Det er tid for lesesirkel igjen, og denne gangen leser vi Virginia Woolfs Til fyret (To the Lighthouse). Romanen ble utgitt i 1927, og er Woolfs mest kjente ved siden av Mrs. Dalloway. Woolf er blant de forfatterne som har flest bøker med på 1001-listen, spesielt den originale listen fra 2006. I tillegg til To the Lighthouse og Mrs. Dalloway er hele sju romaner tatt med der: Orlando, Night and Day, The Voyage Out, The Waves, Between the Acts, Jacob’s Room og The Years. Så hvis dagens lesesirkelbok falt i smak, er det mer der det kommer fra.
Fra 1001-boken: Til fyret er Virginia Woolfs mest selvbiografiske roman. Her fremstiller hun sine foreldre Julia og Leslie Stephen gjennom de fiktive personene herr og fru Ramsey. Romanen er bygget opp rundt to dager, med ti år imellom.
I første del, “Vinduet”, skildres familien Ramsey og et utvalg gjester en dag på den øya i Hebridene hvor de har sommerhuset sitt. Bokens sentrale del, “Tiden går”, er et eksperiment i modernistisk fortellekunst hvor Woolf tar inn i romanen fremstillingsformer som er hentet fra den nye filmkunsten. Fru Ramsey dør, og verdenskrigen griper inn og splintrer historien og opplevelsene. I siste del, “Fyret”, fullfører kunstneren Lily Briscoe sitt maleri av fru Ramsey – tidligere har ikke kunstneren fått tak på “visjonen” av henne. Herr Ramsey og hans to yngste barn, James og Cam, kommer frem til fyret etter den reisen som blir planlagt i romanens aller første ord.
Boken er en slags spøkelseshistorie hvor Woolf gransker dødens virkning; hun fremstiller den indirekte, slik at den gir gjenklang gjennom hele beretningen. Det er en inngående utforskning av tiden og hukommelsen, av viktoriatidens maskuline og feminine konvensjoner og av forholdet mellom kunsten og det den forsøker å fange inn.
Jeg begynte på boken i går, og håper å lese den ferdig og blogge om den i morgen. Dagen i dag har jeg satt av til å lese innleggene deres; om Til fyret, Det røde rommet og de forsinkede innleggene om Northanger Abbey. Jeg har innsett det nå, at jeg ikke klarer både å skrive mitt eget innlegg og lese alle andres på én dag. Forrige måned prioriterte jeg mitt eget innlegg, denne gangen blir det motsatt. Det er veldig lenge siden jeg satte av en hel dag til bare å lese andres blogger, så det blir bra!
Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, sånn at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen. Hvis du har skrevet om Til fyret tidligere, lenk gjerne til innlegget ditt i kommentarfeltet under.
Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.
Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir.
Husk å stemme på lesesirkelbok for juni 2014! Avstemningen stenges i dag.
Jeg klarer ikke å skrive noe for tiden. Det er helt krise, og det har vart for lenge til at det er rent forbigående eller noe jeg har spist. Enten skriver jeg for livet uten å komme til slutten. Eller det stopper opp allerede når jeg skal skrive innledninger. (Derfor: Innledning slutt.)
Ideer og tanker har jeg i massevis, det har jeg alltid. Ord har jeg også, selvfølgelig. Ordgyteriet mitt vil ingen ende ta. Ifølge min far er dette arvelig, sånn det er å være en Tidemann. Jeg har et arvelig ordforråd og et medfødt behov for å bruke det.
Jeg har mange ting å skrive om, og jeg har mye å si. Strengt tatt har jeg altfor mye å si. Det er nok sånn at jeg jobber meg gjennom ideer til det jeg tror er et vanlig blogginnlegg (etter min målestokk), bare for å oppdage at det egentlig var en idé til en doktorgradsavhandling. En avhandling som fort ville ha blitt i lengste laget hvis jeg hadde valgt å skrive fullstendige setninger.
