Stasia

StasiaPeter Franziskus Strassegger vant Tarjei Vesaas’ debutantpris 2012 med romanen Stasia. Det er foreløpig den eneste norske debutanten fra 2012 jeg har lest, så jeg kan ikke uttale meg om hvorvidt prisen var fortjent og om konkurransen var hard. Det jeg kan si, er at det er en vanskelig tilgjengelig roman. Jeg har lett på internett etter anmeldelser av boken, men fant ingenting. Enten lette jeg ikke godt nok, eller så var det flere anmeldere enn meg som i all stillhet følte at de kom til kort.

Stasia handler om søskenparet Armin og Stasia. Det er lillebror Armin som forteller, og han er en svært upålitelig forteller. Til tross for at han er ganske stor (begynnende pubertet-ish), opplever han verden som om han var mye yngre. Stasia er forgudet storesøster på 15 år, og Armins eneste faste holdepunkt i verden. Moren er norsk, faren slovensk. Søskenparet lever en rotløs tilværelse fordi de må være med foreldrene til Slovenia der faren bygger hus sammen med onkel Janko, istedenfor å ha et eget hjem og en forutsigbar hverdag. De går ikke på skole, og foreldrene er neppe det man kan kalle stabile foreldre. Stasia er en opprørsk lolita med sterk utferdstrang, og Armin lever i en tankeverden der fantasi og virkelighet ikke lar seg skille. Derav upåliteligheten.

Jeg ba om et anmeldereksemplar av Stasia fordi den fra forlagshold ble beskrevet som veldig unorsk, og det gjorde meg nysgjerrig. Jeg kan styre min begeistring for typisk norsk samtidslitteratur, og Stasia er virkelig ikke det. Den er annerledes. Det er ikke bare handlingen lagt til den slovenske landsbygda, alle timene i bil på Autobahn, og en setting som aldri føles norsk selv når den foregår i Norge, som gjør Stasia til en unorsk roman. Stemningen, verdiene, livsstilen, karakterene – ingenting lar seg forklare eller forstå ut fra en norsk kontekst. På handlingsplanet er teksten relativt udramatisk, men underteksten er urovekkende og ubehagelig. Det er noe som ikke stemmer, noe som ikke er bra.

Men hva dette «noe» er, fikk jeg aldri taket på. Omsorgssvikt? Seksuelle overgrep? Psykiske lidelser? Jeg aner ikke. Derfor kan jeg heller ikke vurdere romanen, for jeg var enten feil leser eller så leste jeg den på feil måte. Til tross for at jeg leste langsomt og oppmerksomt med all min fortolkningsmessige kyndighet i beredskap, var jeg ute av stand til å finne holdbare hypoteser på hva som egentlig foregikk bak Armins upålitelighet. Hypotesene mine ble verken bekreftet eller avkreftet, de ble bare hengende i luften som spørsmålstegn. Sannsynligvis er det meningen at leseren ikke skal finne svar på noe, at romanen skal være mystisk. Kanskje ville jeg ha fått mer ut av Stasia hvis jeg hadde begynt å lese med det som utgangspunkt.

Jeg tviler likevel på at Stasia ville ha vært romanen for meg. Jeg liker både kompleksitet og rik undertekst, og upålitelige fortellere står høyt oppe på listen min over ting jeg liker i litteraturen. Men upålitelige fortellere er mest spennende når jeg etter hvert skjønner hvor de lyver eller misforstår, og ser kontrasten mellom deres perspektiv og den ytre virkeligheten (eventuelt min egen oppfatning av den). Her fant jeg få slike kontraster, fordi fortelleren i liten grad ble korrigert av noe utenfor ham selv. Dermed åpnet ikke teksten for noen ny innsikt, og jeg ble ikke berørt av den. Og jeg klarer ikke å like bøker bare fordi de er velskrevne og komplekse, hvis det ikke føles viktig å lese dem. I tillegg var teksten såpass lite spennende på handlingsplanet at hele leseropplevelsen forutsatte en dypere forståelse av underteksten, som jeg altså ikke fikk.

