Måned: august 2012

Lesesirkel august: Vredens druer

Månedens lesesirkelbok er John Steinbecks Vredens druer (1939). Romanen er blant Steinbecks største og regnes som et sentralt verk i amerikansk litteratur. Handlingen er lagt til den store depresjonen i USA på tredvetallet og skildrer de harde kårene fattige amerikanske landbrukere levde under. Familien Joad blir drevet fra gården i Oklahoma og reiser til California på jakt etter en bedre fremtid. Første gang jeg hørte om boken, var da en venn av meg beskrev densom en roman hvor karakterene begynner på bunnen, og deretter går alt nedover. Ingen lystig bok, men desto viktigere å lese.

Selv leser jeg ingenting for tiden og har ikke engang begynt på boken. Men jeg studerer amerikansk kultur på universitetet denne høsten og tror at det kan passe fint å lese boken senere i år, når jeg har kommet til Den store depresjonen i historieboken. Historiebøker kan være så gode de bare vil, men det er bare skjønnlitteraturen som gir anledning til å komme under huden på enkeltmennesker som har opplevd historien. Derfor starter jeg heller med å lese neste måneds lesesirkelbok, Toni Morrisons Beloved, hvor handlingen foregår i 1873 etter borgerkrigen og avskaffelsen av slaveriet. Både Steinbeck og Morrison vant Pulitzerprisen for disse to romanene, og ble senere tildelt Nobelprisen i litteratur.

Jeg vet ikke hvor mange som har fått lest Vredens druer, men Astrid Terese har blogget om boken i dag. Hun trekker frem hvor aktuell boken fortsatt er, i lys av finanskrisen som igjen har rammet fattige amerikanere hardt, og de fattige rumenerne som kommer til Norge i håp om å skaffe penger til familien. Et veldig fint innlegg som jeg anbefaler alle å lese.

Du kan legge igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under, enten du blogger om boken i dag eller på etterskudd. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken, som får tilsendt en av de neste bøkene i lesesirkelen.

Ha en flott søndag!

Advertisements

Fornemmelsen for slutten

Julian Barnes vant Bookerprisen i fjor for Fornemmelsen for slutten (The sense of an ending). Jeg har forstått det sånn av de som leste alle de seks shortlistede bøkene at det bare var Patrick deWitts The Sisters Brothers som kunne konkurrere med Barnes. Jeg tipper at jeg vil like deWitts bok om leiemordertvillingene mye bedre, for denne boken ble for kjedelig for meg. Resten av de nominerte er det nok klokt å bare forbigå i all stillhet.

Tony Webster er en pensjonist som har vært gjennom alle de ordinære fasene i et helt ordinært liv. Han har gått på skole, studert, giftet seg, fått en datter, skilt seg og gjort karriere. Blitt gammel uten de store bruduljene. Hans ordinære liv får et nytt innhold når han en dag arver 500 pund og dagboken til sin avdøde ungdomsvenn Adrian Finn. Adrian tok livet av seg i studiedagene, og Tony forstår ikke hvorfor han arver dagboken hans og en pengesum fra en kvinne Tony bare møtte én gang i studiedagene. Kvinnen var Veronicas mor, og Veronica var jenta som ødela vennskapet mellom Tony og Adrian da hun ble kjæreste med Adrian etter at forholdet til Tony tok slutt.

Den gamle historien rippes opp i, og Tony tar en trip down memory lane for å rekonstruere i hukommelsen alt som hendte mellom han, Adrian og Veronica for mange tiår siden. Tony oppdager at hukommelse er lunefulle greier, og at den har en tendens til å støtte opp om den versjonen av hendelsene som passer en selv best.

Hvor ofte forteller vi vår egen livshistorie? Hvor ofte foretar vi tilpasninger, utbroderinger, gjør sleipe forkortelser? Og jo lenger livet varer, desto færre omkring oss kan utfordre framstillingen vår, minne oss om at livet vårt ikke er livet vårt, men bare historien vi har fortalt om livet vårt. Fortalt til andre, men – i all hovedsak – til oss selv.

