Stikkord: Toni Morrison

Lesesirkel 1001 bøker – februar

BelovedJeg er svært fornøyd med å ha lest ferdig lesesirkelboken min for januar, De tre musketerer, og i tillegg ha blogget om den FØR sommerferien. Men så ser jeg at jeg med unntak av i fjor pleier å ha sterk deltakelse i lesesirkelen i januar. Det er statistikken for de elleve andre månedene som ødelegger ryktet mitt som seriøs og dedikert lesesirkelgeneral.

Temaet for lesesirkelen i februar har vært å lese en 1001-bok skrevet av en forfatter som har vunnet Nobelprisen i litteratur. Monika har laget en oversikt over hvilke 1001-bøker det gjelder, og den ligger under kommentar 163 på denne siden. Det burde være mange nok bøker å velge mellom til at alle er passe fornøyd.

Valget mitt falt på Elskede av Toni Morrison. Jeg leste halve boken høsten 2012, og har den foreløpig som en av mine topp tre favoritter gjennom tidene. Forklaringen på hvorfor den har blitt liggende halvlest så lenge, kom jeg for så vidt med i 2012: «Jeg gruer meg allerede til Elskede er lest ferdig. Hva i alle dager leser man etter en slik roman?»

For å svare meg selv tre år senere: «Da leser man neste bok i lesesirkelen.»

Men om den typen pragmatisme ikke var min stil for tre år siden, tok jeg det igjen med grundighet. Ifølge hukommelsen min skrev jeg noen få linjer om den halvleste Elskede i 2012, og belaget meg på at jeg deretter hadde utsatt resten av jobben til – etterpå. Men så brøt jeg bokbloggerens første bud (#1: Rot aldri rundt i eget arkiv og se hvor dårlig arbeid du har gjort tidligere), og oppdaget at «de få linjene» jeg husket, egentlig består av hele 1554 ord (ikke tegn – ORD) sammensatt på en tilfredsstillende måte i dette praktfulle innlegget.*

Så til frokost i dag leste jeg innlegget mitt om Elskede med stor interesse (for å si det rett ut: som om jeg aldri hadde lest det før) og lærte mye nytt og spennende om både romanen, oversettelsen og min egen tolkning.** Jeg har ingenting mer å tilføye, og anser meg selv som ferdigblogget om årets februarbok hele tre år på forskudd. Det er ny personlig rekord. Noen bedre?

*Bokbloggerens bud #2 er at foreldelsesfristen for beskjedenhet på egne vegne er tre år etter publiseringsdato.

**Er det bare meg, eller skrev jeg mye bedre før?

Rapport om din februarlesing kan avlegges i kommentarfeltet. Oversikten over hva de andre deltakerne har lest i februar, finner du her. En oversikt over temaene i lesesirkelen fremover, finner du her. Husk at det viktigste ikke er å delta, men å lese ferdig hele boken. HELE boken.

Bokhøsten hos Aschehoug

AschehougAschehoug forlag holdt i dag høstens pressekonferanse hjemme hos seg selv på Sehesteds plass. Siden jeg hadde selskap av den flotte bokbloggeren Rose-Marie med hennes kamera, kan du selv se hvor flott Aschehoug har det på tunet utenfor hovedinngangen, mens like flotte Gyldendal forlag speiler seg i vinduene deres.

Som forventet hadde Aschehoug en høstliste full av interessante utgivelser, og langt flere enn jeg i selvinnsiktens navn kan forvente å rekke over. Jeg gjør kort prosess, og vier presentasjonen til et utvalg imponerende kvinner fra Aschehougs katalog. Er det 2013, ja, så er det 2013.

I år er det 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett, og det markerer Aschehoug med å utgi serien Stemmer, som består av 12 utgivelser skrevet av 12 kvinner som vil bidra til den offentlige debatten. Tekstene kan leses frittstående eller samlet. Prosjektet handler ikke om hva det vil si å være kvinne, men hva kvinner vil si.