Kanskje skyldes skrivesperren at jeg ubevisst prøver å dokumentere alle tanker jeg har tenkt om alt som finnes i hele verden siden jeg (og verden) ble født. Kanskje er jeg for ambisiøs uten å skjønne det selv. Kanskje har jeg altfor dårlig gjennomføringsevne. Kanskje burde jeg bare ikke skrive. Kanskje burde jeg heller bake boller eller begynne med rosemaling. Kanskje har jeg en hjerneskade. En medfødt eller ervervet hjerneskade som påvirker evnen til å fullføre en tekst.
Skriving fungerer sånn for meg: Jeg tenker mye. Jeg tenker ustanselig og hele tiden og alltid. Hjernen min skrus aldri av. Selv i søvne tenker jeg altfor mye. Jeg har blitt vekket av drømmer der jeg leste bøker, analyserte setninger og skrev om det – samtidig. I tankene mine er det mye som virker bra, veldig bra, selv når jeg tenker med paranteser og innskutte bisetninger. Men når jeg skal skrive dem ned, blir det bare kaos. Jeg klarer ikke å finne ut hvor den ene tanken avløser den andre. Det var ikke et problem mens jeg tenkte. Men det blir et invalidiserende problem når jeg skal skrive. Alle mine skriveproblemer ville ha forsvunnet hvis noen kunne finne opp en maskin man kobler til hjernen, en maskin som skriver ned alt man tenker og gjør korrektur samtidig.
Jeg har prøvd å skrive for hånd. Det går ikke. Håndskriften min er for distraherende, jeg skriver for sakte og for stygt, og jeg er så perfeksjonistisk og selvkritisk at jeg må ha ubegrensede redigeringsmuligheter. Jeg må kunne angre og ombestemme meg minst ti ganger. Uten pc ville jeg aldri ha skrevet noe som helst.
Båndopptager? Alle som har hørt sin egen stemme på opptak vet at det er umulig. Eller for alt jeg vet er det sånn at kun de som har hørt min stemme, vet at det er umulig. At jeg har en stemme som inviterer til forsterket skrivesperre.
Jeg har prøvd det meste. Jeg har lagt ting unna halvferdig for å prøve noe annet. Det har jeg gjort så lenge nå at jeg har 20 uferdige utkast liggende. Eller vent, det er faktisk 31, jeg sjekket nå. Og det er bare de utkastene som ligger lagret i wordpress. I word har jeg enda flere, 10 for å være nøyaktig, som jeg ennå ikke har gitt opp. De jeg har gitt opp gidder jeg verken å telle eller å slette. Totalt 41. Herregud. Bør man innrømme sånt offentlig? Eller er det omtrent som å innrømme at man er sengevæter?
Noen av innleggene er det helt ok å ha liggende til modning. Det er alle de som gjelder fantastiske bøker jeg har lyst til å skrive fantastisk om. Det er greit. Der er problemet stort sett at jeg må ta en runde med «kill your darlings» fordi det blir for langt. Men jeg klarer det bare ikke. Jeg kan ikke drepe noe jeg elsker så høyt. Derfor venter jeg heller tålmodig på at alle mine darlings skal dø en naturlig glemselens død sånn at jeg kan publisere innlegget uten å bli deprimert.
Andre innlegg er for banale og kjedelige. De burde jeg helst bare slette. Men før jeg sletter dem må jeg nesten lese dem enda en gang for å være sikker, og jeg orker ikke å bli konfrontert med så ekle sannheter om min egen skriving akkurat nå. Hvor dårlig jeg kan skrive. Hvor ofte jeg skriver dårlig. Hvor teit jeg virker når jeg skriver dårlig. Jeg bør uansett ta vare på dem sånn at jeg har noe liggende i tilfelle skrivesperren blir så ille at jeg ikke engang klarer å skrive noe skikkelig dårlig lenger. Da vil det banale og kjedelige virke ganske bra sammenliknet med null tekst og blank skjerm.
