Kategori: Roy Jacobsen – De usynlige

Samleinnlegg: Bokbloggerprisen (special edition)

Atter en kongeI vår har jeg visst slått min gamle personlige rekord i latskapsblogging. Jeg har verken «mistet gnisten» eller hatt behov for å «lade batteriene», noe man sikkert er opptatt av hvis man er solariumsbrun hele året og skriver om det 24-7 på rosa fjolleblogg. På fjollete bokblogg i streit pastellblått vet man jo at livet uansett er et ubarmhjertig slit, hvor man tvangsleser seg gjennom den ene helt greie boken etter den andre, mens ulestbunkene stadig vokser. Det er et evig Sisyfos-arbeid med utakk som verdens lønn. Livsgnist og overskudd gjør så liten forskjell fra eller til.

Siden avstemningen til Bokbloggerprisen starter om få uker – og bokhøsten rett etterpå – er det vel bare å piske seg selv opp på den litterære kjepphesten igjen og skrive noen tusen ord. Samleinnlegg er fremtiden! Men aller først, en liten oppdatering på hva jeg har gjort når jeg ikke har blogget om bøker. Siden sist har jeg –

– nesten sluttet å kjøpe bøker. Den trofaste leser vet at dette umulig kan stemme, og finner raskt de kinkige punktene i mitt bloggarkiv som dokumenterer det. Men det er helt sant. Nedturen startet i februar, forverret seg i mars, og i hele april kjøpte jeg ikke én eneste bok. Faktisk. For første gang siden jeg begynte å blogge for fem år siden. (Og nei, jeg jukset ikke med å snike femogtjue anmeldereksemplarer inn bakdøra.) Ikke var det vanskelig heller. Jeg var så imponert over meg selv og min egen selvdisiplin, at jeg overveide å bli et sånt menneske som står opp halv seks hver morgen for å løpe en liten mil før havregrøt og siste nytt fra børsen. Men så leste jeg denne saken. Jeg hadde visst undervurdert min egen betydning for norsk forlagsøkonomi. Nå kan jeg berolige alle aksjonærer om at jeg er tilbake i sedvanlig kjøpemodus.

– i et svakt øyeblikk vurdert å kjøpe Fifty Shades of Grey. Det er også helt sant. Første bok, i alle fall. Det var i slutten av mai, jeg hadde fylt 35 år, var halvveis til 70 og maksimal forventet levealder, og hadde fått et gavekort hos ARK som en slags kompensasjon for det. I bokhandelen skjønte jeg at jeg til tross for midlertidig kjøpestopp hadde de fleste bøkene allerede, bortsett fra Fifty Shades. Jeg stod der med boken i hånden, men kom til meg selv før noen kom til skade. Jeg ble så skremt at jeg flyktet til den andre siden av bokhyllen, hvor jeg fem minutter senere vurderte å kjøpe trilogien til Jon Fosse. Herregud, liksom. Enda mer skremt flyktet jeg ut av bokhandelen og løp rett hjem. Jeg har altså en symboltung litterær midtlivskrise på gang. Det er bare å beklage at symbolene er så overtydelige og platte.

– lest nesten hele femte bok av Ringenes herre! (((fanfare))) Tretten år etter at jeg startet på første bok, tør jeg for første gang å tro at det går an å fullføre trilogien i et av denne jordens tideverv, og at en sølvskimrende dag en gang vil gry over Gondors fruktbare sletter og kaste sin glans på Minas Tirith mens en frisk vind blåser fra vest over Mindolluin – etter at Frodo en-de-lig har ødelagt den forbannede ringen og fått det overstått. Fortelleren er etter åtte hundre drøye siders trasking, grubling, værmelding og blablabla nå i ferd med å snegle seg videre fra slagmarken i Gondor til Mordor, meter for meter, og ifølge kartet skal dette være en lovende utvikling. Forutsatt at absolutt alle steiner, trær og elver ligger akkurat der de skal, at ingen høviske språk eller skikker dør ut på veien, og at den autistisk korrekte stamtavleforskningen ikke krever en plutselig retrett til Rohan. Hjertet mitt svulmer av håp. Men jeg kan allerede slå fast at Silmarillion, den leser jeg aldri. Da blir det heller Fifty Shades eller Jon Fosse.

Sånn. Hvis du vil ha mer detaljert rapportering om hva jeg har lest/gjort i vår/sommer, får du presisere ønsker i kommentarfeltet. Men jeg advarer om at jeg brenner inne med noen heslig detaljerte anekdoter om døde og halvdøde dyr som har vært innom leiligheten min i det siste, og de fortelles først.