Jeg har for lengst sikret meg første hefte i serien, som ble utgitt i januar i år: Språk og oppmerksomhet av Toril Moi. Moi er professor i litteratur ved Duke University i North Carolina, og hun har en gudinneaktig status i mitt liv. Jeg visste ikke hva det ville si å være starstruck før en vinterkveld tidligere i år da Toril Moi møtte Ane Farsethås i kjelleren hos Cappelen Damm for å diskutere litteratur og virkelighet, og gjorde meg til et mye klokere og lykkeligere menneske. Moi har et intellekt så skarpt at jeg tror hun er bortimot ufeilbarlig, og hun skriver så tilgjengelig, uanstrengt og intelligent om litteratur at det føles som å lese en fasit på alt jeg noensinne har lurt på om viktige ting her i verden. I Språk og oppmerksomhet stiller Moi spørsmålet: Må vi lese litteratur? Hun spør om hvordan vi skal snakke om det vi ser for å forstå hverandre. Til grunn for våre moralske vurderinger må vi anlegge det Moi kaller et rettferdig og kjærlig blikk. Jeg har ikke lest boken ennå, og kan strengt tatt ikke anbefale den. Men jeg gjør det likevel. Liker du ikke Toril Moi, liker du sannsynligvis ikke meg heller.

En annen bemerkelsesverdig intellektuell er forfatteren Siri Hustvedt. Aschehoug delte ut hennes Livet, tanken, blikket i dag, der 32 essays fra perioden 2006-2011 er samlet. I tekstene viser Hustvedt hva som ligger bak romanene hennes, og deler sin kunnskap om filosofi, nevrovitenskap, psykologi, psykoanalyse og litteratur. Livet henter sitt stoff fra forfatterens eget liv. I Tanken utforsker hun temaer som minner, følelser og fantasi. Blikket handler om billedkunst. Spørsmålet som opptar henne mer enn noe annet er: Hva betyr det å være menneske? Jeg har bare rukket å bla litt i samlingen, men synes essayene virker svært lesverdige og like uanstrengt intelligente som Mois tekster. Jeg går en lys sakprosahøst i møte, og skal forsøke å dempe beundringen såpass at jeg klarer å plukke opp noen snedige tips om «hvordan skrive gode essays» samtidig.

Nobelprisvinner Toni Morrisons nyeste roman Hjem ble utgitt på norsk i går, og hun er en annen forfatter som har tilnærmet gudinnestatus her i gården, etter at jeg leste Elskede i fjor. Jeg spekulerer fremdeles på om Elskede er den aller beste romanen jeg har lest, eller bare topp tre. Forlagsomtale av Hjem: På femtitallet vender krigsveteranen Frank Money tilbake til hjembyen i Georgia. Han bærer med seg fryktelige minner fra Koreakrigen. Hverdagen er preget av rasisme, mareritt og for mye alkohol. Når han får vite at søsteren Cee er dødssyk, drar han for å hjelpe henne. Under reisen dukker minner fra barndommen og krigen opp, og han oppdager at han er i besittelse av en styrke han aldri hadde trodd han ville finne tilbake til. Endelig kan han forsones med fortiden. Endelig er han kommet hjem.

Sara Stridsberg er en svensk forfatter jeg med skam å melde ennå har til gode å lese noe av. Men jeg har Drømmefakultetet – tillegg til seksualteorien liggende i min bunke av dårlig samvittighet, romanen hun fikk Nordisk Råds Litteraturpris for i 2007. I september kommer skuespillet Medealand, som tar utgangspunkt i den klassiske greske tragedien Medea av Euripedes. Utdrag fra Steve Sem-Sandbergs etterord: «I uutholdelig skarpt lys fokuserer [Stridsbergs tekster] på mennesket når det er utstøtt og fortvilet, men også i den lengselen etter kjærlighet og tilhørighet som en slik fortvilelse føder. Kjærlighet er å komme hjem. […] Medea drømmer at bare hun tilintetgjør alt som har vært, kommer det til å bli mulig å få tilbake alt. Hun skal bli ett med sin Jason igjen. Bak mordergestalten hennes avtegner den elskendes ansikt seg så tydelig at det gjør vondt.» Høy gåsehudfaktor.

