken som slo ned i ham. ‛Herregud, noe så forferdelig’, sa han i stedet.

Piper er like usentimental når han forholder seg til andre politikolleger og pårørende, som når han feller en knusende dom over den snobbete kona til et av Dommedagsofrene:

Der hadde han det, en forklaring på denne manglende samarbeidsviljen. Bortsett fra den ulempen det var å miste en pålitelig ektefelle, så mislikte hun å bli assosiert med Dommedagssaken. Det var høyprofil, men lavrente. De fleste av ofrene var anonyme underklassemennesker. Mordet på David var ikke bra for hennes image, uheldig for karrieren, de hvite, rike partnerne hennes hvisket og tisket om henne mens de pisset i urinalene og puttet på greenen. På ett vis var hun antakelig sint på David fordi han hadde fått halsen skåret over.

Glenn Cooper er kort sagt en krimforfatter som behersker sarkasmens gylne kunst til fingerspissene. Dessverre går han på trynet i den klassiske amerikanske fellen, fordi han åpenbart følte at det ville ha vært for galt hvis han lot Will Piper drikke alene frem til pensjonsalder. Will må selvfølgelig finne Kjærligheten og begynne et nytt og bedre liv. Dermed forsvinner Pipers (u)sjarmerende vesen underveis i en litt søtladen “boy meets girl”-historie. Heldigvis står selve plottet fjellstøtt innen han kommer så langt, og det forhindret derfor at interessen min dalte i takt med Will Pipers promille.

Dramaturgiske finurligheter

Det er ikke bare Will Pipers personlighet som gjennomgår en drastisk forvandling underveis. Det virker nemlig som om Glenn Cooper midtveis i romanen forandrer mening om hvilken type spenningsroman han vil skrive. I begynnelsen er romanen strukturert etter klassiske Dan Brown-prinsipper, med dertil hørende cliff hangers. Man spekulerer iherdig på hvem Dommedagsmorderen kan være, hvordan i huleste han gjennomfører drapene, hva denne mystiske arkeologiske oppdagelsen kan være, og hva det er for slags magiske evner man får når hele ens eksistens er omgitt av syvtall.

Men midtveis uti romanen er det plutselig veldig enkelt å gjennomskue hvem Dommedagsmorderen er, og det er ikke bare fordi undertegnede er sylskarp og har vært ute en vinternatt før i krimmens iskalde verden. Identiteten hans avsløres for leseren, og det samme gjør guttens magiske evner. Dermed kan man ikke unngå å skjønne store deler av sammenhengen. Romanen får et mer thrilleraktig preg og tempoet skrus ned. Cooper tar en Umberto Eco og vier mye plass til handlingen i middelalderen, samtidig som han slipper oss inn i Dommedagsmorderens liv og psyke.

En slik plutselig endring er grunnen til at Jeffery Deavers Insektgutten er den desidert beste kriminalromanen jeg noen gang har lest. Men i Deavers roman skjønner man at forfatteren har ledet leseren på villspor med vilje helt fra starten av, og sannsynligvis gapskratter av fryd over å ha lurt millioner av lesere trill rundt. I De dødes bibliotek virker det derimot som om Cooper plutselig bare ombestemte seg med tanke på hvilken type spenningsroman han ønsket å skrive, og fulgte innskytelsen. Likevel fungerer det, pussig nok. Mye av årsaken ligger i at Coopers plott er så originalt at det i seg selv gjør boken spennende. I tillegg skriver han såpass bra at boken tåler tidlige avsløringer og mangelen på cliff hangers.

God krim

Et aber med boken, som dog ikke kan lastes Glenn Cooper, er at oversettelsen til tider er litt for lite smidig i forhold til originalspråket. Det skinner gjennom at boken er oversatt fra amerikansk engelsk, og det gjør at enkelte partier blir i overkant klisjéfylte. Det klassiske utbruddet “You know it, and I know it!” høres fryktelig teit ut oversatt til “Du vet det, og jeg vet det!”, og man risikerer å le litt av deler som egentlig er alvorlige.