Over til Bokbloggerprisen: Jeg teller ned til avstemningen starter midnatt 1. august, og er meget spent. Jeg tipper at valgets kvaler blir ekstra kvalfulle i år, og ikke bare for meg. Årets kandidater er gode. I skrivende stund har jeg lest fire av seks nominerte bøker, og rekker de to siste med romslige nok marginer til å være den første bokbloggeren som slenger inn stemmene kl 00.01. I fjor leste jeg på spreng rett før avstemningen. I år har jeg lært at man for sikkerhets skyld må regne med treig progresjon på grunn av seige bøker, og er for lengst ferdig med romanene.

unnskyldJeg trenger ikke engang å lyve på meg et sjeldent anfall av diplomati for å si at jeg vil sove godt uansett hvem som vinner Årets roman. Jeg hadde noen innvendinger til Ida Hegazi Høyers Unnskyld da jeg skrev om den i april, men for å sette ting i perspektiv, var boken definitivt bedre enn to av fjorårets nominerte til Årets roman, Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk og Roy Jacobsens De usynlige. Enda et argument for å gå forbi de store stablene med forhåndsannonserte bestselgere i bokhandelen og heller velge noe annet.

Aina Bassos Finne ly handler om den unge romjenta Hanna, som flykter fra tukthuset i Christiania på midten av 1800-tallet og tar tjeneste hos en bonde med to sønner midt i tjukkeste skauen. Hun er ufri der også, om enn på den respektable og trauste måten. Men som et dyr i bur lengter hun etter naturen, å kunne bevege seg fritt både fysisk og mentalt, reise dit hun vil. I stedet havner hun mellom de to brødrene, og lever i frykt for å bli avslørt. Romanen er lavmælt og poetisk, og uventet fengende til å være så anslagsvis stillferdig. Karakterene trådte gradvis frem for meg gjennom et sanselig språk og subtilt kinkige relasjoner, både privat og politisk, mens den illevarslende stemningen lå som et tjukt lokk over handlingen fra starten av.

Aina BassoBasso balanserer litterære hensyn til språk og den gode historien, en kyndig historisk skildring av Romanifolket i Norge på 1800-tallet, og et indirekte og humant innspill til den aktuelle og (som regel) inhumane diskusjonen om Romanifolket i Norge i dag. Dessuten var slutten like herlig dramatisk overraskende som i fjorårets vinnerroman, Fugletribunalet av Agnes Ravatn. Så jeg tenker konspirasjonsteoretisk at det finnes en hemmelig Samlaget-oppskrift på romaner som bokbloggere er særlig mottakelige for: Underspill, underspill, underspill – ACTION!!! Katastrofe.

Marit Kaldhols det skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź er min selvsagte favoritt til Årets roman. Selvsagt fordi jeg har et like sterkt bånd til Kaldhol som det andre har til Dostojevskij, Hamsun eller Bjørneboe. Skjellsettende leseropplevelser i de formative år, sporene kan umulig viskes ut. For meg startet det tidlig, med barneboken Farvel, Rune i 1986. Med den boken klarte Kaldhol å etablere i en seks år gammel kropp, med en langt over gjennomsnittlig følsom sjel, at det som var trøblete og vondt og vanskelig også var en del av livet, at det var greit, og til og med kunne være fint på en litt mystisk måte. Farvel, Rune var den første boken jeg maste meg til å få, og jeg utfordret meg selv til å lese hele boken uten å gråte. Tredve år senere har jeg fremdeles ikke klart det. Tredve år senere trykker Kaldhol på samme knappene.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omsldet skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź handler om et år i unge Jennys liv. Hun har mistet moren i en ulykke, og bor alene i huset med den nesten blinde bestefaren Olvar rett over tunet. Storesøsteren Sol er rusmisbruker, og romanen åpner med at Jenny setter seg inn i bilen for å lete etter henne. Deprimerende sosialrealistisk? På ingen måte. Samtlige kapitler i boken bør leses to ganger: Første gang for plott og sammenhengen i historien. Andre gang for å dvele ved det vakre språket, og underteksten bak metaforene som røper hvordan Jenny egentlig har det, alt det hun selv ikke formulerer.

Det er nærliggende å si at Kaldhol skriver om død, tap og sorg, og at det er derfor det gjør inntrykk å lese. Men egentlig handler det mer om livet og kjærligheten. Mennesker tåler mye djevelskap og motstand uten å knekke. Det vi ikke tåler så godt, er å miste det fineste i livet, og de vi ikke kan leve uten. Det er det Kaldhol skriver så innsiktsfullt, gripende og poetisk om. Samtidig gjør hun det en av karakterene i ungdomsromanen hennes søkeord: ayotzintli ønsker å oppnå med kunsten sin:

«Jag vil öppna rum i människan – stora tomma rum – så att dom själva ser och känner denna plötsliga längtan att fylla dom.»

Måtte langt flere lesere oppdage Marit Kaldhols bøker. I beste fall åpner hun store tomme rom i deg som du lengter etter å fylle. I verste fall har du bare lest en god roman. Hvis Marit Kaldhol hadde vært en karakter i Ringenes herre, ville hun ha vært Gandalv.