KoritzinskyOver til en norsk debutant, som for mitt vedkommende virker som den mest interessante så langt i rekken av debutanter og høstlister. Roskva Koritzinsky utga i dag novellesamlingen Her inne et sted. Jeg har lest et utdrag fra novellen «Demning» i magasinet Aschehoug Litteratur, og kan trygt slå fast at dette er en debutant og en novellesamling etter mitt hjerte. Den unge debutanten snakket dessuten meget godt for seg på pressekonferansen i dag, og jeg har generelt mye større tiltro til forfattere som er flinke med ord, enn de som ikke er det.

Forlagets omtale: Er det ideene og forestillingene våre som avgjør hvem vi er? Hva skjer i så fall når kroppen oppleves som en trussel mot vår egen selvforståelse, i stedet for å inngå i den? Og hvor langt er vi villige til å gå for å beholde kontrollen? Behovet for selvkontroll og ønsket om nærhet lever side om side i denne novellesamlingen. Ofte blir personenes hang til observasjon og tilbaketrekning sterkere enn trangen til intimitet og kjærlighet. Ikke fordi kjærlighet ikke finnes, men fordi ideen om hvordan alt burde ha vært overskygger verdiene i hva som er. Roskva Koritzinsky evner å beskrive både unge og eldre, menn og kvinner, med psykologisk innsikt.

Karine Nyborg debuterte med novellesamlingen Ikke rart det kommer kråker i 2010. Jeg skrev om fire av novellene her, og ser fram til et gjensyn med Nyborgs skrivekunst. Ikke alle novellene var like glitrende som de beste, men alle var veldig gode. Det sier i grunnen det meste. I slutten av september utgir hun romanen Jeg er ikke redd for mørket. Romanen handler om en ung jente som blir bortført – og som kanskje ønsker det. Hun er fjorten år gammel og treffer en voksen mann i et skogholt. De skilte foreldrene hennes deler fremdeles hus etter at de verken har klart å berge kjærligheten eller avslutte den. En dag kommer ikke datteren hjem etter en spilletime. Det er en fortelling om grenseløshet, om hva som kan skje med et barn når det ikke finnes klare grenser.

Etter all denne fordypningen i intellektuell essayistikk, krigstraumer, rasisme, fattigdom, alkoholisme, sykdom, hat, drap, lengsel, sjalusi, virkelighetsflukt, død og bortførte ungjenter, er det kjekt å vite at selveste Brigdet Jones endelig er tilbake i oktober med sitt gode humør og forhåpentligvis like optimistiske syn på livet. Sist jeg leste Bridget Jonesdagbok og Bridget Jones på randen var i 1999, mens jeg fremdeles gikk på videregående. Hva har Bridget gjort de siste fjorten årene? Har hun rukket å bli Mrs. Darcy? Det får vi vite når Helen Fielding er tilbake med Mad about the boy.

Det var nok girl power fra meg for i kveld. Jeg må bare tilføye at Helga Flatland og Merethe Lindstrøm også er på ferde igjen i høst, i henholdsvis september og oktober, med henholdsvis romanen Det finnes ingen helhet og novellesamlingen Arkitekt. To utgivelser som neppe vil gå ubemerket hen.

Hele høstlisten til Aschehoug finner du her.

Verdens vakreste bok

Da jeg annonserte langvarig lesetørke tidligere i høst fikk jeg mange velmente råd om å velge lettleste og underholdende bøker til leselysten igjen vendte tilbake. Istedet overså jeg alle råd og valgte Nobelprisvinner og Pulitzerprisvinner Toni Morrison og romanen Elskede (1987), en roman som går for å være svært krevende og sterk lesning. Det var et klokt valg. Jeg elsker Elskede. Den har gitt meg meningen med litteraturen tilbake. Elskede er selveste paradeeksemplet på litteratur som utmerker seg i alle tenkelige varianter av kvalitet. Og Mona Langes norske oversettelse yter Toni Morrison så mye rettferdighet som en oversetter bare kan. Jeg har bare lest en tredjedel av boken foreløpig, og det er fint. Da kan jeg skrive om den uten å avsløre for mye av handlingen.

