Livstegn, høstlesing og bokpriser

Ifølge Facebook er det nå 63 dager siden sist jeg publiserte på bloggen. Jeg skulle ønske at det føltes like kjekt for meg som for en rusmisbruker med samme strake statistikk.

En av de større svakhetene ved livet er at bokhøsten og lokale lønnsforhandlinger i staten inntreffer samtidig. De siste månedene har jeg måttet velge om jeg skal bruke de strategiske skillsene mine for at medlemmene skal gå opp i lønn, eller for å redusere antallet Calendar Girl-bøker under årets norske juletrær. To edle og viktige saker på hver sin måte. Men nå er kronene fordelt, og det er på høy tid å erklære krig mot fordummende drittbøker fra Amerika, bevæpnet til tennene med helnorske varer.

Ellers er 1. november et ypperlig tidspunkt å gjøre comeback på i Blogglandia. I dag er det nøyaktig to måneder til vi åpner for nominasjoner til Bokbloggerprisen 2016. Mange bokbloggere har nå suttet ferdig på årets Booker-karameller, innsett at Ulysses ikke ble lest dette året heller, og hamstret et så rikholdig utvalg av norske 2016-bøker at vi er så klare som vi kan bli for to intense måneder med bøker bredfulle av navlebeskuelse, fosterstilling, svake sosiale ferdigheter, og uendelige mengder førstepersonsfortellinger i presens om folk som kanskje/kanskje ikke finnes i virkeligheten.

En gladnyhet til alle bokbloggere og lesere som nå sukket tungt og begynte på sine Ave Maria, er at jeg pr i dag har lest hele femten norske 2016-bøker, og funnet tilløp til plott, overraskende mye preteritum, og opptil flere tilfeller av karakterer som jevnlig omgås andre mennesker. Mer om bøkene i innlegg fremover.

Nominasjonene til årets Bragepris ble offentliggjort i dag, og de bør være av interesse også for bokbloggere. For hvis Bokbloggerprisen holder fram som den har stevnet i tre år, finner vi neste års vinner av vår Åpen klasse blant Bragebøkene i år også; Ruth Lillegraven, Ingvild Rishøi og Morten Strøksnes vant begge prisene. Siden det er en ubetinget fordel å være kvinne hvis Bokbloggerprisen er det man ønsker seg her i verden, har Ruth Lillegraven, Heidi Sævareid og Åsne Seierstad etter mitt skjønn sterkest sjanser. Lillegraven fordi hun har vunnet før, Sævareid fordi hun var nominert i fjor, og Åsne Seierstad fordi hun, vel, er Åsne Seierstad. Og navn legger visse føringer.

Men om vår Åpen klasse er en demokratisk og folkelig copy cat-variant av Brageprisen, er bokbloggerne og Brage-folket nærmest demonstrativt uenige om romanene. Ingen Brage-romaner fra de siste tre årene har kommet i nærheten av Bokbloggerprisens kort- eller langliste. Det ser med andre ord ikke lyst ut for Kyrre Andreassen og Monica Isakstuen.

Vær snill med dyrene er imidlertid årets foreløpig mest omstridte bok blant bokbloggerne, og det kan jo på sikt bære andre frukter enn generell ufred i rosenes leir. Jeg skulle ha lenket til det høyst interessante forsøket på diskusjon om romanen, men kommentarfeltet ser dessverre ut til å ha forsvunnet fra internettets overflate. For ikke å rive plasterlappen av kjøttsårene hos de som elsker/elsker ikke Vær snill med dyrene, og tirre de kjempende løver til unødig omkamp: Husk at ingenting er avgjort før nominasjonsfristen går ut ved midnatt 7. januar, og at det totale antall stemmer bestemmer.

I mellomtiden – hvordan prioritere når tiden er knapp og bøkene mange? Selv er jeg bortimot ferdig med bøker for barn og ungdom, og halvveis i novellelesingen. Novellesamlingene har i år gitt meg overraskende mye, og dermed styrket troen på at noveller er den nye vinen. (Jeg funderer fremdeles på hvordan jeg skal utbrodere dette synspunktet for andre mennesker uten å legge skylden på at jeg er stormende nyforelsket i Gunnhild Øyehaugs noveller.)

Romanene er alltid en logistikkutfordring og potensiell felle. Alt er vel så lenge flyten er der, og forfatteren kaster ut livliner i form av dialog hvert fjerde kapittel eller så. Men klok av skade vet jeg at det ikke er skikkelig norsk bokhøst før jeg leter etter escape-knappen og angrer på at jeg lærte alfabetet, og det er alltid romanene sin feil.

Enter Batman, forkledd som lyriker. Jeg begriper ikke hvordan det er mulig ikke å like diktsamlinger. Lyrikerne skriver minst like godt som romanforfatterne (eller svært mye bedre, hvis vi først skal være ærlige med hverandre), og i tillegg gjør de leseren den vidunderlige tjenesten å unngå alt som heter transportetapper ved å droppe 90% av ordene. Det er selvsagt uheldig når de dropper alle de ordene som kunne ha gitt diktene en mening. Men det skjer ikke så ofte lenger, er min erfaring. Så hva du enn gjør ellers i høst, bør lesingen av minst én diktsamling stå på agendaen.

Og apropos agenda: Jeg har vist deg min. Nå må du vise meg din.