Trivia på blogg: Ifølge min polske kollega Anna uttales Łódź ikke som låts, men vodsj, der o-lyden lener seg mot norsk u-lyd og sj-lyden likner litt på lyden du får når du knipser med fingrene. Så vet du det.

de som ikke finnesI Åpen klasse har jeg fremdeles en jobb å gjøre. Simon Strangers ungdomsroman De som ikke finnes ble lest og forsøksvis fordøyd i påsken, omtrent tre uker før nettavisene eksploderte med rapporter om alle som drukner i Middelhavet hvert år, på vei til Europa i håp om et bedre liv. De som ikke finnes er tredje bok i en trilogi for ungdom, og handler om papirløse asylsøkere. Barsakh er en form for skjærsild i islam, der de døde venter på dommedag. På en måte er Samuel død allerede og lever i Barsakh; papirløs, hjemløs, verdiløs, uønsket overalt, på evig flukt.

Andreboka i trilogien, Verdensredderne, passer nok bedre for ungdom enn voksne. Men både De som ikke finnes og førsteboken Barsakh bør leses av ungdommer i alle aldre som fremdeles har klart å forsvare hjerte og samvittighet mot retorisk iskalde tankerekker om hvorfor fortvilte menneskers verdi handler om statsbudsjett og logistikk i et land så absurd rikt på ressurser og plass.

Samuel fra Ghana er 21 år og ofrer alt for å komme seg til Norge. Bak seg har han et liv uten muligheter, med fattigdom, voldtekt, drap, prostitusjon, dop, sult, utnytting, kriminalitet og enda mer fattigdom. Foran seg har han en lapp med adressen til Emilie i Bærum, jenta som reddet livet hans tre år tidligere på Gran Canaria (i Barsakh). Nå har han et halvhjertet håp om at hun kan redde ham enda en gang, og oppsøker hjemmet hennes i Bærum.

Romanen veksler mellom perspektivene til Samuel og Emilie, og det er sårt å lese hvor stor avstanden er mellom dem i De som ikke finnes sammenliknet med Barsakh. Håpet renner ut. Emilie blir skremt av forandringen Samuel har gjennomgått siden sist, og er redd ham. Samuel har opplevd så mye forferdelig, men klarer ikke å nå fram til Emilie eller formidle hva som har skjedd. Emilie står ved terskelen til voksenlivet med alle muligheter et menneske kan ønske seg. Samuels erfaring er annerledes: «Det har vært altfor vondt å leve altfor lenge.»

Språklig sett er bøkene langt enklere enn (det jeg har lest av) Strangers voksenromaner, men på grunn av tematikken gjør ikke det så mye. Her er det ingenting som trekker oppmerksomheten vekk fra innholdet, og flere steder føles det som å skli nedover i et mørkt hull uten noen flotte formuleringer jeg kan klamre meg fast til på vei nedover.

Trilogien er moralsk, uten å være moraliserende. I De som ikke finnes banker Samuel fra Ghana på soveromsvinduet til Emilie i Bærum en morgen og ber henne om hjelp. Det burde ha vært et passende bilde på Norges forhold til mennesker fra den tredje verden. Noe av det siste Samuel sier til Emilie er likevel: «Det er bare ikke plass til meg i denne verden.» Men hvor skulle han ellers være, om ikke rett utenfor vinduene der vi – med Arnulf Øverlands ord – tåler verdens urett så inderlig vel?

VinternovellerJeg ville ha utropt De som ikke finnes til min soleklare favoritt, hvis det ikke var for at jeg nå har lest Ingvild H. Rishøis novellesamlinger La stå og Historien om Fru Berg, klar for å lese den nominerte Vinternoveller. Jeg tenker at oddsene er ganske dårlige for at Rishøi mellom andre og tredje bok har skrevet seg ned fra en brukbart stormfull litterær høyde, til et lite konkurransedyktig svadanivå. Topp tre noveller så langt? «Jentene mine», «Historien om Fru Berg» og «Det regner inn». Den klumpen i magen gjorde vondt, gitt.

Men gjennom Rishøis noveller har jeg endelig klart å definere hva det er jeg savner når jeg leser norsk samtidslitteratur og sier at jeg savner noe: Klassebevissthet. Det er det jeg savner. Rishøis noveller har klassebevissthet i et monn som nesten fyller hele den samtidslitterære kvoten for 2010-2020. Men det burde ikke være et hvileskjær for noen forfatter. Husk: Du må ikke sove!

Livet ser litt annerledes ut når man ikke kan lese eller har penger nok til å kjøpe en bussbillett (jeg har sniklest første side i Vinternoveller), enn når en forfatter for eksempel skriver om livet til en som sitter der ved skrivebordet og ikke klarer å formulere hvor vanskelig det er ikke å kunne formulere det som burde kunne formuleres for å skape en sammenheng i noe. Gjerne på grunn av en barndom som var i overkant anti-Disney både tematisk og strukturelt. Som er det jeg, til tross for iherdig og variert norsklesing de siste par årene, fremdeles har en overbevisende følelse om at alle norske forfattere skriver om hele tiden. Bortsett fra Rishøi. Og de andre nominerte. Ser det ut til at jeg har dokumentert ganske solid lenger opp.

