Måned: april 2015

Unnskyld

unnskyldUnnskyld er Ida Hegazi Høyers tredje roman, og lest i forbindelse med nominasjonen til Bokbloggerprisen 2014 i kategorien Årets roman. Etter å ha hørt og lest mye om hvor fantastisk Unnskyld er det siste halvåret, er det kanskje naturlig at jeg ble skuffet? For selv om romanen har sine kvaliteter, er svakhetene like påfallende.

Utgangspunktet for handlingen er dramatisk: En ung kvinne kommer hjem fra fest og finner sengen hun deler med samboeren Sebastian stående oppredd utenfor inngangspartiet. Hun låser seg inn i leiligheten og finner ham hengt på soverommet. Andre kapittel er nesten like illevarslende. To år tidligere møtes de for første gang, og før kvelden er over er de forlovet med en ring Sebastian lager av fiskesnøre.

«Jeg kjente med det samme at det var en ubehagelig ring, en ring som kom til å gnage, men du sa jo den var sterk, sterkere enn gull, sterkere enn blod, at det ikke lenger fantes noe deg eller meg. Denne ringen kommer aldri til å ryke, det var dine ord, og du fikk rett. Vi forlova oss sånn, med fisketråd. Og jeg husker denne dagen. Hvordan vi gjorde hverandre større. Hvordan vi insisterte på ikke å være en tilfeldighet. Den første natta. De første orda etterpå. Hvordan ingenting virka tilfeldig lenger.»

Så. Unnskyld er altså ingen trivelig kjærlighetshistorie. Spørsmålet er hvorfor det går så galt til slutt. Stygt må det være, for som hun oppdager på første side: «Du hadde låst. Og dette kom jeg aldri til å glemme – du visste jeg var den eneste med nøkkel.»

Hun nærmer seg et slags svar i ettertid, gjennom en kronologisk fortelling om forholdet deres fra første til siste kveld. I første omgang – og litt for lenge – er det en fortelling om blind forelskelse, ønsket om at kjærligheten skal være altoppslukende, og troen på et liv hevet over hverdagens trivialiteter. Hun henvender seg direkte til Sebastian – du – en inderlig fortellerform som også understreker betydningen av tittelen «Unnskyld». Skyld er romanens viktigste, men også mest uforløste tema. Å skulle leve videre når den man trenger å be om unnskyldning ikke lenger er i live, og man selv har skyld i det.

«Jeg så det ordet, jeg tror det. Som en bjørk på vei bak sola i en blå dags skygge, noe sånt. Jeg så det ordet, og jeg hadde det nesten. Men jeg visste ikke hvem av oss det skulle komme fra, og heller ikke visste jeg at dette ordet, selv dette sanneste riktigste ordet, ikke bare var feil, men også altfor lite.»

Godt sett, godt sagt, og Unnskyld på sitt sterkeste. Ellers er romanen mest vellykket litterært når grensen mellom det bokstavelige og metaforiske blir utydelig, og sklir over i hverandre. Forlovelsesringen av fiskesnøre gnager seg inn i fingeren hennes og blir betent. Fingeren må dekkes til før ny hud dannes og skjuler ringen. Da er fingeren deformert.

Ringen er et ekkelt symbol på ambivalensen i kjærlighetsforholdet som hun selv vegrer seg for å formulere. Samtidig er den en del av handlingen, et symbol som også diskuteres av karakterene. Som Sebastian sier når han gir henne ringen første kveld: «Venstre ringfinger, vena amoris, herfra går det rett til hjertet.» I siste kapittel, etter at Sebastian er død, er ringen i ferd med å gå i oppløsning i blodet hennes og på vei mot hjertet: «Men jeg vet, og jeg vil at du skal vite, når du kommer til hjertet, så dør jeg.»

Et annet eksempel er hemmeligheten som er skjult i leiligheten, en del av plottet der hun hakker løs på gulvet for å komme til det Sebastian har skjult under overflaten. Konflikten mellom henne og Sebastian har en like symbolsk dimensjon, der hun hakker løs og tvinger seg ubarmhjertig inn i traumer han ikke klarer å forholde seg til. Denne dobbelte funksjonen til plottelementer og symbolikk minner meg om Ibsens teknikker i Vildanden. At funksjonen er så umiskjennelig symbolsk, svekker ikke effekten det aller minste.