Teit virker også oversettelsen av FBI-avsnittene Grand Theft, Violent Crime og Organized Crime til Store Tjuverier, Voldskriminalitet og Organiserte Forbrytelser – det virker Altfor Ruvende og Konstruert. Voldsavsnittet er den norske betegnelsen, og avsnittene for grove tyverier og organisert kriminalitet ville passet bedre. As if FBI ville ha kalt noe «tjuveri» istedenfor «tyveri». Herregud, så teit.

Men jeg pirker sannsynligvis mye fordi det egentlig ikke er så mange store ting å pirke på. Noen logiske brister er det her og der, men logiske brister har tross alt ikke forhindret folk i å trykke Bibelen til sitt bryst, så det tenker jeg må være lov. Dette er en god krimroman; en langt over gjennomsnittlig velutført krimroman og en sterk debut. Jeg storkoste meg med den. Det er eventyr og fantasi fra ende til annen, men det er et særdeles festlig eventyr å være med på så lenge det varer. Oppfølgeren Sjelenes bok står allerede på ønskelisten min.

Takk til Schibsted forlag for leseeksemplar.

Debutantlesning

Både forrige uke og denne uken har jeg vært opptatt med å få neste nummer av Tidsskriftet Biblioteket i trykken. Underveis har jeg blant annet oppdaget at omtaler av 27 norske krimromaner merkelig nok ikke skriver seg selv. Stressnivået er kommet sånn ca dit at det står damp ut av ørene mine. Likevel har jeg faktisk klart å lese Kurt Hanssens debutroman Forglemmegei mellom slagene. Men det sier nok mer om bokens underholdningsverdi enn det gjør om mine multitasking skills.

Forglemmegei er den første boken jeg har lest i årets debutantutfordring. Siden jeg nå er så godt i gang, tenkte jeg å fortsette i samme stil – dersom jeg klarer å sjonglere det med påskekrim, novelleutfordring og Thomas Mann. Mine andre debutbøker er Karine Nyborgs novellesamling Ikke rart det kommer kråker, Ragnhild Koldens roman I krig og kjærleik, novellesamlingen De vanlige av Jo Sannem, romanen Ingen skal høre hvor stille det er av Benedicte Meyer Kroneberg, og Dan Aleksander Andersens diktsamling Evighetsarbeid. Alle bøkene er nå i hus, takket være effektive forlagsansatte.

Jeg synes det har vært litt tyst rundt debutantutfordringen i det siste, men det er mulig det er jeg som ikke får med meg ting. Å lese flere debutanter er nok den mest sympatiske av årets bloggutfordringer, så jeg håper den ikke er den første som ryker verken for meg eller andre.

Hvordan går det med dere andre og debutantene?

Vår i Kristiania

«I mars er det at den riktige vår er i Kristiania. Midt på dagen tiner og drypper det; husveggene blir svartflammet av det sotete vann som siler nedover, og menneskene springer og hopper i sølen for ras av sneis, som bruser gjennom luften og klasker i gaten med små, fykende, blanke splinter. Der er all vårens tungsinn i det gule sollys, som gjør alt slitt og falmet, vinterklærne og de nakne, gråladne trekroner – der er litt av den evige lengsel i hvert sinn, om så de små damene bare vet at de lenges efter nye, fine klær. Vårens første lyd er der: den livsalige bristen av issvullen på fortauet, som ikke ligner noe annet, vindens saktferdige sus i trekronene – hui, så kommer der med en gang et stormstøt så grenene kløver luften med hvin; og spurvene blir skingre i målet, og oppe i skogen skjærer skiene på skaren med en egen, skarpere tone, som det våkne øre kjenner. – Den første bare flekk innmed en husvegg er en frydefull nyhet.

Så blir det kveld, og luften er skjærende kald, og nyisen brister under føttene med glasskjør klingren. Himmelen er grønnlig, og langs åsene i sydvest dveler aftengullet uendelig falmende lenge i de endeløse, fortærende lyse marsaftener.»

Fra «Den lykkelige alder» av Sigrid Undset.