Handlingen i Elskede foregår i Ohio i 1873. Slaveriet er avskaffet, og de nå frigjorte slavene lever videre – eller forsøker å leve videre – i etterdønningene av de ufattelige lidelsene de har vokst opp og levd under. Forhold så nedverdigende og umenneskelige at de knapt lar seg beskrive. Karakterene gjør sitt beste for å glemme mest mulig. Hukommelse er farlig, minner paralyserende.

Hovedpersonen Sethe har drept sin lille datter, Elskede. Hun drepte henne etter å ha risikert livet og barnet hun bar i magen (Denver) da hun flyktet fra Sweet Home i Kentucky, til Ohio hvor svigermoren ventet. Mange år senere lever Sethe og Denver i et hus hvor barnespøkelset Elskede hjemsøker dem. De to sønnene har stukket av hjemmefra, de orket ikke å leve med spøkelsets luner. Svigermor Baby Suggs er død. Sethe og Denver er alene igjen. Sethe med sin besluttsomhet; hun skal aldri rømme fra noen igjen – forrige gang hun rømte kostet det datteren Elskedes liv. Denver med sin uendelige ensomhet. Alle hun er glad i er borte. Ingen vil ha noe med henne å gjøre, hun som bor i et hjemsøkt hus med en barnemorderske til mor. Hun kan ikke engang være glad i faren sin, en mann hun aldri har møtt.

Redningen og håpet ankommer i form av Paul D. Han var en av slavene på Sweet Home i Kentucky, og en god venn av Sethe og mannen hennes Halle. Paul D jager barnespøkelset på dør og bringer med seg håpet om en fremtid det går an å leve, ikke bare overleve i minefeltet av minner. Men Elskede har andre planer for familien. Hun lar seg ikke jage vekk, og hun lar seg ikke glemme. En dag kryper hun opp fra elven bak huset i menneskeskikkelse, og flytter inn hos familien. Et småbarn i en ung kvinnes kropp. En blanding av ungen hun var da hun døde, og kvinnen hun ville ha vært hvis hun hadde fått leve. Hun tørster etter morens omsorg og kjærlighet. Samtidig vil hun ha hevn over et drap hun var for liten til å forstå.

Elskede behandler en tematikk man ellers vegrer seg for ta i. Barnedrap begått av moren. I en annen sammenheng ville spørsmålet ha vært: Hva er det som feiler en mor som dreper sitt eget barn? I Elskede er spørsmålet: Hvilken verden kan være så grusom at en mor med viten og vilje heller vil drepe sitt eget barn enn å la henne leve? Jeg har ikke lest langt nok i boken til at jeg vet hva som skjedde da Sethe drepte Elskede. Men både Sethes svigermor og mor har kjent på kroppen hva det koster en slavekvinne å få barn. Sethe ble aldri kjent med sin egen mor, hun fikk henne bare pekt ut av slavekvinnen Nan mens moren arbeidet på markene. Men Nan forteller Sethe at hun er det eneste barnet moren fikk utenom voldtekt. De andre barna «kastet» hun.

«Forteller deg. Jeg forteller deg, lille jente Sethe,» og hun gjorde det. Hun fortalte Sethe at moren hennes og Nan kom over havet sammen. Begge ble tatt opp mange ganger av mannskapet. «Hun kastet alle sammen unntatt deg. Den fra mannskapet kastet hun på øya. De fra de andre hvite kastet hun også. Uten navn kastet hun dem. Deg ga hun navnet til den svarte mannen. Hun la armene rundt ham. De andre la hun ikke armene rundt. Aldri. Aldri. Forteller deg. Jeg forteller deg, lille jente Sethe.»

For svigermoren Baby Suggs var saken en annen, hun tillot seg til en viss grad å elske barna sine. Dessverre, må jeg vel nesten si.