Det er ikke så rart at jeg får skrivesperre, jeg som hater å skrive og får skrivesperre mens jeg skriver om å ha skrivesperre. Jeg begynte på dette innlegget for over en uke siden, og her sitter jeg fremdeles. I stedet for å fullføre har jeg ligget i senga på ugunstige tidspunkter og syntes synd på meg selv. Surmuling og selvmedlidenhet er blitt en fast del av timeplanen min. To timer om dagen er det dyna over hodet og furten grubling. Jada, jeg har altfor god tid. Tid som skal brukes på skriving, for faen!
Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor folk blir forfattere. At det er en drøm for mange. Å vie store deler av tiden sin til å stirre på skjermen i påvente av lyse øyeblikk og geniale ideer og gode formuleringer. Jeg har oppdaget at pc-skjermen er den aller trasigste av alle utsikter. En utsikt som spør: «Er du sikker på at livet er noe for deg?»
Men det er godt å kjenne forfattere når man har skrivesperre. Sånn at man har noen som kan fortelle at man lider av skrivesperre (i alvorlig grad), og at livet ikke er generelt håpløst eller at man er et ubrukelig menneske – som var mine to første teorier. Forfattere er kanskje de eneste menneskene i verden som klarer å lytte med sympati når man klager over at man ikke får skrevet det man vil, og som virkelig skjønner at dette er den største av alle eksistensielle kriser.
Min venn forfatteren ringer for å høre hvordan det står til. Jeg hører det på stemmen min når jeg svarer. Jeg høres ut som Tussi i Ole Brumm.
«Går det bra?»
«Neeeei …» Sukk.
«Å, har det skjedd noe?
«Neeeei …» Sukk.
«Hva er det da?»
«Jeg får ikke skrevet det jeg vil, og livet er bare forjævlig dårlig akkurat nå.»
Jeg hører det når jeg sier ordene høyt at jeg sliter med å ta meg selv seriøst. Så vidt. Min venn forfatteren sliter derimot ikke med å ta det seriøst, for dette kan han alt om. Skrivesperre er forfatterens nemesis, erkefiende og – muligens – yrkesskade. Han sier noen trøstende ord om hvordan det var å ferdigstille den og den boken, og hvordan det føltes etterpå, når alt bare var tomt og alt han skrev bare var dritt. Men jeg klarer ikke helt å tro at det er det samme å skrive en bok som å skrive et blogginnlegg. Jeg tar meg i å savne litt verdighet.
«Men kan du ikke skrive noe annet?
«Jeg har prøvd, og er nå oppe i rekordhøye 20 utkast.» (Det var før jeg sjekket wordpress + word)
«Hmmm. Kanskje du bør prøve å skrive skjønnlitteratur istedet?»
Tanken frister på en måte, da jeg i et øyeblikks klarsyn ser for meg at jeg ender opp med å skrive en roman på trehundre sider fordi jeg ikke klarte å skrive tre sider om Populærmusikk fra Vittula. Men jeg slår det raskt fra meg. Det siste man trenger når man har skrivesperre, er enda flere prosjekter man ikke får fullført. Enda et prosjekt betyr enda et område å mislykkes på. Til slutt må jeg sikkert innse at det ikke er en skrivesperre, men at det er meg (eller livet mitt) det er noe i veien med. Og da må jeg kanskje slutte å skrive og finne på noe annet å gjøre. Kanskje tvinger dette «noe» meg til å treffe flere mennesker enn jeg er komfortabel med. Eller altfor mye ikke-verbal kroppslig aktivitet. Uviljen er sterk.