Valgets kvaler og påskekrim

Jeg klarte å holde mitt forsett om ikke å kjøpe noen bøker forrige uke, og har så langt ikke kjøpt noen bøker denne uken heller. Den behagelige følelsen av god samvittighet og kontroll jeg forventet har likevel glimret med sitt fravær. I stedet føler jeg meg tom og forvirret, og har nesten mistet interessen for litteratur. Jeg skjønner selvsagt at det bare finnes én kur mot min litteraturinduserte apati, men det føles som om jeg er kommet helt ut av dette med erverving av nye bøker. (Hvordan var det man gjorde det igjen? Kan man kjøpe hva som helst, eller finnes det regler man må følge? Sukk.) I mellomtiden blir det for trått å skulle skrive innlegg om bøker og noveller jeg har lest, for de tilhører fortidens gleder.

De siste dagene har jeg lest om rekordmange bøker på andres blogger som jeg har lyst til å lese selv, men jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilken jeg skal starte med. Jeg har klart å snevre det ned til tre bøker, men hvilken av dem skal jeg kjøpe først?

Først ut er Les Mye, som anbefaler Marit Kaldhols Søkeord: ayotzintli. I likhet med Lena husker jeg Farvel, Rune veldig godt fra min egen barndom. Men det jeg ble mest overbevist av, var Lenas tilståelse av at hun gråt da hun leste boken, mens hun ellers sjelden gråter av bøker. For min egen del kan jeg bare si at det skal svært lite til for å få meg til å gråte av en bok, og da regner jeg med at denne boken vil være et sikkerstikk.

Andre bok var det Aroundbooks som anbefalte under overskriften En av de beste bøkene jeg har lest. Boken han skriver om er Øyvind Strands debutroman Gjørme. En kjærlighetshistorie. Slike anbefalinger kan man da ikke la gå upåaktet hen. Også den boken høres veldig sørgelig ut, men det er da ingen hindring.

Siste bok er et tips jeg fikk fra Boktanker i dag i forbindelse med at jeg etterlyste morsomme norske bøker. Hun anbefalte meg blant andre Kyrre Andreassen, som jeg ikke hadde hørt om før. Men nå har jeg det, og jeg har googlet meg frem til at den første boken hans Det er her du har venna dine attpåtil er en novellesamling. Jeg leser jo noveller i år, så det høres bra ut. Omtale finner du her.

Det store spørsmålet er: Hvilken av disse skal jeg bestille?

Lesing gikk det smått med forrige uke etter at jeg fullførte De dødes bibliotek på mandag. Jeg holder på med Buddenbrooks for Labbens lesesirkel, og er kommet langt nok i den nå til å kunne si at den er veldig god. Men jeg må lese den langsomt, for det er så mye subtil ironi som jeg ikke vil gå glipp av. Jeg ligger på etterskudd i novelleutfordringen fordi jeg begynner å slite litt med Undsets noveller. Jeg holder på med den siste nå, og den er god i likhet med de andre jeg har lest. Men det er noe med tungsinnet i tekstene hennes som treffer meg så voldsomt at jeg blir helt satt ut av det. Derfor tror jeg at dette blir siste Undset-tekst for i år.

En mer hyggelig tanke er årets påskekrimlesing og debutantutfordringen. Jeg har endelig fått bestilt alle bøkene til debutantutfordringen, og tenkte at jeg skulle prøve å lese dem samlet. Hvis du nå tenker at jeg vel burde ha fått tilfredsstilt bokshoppetrangen gjennom å bestille bøkene, tar du feil. Det er nemlig noe helt annet å bestille anmeldereksemplar enn å kjøpe selv. Det blir så fornuftig, så profesjonelt, så følelsesløst. Litt som at øl smaker enda bedre når du kjøper den ute til skarve 20 kr halvliteren enn når du får den gratis.

Jeg har krimabstinenser etter så mye tung lesing de siste månedene, og har lyst til å lese kun krim hele april. Hvis julen kan vare helt til påske, kan påsken godt få lov til å vare en hel måned. Navnene på listen foreløpig er Agatha Christie (selvfølgelig), P. D. James (selvfølgelig), Henning Mankell, Kurt Hanssen, Unni Lindell, Johan Theorin og Camilla Läckberg. Veldig forutsigbart og traust, men ifølge paven er påsken tross alt en svært konservativ og alvorlig høytid.

Er det noen andre som skal lese krim i påsken?