Jeg har skrevet et utkast om Rishøis noveller som sannsynligvis aldri blir publisert, hvor jeg åpner prangende og pompøst med et lærd sitat av Hemingway, og i løpet av andre avsnitt oppdager at jeg liker Rishøis noveller langt bedre enn Hemingways. Men så er Hemingway da også den eneste Døde Hvite Mann hvis forfatterskap jeg setter enda mindre pris på enn skriveriene til han nordlendingen som donerte Nobelprisen sin til Dr. Goebbels. Så her kan alt fremdeles skje.

ida jacksonApropos Dr. Goebbels og hans publiseringsdyktige norske nazitilhengere: Om siste nominerte bok ut, Ida Jacksons dokumentar Morfar, Hitler og jeg, kan jeg foreløpig bare si at den handler om Jacksons tilfeldige oppdagelse av at bestefaren hennes var SS-mann og redaktør for den nasjonalsosialistiske avisen Germaneren. Det var også den boken jeg endte opp med å kjøpe i stedet for Fifty Shades og Jon Fosse da den litterære midtlivskrisen min hadde stabilisert seg. Ikke minst var/er boken ifølge omslaget på pocketutgaven nominert til Kritikerprisen, Bokbloggerprisen og Brageprisen. I den rekkefølgen.

Da må den vel være bra? Eller?

Bokbloggerprisen og greier, midt i fleisen på leseren – i samme åndedrag som både Hitler og morfar. Hjertet mitt svulmer av stolthet. Og det aner meg ut fra baksideteksten at jeg kan få bruk for en av anekdotene mine om døde dyr, hvis jeg anmelder boken og ingen har spurt i kommentarfeltet først.

Siste punkt på dagens timeplan er bokhøsten, som starter snart snart. Jeg liker bokhøsten. Det er den eneste tiden på året jeg tror at jeg vil rekke å lese alt jeg har lyst til, og den tiden på året jeg leser aller minst. Hvis det er lykkerus du ønsker deg her i livet, er selvinnsikt det første du bør kvitte deg med. Målet i år er som i fjor å finne noen dugelige kandidater til Bokbloggerprisen, og helst noen forfattere som ikke er så kjent fra før. Men det viktigste er selvsagt at de skriver bra ting. Så det går i norsk årgang 2015, alle sjangre, selvpubliserte skriverier ikke medregnet.

Første store skjær i bokhøstsjøen er lokalisert utenfor Helgelandskysten et sted. Fem personer har allerede kontaktet meg uavhengig av hverandre for å spørre om jeg vet at Roy Jacobsen nå kommer med en oppfølger til De usynlige. Sist ute var min mor, som ringte fra Helgelandskysten et sted for å si at hun gleder seg til å lese både boken og min påfølgende slakt. Hun betaler full pris for den boken, så det må hun ha lov til.

Men så blir jeg litt oppgitt, for jeg sa jo at De usynlige 2 ville utgis bokhøsten 2015 så tidlig som 17. august i fjor! (I mitt svar til kommentar 7, siste linje) Hvis folk hadde lest bloggen min OG alt som skrives i de sykt lange og kaotisk (u)strukturerte kommentarfeltene, ville alle ha lest det her først! (Jeg foregriper en fornuftig innvending, og det er at de som både elsket De usynlige OG leste hele det lange kommentarfeltet – hvor alle andre som heller ikke likte boken uimotsagt avla rapport i tur og orden– sannsynligvis fortsatt sliter med en brysom PTSD.)

Forlaget bruker adjektiver som «dramatisk», «intens» og «handlingsmettet» for å beskrive Hvitt hav, som altså er en kjærlighetshistorie fra andre verdenskrig. Aha, ser man det. Siden De usynlige var selve motpolen til alt som er dramatisk, intenst og handlingsmettet, tyder dette på at også Moshonista hadde rett, da hun i januar 2014 antok at de viktigste delene av De usynlige ikke kom med i den endelige versjonen:

«Alas – man kan gjerne ha som mål å beskrive mennesker i en spesiell tid, i et spesielt landskap – men det må jo være en historie i midten – noe å bygge rundt. Det undrer meg om ikke Jacobsen glemte de kapitlene på hytta – gadd ikke reise tilbake, og skitta au au, ingen merker noe likevel. Could it be?»

It could be.

Jeg er delt, og har fremdeles ikke bestemt meg for om De usynlige 2 skal leses eller ikke. På den ene siden har jeg sverget aldri å lese Jacobsen igjen, noe alle Jacobsen-fans (og kanskje også Roy Jacobsen selv, for alt jeg vet) ville ha satt stor pris på, minus min mor. Men på den andre siden finnes det et optimistisk lite barn i mitt indre, som plent nekter å tro at det går an å skrive kjedelige romaner om andre verdenskrig. Overbevisningen krever selektiv hukommelse og mye velvilje, og jeg har rikelige mengder av begge deler.