Men etter at jeg la på, tenkte jeg at ideen kanskje ikke var så dum likevel. Kanskje jeg burde skrive skjønnlitterært en periode og se om den andre skrivesperren slipper tak. Jeg kunne for eksempel skrive om en forfatter som har skrivesperre. Kalle henne Line og la henne være 33 år, litteraturviter og dysfunksjonell perfeksjonist. En jeg-fortelling i presens fylt av minimalistisk tristesse. Jeg kunne skrive om utilstrekkelighet på en ikkeironisk måte. Det er i grunnen litt rart at ingen andre har gjort det allerede.
Det sier seg selv at Line ikke har noen venner. En kjæreste har hun aldri hatt, annet enn i en fantasiverden med umiskjennelige modernistiske trekk. Ei heller har hun kontakt med resten av verden. Jeg trenger derfor ingen andre karakterer, bortsett fra en litt ambivalent morsskikkelse. Line lever i sin egen lille verden, og den fyller hun til bristepunktet med følsomme og litt såre tanker om ordene som bare ikke vil komme til henne, hun som er så snill og aldri har gjort noen fortred.
Jeg trenger ikke et plott. Jeg trenger ingen ytre handling. Istedet kan jeg fylle teksten med kjedsommelige og hverdagslige gjøremål og stirring i veggen i påvente av at tankene skal stokke seg i riktig rekkefølge. Oppvask virker kanskje mindre trivielt hvis man kaller det research til et romanprosjekt. Jeg kan skrive om hvordan dagene bare går mens Line skriver om at hun ikke får skrevet noe. At livet bare går fra Line mens hun sitter der og tenker. Og at det etter hvert er det eneste Line klarer å tenke på; at livet går fra henne mens hun ikke klarer å skrive. Lag på lag med metarefleksjoner, selvforsterkende tomhet og et totalt fravær av handling.
Jeg tror det kan bli bok.
Arbeidstittel: Jeg er her nå.
Setningene må være korthugde og hakkete, for å gi det en passende rå stil som kontrast til den følsomme og altoppslukende selvmedlidenheten. Stream of consciousness er også bra, veldig bra. Da trenger jeg ingen plan, struktur eller meningsfylt sammenheng. Da kan jeg rote og knote så mye jeg vil. Og så trenger jeg noen litterære referanser. Anna Karenina kan funke, med hoppe-foran-toget-motivet. Line kan stå på broen i nabolaget og kikke ned på NSBs linjer og sukke over hvor heldig Anna Karenina var som ble dratt mellom elsker og mann+barn, mens Line uheldigvis lever i en moderne verden der man har delt samværsrett og alt er blitt så ufattelig mye mer komplisert. Hva skulle ikke Line gitt for å være Anna Karenina?
Anna hadde i det minste oversiktlige problemer. Lines problemer er uendelige og derfor umulige å løse. Det er ikke engang mulige å fatte rekkevidden av dem, så store er de. Dessuten har Line verken elsker eller mann+barn. Hun har bare skrivingen. Skriften. Språket. Teksten. Alfabetet. Det er bare noen ytterst få som kan skrive godt her i verden. Unger kan hvem som helst presse ut av kroppen.
Hopper hun, eller hopper hun ikke? *tvetydig slutt*
Jeg tenker maks 150 boksider. Hva er det i word? Hundre sider? Jeg har allerede ca hundre sider med uferdig bloggtekst liggende, så det kan jeg klare. Jeg kan tross alt finne på ting, hva som helst, alt som faller meg inn. Det kan jeg ikke når jeg skriver om andres bøker, da må jeg skjerpe meg og være noenlunde saklig og konsentrert. Eneste skjær i sjøen er at jeg ikke har lyst til å skrive om Line. Line er så utrolig dust at hun ikke fortjener en bok. Jeg har mer lyst til å skrive om ting som faktisk interesserer meg. Å skrive en begynnelse, en midte og en slutt, der alt henger sammen innbyrdes og med virkeligheten.