Møtet med Veronica introduserer ny og til dels sjokkerende informasjon, men det som ryster Tony mest er nok påminnelsen om ting han selv har sagt og gjort som han ikke lenger kan huske. Han blir konfrontert med hvem han en gang var, og hvordan han trakk feil slutninger om andres liv og valg. Bokens høydepunkt var for meg den nådeløse selvransakelsen Tony foretar, og innrømmelsen av at han tok grundig feil i sitt syn på vennen Adrian.

Julian Barnes skriver reflektert og modent om livshistorie, tid, hukommelse og selvransakelse. Tony Webster er en så troverdig karakter at romanen nærmest blir påtrengende realistisk. Romanen er velkomponert både på det språklige og tematiske planet. Det er rett og slett en god roman.

Likevel kjedet jeg meg mens jeg leste. Jeg nevnte i mitt forrige innlegg at vi er uenige om hva som er mest spennende av livet og litteraturen, Tony Webster og jeg, eventuelt at han har lest andre bøker enn meg. Han har for eksempel ikke lest Fornemmelsen for slutten, det kan jo ha noe å si. Eller kanskje han har lest mye vampyrkrigerporno? I så fall er vi enige. Livet er ikke SÅ spennende som skinnbuksevampyrer med sterk libido. Men mest sannsynlig handler det om at jeg lever helt annerledes enn Tony Webster, og derfor blir utålmodig når jeg må ta en pause fra mer spennende ting for å hensette meg til hans gørrkjedelige univers. Og selv om jeg er langt unna en pensjonisttilværelse hvor jeg tenker tilbake på mitt liv, er jeg ganske sikker på én ting. Sitatet under kommer neppe til å gjelde for meg.

Hva visste vel jeg om livet, jeg som hadde levd så forsiktig? Som hverken hadde vunnet eller tapt, som bare hadde latt livet skje meg? Som hadde de vanlige ambisjonene, og som slo seg altfor raskt til ro med at de ikke kunne realiseres? Som unngikk å bli såret, og kalte det evne til overlevelse? Som betalte regningene mine og holdt meg på god fot med så mange som mulig? For hvem ord som ekstase og fortvilelse snart bare ble ord jeg en gang hadde lest i romaner? En hvis selvkritikk aldri medførte smerte?

Ikke på noen punkter, faktisk. (Bortsett fra regningene, da, de betaler jeg.) Og da blir litt av interessen min for fiksjonen borte, for jeg ser ikke poenget med å lese om folk som har levd så forsiktig at de ikke har noe spesielt å fortelle om. Det mest spennende Tony har opplevd, er det som har skjedd i andre menneskers liv. Hvor deprimerende er ikke dét? Det blir bare absurd å bruke tid på å lese en bok hvis budskap blant annet er at man må leve før det er for sent, og ikke bare la livet lunte forbi mens man for eksempel sitter hjemme og leser bøker som forteller deg at man må leve før det er for sent. Tony Webster ville ha støttet meg på dette, det er jeg sikker på. Han er kanskje ordinær, men han oppnår en dypere innsikt til slutt.

Julian Barnes er sabla god på å legge seg nært opp til virkeligheten, men det ble for mye for min smak. Det er ikke alt stoff som engasjerer meg like sterkt i bokform, selv om det neppe kan skrives bedre om kjedelige folk enn det Julian Barnes gjør her.

En annen ting er at jeg ikke fikk alt til å gå opp på slutten. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor Tony arvet «blodpenger» fra Veronicas mor. Hva var det hun skyldte ham? Jeg vet at det er mange fornuftige mennesker der ute som har lest denne boken. Er det noen som kan forbarme seg over meg og forklare hva som lå bak de 500 pundene?