I hele Baby Suggs’ liv, og også i Sethes eget, ble menn og kvinner flyttet rundt som dambrikker. Alle Baby Suggs kjente, for ikke å snakke om dem hun var glad i, som ikke hadde rømt eller blitt hengt, ble leid ut, lånt ut, kjøpt, tatt tilbake, lagret, pantsatt, vunnet, stjålet eller beslaglagt. Derfor hadde barna til Baby Suggs seks fedre. Det hun kalte livets styggedom, var sjokket hun fikk da hun oppdaget at ingen holdt opp å spille dam bare fordi noen av brikkene var hennes barn. Halle var den hun fikk beholde lengst. Tjue år. Et helt liv. Gitt henne, det var hun viss på, for å bøte på at hun hadde hørt at de to jentene hennes, og ingen av dem hadde felt melketennene ennå, var solgt og borte og hun hadde ikke fått vinket farvel til dem engang. For å bøte på at hun hadde paret seg med en underformann i fire måneder mot å få beholde sitt tredje barn, en gutt – bare for å få ham byttet bort mot tømmer våren etter og oppdage at den mannen som hadde lovet å la være, hadde satt barn på henne. Det barnet kunne hun ikke elske og med de andre tok hun ikke sjansen. «La Gud ta hva han vil,» sa hun. Og Han tok og Han tok og Han tok, og til slutt ga han henne Halle som ga henne friheten da den hadde mistet all mening.

De tidligere slavene i Elskede har levd hardt, jobbet hardt, sett andre bli hengt, pisket, innesperret og torturert. Men det er ikke den fysiske volden, piskeslagene, ydmykelsene, rovdriften og de utallige hengningene av andre slaver som sliter dem i stykker mange år etterpå. Det er ikke engang mangelen på frihet, selve fangenskapet og hva det gjør med et menneske å leve uten et minimum av råderett over eget liv og egen kropp. Elskede viser at det aller verste man kan gjøre mot noen er å frata dem muligheten til å beskytte menneskene de elsker, og muligheten til å elske sine egne barn.

Det er mye man kan si om Toni Morrison generelt og Elskede spesielt, men språket kommer man ikke utenom. Morrison skriver mer tilgjengelig enn ryktet hennes tilsier, så lenge leseren er forberedt på å dvele ved de mer komplekse partiene. Å lese Morrison er som å lese en tekst som er 75% roman og 25% poesi. Hvis man overser metaforene, symbolene og dobbeltheten i språket, vil man gå glipp av mye. Og da tenker jeg ikke bare på innholdet, men vel så mye på presisjonsnivået hun holder.

Det er på grunn av språket at Morrison kan fortelle en historie som på mange måter allerede er så kjent for leseren, og likevel få den til å virke helt ny. Klisjeer finnes ikke her, verken i språk eller tematikk. I tillegg kommer den fascinerende kontrasten mellom innholdets brutalitet og sensualiteten i språket. Morrison skriver sensuelt, enten hun skriver om kjærlighet eller grusomhet. Egentlig oppsummerer hun sin egen stil veldig godt i et avsnitt hvor Sethe undrer på om det er vakkert i helvete:

Plutselig lå Sweet Home der og bølget, bølget, bølget ut for øynene på henne, og selv om det ikke fantes et blad på den gården som ikke ga henne lyst til å skrike, bølget den foran henne i skamløs skjønnhet. Den så aldri like fæl ut som den var, og det fikk henne til å lure på om det var pent i helvete også. Ild og svovel, jo visst, men skjult i grønne lunder. Gutter hengende fra de vakreste platanene i verden.

Ild og svovel skjult i grønne lunder. Akkurat sånn skriver Toni Morrison. Elskede er for øvrig meget godt oversatt av Mona Lange, så oversettelsen er et utmerket alternativ hvis man sliter med Morrison på engelsk. Sist jeg leste Toni Morrison, leste jeg Sula på originalspråket. Nå når jeg leser Morrison i norsk oversettelse, hører jeg fortsatt den morrisonske stemme i hodet mens jeg leser. Sånn skal det være.

Mona Lange har holdt seg for god til å prøve å oversette sørstatsdialekt til et eller annet dårlig norsk alternativ. Istedet holder hun seg til bokmål, og legger heller inn noen små markører her og der for å henvise til orginalen. Et eksempel er linjen: «Det gjorde jeg, men nå vil jeg ha meg noe fløyel». Det er det som står. Men i hodet mitt hører jeg «I did, but now I wanna get me some velvet» med slepende sørstatsdialekt. Sånn oversetter man det som ellers ikke lar seg oversette, istedenfor å gjøre som Torstein Bugge Høverstad i Morrisons Sangen om Salomon og bruke hedmarksdialekt. Det siste jeg vil høre i hodet når jeg leser om slaveriets forferdelse, er en dialekt som får meg til å tenke på Vazelina Bilopphøggers reklamere for Pizza Grandiosa. Det slipper jeg heldigvis her.