Her skulle det ha vært en avslutning med et poeng, en moral eller en konklusjon. Jeg har ingen forslag. Jeg er bare imponert over hvor langt jeg klarer å skrive selv når jeg ikke klarer å skrive. Og fortvilet over at jeg nå sannsynligvis har kastet bort den lille gjennomføringsevnen jeg hadde denne sommeren på et totalt ubrukelig innlegg.
I går hadde jeg min første ordentlige feriedag, og det feiret jeg med å lese ferdig August Strindbergs Det røde rommet. Nerdepoeng til meg! Jeg likte boken godt og skjønner hvorfor den har klassikerstatus, men det var vanskelig å henge med i Strindbergs analyse av et samfunn jeg overhodet ikke kjenner. Jeg er glad jeg leste boken, og er like glad for å være ferdig. Det røde rommet anbefales varmt til tålmodige eller spesielt interesserte lesere, og Strindberg skriver virkelig godt – i verdenshistorisk forstand. Og så lærte han meg et nytt ord: Brennevinslitterat. Det er – på så mange måter – et verdifullt ord å kunne for en litteraturviter. Spesielt når fornærmelser skal deles ut sent på kvelden.
Ferien varte ikke så lenge, for i dag var jeg tilbake på jobb igjen. Min definisjon av ferie inkluderer nemlig to arbeidsdager i uken i statens tjeneste. Det føles som ferie så lenge jeg har fri fra manuslesing fem dager i uken, og vi har sommertid med sju timers arbeidsdag. Jeg vet ikke om det gir meg enda flere nerdepoeng, eller om det betyr at det bare er skikkelig gøy å jobbe i staten. (Eller om de bare ansetter nerder som meg i staten, som ikke vet hva «skikkelig gøy» er for noe.) Uansett er det good times, for de neste åtte ukene kan jeg lese akkurat det jeg vil, og så mange bøker jeg orker.
Jeg har en skikkelig fæl skrivesperre for tiden, og klarer ikke å skrive så mye fornuftig om verken det ene eller det andre. Men lister funker alltid, og jeg har satt opp en liste over de første tre bøkene som skal leses i ferien. Flere bøker enn det er jeg ute av stand til å planlegge i forkant.
1. Jo Nesbø – Politi
For mange en innlysende førsteprioritet i disse dager. For meg ikke spesielt innlysende, ettersom jeg er både tålmodig og bedagelig og har nok å lese fra før. Dessuten er jeg like god til å spare på bøker som jeg var til å spare på godteri da jeg var liten. En lett blanding av selvdisiplin og masochisme. Men fine tenner, det har jeg da. Jeg fikk Politi tilsendt fra Aschehoug, og for en gangs skyld skal jeg skubbe alt annet til side for et leseeksemplar. Jeg må nesten det, for det er bare et spørsmål om tid før en eller annen skravlesyk tulling spoiler hele handlingen for meg. Hittil har jeg unngått å lese alle anmeldelser av boken, og oversett Nesbø-hysteriet som snur halve Norge på hodet for tiden. Jeg gjør mitt beste for å bevare følelsen av at når jeg åpner Politi, så er Harry Hole bare min. Og min blir han, fra og med torsdags morgen. Det føles litt som å glede seg til julaften midt på sommeren.
2. Virginia Woolf – Til fyret
Til fyret blir ren pliktlesing, og ikke bare fordi den er lesesirkelbok i juni. Jeg har enorm respekt for Virginia Woolf som tenker og skribent, og mener hun hadde et sjeldent essayistisk talent. Men romanene hennes klarer jeg ikke å like. De er for kunstige og intellektuelle, sofistikerte og livløse. Men enhver litteraturviter med respekt for seg selv (og evnen til å ta litterære referanser) har lest Til fyret. Jeg har selvrespekt, og dermed er det bare én ting å gjøre. Det er likevel noe helt annet å pliktlese klassikere av dette kaliberet enn å pliktlese moderne bøker bare fordi de tilfeldigvis er snakkiser for øyeblikket. Jeg føler en kriblende blanding av ærefrykt og historisk sus hver gang jeg leser bøker som millioner av mennesker har lest før meg, de fleste av dem i en annen tid, et annet sted. Om handlingen er kjedelig, føler jeg meg likevel som en del av verdenshistorien. En bitteliten og ubetydelig del, men det er nettopp min egen litenhet jeg liker å kjenne på. Jeg er liten, litteraturen er STOR. Og Virginia Woolf bør absolutt leses i damenes år 2013.