Det betyr som sagt ikke at Stasia er en dårlig roman. Kvaliteten må nesten noen andre vurdere, noen som har fått noe ut av den. Jeg kan bare konkludere med at jeg definitivt ikke var riktig leser av den. Gnien litteratur er ikke noe for meg. More is more, less is a bore, sier jeg bare. Men for all del, jeg anbefaler Stasia helhjertet til de leserne som liker noe å bryne seg på. Og hvis noen har en relativt sammenhengende tolkning av romanen å by på, vil jeg gjerne høre det. Vi kan godt kalle det et frustrasjonsforebyggende litterært tiltak.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

16 thoughts on “Stasia”

  1. Mystiske saker, altså. Men likevel: mange viktige momenter å ta tak i. Er boka kanskje litt uferdig? Det er fint at du skriver om den likevel, jeg skjønner at det må ha vært utfordrende. Kanskje det er derfor du ikke har funnet noen andre omtaler? (Fant to sitater her: http://www.forlagsliv.no/blog/2013/03/03/peter-franziskus-strassegger-har-vunnet-tarjei-vesaas-debutantpris-2012/). Men det viktigste for meg blir hvorfor nettopp denne boka har mottatt en såpass høythengende pris. Har de i juryen lest inn/lagt til/tenkt noe du ikke har sett/tenkt/assosiert? Jeg stoler på din vurdering, men begynner å lure litt på hvem som sitter i slike juryer, og hva som er begrunnelsene deres… Noen som veit?

    1. Jeg fikk ikke inntrykk av at boken var uferdig eller dårlig gjennomarbeidet, nei. Jeg oppfattet den som vanskelig tilgjengelig med fullt overlegg, på samme måte som f.eks. modernistisk lyrikk. Noen vil jo mene at det er en verdi og en kvalitet i seg selv at en roman ikke «går opp», og at teksten sånn sett er veldig åpen. I prinsippet liker jeg sånne tekster, men her ble det bare for mye av det gode. Jeg trenger et eller annet jeg kan nøste opp, og jeg trenger en form for sammenheng om den er aldri så implisitt. Men kanskje du vil finne en sammenheng hvis du leser romanen? Eller kanskje poenget er at leseren skal forstå like lite som hovedpersonen, og bli tvunget til å oppleve en forvirrende og kaotisk verden utelukkende gjennom hans øyne?

      Jeg vet ikke hva begrunnelsen for Vesaas-prisen var, men det har selvfølgelig noe med konkurransen fra de andre debutantene å gjøre. Sånn sett tror jeg det er sannsynlig at forfatteren er blitt belønnet fordi romanen er ambisiøs, kompleks og spesiell. Jeg fikk forresten vite i dag at boken fikk noen få, men veldig positive, anmeldelser i papiraviser. Enten ligger ikke anmeldelsene tilgjengelig på nett, eller så må man abonnere på nettavisene for å få tilgang til dem.

      Jeg var litt delt på om jeg skulle skrive om en roman jeg ikke kunne gi noen kompetent vurdering av, spesielt siden det er en debutant som med unntak av prisen har fått ganske lite oppmerksomhet ellers. Jeg kunne aldri ha skrevet om den noe annet sted enn på min egen blogg, der jeg kan ta så mange forbehold jeg trenger. Men jeg syntes det var greit for en gangs skyld å skrive om en bok der jeg hadde veldig lite å si – i motsetning til altfor mye, som vanligvis er problemet. Ikke minst for leserne mine tenker jeg det er greit å vise at jeg ikke bare kan plukke opp en hvilken som helst bok og «forstå alt».

      1. Det virker som ei ganske spesiell bok. Og forfatteren må være over gjennomsnittet modig. Det er få som tør å gjøre boka, spesielt debutboka, vanskelig med vilje. Jeg må innrømme at jeg begynner å bli litt nysgjerrig, sjøl om jeg er enig med deg. Noen løse tråder er bare bra, men blir det for mye, blir det vanskelig å gripe, vanskelig å berøres. Synes du får fram den problematikken godt.

        «Stasia» får det eventuelt bli en annen gang. Nå er det «Til fyret» og «Fugler uten vinger»:)

      2. Nettopp, den er både spesiell og modig. Selv om jeg ikke fikk noe ut av Stasia, er jeg ikke fremmed for å lese mer av forfatteren i fremtiden. Jeg liker ambisjonsnivået hans, og at romanen var vanskelig tilgjengelig uten å være pretensiøs eller jålete. Det hadde vært spennende å høre hva du mente om boken hvis du hadde tid til å lese den. Men det er jo grenser for hva man rekker i et svært tett leseprogram:-)

  2. Flott anmeldelse av en bok som tydeligvis var litt vanskelig å snakke om. Synd den ikke falt helt i god jord enda du anbefaler den videre, for se om jeg leser den en dag. Høres ut ihvertfall som en spesiell bok. Ønsker deg en flott dag!:)

    1. Jepp, det var den! Romanen passer nok best for de som liker en utfordring, og har solid litterær kompetanse og selvtillit. Og det er jo godt at det fremdeles finnes sånne romaner i disse feel good-tider:-)

  3. God omtale, men ikke ei bok for meg, iallefall ikke i første omgang. Hvis du du, nærlesinga dronninga, ikke fikk noe ut av den, er det ikke håp for meg. Forresten – nå har jeg stemt på Haywood, som jeg aldri har hørt om, kun fordi jeg har lest de to andre. Meget tilfreds med meg selv, som ikke gikk for det lettvinte.
    Onsdag still on?