89 thoughts on “Livstegn, høstlesing og bokpriser”

  1. Kjekt med livstegn🙂 Selv er jeg godt i gang med Bokbloggprislesingen med 35 + 22 leste bøker. Vær snill med dyrene holder jeg på med, sånn for å kunne være med i den forsvunne diskusjonen, og Draumeskrivar ligger sannelig og venter den også. Sigd er den eneste diktsamlingen jeg har lest i år, mens jeg har lest to novellesamlinger, Alle mine demoner fikk full pott på terningen min. Lykke til med valg av lesestoff fremover!

    1. Draumeskrivar er sær, bare sånn at du er advart🙂 Sigd gleder jeg meg veldig til, pluss en stabel dikt- og novellesamlinger som ligger på vent. Nå er det langhelg, og ambisjonene skyhøye! Vær snill med dyrene holder jeg også på med, men det går tregt. Godt skrevet, men kjedelig å lese. Veldig synd med den forsvunne diskusjonen, nå som flere av oss har grunnlag for å mene noe om boken!

  2. I og med at 2016 blir året eg kryssa av Krig og fred, sparer eg gjerne Ulysses til neste år. Eller tiår.

    Eg har vore forsiktig når det kjem til å bestille inn norske 2016-bøker, grunna laber bloggaktivitet ei god stund nå. Men eg har fått med meg Termin av Henrik Nor-Hansen (så där/ middels pluss), Du dør ikke av Linn Strømsborg og held nå på med Endelig skal vi le av Birgit Alm. Dei to siste (med mindre Alm mister fullstendig grepet i den siste fjerdedelen) lover godt med tanke på prisnominasjonane. Isakstuen hadde eg eigentleg ikkje planlagt å lese, men eg skjønner at det er ei bok eg må ta stilling til. (Fint at du kommenterer diskusjonen som forsvann. Eg skulle gjerne deltatt i den etter å ha lese boka)

    Åpen klasse har eg foreløpig bare lese Føkk lykke av Casakaos-Marte, men håper å få lese både Øyehaug og fleire av dikta. Casakaos-boka fortener eigentleg varm omtale og ros, men eg er framleis sur på henne etter Calender Girl-nedverdigelsen og har ikkje heilt bestemt meg for om eg skal ignorere forfattaren (prinsippielt vil eg jo det) og kun sjå på teksten, eller la den dårlege dømmekrafta gå utover ein potensiell nominasjon. Mammabloggarar som øydelegg ryktet for bokbloggarar fortener strengt tatt ingen nominasjon.

    Det er ein spennande bokhaust. Eg gleder meg både til å lese og til å høyre kva du les framover.

    1. Jeg rakk dessverre ingen av de digre klassikerne i år, men har lyst til å lese ferdig Anna Karenina neste år. Jeg har så smått begynte å tenke ut lesesirkeltemaer for 2017, og synes vi bør velge oss en skikkelig murstein i januar som vi skal ha lest innen desember.

      Endelig skal vi le står foreløpig på min nominasjonsliste, men det er vanskelig å si sikkert før jeg har lest minst fem romaner til. Hva tenker du etter å ha lest slutten? Jeg håper å få skrevet om den ganske snart. Isakstuen også, selv om jeg foreløpig ikke kan melde meg inn i den entusiastiske fanklubben. Jeg tror jeg ville lagt den vekk hvis den ikke var kort og kortprosa-aktig. Videre diskusjon om boken får vi heller ta når flere innlegg kommer på banen, det er jo heldigvis ikke så ofte at hele diskusjoner slettes.

      Jeg har ikke fått med meg denne Casakaos-Calendar Girl-skandalen? Men slik jeg leser kommentaren din, har hun gitt bokbloggere et dårlig rykte fordi hun har latt seg kjøpe og betale for å promotere årets møkkabok? Hvis det stemmer, burde strengt tatt komitéen ta ansvar og lyse boken hennes i bann. Judaser fortjener ingen pris! Heller ikke Judas Light. Heller ikke når teksten er god og/eller viktig. Case closed.

      Ja, årets bokhøst blir spennende. Jeg er litt overrasket over eget engasjement her, og at jeg oppriktig gleder meg til to måneder med storlesing av norskbøker. Og så er det utrolig stas og veldig hyggelig at du blogger igjen! Du har vært savnet.

      1. Murstein i løpet av året er eg med på. Eg held på med Stendhals Rød og svart innimellom, den har blitt sånn gjennom-året-lesing for meg.

        Casakaos var ein av dei fem store bloggarane som vanlegvis ikkje blogger om bøker, som «anmelde» Calender Girl, ja. Stemmer. Anmeldelsen var merka «annonse», så alt var gjort riktig. Men det førte jo likevel til dei åpenbare «Bloggere får betalt for å anmelde bøker»-oppslaga i etterkant. At det var bloggarar som vanlegvis diskuterer om magen skal vere flat etter ein fødsel eller ikkje, og som sjeldan les bøker, blir sjølvsagt ikkje nemnd.

      2. Mursteinslesing – how to resist? Jeg regner med det blir en stor suksess, vi må bare finne ut hvor grensen går mellom «murstein» og «veldig lang roman». 800 sider? 1000 sider? Midt i mellom? Jeg begynner for øvrig ikke på flere mursteiner nå før jeg har avsluttet enten a) Anna Karenina, b) Buddenbrooks eller c) The Mysteries of Udolpho.

        Casakaos-boka er herved erklært boken hvis navn aldri må nevnes.