3. Moshin Hamid – Slik blir du styrtrik i Asia
Før jeg feiret ferien med å lese ferdig Det røde rommet i går, feiret jeg med å vaske trappen i gården. Mens jeg vasket, fant jeg ut fire ting. 1. Jeg har en eksepsjonelt sterk rygg til å være et skarve fruentimmer. 2. Renholdsyrket er likevel ikke noe for meg. 3. Jeg har skikkelig lyst til å lese indisk litteratur. 4. Jeg elsker indisk mat. Jeg er usikker på hvordan punktene 1 og 2 førte til 3 og 4, men tror det skyldes varmen, svetten og det å utføre hardt fysisk arbeid uten lønn. Etter et kjapt blikk i hyllene fant jeg ut at jeg har en del indisk litteratur stående, men Moshin Hamids roman er den nyeste og absolutt korteste. Solgt! Det blir sommer tikka masala style.
Hvis skrivesperren min blir langvarig, kommer jeg til å perfeksjonere listeformen her på bloggen i sommer. Jeg håper selvfølgelig at det blir unødvendig, selv om jeg mener at man aldri kan få for mange lister over bøker. I så fall lover jeg å komme tilbake med lister over bøker jeg faktisk har lest neste gang. Eventuelt noe annet i agurksjangeren.
Peter Franziskus Strassegger vant Tarjei Vesaas’ debutantpris 2012 med romanen Stasia. Det er foreløpig den eneste norske debutanten fra 2012 jeg har lest, så jeg kan ikke uttale meg om hvorvidt prisen var fortjent og om konkurransen var hard. Det jeg kan si, er at det er en vanskelig tilgjengelig roman. Jeg har lett på internett etter anmeldelser av boken, men fant ingenting. Enten lette jeg ikke godt nok, eller så var det flere anmeldere enn meg som i all stillhet følte at de kom til kort.
Stasia handler om søskenparet Armin og Stasia. Det er lillebror Armin som forteller, og han er en svært upålitelig forteller. Til tross for at han er ganske stor (begynnende pubertet-ish), opplever han verden som om han var mye yngre. Stasia er forgudet storesøster på 15 år, og Armins eneste faste holdepunkt i verden. Moren er norsk, faren slovensk. Søskenparet lever en rotløs tilværelse fordi de må være med foreldrene til Slovenia der faren bygger hus sammen med onkel Janko, istedenfor å ha et eget hjem og en forutsigbar hverdag. De går ikke på skole, og foreldrene er neppe det man kan kalle stabile foreldre. Stasia er en opprørsk lolita med sterk utferdstrang, og Armin lever i en tankeverden der fantasi og virkelighet ikke lar seg skille. Derav upåliteligheten.
Jeg ba om et anmeldereksemplar av Stasia fordi den fra forlagshold ble beskrevet som veldig unorsk, og det gjorde meg nysgjerrig. Jeg kan styre min begeistring for typisk norsk samtidslitteratur, og Stasia er virkelig ikke det. Den er annerledes. Det er ikke bare handlingen lagt til den slovenske landsbygda, alle timene i bil på Autobahn, og en setting som aldri føles norsk selv når den foregår i Norge, som gjør Stasia til en unorsk roman. Stemningen, verdiene, livsstilen, karakterene – ingenting lar seg forklare eller forstå ut fra en norsk kontekst. På handlingsplanet er teksten relativt udramatisk, men underteksten er urovekkende og ubehagelig. Det er noe som ikke stemmer, noe som ikke er bra.
