Kategori: Mark Haddon – Den merkelige hendelsen med hunden den natten

En autistisk Sherlock Holmes

Hovedpersonen i Mark Haddons roman Den merkelige hendelsen med hunden den natten er 15 år gamle Christopher Boone. Han kan navnene på alle landene og alle hovedstedene i hele verden og alle primtallene helt til 7507. Chris er autist, en meget intelligent sådan. Han er usedvanlig god i matematikk og fysikk, men forstår lite av følelser og sosialt samspill. En kveld finner han hunden til naboen stukket i hjel med en høygaffel. Chris er veldig glad i hunder, og bestemmer seg derfor for at han skal gjøre som Sherlock Holmes og oppklare mysteriet om hvem som drepte Wellington. Han bestemmer seg også for at han skal skrive en bok om detektivarbeidet, og det er – i metaromanens navn – Den merkelige hendelsen med hunden den natten.

Siden både romanskriving og detektivarbeid forutsetter innlevelsesevne og fantasi i forholdsvis store mengder, kan man trygt si at Chris har dårlige forutsetninger for å klare oppgaven. Men det største problemet blir likevel faren, som overhodet ikke vil at Chris skal bry seg med drapet på Wellington. Det er nemlig flere hunder enn Wellington som ligger begravet i boken, metaforisk sett, og Chris snubler over et par mørke hemmeligheter mens han leker detektiv.

Det er ingenting bemerkelsesverdig ved plottet i romanen, og det er Chris som gjør boken til noe utenom det vanlige. Den jevne leser har nok mer peiling på følelser og menneskelige relasjoner enn på andregradslikninger og astrofysikk. Med Chris er det motsatt. Han gir oss mange betraktninger rundt hvor merkelige og uforståelige han synes vanlige folk er, snakker og oppfører seg, og hvor tilsvarende enkelt det er å forstå seg på for eksempel sorte hull.

Ordet metafor betyr å bære noe fra ett sted til et annet. Det stammer fra de greske ordene meta (som betyr fra ett sted til et annet) og Φερελν (som betyr å bære), og man bruker det når man skal beskrive noe med et ord som ikke er det samme som det det skal beskrive. Det betyr at ordet metafor selv er en metafor. Men jeg synes man heller skulle kalle det en løgn, for en dag kan ikke likne en pytonslange, og det er ingen som har skjeletter i skapet. Og når noen bruker sånne uttrykk og jeg prøver å se for meg det de sier, da blir jeg bare forvirret, for det er meningsløst å forestille seg at noen har en sten i øyet, og at dét skal ha noe å gjøre med at man er glad i noen.

(Hvis du som leser dette tilfeldigvis er en greskkyndig person: Jeg er klar over at gjengivelsen min av det greske ordet sannsynligvis er feil.)

På samme måte er det med hva Chris takler eller ikke. Han vil gjerne avlegge videregående eksamen i matematikk allerede som femtenåring for å få en sekser og bli astronaut og/eller vitenskapsmann, men en vanlig togtur er en nærmest overmenneskelig prøvelse for ham. Chris er en morsom gutt – stort sett ufrivillig – og veldig sjarmerende. Det er mye humor i tankene hans om livet, og ikke minst forvalter Haddon det nødvendige dobbeltperspektivet godt. Det vil si at man godt forstår hvorfor Chris legger seg ned på gaten i fosterstilling og stønner når det blir for folksomt rundt ham, samtidig som man skjønner hvorfor dette kan drive omgivelsene hans til vanvidd. Chris følger sin egen logikk, og for å si det med en klisjé er det forklaringen hans av denne logikken som gir boken sjel.

Den merkelige hendelsen med hunden den natten var ikke en bok som forandret livet mitt i nevneverdig grad, men den var underfundig, klok og akkurat passe rørende. En fin bok, verken mer eller mindre.

Advertisements