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

Augustlesning

Det er krisetider i leseland. Jeg har ikke lyst til å lese en eneste bok i august. Jeg vet ikke om blodslitet med Donna Tartt-boken tok fra meg alt som heter interesse for litteratur, men den siste uken har jeg sukket tungt hver gang jeg ser en bok – det vil si hver gang jeg er hjemme. Noen kvinner står foran velfylte klesskap og konstaterer at de har ingenting å ha på seg. Jeg står foran bokhyllene mine og finner ikke en eneste bok som frister blant mine 400+ uleste. Bokshopperutinene mine må gjennomgås snarest, for her er det noe som er feil. Jeg blir ikke forbauset dersom det viser seg at jeg i lang tid har kjøpt bøker til en ukjent person hvis litterære preferanser overhodet ikke sammenfaller med mine egne.

I mangel av bedre ideer begynte jeg forrige uke på stabelen med leseeksemplarer som har hopet seg opp det siste halvåret, med Julian Barnes’ Fornemmelsen for slutten som et naturlig førstevalg. Det var en bommert. Jeg var syk med feber, og det er intet bra utgangspunkt for å lese Bookerprisvinnere som handler om grå, gamle gubber med intetsigende liv. Istedenfor å røske meg ut av litteratur-er-dørgende-kjedelig-boblen jeg har flyttet inn i på grunn av Tartt, forsterket boken bare følelsen av at livet er atskillig mer spennende enn bøker. Der er vi uenige, Julian Barnes’ Tony Webster og jeg. Enten det, eller så har han vært flinkere til å velge riktige bøker enn meg. Men om ikke annet, ble jeg kurert for troen på at det finnes altfor mange bøker og altfor liten tid. Sannsynligvis finnes det altfor få bøker det er verdt å bruke tiden sin på.

Likevel. Bøker kommer til å bli lest i august også. Men prioritert blir bøkene jeg får betalt for å lese, i første omgang et par krimmanus. Når lesing begynner å føles som en jobb, er det like greit at det er akkurat det det er – med penger inn på konto man kan bruke på å gjøre andre ting enn å lese. Og så får jeg vel gjøre et halvhjertet forsøk på å finne noe som kan fenge såpass at meningen med litteraturen kommer tilbake igjen.

Det sier seg selv at det må være noe juicy. Noe fryktelig morsomt og passe originalt. Så språklig spenstig som overhodet mulig, sånn at jeg slipper å slite ut rødblyanten med å tegne sinnasmileys i margen. Og kort nok til at det virker gjennomførbart. Det utelukker oppvekstromaner, krim, Hamsun, klassikere, leseeksemplarer, underholdningslitteratur, ungdomsbøker, norsk litteratur (med ett unntak) og hele min imponerende samling romaner lagt til andre verdenskrig. Jeg står igjen med kun fem bøker, faktisk.

  • Abo Rasul Macht und Rebel
  • Louis de Bernière The Troublesome Offspring of Cardinal Guzman
  • DBC Pierre Vernon God Little
  • Douglas Adam Dirk Gentlys holistiske detektivbyrå
  • Mikael Niemi Populærmusikk fra Vittula

I tilfelle jeg oppdager at jeg ikke orker å lese noen av disse heller – eventuelt sparer dem til krisen blir langvarig – kan jeg lese ferdig en av mine ufullførte. Buddenbrooks, for eksempel. Den var jo på en måte morsom den også, så fremt man klarer å lokalisere de subtile vitsene midt mellom alle inventarbeskrivelsene. Eller jeg kan gå for den mer selvplagende og destruktive løsningen og lese ferdig Donna Tartt, bare for å se hva som skjer.

Jeg har lagt ut nye kandidater til lesesirkelen neste år, og denne gangen er det tre flinke engelskspråklige damer. Det ligger an til å bli jevnt mellom Doris Lessing, Sylvia Plath og Harper Lee, så husk å stemme på den boken du helst vil lese.

Ha en fin august!