Men hva dette «noe» er, fikk jeg aldri taket på. Omsorgssvikt? Seksuelle overgrep? Psykiske lidelser? Jeg aner ikke. Derfor kan jeg heller ikke vurdere romanen, for jeg var enten feil leser eller så leste jeg den på feil måte. Til tross for at jeg leste langsomt og oppmerksomt med all min fortolkningsmessige kyndighet i beredskap, var jeg ute av stand til å finne holdbare hypoteser på hva som egentlig foregikk bak Armins upålitelighet. Hypotesene mine ble verken bekreftet eller avkreftet, de ble bare hengende i luften som spørsmålstegn. Sannsynligvis er det meningen at leseren ikke skal finne svar på noe, at romanen skal være mystisk. Kanskje ville jeg ha fått mer ut av Stasia hvis jeg hadde begynt å lese med det som utgangspunkt.
Jeg tviler likevel på at Stasia ville ha vært romanen for meg. Jeg liker både kompleksitet og rik undertekst, og upålitelige fortellere står høyt oppe på listen min over ting jeg liker i litteraturen. Men upålitelige fortellere er mest spennende når jeg etter hvert skjønner hvor de lyver eller misforstår, og ser kontrasten mellom deres perspektiv og den ytre virkeligheten (eventuelt min egen oppfatning av den). Her fant jeg få slike kontraster, fordi fortelleren i liten grad ble korrigert av noe utenfor ham selv. Dermed åpnet ikke teksten for noen ny innsikt, og jeg ble ikke berørt av den. Og jeg klarer ikke å like bøker bare fordi de er velskrevne og komplekse, hvis det ikke føles viktig å lese dem. I tillegg var teksten såpass lite spennende på handlingsplanet at hele leseropplevelsen forutsatte en dypere forståelse av underteksten, som jeg altså ikke fikk.
Det betyr som sagt ikke at Stasia er en dårlig roman. Kvaliteten må nesten noen andre vurdere, noen som har fått noe ut av den. Jeg kan bare konkludere med at jeg definitivt ikke var riktig leser av den. Gnien litteratur er ikke noe for meg. More is more, less is a bore, sier jeg bare. Men for all del, jeg anbefaler Stasia helhjertet til de leserne som liker noe å bryne seg på. Og hvis noen har en relativt sammenhengende tolkning av romanen å by på, vil jeg gjerne høre det. Vi kan godt kalle det et frustrasjonsforebyggende litterært tiltak.
Hvis alt går som jeg håper, kan jeg ta en slags ferie fra neste uke. Ferie trengs, for jeg har gått glipp av litt for mange fine sommerkvelder i det siste på grunn av jobb. Det har vært en hard kamp mot selvmedlidenhet og anfall av bitterhet, en kamp jeg stort sett har tapt. Så innimellom spanderer jeg litt tid på å fantasere om alt jeg skal lese så snart jeg har tid til å lese igjen. Og blogge, ikke minst. Endelig skal jeg blogge fast igjen, sier jeg til meg selv. Det skal jeg virkelig. Om det blir lettbeint sommerblogg eller superseriøs dybdeblogg, får tiden og temperaturen vise. Jeg starter med det første for å komme i humør på en mandags kveld. En slags oppvarming for å unngå skader.
Men hvor begynner man i bunken når man ikke har fått lest noe på evigheter? Det sier seg selv at bøkene har hopet seg opp i det siste, og jeg kjenner allerede valgets kvaler. Foreløpig satser jeg kombinert på norsk litteratur og dugnad på leseeksemplarer. Hvis jeg skal ha noen bøker å stemme på når Bokbloggerprisen skal deles ut neste år, må jeg ha kandidater å velge mellom. Men jeg har også fått mange leseeksemplarer det siste året som jeg har veldig lyst til å lese før det går råte i dem og onde tunger begynner å kalle dem «moderne klassikere».