      3. Eg heller mot Dickens. Eg har bare lese Oliver Twist og føler litt på at manglande evne til å forstå referanser til Great Expectations er eit hull i allmenndannelsen min. Proust har eg og lyst til å lese. Og Thomas Mann. Hmm… godt det er nokre veker igjen av 2016 endå.

      4. Great Expectations! Min klare anbefaling til Dickens-måneden. Thomas Mann liker jeg godt, men han er ganske seig å lese. Han egner seg derfor sikkert som helårsprosjekt. Mens de gode Dickens-romanene går unna når du først er i siget.

      5. Alt som ikke er russisk er ikke murstein! Med unntak av Dickens, da. Men jeg liker en god murstein-utfordring. Merker jeg står mellom Bleak House og Krig og Fred her.

      6. Jo visst er det det! Ikke glem 2666, De velvillige, Mannen uten egenskaper, På sporet av den tapte tid, En passende ung mann, 1001 natt, Tom Jones, og det kinesiske opuset fra X-dynastiet i middelalderen (Romansen om de tre kongedømmer?). Dickens kommer i tillegg. Når det er sagt, er mellom Bleak House og Krig og fred et nydelig sted å stå.

      7. Æsj. Du har rett. Jeg fortrenger egentlig at På sporet av den tapte tid eksistrerer, men En passende ung mann har jeg faktisk lest 300 sider av for lenge siden. Hvis det teller. Det er nå likevel et faktum at forfatteren av en skikkelig murstein bør gi sine romankarakterer minst 40 navn.

      8. Jeg har Bleak House stående på vent, mulig januar er perfekt timing for å begynne på denne. Men tror ikke jeg komemr til å bruke et år på å bli ferdig. Til et sånt prosjekt er det kanskje endelig på tide å gi seg i kast med Krig og fred.

      9. Jeg stemmer også for mursteinkategori i januar. Har planer om å begynne på Anna Karenina i desember som 1001-bok og da passer det perfekt å fortsette i januar! Har planer om å ha et eget mursteinmål til neste år, slik at jeg ikke konsekvent kutter lesing av bøker på over 500 sider for å kunne oppnå alle andre mål.

        Skjønner at interessante debatter og uenigheter har gått meg hus forbi…

      10. Kultursnobb: På sporet av den tapte tid er faktisk et av mine alternativer, etter at Gyldendal bestemte seg for å utgi hele sulamitten i sju bind. Sju bøker som ser ut som helt normale, uskyldige romaner? Optiske illusjoner virker styrkende på selvtilliten!

        Elisabeth: Det blir egen Charles Dickens-måned neste år, siden jeg glemte at vi egentlig skulle ha det i år. Så kan du eventuelt lese Bleak House til Dickens-runden, og Krig og fred i løpet av året?

        Sol-Silje: Ved neste korsvei må noen huske å skjermdumpe diskusjoner, i tilfelle de blir «borte». Jeg husker bare fragmenter, og ellers helhetsinntrykk. Men det handlet blant annet om å like/mislike en hovedperson og hva det gjør med opplevelsen av romanen når man ikke klarer å koble seg på hovedpersonen. Interessant tema! Jeg faller også fort for fristelsen til å lese korte bøker i stedet for lange fordi jeg føler at jeg leser mer på den måten. Samtidig elsker jeg jo lange romaner, så det er en uting.

        Blomst-Silje: Jeg er fremdeles mettet på Dostojevskij etter Forbrytelse og straff for 11 år siden, men håper du kan inspirere meg til å lese mer av ham, gjerne før jeg blir pensjonist.

      11. Bjørg: Åh, Great Expectations! Den har jeg lest flere ganger, og som Nick Hornby (uten sammenligning for øvrig) kommer jeg til å lese den igjen og igjen. Dog er min aller første leseropplevelse med denne den sterkeste. Kan vi ikke ha Dickens-måned hvert år?? Dickens er jo på en måte meningen med livet! Kom på at jeg leste et nydelig essay av Siri Hustvedt om Our Mutual Friend som var særdeles inspirerende. Planen blir kanskje da Bleak House i 2017 og Our Mutual Friend i 2018?

      12. Ja, visst kan vi ha Dickens-måned hvert år. Skulle bare mangle! Men, og dette er et stort men: Nick Hornbys mening om Our Mutual Friend er at den er blant hans kjedeligste og nesten umulig å komme gjennom: «Although I have not been wanting in industry, I have been wanting in invention,» Dickens wrote to Forster sadly, after the first couple of parts had already been published in magazine form, and, as a summation of what’s wrong with the book as a whole, that confession is hard to beat.

      13. Ja, kanskje jeg blir en mer tålmodig leser som 90-åring? Jeg ser i hvert fall for meg at jeg blir 90 før jeg får lest alt av Dickens. Nei, jeg har faktisk bare lest Oliver Twist og Great Expectations (men satt utallige filmatiseringer av de fleste bøkene). Begynte på Pickwick Papers en gang i tiden, men den ble jeg bare matt av.

      14. Gå for David Copperfield, du. Det er Dickens-favoritten til både Hornby og Moshonista. Jeg har sjekket ut Oliver Twist, Great Expectations, A Tale of Two Cities (kjedelig), A Christmas Carol (ok) og Dombey and Son (lang, men ganske fin).