Men faen heller, altså. Ikke før har Frodo tråkket seg gjennom ni hundre tettskrevne sider for å kaste ringen i gryta, så må man trå til og lese De usynlige – the lost chapters? Nei, det må man ikke. I stedet kan man lytte til de advarslene man får, og i seks måneder advarte Moshonista meg mot De usynlige: «Ikke les den, du må ikke lese den, ikke gjør det, ikke les, ikke — [jeg leser likevel] — jammen, det var jo det jeg SA!» Denne gangen lytter jeg. Kysten er klar for all den hemningsløse beundringen kritikere, bloggere og lesere klarer å mobilisere for Hvitt hav. I alle fall inntil videre. Jeg skal lese noe annet, hva som helst egentlig, så lenge det ikke er selvpublisert. Alle tips mottas med takk!

Om bøkenes opprinnelse: Tolkien var hovedbok i Den Norske Bokklubben, Høyer fikk jeg fra Tiden, Basso og Kaldhol fra Samlaget, Strangers trilogi fra Cappelen Damm, Rishøis samlede noveller fikk jeg i julegave fra mamma og Jackson via bursdagsgavekort fra Mario. Bokhyllene mine har aldri vært tjukkere, og jeg har aldri vært gladere. Tusen takk!

De usynlige

Jacobsen_DeUsynligeDa har jeg også lest Roy Jacobsens store romansuksess fra i fjor, De usynlige. Jeg får vel starte med å tilstå at jeg aldri hadde orket å slite meg gjennom de 240 seige sidene med skumsprøyt, måkeskrik og stillstand, hvis ikke boken var en av tre nominerte romaner til Bokbloggerprisen og jeg av den grunn følte meg forpliktet til å lese den. Jeg er ikke bare forbløffet over at så mange bokbloggere, kritikere og lesere har omfavnet romanen som en av fjorårets beste. Jeg sliter med å forstå hvordan Jacobsen i det hele tatt klarte å få romanen utgitt i denne tilstanden.

De usynlige er en klønete roman ut fra alle standarder for vurdering av skjønnlitteratur som jeg kjenner til, enten det handler om litterær kvalitet eller underholdningsverdi. Den mangler alt jeg forbinder med en god roman: Et skikkelig plott, interessante karakterer og samspill mellom dem, undertekst, en gjennomtenkt fortellerstil og et godt språk. Romanen likner på utkastet til en roman, der forfatteren har vært mer opptatt av å teste ut en location han kanskje kan bruke til noe, enn å finne ut hva han faktisk skal bruke den til, og deretter skrive selve romanen. Jacobsen snubler allerede på første side, og stabler seg bare delvis på beina når det nærmer seg slutten.

Vi befinner oss på en liten øy, Barrøy, på Helgelandskysten i tidsrommet 1913-1928. De som bor på øya er far Hans, mor Maria, datter Ingrid, Hans’ søster Barbro og far Martin. I løpet av romanens 240 sider skjer det visse justeringer i folketallet. Familien på Barrøy har dessuten et fjøs fylt av kyr og sauer, en hest og en katt. Det skjer visse justeringer underveis her også. Det er det nærmeste man kommer en sentral konflikt på Barrøy. Bortsett fra de helvetes naturkreftene, da.

Jacobsens hovedproblem er at han mangler et plott. Da tenker jeg plott i ordets aller videste forstand, ikke nødvendigvis som i ytre handling. Men en roman må ha en historie, en retning, en konflikt, en rød tråd, et poeng. Uten et plott finnes ingen disiplin, bare et diffust litterært ingenmannsland der teksten vokser ukontrollert og substansen kveles i alt ugresset. Alle romanforfattere må ha et plott, uansett hva de skriver eller hvem de skriver for. Så kan forfatteren velge om han vil gå for den enkleste løsningen – det handlingsdrevne plottet med mye drama og mange cliffhangers – eller om han føler seg høy og mørk nok til å gyve løs på det intellektuelle, psykologiske eller emosjonelle plottet der det skal pløyes dypt i menneskets sjeleliv og ny erkjennelse kan oppstå.

Jacobsen velger bort alt som kan likne et plott, enkelt og greit. Istedet tøyer han skjønnlitteraturens grenser over i O-fagsretningen. De usynlige har en øy bebodd av mennesker, bygninger med gårds- og bruksnummer, utsikt til andre øyer, vær og vind, flora og fauna – men ingen historie. Romanen er fattig på både ytre handling og et dypere innhold, og alle skildringene av landskap, folk og fe fører liksom ingen steder hen. Kanskje tenkte Jacobsen at han ved å unngå plottet og heller skrive side opp og side ned – med stor innlevelse og mange detaljer – om naustbygging, dunsanking, båtreparasjoner og pløying av potetåkeren, kunne revolusjonere leserens begrep om hva som er godt romanstoff. Det gjør han ikke.