    1. Nei, jeg tviler på at den er noe for deg. Du må nesten komme over lyrikkskrekken din før du gir deg i kast med romaner som er like kompliserte som kompliserte diktsamlinger:-) Men nærlesingsdronninga kan jeg godt være likevel. Haha, jeg VISSTE du ville stemme på Haywood! Kred for utfordring, jeg aner ikke hva jeg selv skal stemme. Jeg tar det på slutten av måneden, men tipper at jeg går for minste motstands vei (dvs den korteste). Jeg kommer i morgen, rett fra jobb, så jeg er der til kl 17!

  4. Eg liker desse setningane: «Det betyr som sagt ikke at Stasia er en dårlig roman. Kvaliteten må nesten noen andre vurdere, noen som har fått noe ut av den. Jeg kan bare konkludere med at jeg definitivt ikke var riktig leser av den.» Eg skulle ønske fleire kunne uttrykke seg på denne måten, snarare enn å uttrykke seg kategorisk om «gode» og «dårlege» bøker. Eg trur lesing av både profesjonell litteraturkritikk og amatørkritikk ville blitt langt meir interessant, dersom fleire skilde mellom kvalitet og oppleving av bøker.

    1. Enig! Som regel finner jeg en sammenheng mellom litterær kvalitet og leseropplevelse, men slett ikke alltid. Litterær kvalitet og en kvalitativt god leseropplevelse kan være to veldig forskjellige ting. Problemet er når kritikeren aldri reflekterer over det, enten kritikeren er profesjonell eller amatør. Den rådende holdningen er: «Hvis jeg liker en bok, må den være god. Hvis jeg ikke liker den, må den være dårlig». Og så begrunner man deretter (evt lar være å begrunne). Men litterær kvalitet er jo forholdsvis målbart etter objektive og allmenne kriterier, mens leseropplevelsen er subjektiv. Begge deler er relevant, men hvis man ikke skiller mellom dem, vil kritikken bli nokså vilkårlig og lite interessant å lese.

      1. Ikkje sant? Eg satt litt med den kjensla då eg las Röda rummet. Det er ei – litterært sett – godt skriven satire. Men det var ei lite engasjerande lesaroppleving for min del, likevel. Det same gjaldt Kjærlighet i koleraens tid som eg las på nyåret. Objektivt sett god bok, men eg let meg ikkje engasjere og rive med av lesaropplevinga. Eg synest det er veldig fint at du presiserer at dette er to forskjellege ting, i kritikken av Stasia. Det er ein refleksjon som burde vore med i fleire samanhenger.

      2. Apropos Det røde rommet, så har min leseropplevelse endret seg ganske dramatisk etter at jeg tok ferie. Nå som jeg er i feriemodus, sliter jeg plutselig med å plukke den opp og lese ferdig. Interessant hvordan leseropplevelsen ikke bare er forskjellig fra person til person, men også kan endre seg av andre grunner. Jeg hadde faktisk samme Marquez-opplevelse med Beretningen om et varslet mord. Jeg så kvalitetene, men ble aldri engasjert. Jeg har forresten lurt litt på å skrive mer om dette med kvalitet vs leseropplevelse, gjerne i forbindelse med leserresponsteori. Jeg må tenke litt på det.

      3. Eg trur det er viktig å skilje, ja. Det er jo mange ytre faktorar som kan påverke lesaropplevinga, medan kvalitet er meir statisk. Det med konteksten for sjølve lesingen, er jo med på å prege opplevinga, men sjølve boka forandrer seg jo ikkje. Eg har og nokre tankar om eit innlegg rundt dette. Eg har bare ikkje komme lenger enn at eg har tenkt litt. Eg les gjerne det du skisserer, med leseresponsteori. Det høyrest ut som ei interessant vinkling.

      4. Sukk, jeg skal se hva jeg får til. Akkurat nå er jeg så plaget av skrivesperre at jeg ikke klarer å starte på nye innlegg. Med mindre jeg vet at de er korte og/eller overfladiske. Jeg krysser fingrene for at ferien kommer med ny inspirasjon, eller at du kommer meg i forkjøpet. Temaet er evig aktuelt og veldig spennende.

  5. Det er en anmeldelse av den i Trønderavisa 28.09.12 og en i Jærbladet 28.09.12. «Lovende debut» og «verdt å lese» står det, så de er ikke helt overbeviste disse anmelderne. Fin omtale forresten.

    1. Takk! Jeg burde ha lest avisanmeldelsene for å sjekke hva andre mener. Men i disse nettider blir jeg dessverre for lat til å anstrenge meg med å lete dem opp. Eller fant du dem på nett?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s