  3. Kjekt å se at det er bloggeliv i deg igjen Line.:)
    Jeg har lest diktene til Anne Helene Guddal og Lillegravens Sigd. Sigd er bra. Guddals er også leseverdige, men de traff ikke meg like godt i år som før.
    Og av noveller, likte jeg aller best Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale så langt. Som fagforeningsmenneske og Nav-ansatt er forhåpentligvis Arbeidsnever noe for deg også. Men også Frobenius sine er fine. Synd med Øyehaug, for der ble jeg ikke overbegeistret denne gang.

    Sakprosa i år: her har jeg en del på vent og tenker også å lese Åsnes To søstre, så vi får se.

    Av romaner har jeg lest noen få veldig bra, og har noen på vent som jeg har forventinger til.

    Lest og likt i nominasjonskvalitet: Nicolai Houm, Bror Hagemann, Vigdis Hjorth, Nina Lykke., Birger Emanuelsen (noen glemt?)

    Skal lese/har forventninger til:
    Helenes Uris Hålke, Kyrre Andreassen (hørte han lese fra boka si i et bokmøte nylig, det var fornøyelig) , Jens M. Johannson (Et godt liv), Mattis Øybø (Elskere), Tore Renberg, pluss noen til.

    (Damer og øl pluss Norges beste vinkjøp?😉 )

    Isakstuen skal selvsagt leses. Føler det må skje snart, både pga alle diskusjonene/meningene og Brageprisnominasjon.

    Spennende å se hvordan vi Bokbloggere nominerer sammenlignet med Brageprisen i romaner i år da, siden oddsen er så ulik.

    1. Takk for det, Anita! Det er veldig stas å være tilbake i de bloggendes rekker.

      Jeg har stor tro på Arbeidsnever, ja, og blir sjokkert hvis jeg ikke får noe ut av den. Sigd er jeg også spent på, for jeg leste et par-tre dikt i Urd for noen uker siden, og ble helt slått i bakken av hvor nydelige de er. Dermed har Lillegraven lagt listen høyt for seg selv, men jeg håper selvsagt at Sigd innfrir forventningene. Om jeg rekker å lese Frobenius, er opp til Deichman å bestemme. Da jeg sjekket i dag tidlig, hadde databasen deres ikke engang hørt om boken. Bah! Det er synd, for jeg likte Mørke grener og for så vidt også Latours katalog.

      *klask i pannen* Sakprosa glemte jeg å nevne! Der kommer jeg riktignok til å lytte veldig til hva andre bloggere anbefaler før jeg leser selv, men målet må være å få lest 1-3 sakprosabøker innen fristen. To søstre er én mulighet, de Figueiredos bok en annen. Og som NAV-ansatt bør selvsagt også gammelsjef Robert Ericssons bok stå på programmet;-)

      Alle romanforfatterne dine har jeg enten i bunken, eller står i kø på Deichman. Check! Uri orker jeg ikke; hun skriver for kaldt, og Gro leverte den tilbake uten å ha lest ferdig. Andreassen, ja. Johansson, ja. Renberg, neppe. Øybø, check! Men for skams skyld bør vi neste år nominere helt andre bøker enn Bragefolket, f.eks. Damer og øl. Det høres ut som boken for oss!

      1. Håper du liker Arbeidsnever altså. Han kan virkelig å skrive, tenk å kunne skrive så bra om noe som i utgangspunktet kan virke så hverdagslig.

        Sakprosa; ja- jeg har fire fra Kagge på planen, men foreløbig kun to i hus; Eriksson og Arntsens Fremmedkrigere. Er spent på hvor nøytralt jeg greier å lese selvbioen til Eriksson egentlig. Skal prøve å fokusere på politikern og politikkens spill, ikke på eksmannen til kusina mi. Har skjønt at det står en del om det nye forholdet i boka. Jeg kjenner ikke Eriksson personlig, men jeg kjenner jo kusina selv om vi ikke har hatt så mye kontakt de siste årene. Har truffet han to ganger, i begravelsen til tanta mi i fjor og på et annet familietreff for noen få år siden.

        De andre to er Seierstads bok samt Græsviks Flukten. Satser tungt på fremmedkrigere, radikalisering og flyktninger i år..

        Men: Damer og øl er bra den også, pluss for de lekre bildene!🙂

        Over til romanene:
        Uris Hålke leste jeg ferdig i går. Den startet bra, men så ble det for langdrygt for meg. Engasjementet dabbet av. Pluss for godt språk og ide, men ellers.. (Fire minus)

        Og så var det Marco Blatt og Varsjoen da, gode kritikker, og Pedro A- med Bergens undsomsteater— så altfor maneg bøker, Hva rekker man?

      2. Hvis jeg blir ferdig med Vær snill med dyrene i morgen (kjære Gud, la det skje), ligger Arbeidsnever høyt i bunken. Jeg vet ikke hva det er med romanene, men de nye, norske frister meg ikke noe særlig lenger. Jeg har mer lyst på dikt, noveller og kortprosa. Nå har jeg dessuten klart å laste ned Moe-Repstads Wunderkammer til Kindle, og 850 med dikt er så vilt at jeg blir direkte nysgjerrig. Går jeg meg fast i den, spøker det for både romaner og sakprosa resten av høsten. Men jeg hentet Aarøs Hennes løgnaktige ytre på biblioteket i dag, og den ser veldig bra ut. Marco Blatt og Pedro A overser jeg inntil presset blir for stort, sannsynligvis fra Gro som likte Varsjøen veldig godt.