Hvis du ikke har lest De usynlige ennå, anbefaler jeg deg å stå over. I stedet kan du lese min superkorte versjon her:

Hun sa det, og så sa han det, og så forlot hun rommet, og så skjedde det ingenting, og deretter gikk det to år før neste kapittel, der det heller ikke skjer annet enn at de får spikret opp noen planker på et naust som blåser vekk på havet, som de dagen etter spikrer opp på nytt, som blåser vekk på nytt, som de spikrer opp på nytt, som blåser vekk på nytt, som de til slutt får spikret opp sånn at det står i all slags vær, og så går de og legger seg, og det går to år til. Da fant de ut at de trengte en ny båt og at de skal male huset og få en bedre pris på dun og tørrfisk på Bruket.

Det er det man får. En roman kokt på spiker, uten substans og retning. Komplett med en vilkårlig veksling mellom presens og preteritum, og et ganske slapt språk som ikke blir strammere bare fordi punktum ofte erstattes av komma. Eller for å ta en reell setning fra boken:

Det var heller ikke så mye å gjøre, de hadde ikke engang dyr, og hver uke kom en eldre kone fra et lite bruk i skaret bak kirka og vasket alle de ni værelsene, med unntak av Ingrids, det måtte hun stelle selv, og også kjøkkenet, med grønnsåpe.

Jeg har riktignok bare lest Seierherrene og De usynlige, men jeg skjønner ikke hva folk mener når de omtaler Roy Jacobsen som en språklig sterk forfatter. Setningen over er et eksempel på det motsatte – kunstig og krøkkete. Jacobsen skriver enten like oppstyltet som setningen over, eller nokså ordinært. Kanskje det kommer an på hva man sammenlikner Jacobsen med? For jeg er helt enig i at Jacobsen skriver godt hvis man sammenlikner ham med hva den jevne norske krimforfatter klarer å knote ned. Men jeg fant ingen setninger eller avsnitt i De usynlige jeg kunne trekke frem som en gnistrende motvekt til grønnsåpe-setningen over, noe som gjorde inntrykk på meg eller tåler å stå alene.

Språk og innhold henger imidlertid sammen, og forklaringen på at Jacobsen skriver såpass kjedelig er nok at romanen mangler substans. Det er veldig vanskelig å skrive gode setninger når man ikke har stort å si. I tilfellet De usynlige har Jacobsen ingen historie å fortelle, og han har heller ingen karakterer han vil fortelle noe om. Derfor hoper det seg opp med avsnitt som dette:

Det lo Paulus godt av og sa at noe sånt hadde han aldri hørt om, han ville snakke med Ingrid. Lars hentet Ingrid, som kom og sa det samme som Lars. De ble enige, med den forskjell at Paulus ikke skulle betale hver gang, men hver tredje, altså én gang i uka, og ikke bli belastet med renter når været var så jævlig at han måtte gå forbi. Det lo de sammen av. Ingrid og Lars så rart på hverandre.

Et representativt avsnitt som viser så mangt, bortsett fra noe meningsfylt om hvem Paulus, Ingrid og Lars er. Avsnittet virker som en del av et synopsis, der forfatteren ennå ikke har bestemt seg for om akkurat denne scenen skal sløyfes, og derfor har nøyd seg med å skrible den ned i all hast. Språket er intetsigende, karakterene bare navn, og samspillet mellom dem befinner seg fremdeles på idéstadiet. Hvis målet var at avsnittet skulle fungere som mer enn en transportetappe, måtte Jacobsen ha skrevet det ut, spandert betraktelig mer plass på scenen og seriøst overveid dialog.

Siden De usynlige ikke er et synopsis, men en publisert roman, må jeg nesten regne det som et bevisst valg av både stil og forteller. Og Jacobsens stil går kort sagt ut på at han lar fortelleren kjøre som en dampveivals over karakterene og samspillet mellom dem. Faktisk unngår Jacobsen stort sett den evigvarende striden om hva som er best, showing eller telling, ved å si nei takk til begge deler. Han går heller for referatet, den kjedeligste av alle tekstformer.

Fortellervalget hans er lite gunstig, for det skaper gedigen avstand til karakterene og en paddeflat tekst som er blottet for spenning. Fortelleren er en personlighetsløs skravlepetter som innimellom sirlige værmeldinger avlegger rapport om hva en gjeng utydelige mennesker sier og gjør. Karakterene snakker en del med hverandre, men sjelden i dialogform. Istedet stiller fortelleren seg opp mellom leser og karakterer, og sørger for at karakterene forblir – nettopp – de usynlige. Det var vel der ideen til tittel kom fra. Når karakterene en sjelden gang får lov til å snakke for seg selv, har de sjelden noe mer vektig å si enn “Du dar borte! Veit du ka som e prisen på tørrfesk?”