Før helgen fikk jeg for eksempel Moshin Hamids Slik blir du styrtrik i Asia! tilsendt fra Cappelen Damm. Clementine har anbefalt den her, og hennes anbefalinger får jeg alltid lyst til å følge. Jeg var innom Gyldendal på fredag for å diskutere alt det praktiske rundt Bokbloggertreffet i september (du kommer vel?), og fikk samtidig med meg Gry Hovdenak Strøms debutroman Ordsamleren. Jeg har for lengst perfeksjonert det sultne og lett underernærte uttrykket som forhindrer forlagsfolk fra å sende meg tomhendt ut døra.
Hvis jeg hadde begynt ferien i dag, ville jeg ha lest bøkene umiddelbart. Men det spørs bare om ikke de forflyttes inn i den eviglange køen i løpet av uken; en kø der bøker drar når de dør en langsom kvelningsdød og venter på oppstandelse, muligens forgjeves. Blant de andre leseeksemplarer jeg har hatt liggende en stund er Leif GW Perssons Profitørene fra Schibsted. Jeg likte Grisefesten så godt at Persson står høyt på listen, fremst blant krimforfatterne. Nummer to er Gillian Flynn, som jeg har hørt mye pent om, med debutromanen Åpne sår (Font). Aina Basso er nominert til Nordisk råds barnebokpris med Inn i elden (Samlaget), og jeg har bare hørt bra ting om den også. Mette Karlsviks Prinsland fikk jeg tilsendt fra Magikon i vår, og det er estetisk sett en utrolig forseggjort, spesiell og vakker bok som skiller seg ut. Jeg tror den blir en like spesiell leseropplevelse.
Men fra litt gratis forlagsreklame tilbake til Den Harde Virkeligheten: Aller først skal jeg lese ferdig Strindbergs Det røde rommet. Tidligere i dag påstod jeg dessverre i kommentarfeltet mitt at boken ikke egnet seg for lesing i sommervarmen. Det var en løgn, og det beklager jeg. Det var verken bokens eller sommerens skyld. Feiltakelsen bestod i at jeg hittil har lest innendørs når jeg kunne ha sittet ute, for utendørs gikk det som en lek – selv med solfaktor. Konklusjonen min får bli at sommeren er litteraturens beste venn, og at jeg liker det jeg leser så lenge jeg leser i solen og drikker øl samtidig. Det er nok med bøker som med mennesker: De blir vakrere og vennligere med litt promille. Som igjen er et slags svar på Isabellas spørsmål om hvor man foretrekker å lese, i anledning en giveaway du kan delta i her.
Apropos Strindberg og giveaway: My sincere apologies. Dere strindberglesende lesesirkelfolk: Jeg skal lese innleggene deres snart. Jeg hadde bare en slags plan om å lese boken ferdig først, en plan som kanskje ikke var så god likevel. Men jeg kommer på Strindberg-besøk hos dere snart, snart. Jeg skal også kåre den lykkelige vinner av Nick Hornbys Housekeeping vs. the Dirt snart, snart. Først må jeg bare finne ut hvordan jeg skrur av slow motion-knappen min.
Mens jeg knoter med knapper, bøker og solkrem – hva skal dere andre lese i sommer?
Det er tid for lesesirkel igjen, og denne gangen leser vi Virginia Woolfs Til fyret (To the Lighthouse). Romanen ble utgitt i 1927, og er Woolfs mest kjente ved siden av Mrs. Dalloway. Woolf er blant de forfatterne som har flest bøker med på 1001-listen, spesielt den originale listen fra 2006. I tillegg til To the Lighthouse og Mrs. Dalloway er hele sju romaner tatt med der: Orlando, Night and Day, The Voyage Out, The Waves, Between the Acts, Jacob’s Room og The Years. Så hvis dagens lesesirkelbok falt i smak, er det mer der det kommer fra.
Lines bibliotek 