        Kult at du nesten er i slekt med Ericsson! Det er nært nok til at jeg heretter kaller ham Robert:-)

      3. Det må da vel finnes en norsk roman som du kan like. Håper du får lest Arv og miljø, i det minste.
        Hennes løgnaktige ytre er jeg også spent på, men nå må jeg få lese de jeg har i hus som jeg har en viss tro på før jeg låner/skaffer meg flere. Varsjøen ligger her på vent, lånt på bib, må vel lese den snart.
        Å sette igang med Wunderkamemr virker som en stort prosjekt. Finner jeg den på bib, skal jeg ta en titt, kanskje det er noe for mobilesing på bussen..?

        Ja, du må bare kalle Robert for Robert. (akkurat som jeg kan bestemme det, haha.. Slekt og slekt, mine barn er vel tremenninger til hans to yngste barn, det er nå så. Ikke så sikker på om de liker det så godt når jeg påpeker det.;) )

      4. Joda, jeg har allerede funnet flere romaner å nominere, og skal ikke klage altfor høylydt foreløpig. Wunderkammer egner seg nok godt for mobillesing, ettersom den er så tjukk at den ikke uten videre kan transporteres i papirform. Jeg er fornøyd med å ha den på Kindle, for da er skriftstørrelsen akkurat passe. Jeg er straks ferdig med Isakstuen (endelig!), og starter på Wunderkammer da. Leser jeg den parallelt med andre bøker, får det bare ta den tiden det tar.

      5. Jeg elsket den forrige Ørstavik-romanen, faktisk. Hadde aldri trodd det, for jeg har ikke orket mer enn et par sider av de andre romanene hennes. Mens Uri og meg igjen skjer bare ikke.

      6. Ikke jeg heller. Men den første egentlige sjansen jeg ga Ørstavik, var tilfeldigvis den romanen som var annerledes enn alt det der andre styret hennes (lener meg tungt på bekjentskapers vurderinger her).

      7. Skjønner. Eg las både Kjærlighet og Presten i forbindelse med eit kurs i litteratur rundt årtusenskiftet, og det gav ikkje meirsmak. Kjærlighet er bare fæl!

  4. Eg har levert tilbake alle mine norsk 2016 bøker og leser nå moglege internasjonal Booker-bøker til februar😉 Hiver meg på lesing av norsk 2016 når langlista kjem ut.

    1. Hvorfor leverte du dem tilbake? Fant du ingen å nominere? Huff, mulige internasjonale Booker-bøker høres mye kjedeligere ut … Men hver sin smak! Hvordan ligger du an med 1001-bøkene for i år, forresten?

  5. Jeg har foreløpig lest mest i åpen klasse, og tenk at jeg som nesten aldri leser dikt har lest seks norske diktsamlinger i år! Det må være en form for personlig rekord. Og året er enda ikke omme.

    Har To Søstre (Seierstad) og En fremmed ved mitt bord (de Figueiredo) liggende klare til sakprosalesing. Så skal jeg definitivt lese noen flere romaner innen året er omme. Hvem har jeg ikke helt bestemt meg for. Er nysgjerrig på både Kyrre Andreassen og Monika Isakstuen. Og har tenkt å lese Linn Strømsborg. Men tiden går fort, og hvor mye annet jeg rekker, er jeg usikker på.

    Det eneste jeg kan garantere på nåværende tidspunkt, er at Calendar Girl hopper jeg glatt over!

    1. 0 Calendar Girl + 6 diktsamlinger = Min drømmeleser. Dessuten er det sterkt at du som aldri leser dikt, nå har gitt meg som elsker dikt noe å strekke meg etter i år (jeg har foreløpig lest kun én norsk diktsamling fra 2016). Et krafttak i helgen må til, ellers blir det pinlig på julebordet!

      Jeg satser på å låne Seierstad av Silje eller deg (hvem eier?), forutsatt at dere liker. Romaner er alltid tricky og altfor mange, men jeg henter Selma Lønning Aarøs Hennes løgnaktige ytre på biblioteket i morgen, og da får den bli neste roman ut. Og så håper jeg at Andreassen er gøyere å lese enn Isakstuen, og at de ikke bare er valgt ut av en sliten Bragejury fordi bøkene hadde litt artige titler.

  6. Gleder meg over liv på bloggen, dulgt intertekstualitet (rosenes leir) og hint til forsvunnede diskusjoner, selv om jeg ikke liker at du skriver – forsøksvis – det får meg til å føle meg svært fomlende og på kant – med alt – som igjen blir veldig synlig når Bjørg skriver om mammabloggen i kommentar over, ei bok jeg faktisk laget innlegg om – kun for å advare andre mot å lese – . Har vært veldig nysgjerrig på hvorfor det er så populært med slike kaosblogger, og har nå endelig noen jeg kan spørre. Bjørg? Hvorfor? Er de fordi mine småbarnsmorsdager skjedde før sosialmediautbredelsen? Eller fordi jeg, da fikk hadde overraskende (hadde ikke lest brevet) måtte late som om jeg hadde 14 tenåringer og 7 hunder boende i huset da brannmannen skulle inn å se på vedovnen? Patetisk makebelieve og skyldfordeling. Uansett. Jeg begynner på Strømsborg idag. Gjorde nettopp ferdig Er hun Din? som jeg overraskende nok syntes var ok.