Litt avhengig av hvordan man ser det, er Jacobsens refererende forteller enten en velsignelse eller en forbannelse. Fortelleren kamuflerer nemlig til en viss grad at Jacobsens karakterer lider av to svært skjemmende brister: De er skisser uten dybde. Og de mangler særpreg.

For lesere som lar seg overbevise av Jacobsens forteller, vil avstanden til de utydelige karakterene kanskje gi en opplevelse av at romanen byr på store mengder undertekst, at det fortelles mye mellom linjene her. Men undertekst er det forfatteren som skaper, ved å avsløre én ting, deretter en annen, og antyde forbindelsen mellom de to uten å si noe direkte. Undertekst oppstår ikke mirakuløst av seg selv bare forfatteren unngår å si noe substansielt. Bak De usynliges dominerende forteller skjuler det seg karakterer som ikke har noe innhold utover det basalt menneskelige. De er ikke bare fattige i ånden og jordisk gods; de eier ikke personlighet.

Hovedpersonen Ingrid er arketypen på Det Normale Menneske. Det samme er foreldrene hennes. Jeg kommer ikke på noe jeg kan si for å beskrive dem som ikke inngår i min generelle beskrivelse av homo sapiens: De har et hode, to armer, to bein, og går oppreist rundt på jorden. De er i stand til å bli sultne, slitne av hardt arbeid og lei seg når nære slektninger dør. Når de først har lært å gå, utvikler de seg relativt lite. De blir noen år eldre etter hvert som tiden går, og du skal ikke se bort fra at de plukker opp en livserfaring eller to underveis, før de dør brått og uventet. De har puls. De lyder navnet sitt. De kunne ha vært hvem som helst.

Ingrids tante Barbro virker mer lovende i starten, fordi vi blir fortalt at Barbro ikke er som alle andre. Men denne påstanden om annerledeshet er for meg det beste beviset på hvor svak Jacobsens tekst virkelig er. For hvor vil han hen med det? Fortelleren og karakterene ymter frampå om denne annerledesheten i starten, og så følges det ikke opp med noe.

For noen uker siden diskuterte jeg boken med Moshonista. Så enige vi ellers var om romanens generelle og detaljerte svakheter, klarte vi ikke å bli enige om hva Barbros annerledeshet faktisk går ut på. Jeg tolket det som at hun var psykisk utviklingshemmet i en eller annen grad. Moshonista tolket det som at hun var en sterk og uavhengig kvinne som liker mannfolkarbeid, og dermed var i utakt med sin tid. Med mindre man ønsker å ta antifeminismen til nye ekstreme høyder, er det noe problematisk ved at en sentral kvinnelig karakter i en moderne roman kan leses som både psykisk utviklingshemmet og en sterk kvinne forut for sin tid.

Sånne dilemmaer kan man bare gå til teksten for å finne ut av, og De usynlige har ingen svar. Teorien min om psykisk utviklingshemning smuldrer vekk i jakten på tekstbelegg. Men jeg har sannsynligvis rett i at Jacobsen mente at Barbro skulle være lettere psykisk utviklingshemmet. Han bare glemte å vise det i teksten. Å komme med en slik påstand om en karakter uten å følge det opp videre, er en kardinalsynd så stor at jeg for et øyeblikk nesten glemmer at romanen mangler et plott. Samtidig kan jeg forstå Jacobsens problem. Siden alle karakterene hans er voksenbokvarianten av sokker med påtegnede sure og blide ansikter som sjelden snakker direkte med hverandre, blir det veldig vanskelig for ham å skape en moderat psykisk utviklingshemmet karakter. For hvordan tegner du det på en sokk?

Derfor har Moshonista rett når hun sier at Barbro er annerledes fordi hun liker mannfolkarbeid, for der er teksten tydelig. Og den med best tekstbelegg vinner alltid, uavhengig av hva forfatteren og den tvilende motpart måtte mene. Gammelt litteraturvitenskapelig jungelord.

At Jacobsens karakterer er så til de grader anonyme, er sikkert kjempeflott for lesere som står parat med sin egen fantasi, og velvillig fyller ut alle gapende tomrom. Her kan de virkelig slå seg løs uten å bli belemret med motstand fra teksten. Men det er ekstremt irriterende for lesere som forventer at forfatteren skal skrive boken sin selv.

Finnes det ingen formildende omstendigheter? Kanskje. Forholdet mellom Lars og Felix hadde et potensial, og var den eneste relasjonen i boken som var utviklet utover sokkestadiet. De siste førti sidene skilte seg ut fra de foregående 200 fordi de endelig hadde en konflikt. Noe stod på spill. Det oppstod et tilløp til spenning. Hvis Jacobsen hadde droppet de første 200 sidene som upubliserbart forarbeid til en roman, innledet romanen på side 200, og skrev 240 sider om det som skjer deretter, hadde det liknet på noe. Da ville han hatt en historie å fortelle. Eller hvis det var det historiske miljøet Jacobsen var mest interessert i, burde han heller ha skrevet en faktabok om livet på øyene utenfor Helgelandskysten tidlig på 1900-tallet.