Toni Morrison er blant mine aller største favoritter blant Nobelprisvinnerne i litteratur. Jeg gruer meg allerede til Elskede er lest ferdig. Hva i alle dager leser man etter en slik roman?

Lesesirkel september: Elskede

I september har vi lest den andre amerikanske Nobelprisvinneren på rad i lesesirkelen, og denne gangen var det Toni Morrisons Elskede sin tur. Jeg fikk ikke lest John Steinbecks Vredens druer i august, men hvis jeg får høre fra noen som har lest begge at den holder samme nivå som Elskede, skal jeg kaste meg over den så umiddelbart jeg bare kan. For i mine øyne blir ikke litteratur bedre enn dette.

Morrison vant forresten Pulitzerprisen  for boken også, bare for å gni det inn. Og i 2006 ble Elskede kåret av New York Times til beste amerikanske skjønnlitterære verk de siste 25 årene.

Det handler om slaveri, barnedrap og spøkelser i menneskeform. Jeg har ikke lest ferdig boken ennå og aner ikke hvordan det ender. Men jeg har så mye å si om Elskede at jeg blogger om den i dag likevel. Den er årets desidert sterkeste roman for min del, med høy gåsehudfaktor og krav til sjeldne superlativer jeg må slå opp i ordboka for å finne. Jeg håper jeg ikke er den eneste som har kommet i gang med dette mesterverket av en bok.

Du kan legge igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under, enten du blogger om boken i dag eller på etterskudd. Du trenger ikke å ha lest hele boka for å skrive om den. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken, som får tilsendt en av de neste bøkene i lesesirkelen. Jeg prøvde å finne noen som har blogget om boken før, uten hell. Hvis du har skrevet om den eller vet om noen andre som har gjort det, legg gjerne igjen lenke i kommentarfeltet.

God søndag!

Lesesirkel august: Vredens druer

Månedens lesesirkelbok er John Steinbecks Vredens druer (1939). Romanen er blant Steinbecks største og regnes som et sentralt verk i amerikansk litteratur. Handlingen er lagt til den store depresjonen i USA på tredvetallet og skildrer de harde kårene fattige amerikanske landbrukere levde under. Familien Joad blir drevet fra gården i Oklahoma og reiser til California på jakt etter en bedre fremtid. Første gang jeg hørte om boken, var da en venn av meg beskrev densom en roman hvor karakterene begynner på bunnen, og deretter går alt nedover. Ingen lystig bok, men desto viktigere å lese.

Selv leser jeg ingenting for tiden og har ikke engang begynt på boken. Men jeg studerer amerikansk kultur på universitetet denne høsten og tror at det kan passe fint å lese boken senere i år, når jeg har kommet til Den store depresjonen i historieboken. Historiebøker kan være så gode de bare vil, men det er bare skjønnlitteraturen som gir anledning til å komme under huden på enkeltmennesker som har opplevd historien. Derfor starter jeg heller med å lese neste måneds lesesirkelbok, Toni Morrisons Beloved, hvor handlingen foregår i 1873 etter borgerkrigen og avskaffelsen av slaveriet. Både Steinbeck og Morrison vant Pulitzerprisen for disse to romanene, og ble senere tildelt Nobelprisen i litteratur.

Jeg vet ikke hvor mange som har fått lest Vredens druer, men Astrid Terese har blogget om boken i dag. Hun trekker frem hvor aktuell boken fortsatt er, i lys av finanskrisen som igjen har rammet fattige amerikanere hardt, og de fattige rumenerne som kommer til Norge i håp om å skaffe penger til familien. Et veldig fint innlegg som jeg anbefaler alle å lese.

Du kan legge igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under, enten du blogger om boken i dag eller på etterskudd. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken, som får tilsendt en av de neste bøkene i lesesirkelen.

Ha en flott søndag!