    1. Er hun din?: Hvordan ok, og hvorfor overraskende? Du skriver innlegg, ja? Eller greit, dumt spørsmål, det var for mye å be om. Men du slipper å skrive anmeldelse hvis du tømmer deg her. Og hva med Du dør ikke? Jeg er svært skeptisk til den, mest fordi jeg ikke har den allerede, og har gått inn i überpraktisk, løsningsorientert modus der de beste bøkene antas å være innen rekkevidde allerede. Kaosblogger forstår jeg meg ikke på, sikkert fordi jeg verken har hatt småbarnsmorsdager, hund(er) eller brannmann på besøk. Men samtidig, er ikke bokblogg en form for kaosblogg da? Vi leser og leser, og bunkene bare vokser, sprer seg til alle deler av huset, og yngre blir vi ikke. Brannfarlig er det sikkert også. I hvert fall for sånne mammabloggere som tenner stearinlys overalt, livsfarlige mennesker.

    2. Eit forsøk på svar – sjølv om eg synest Frimand-Anda går på repeat akkurat nå, og kanskje har fått sagt det ho har å seie, synest eg bloggen og etter kvart boka har vore full av gode tilbakemeldingar om at småbarnslivet ikkje er som på Facebook eller på film eller whatnot. Når ein er hormonell og heile huset er fullt av eit femti centimeter stort menneske som ein ikkje aner korleis ein skal ta seg av; når ein bare skal Google og finne ut kva bæresele ein skal kjøpe og kjem inn på eit forum som har eit religiøst forhold til morsmelk og heimelaga, økologisk barnemat og heimestrikka Nøstebarn-tøybleier, så er det befriande med fokk som diskuterer Toro-kaker med kjendiskokker. Det er klart at ein veit at ikkje alle er som på Facebook. Men det er lett å gløyme det når ein er tilstrekkelig hormonell og usikker førstegangsmamma. Derfor liker eg casakaos. (Men nå i haustferien, når ho tok opp feriepress for åttande gong, kjende eg at det begynte å bli nok).

    1. Du, altså! *hjerte* Følelsen er gjensidig, altså, så vi må begynne å møtes mye, mye oftere. Men jo, det du hadde tenkt å kommentere var: Agendaen din for i høst! Du vet at den ellikkenske agenda er meget viktig for oss andre? Nettopp.

  7. Kjekt at det står til liv også på bloggen, Line!🙂 Det ble dårlig med booker-karameller på meg til tross for at jeg skaffet meg så og si alle bøkene, men sånn går det når det blir bokhøst og de norske bøkene står i kø. Har lest 46 (27-19) bøker hittil om jeg regner med den jeg leser i nå, og skal nok komme meg gjennom en god bunke til om jeg klarer å rive meg løs fra SKAM et aldri så lite øyeblikk. Djises!
    Hehe…ser jo frem til flere omtaler og synspunkter på «Vær snill med dyrene» selv om jeg skal være ærlig å si at akkurat nå er jeg passe lei hele boken!( Isakstuen who?)

    Når de gjelder dikt har jeg faktisk lest 7 eller 8 samlinger i år, og kanskje det blir noen flere? Jeg har fått mer og mer sansen for dikt etter at jeg har turt å forsøke meg på det, ikke at jeg skal skryte på meg å være en kløpper på dikt for det er jeg så absolutt ikke. Men kjekt å utfordre seg litt også.

    Gunnhild Øyehaugs noveller ligger på vent sammen med flere andre norske bøker, jeg ser at Anita nevnte Arbeidsnever lenger oppe, den kan jeg også anbefale. Seierstad sin bok skal også leses så snart den kommer i hus.

    Godt du er på banen igjen slik at jeg ikke kan skulke unna omtalene på 1001 bøkene som jeg ligger kraftig etter på!

    1. Takk for det, Beathe! Jeg holder meg unna Skam og alt som likner live motion pictures for å ha bedre tid til bøker. Ellers hadde jeg aldri fått lest noe som helst🙂

      Jeg er sånn passe lei Vær snill med dyrene akkurat nå fordi den er så seig og monoton, og jeg gleder meg til å lese noe annet. God bok kvalitetsmessig, men som noen sa et eller annet sted: Dette har jeg lest før. Da blir det formen igjen som kan begeistre. Men jeg kommer rett fra Margaret Atwoods spektakulære univers, og er bortskjemt og kravstor. Jeg vil ha alt på en gang! Og det får jeg ikke her, dessverre.

      Med 7-8 leste diktsamlinger i år har du sannsynligvis satt ny rekord i Blogglandia. Grattis!! Jeg lover å gjøre alt jeg kan for å slå rekorden i år, selv om det krever mye lesing fremover. Noen kløpper trenger man ikke å være for å lese dikt – lyrikerne må jo ha noe på hjertet, de som andre forfattere. Men det hjelper med trening, er min erfaring. Hvilke er dine topp tre diktsamlinger for i år? Og hvilke 1001-bøker skal du lese resten av året? Jeg har fire 1001-bøker igjen i år før jeg kan være passe fornøyd, men er ikke så veldig optimistisk. Vi får se!