Romanen har mange velskrevne og innsiktsfulle partier med sofistikerte virkemidler som fungerer helt utmerket på egenhånd. Det er ubehagelig lesning, blant annet fordi Høyer vet akkurat hvor hun skal trykke for å utløse smerte – både hos karakterer og lesere. Samtidig er det her problemene med Unnskyld dukker opp. Teksten refererer tungt til seg selv og sin egen litteraritet. Men under tekstens forseggjorte overflate skorter det hardt på karakterenes troverdighet.

Fortellerstemmen er ment å tilhøre en ung kvinne som jeg ikke kan mistenke for å være smart eller moden nok til å være den egentlige fortelleren. Hun er 21 år, Sebastian kaller henne banal med rette, og hun er så ordinær at hun egentlig er genuint uinteressant både som karakter og forteller i en roman. Likevel er hun avsenderen for en lang rekke dyptpløyende og velformulerte refleksjoner som et langt voksnere og klokere menneske bare kan misunne henne. Umodenheten forklarer de plottmessige valgene hennes, men utfordrer troverdigheten i selve fortellingen. Fordi det selvfølgelig ikke er hun som forteller historien, men forfatter Høyer, en godt over gjennomsnittlig språklig bevisst forteller som også befinner seg på en annen planet enn jeg-personen hva refleksjonsevne angår.

Men ok, jeg kunne kanskje ha klart å tiltro en umoden karakter evnen til å transformere seg kjapt til en moden forteller etter Sebastians selvmord, forutsatt at karakteren Sebastian var mer troverdig. I stedet tror jeg enda mindre på ham enn fortelleren, rett og slett fordi han er ubegripelig som noe annet enn hennes konstruerte kjærlighetsobjekt.

Unnskyld legger opp til at jeg som leser kan forvente meg noen ideer om hvem Sebastian egentlig var. Men Sebastian mangler sammenheng. Den traumatiserte niåringen vi til slutt får vite at han en gang var, er troverdig i seg selv, og svært interessant. Jeg skjønner imidlertid ikke hva han har med den voksne Sebastian å gjøre. Det finnes ingen fellesnevner mellom den lille gutten og den voksne mannen annet enn at fortelleren påstår at de er samme person. Men jeg tror henne ikke. Avstanden mellom de to versjonene av Sebastian er altfor stor.

Uten en fellesnevner jeg kan tro på, virker bakgrunnen hans mer som forfatterens nødløsning for å få plottet til å gå opp. Kosekosekose-forholdet de har i starten, og kontrasten til de underliggende traumene stemmer ikke overens med noe jeg gjenkjenner som menneskelig. Det er omtrent like interessant som krimromaner der morderen bare er gal. Jeg forstår derfor ikke hvorfor Høyer brukte store deler av romanen på å dvele ved en forelskelse som likner alle andre forelskelser, mens hun ikke brukte plass på å utforske den delen av historien som ikke er til forveksling lik alle andre historier. Det var der det egentlige stoffet hennes – og karakterenes troverdighet – lå. Sånn sett kan man sikkert si at Unnskyld fungerer litterært, men den er psykologisk uinteressant. For de som har tro på sånne distinksjoner.

I så fall bør man nok også ha sansen for Høyers repetative og kompakt rytmiske stil. Noe jeg vil tro at mange har, siden denne stilen er relativt poppis i norsk samtidslitteratur. Jeg ble derimot mer sliten enn begeistret over de mange setningene à la «Det var umulig å forestille seg, eller det var umulig å tenke seg til, hvem du var, hva du drev med», og fikk hyppige assosiasjoner til Askeladdens «Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den». Selv foretrekker jeg å lese setninger som bestreber seg på glassklar presisjon fremfor den klangskapende, men famlende multiple choice-varianten.

Unnskyld er nominert til Bokbloggerprisen 2014 i kategorien Årets roman, sammen med Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz og Aina Basso Finne ly. Flere synspunkter på boken finner du her.

Boken fikk jeg fra Tiden.