Så hvorfor er De usynlige likevel så populær?

Jeg kan bare spekulere. Men jeg tror at romanen trykker på en nostalgisk knapp hos leseren, og så spinner leseren videre på assosiasjoner som ikke har stort med innholdet i romanen å gjøre. Nasjonalromantikk med adresse Helgelandskysten. Tidemann og Gude. Ja, vi elsker. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Osv. Nordmenn på sitt aller norskeste og mest beskjedent standhaftige. De usynlige er en påminnelse om alt vi ikke må glemme om for lengst glemte mennesker som kunne ha vært oss selv, hvis vi ble født noen tiår tidligere. Det finnes et eget punkt i nordmenns hjerter som lar seg berøre av så klokkeklare frierier til hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvordan våre nære forfedre levde, og hva det betyr å være ydmyk og fattig nordmann i sjelen. Særlig når vi for tiden holder på å kveles av ufattelig velstand, og ydmykhet er det eneste vi er direkte fattig på.

Lovprisningene jeg har lest av romanen hittil, tyder i alle fall på at argumentene for bokens storhet hentes fra et sted utenfor romanen. Kvaliteten ligger i alle assosiasjonene man får av å lese om anonyme og fattige kystfolk i gamle dager, og hva romanen minner oss om. Fyll ut det som passer. Hva Jacobsen egentlig skriver og hvordan han skriver er visst langt mindre viktig. Jeg har spurt en del lesere som likte De usynlige om hvorfor de likte den så godt. Det viser seg at det å ha slekt på Helgelandskysten regnes som et kvalitetstrekk ved romanen. Hvis man kan lese De usynlige som en innføring i hvordan egne besteforeldre levde, tyder det på at romanen er god. Men jeg har også en bestemor fra Helgelandskysten, så det er ingen vanntett målestokk. Jeg synes snarere det er noe grunnleggende suspekt ved litteratur som åpenbarer sine skjulte kvaliteter kun hvis jeg som leser er tilstrekkelig følsom og velmenende av omtanke for de usynlige døde som ga meg livet og jorden.

En annen tanke som slo meg da jeg leste, var at Jacobsen gjør som alle smarte eiendomsmeglere og gode reiselivsbrosjyrer. Han skaper en tydelig kulisse det er lett for leseren å drømme seg inn i, uten forstyrrende elementer som kan bryte illusjonen. De deilig solbrune turistene på stillehavsstranden er vage og fjerne nok til at de kunne ha vært deg. Bildene av leiligheten du har kanskje har lyst til å kjøpe har ingen forstyrrende møbler eller rot, men en strategisk plassert orkidé for å skape den rette stemningen. Alt er passe menneskelig, passe sterilt.

De usynlige er som en reklame for en hårete rorbuferie i gamle dager. Leseren trenger kanskje ingen karakterer eller historie når man får lov til å skape seg sin egen verden og kan fylle den med hva man vil. Romanen står ikke på egne bein, men det forhindret meg ikke fra å nyte tanken på salt hav, ren luft, fersk fisk, nypoteter, og hvor deilig det må føles å legge seg dødssliten under en ekte dundyne etter en knallhard arbeidsøkt mens sommerregnet eller vinterstormen trommer mot vinduet. Hvor enkelt livet virker når overlevelse er belønning god nok, og man må tørke fisk en hel sommer for å kunne kjøpe sukker om høsten. Jeg ser ikke bort fra at De usynlige traff blink midt i nordmenns hyttedrøm om fred og ro, utedass og dårlig forbindelse med fastlandet.

I så fall er det ikke så rart at romanen har begeistret mange lesere. Det jeg er langt mer overrasket over, er at så mange kritikere lovpriser romanen. Når forfattere skriver bøker med sokkekarakterer, bør kritikerne finne fram den supersinna sokken med rynkede bryn, ikke skiltet med applaus. Jeg forstår ikke hvordan de kan ha oversett at De usynlige mangler en sentral konflikt, dybde i karakterene og et godt språk. De burde i det minste forsøke å forklare hvordan en roman kan være god selv når den vitterlig mangler alt som kjennetegner en god roman. Anmeldelsene i VG, Dagbladet, Dagsavisen og Aftenposten er så fulle av velvilje at jeg får kjempelyst til å lese den romanen de skriver om. Ikke den elg i solnedgang-versjonen jeg leste selv.

Den endelige avstemningen til Bokbloggerprisen starter i dag og avsluttes 15. august. De usynlige konkurrerer med Agnes Ravatns Fugletribunalet og Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk i kategorien Årets roman. Jeg heier på damene.