      1. Det skulle nok jeg også gjort, men jeg ser mye mindre tv nå er det jeg gjorde før, og da er man på rett vei tenker jeg. Håper du skriver om «Vær snill med dyrene» for det er interessant å lese eventuelt hva andre har sett som jeg ikke så. Det er ikke sikkert at det å gjenkjenne noe er så viktig når man leser en bok, men siden jeg har vært i akkurat samme situasjon som Karen så forventet jeg nok å kjenne meg litt mer igjen enn det jeg gjorde. Alt gikk litt i samme tralten hele boken gjennom. Jeg leste den forrige boken hennes og den likte jeg veldig godt, hun skriver jo veldig bra – så det var synd at den ikke traff meg.
        Når det gjelder diktsamlinger måtte jeg inn å telle, har lest 10 samlinger i år og mine topp tre i denne rekkefølge er:1.Sigd, 2.Syv somre og femten vintre, 3.Um sakne springe blome

        Jeg skal lese «Unge werthers lidelser» denne måneden, boken for desember jeg jeg noe usikker på. Jeg skal skumlese gjennom noen som jeg ikke har fått skrevet om ennå også.

        Margaret Atwood ja, jeg har hamstret litt bøker av henne og kanskje det er på tide å begynne og lese dem også, har kun lest «Tjenerinnens beretning» og den likte jeg godt.

        Hadde planer om å gjøre et lite innhugg i 1001-listen men jeg har ikke helt lyktes med den planen ennå, og jeg kunne tenke meg å ta et år hvor jeg ikke leste en eneste ny bok, men kun konsentrere meg om «gamle» bøker, de nye norske måtte bli unntaket her selvfølgelig pga bokbloggerprisen.

      2. Etter å ha stått på hardt i går og i dag, har jeg nå femti sider igjen av Vær snill med dyrene. Jeg skulle ikke nevnt i innlegget at jeg alltid blir stående fast i en bokhøstroman, for da måtte det selvfølgelig skje umiddelbart. Vi får se om jeg orker å bruke mer tid på den i form av innlegg når jeg er ferdig, men jeg er enig i at alt går i samme tralten hele boken gjennom og den treffer heller ikke meg. Nydelig og intelligent skrevet, og likevel faller alt på steingrunn.

        Jeg skal lese de tre diktsamlingene du nevner, og gleder meg nok mest til Um sakne springe blome. Hun leste på Samlagets lanseringsfest i august, og det var magisk! Unge Werthers lidelser er notert. Jeg jukser litt og leser ferdig The Vicar of Wakefield, som jeg leste halvparten av i vår/sommer. Jeg kunne også godt tenke meg å bare lese gamle bøker en stund, og planen min for våren er å gi 1001-bøker førsteprioritet. Jeg burde i hvert fall klare to i måneden, som er mitt faste mål hvert år, men som jeg liksom aldri får til. I 2017, derimot!

  8. Det hintes om diskusjonen som forsvant, ser jeg. Man føler seg en smule skyldig, og det er absolutt mulig at man handlet noe overilt. Diskusjonen ble imidlertid klein og handlet til slutt ikke om bok, men om undertegnedes påståtte arroganse. Vanskelig å velge ut hva som skulle få stå og hva som ikke skulle få stå, så det måtte bli alt eller intet. Men diskusjonens generelle tema dukker nok opp på min blogg i nærmeste fremtid. For hvem tror vi at vi er, vi bloggere, som kan kritisere andres åndsverk, mens egen overfladisk lesning skal være underlagt helt andre regler (dvs. immun for andres kritikk)? Eg berre spyr …🙂

    1. Eg var strengt tatt glad til – når den først skulle slettast – at eg ikkje hadde kasta bort krefter på å kommentere. (Først og framst fordi eg ikkje får til å kommentere i blogspot-blogger på mobilen og dermed ender opp med å lese langt meir enn eg kommenterer, for så vidt ikkje ein utelukkande uheldig konsekvens , ved nærmare ettertanke).

      Eg synest diskusjonen eg las blei interessant. Og det du tar med vidare hit, er det eg hengde meg opp i – klart vi må tåle kritikk av den kritikken vi presenterer. Det seier seg sjølv. Og det gjeld alle bloggarar, både dei som er roser og dei som riser ei bok. At ikkje alle er einige er ein ting. At ein kritiserer folk for å kritisere ubegrunna, utan å begrunne sjølv. Vel. Her ser vi kanskje kimen til påstander om arroganse? I det heile tatt blei eg ganske lattermild då det var åpenbart at «man» (sidan du har vald tredjeperson) kritiserte andre for å ikkje tåle kritikk utan å tåle den same kritikken sjølv. Noko som kuliminerte i at diskusjonen blei borte.

      Anyhur, eg kjem til å lese Isakstuen. Det var ikkje planen, opprinneleg. Men eg må jo gjere meg opp ei meining etter dette.

      (Og du, til neste gong – spør, ikkje spyr. Spying er kvalmt og lett å misforstå).

      1. Og jeg er glad for at Isakstuens bok blir lest – uansett hva som måtte være motivasjonen. Jeg tåler for øvrig svært godt at det er uenighet om denne boka!🙂

    2. Med all mulig respekt, det er rart at du slettet hele diskusjonen bare fordi du syntes at det var kleint å få kritikk. Selv om du nå tar selvkritikk på at det var overilt, er behovet ditt for å sensurere et helt kommentarfelt som stiller deg i et uheldig lys ganske trøblete. Du startet jo diskusjonen selv! Jeg fulgte med sporadisk fra sidelinjen mest fordi jeg ble så jævla imponert over Beathe som klarte å argumentere saklig og grundig for sitt syn på boken, selv når angrepet ditt på anmeldelsen hennes var temmelig urettferdig og vrang. Da virker det pussig at du på den ene siden ønsker å problematisere bloggere som kritiserer andres åndsverk og vil være immun for kritikk, samtidig som du er så hårsår for andres kritikk at du sletter alle spor hvis du ikke «vinner». Det henger ikke på greip, og jeg synes du velger den feige utveien i stedet for å stå for meningene dine.