Advertisements

Samlesing av Simon Strangers De som ikke finnes

de som ikke finnesDet er april og tid for samlesing av den tredje av seks bøker som er kortlistet til Bokbloggerprisen 2014. Simon Strangers ungdomsroman De som ikke finnes er nominert i Åpen klasse sammen med Ingvild H. Rishøis Vinternoveller og Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg. Foruten å være nominert til Bokbloggerprisen 2014, er De som ikke finnes nå også nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2015.

De som ikke finnes er siste bok i en trilogi, men kan fint leses som enkeltstående roman. De to første bøkene i trilogien er Barsakh (2009) og Verdensredderne (2012). Ikke alle ungdomsromaner egner seg for voksne lesere, men dette er en politisk roman som voksne både kan og bør lese. Mer om det kommer i en egen anmeldelse etter påske.

Om De som ikke finnes skriver forlaget:

«Overalt lever papirløse mennesker, de som ikke finnes. Samuel fra Ghana vet hva det vil si å ofre alt i håp om et nytt og bedre liv i Europa, da han flyktet til Gran Canaria. Den gangen forsøkte norske Emilie å hjelpe. Til slutt ble Samuel likevel funnet og tvangsreturnert. Det siste han fikk av Emilie, var en lapp med adressen hennes. Nå står han utenfor huset hennes i Bærum. Bak seg har han opplevelser ingen i dette landet vet noe om.»

Hvis du er bokblogger med rett til å stemme på Bokbloggerprisen, er den viktigste oppgaven for april å lese De som ikke finnes og blogge om den. Hvis du allerede har gjort begge deler, kan du eventuelt lese Barsakh og Verdensredderne mens du er i gang. Stranger har også skrevet tre romaner for voksne; Den veven av hendelser vi kaller verden (2003), Mnem (2008) og En fremmed i verden (2012). Samt barnebøkene Krusedullen (2005) og Gjengangeren (2006). Hvis du har lest alle bøkene, er du imponerende flink, og får heller vente tålmodig til Strangers roman av året, Det som en gang var jord, ifølge internettet utgis i august.

Jeg har ansvaret for samlesingen av De som ikke finnes i april. Siden jeg allerede har lest boken, vil jeg benytte anledningen til å lese det jeg rekker av Strangers øvrige forfatterskap i ukene fremover.

Stranger samlesing

Romanen Mnem peker seg ut som et opplagt førstevalg, siden det i årevis først og fremst har vært den boken bokbloggere har snakket om når de har snakket (mye og varmt) om Simon Stranger. Mnem var muligens en medvirkende årsak til at så mange bokbloggere leste De som ikke finnes?

Den er i alle fall et interessant bokbloggfenomen, der jungeltelegrafen over lengre tid sprer en bok til stadig nye lesere. Boken ble utgitt i 2008, men omtales fremdeles med stor begeistring rundt omkring på bokblogger. Sist gang Mnem-feberen blusset opp i Blogglandia var så sent som sommeren 2014. Da var Simon Stranger til og med i ferd med å bli valgt som president i kommentarfeltet hos Tine Sundal. Og hvorfor ikke? Med Stranger som president får asylbarna sannsynligvis langt bedre behandling enn de får av regjeringen Solberg. Det skal ikke mye til.

Jeg leste om Mnem hos Ellikken i 2011, da hun allerede i januar utropte den til årets beste bok. I november 2014 forfremmet hun den ytterligere til en av sine absolutte favoritter gjennom tidene i kommentarfeltet hos Så rart. Bjørg gikk direkte til den konklusjonen i sin anmeldelse fra 2008: «For å seie det først som sist: mnem kjem til å bli ståande som ei av dei beste bøkene eg har lese!» En vurdering hun for øvrig gjentok da vi snakket om boken for et par år siden. Til og med Ann Helen bak Migrating Coconuts, som ellers ikke pleier å like norske bøker, sa seg enig med Ellikkens dom i kommentarfeltet hennes: «Kan ikke si noe annet enn at du hadde rett. En av de beste norske bøkene jeg har lest noensinne.» Tre godtfolk som ikke henter frem den typen lovord sånn helt uten videre. Forventningene mine er skyhøye, for å si det mildt.

Bokbloggere som har skrevet om De som ikke finnes kan og bør lenke til sitt innlegg på nettsiden til Bokbloggerprisen. Hvis du vil, kan du også lenke til både det og andre innlegg du har skrevet om Strangers forfatterskap i kommentarfeltet under dette innlegget.

God påske!