  9. Gårsdagens gledeshyl var bare et gledeshyl for det er alltid så bra å lese tekster fra deg. Så langt har jeg bare lest to norske romaner: Anna og kjærligheten som var god og Jane Ashland… som var fantastisk. Akkurat nå leser jeg To søstre av Sejerstad og liker den godt. Resten av måneden blir norsk- unntaket blir Persuation og muligens Frankenstein.

    1. Beware of Frankenstein, var det ikke Elisabeth som syntes den var dårlig? Ellers hadde jeg lest den for lenge siden, nedlastet og klar for lesing som den er på Kindle. Både Jane Ashland og Anna skal leses, men noen har sneket seg foran dem i køen … Persuasion slår uansett alt! #OMG Og tusen takk, kjære deg! Nå må du også komme deg opp på hesten igjen, sånn at jeg kan si – i like måte.

      1. Jo, det var helt klart meg som sa at Frankenstein var dårlig. Eller, jeg sa aldri dårlig, jeg sa usannsynlig irriterende, det er jo strengt tatt noe helt annet. Men noen god leseopplevelse? På ingen måte. Makan til sutrete hovedperson med total mangel på selvinnsikt skal du lete lenge etter, og i et ekstremt blomstrete oppstyltet språk som jeg bare ikke taklet å lese på norsk. Sannsynligvis hadde jeg slukt det glatt om jeg leste det i original. En viktig og imponerende bok i den store sammenhengen, men en det ga meg null glede å lese. Annet enn et fint kryss på 1001-lista da.

        (Men Silje bryr seg ikke om hva jeg sier, så lenge Stripped Cover Lit leser😉 )

      2. Jeg har den heldigvis på engelsk, og slipper i hvert fall de verste språklige irritasjonsmomentene. Men jeg tviler på at jeg orker å prioritere den etter en bokhøst full av sutrete hovedpersoner med mangel på selvinnsikt og blomstrete oppstyltet språk. Behovet mitt blir mettet lenge før jul, antar jeg. Frankenstein får heller vente til jeg har lest for mange klassikere en periode, og jeg trenger et antiklimaks for å skifte spor. Skulle jeg like den, er det en bonus.

      3. Jeg er jo allergisk mot sutrete karakterer fra den tidsepoken, så det blir nok underholdende. 😂 Men det er mange som har lest den de siste ukene og likt, så jeg vil prøve.

  10. Jeg, som alle de andre synes det er strålende med et livstegn på bloggen din igjen. Og jeg er spent på hva du synes om boken du leser nå, og ser frem til et innlegg.

    Ang mursteins-bok i 1001 lesesirkelen som må være lest innen 2017, så har jeg en bok liggende klar: «Balansekunst». Den har jeg hørt så mye bra om og kjøpt på Mamuttsalg en gang, men har ikke orket å begynne på den, siden den er så tjukk.

    Ellers så tenker jeg på hva jeg synes om Øyehaugs novellesamling, jeg skal skrive noe om Linnea Myhres bok som var litt kjedelig, handlingen gikk på «repeat», og så leser jeg Vigdis Hjort og det er BRA!

    Ha en fin lesehelg🙂

    1. Tusen takk, Gro! Vi er nok ganske enige om Vær snill med dyrene. Jeg kan si veldig mye fint om kvaliteten på boken (og har egentlig ingenting å utsette på den), men har kjedet meg mye de siste dagene. Leseropplevelse er viktig, og her var jeg likegyldig.

      Balansekunst har jeg også liggende ulest i bunkene fordi den er så tjukk, men tror jeg går for En passende ung mann i stedet, som er ca dobbelt så lang. Skal det være, så skal det være:-)

      Jeg håper å få skrevet om Øyehaugs noveller snart, og synes den er viktigere å skrive om nå. Både fordi jeg elsket den, og fordi så mange andre har skrevet om Isakstuens bok. Myhres bok leste jeg de første sidene av, og la vekk. Men Vigdis Hjorth storgleder jeg meg til! Hvis jeg kommer frem i køen hos Deichman, da, det er over 400 foran meg i kø…

  11. «Apropos agenda: Jeg har vist deg min. Nå må du vise meg din.»

    Tja, min agenda er å prioritere de viktige ting i livet, som å forsøke å befri nettet fra hele denne korrupte bokbloggsumpen («drain the swamp», som Trump ville ha sagt), der bloggkompiser, festivalgroupies og FB-venner skryter fjas og tøv opp i skyene i håp om at uskyldige, intetanende mennesker skal ende opp på bloggen deres etter et søk på en eller annen bortskjemt klippekortkjendis.

    Første mann ut er fjasets fjøsvokter par excellence, Geir «Jeg anmelder bøker og smisker for kjendiser i håp om å få fordeler senere» Tangen.

    Nei, målet mitt er ikke å skaffe meg nye venner i denne sumpen.🙂

    https://roarsorensen.wordpress.com/2016/10/31/fjasets-fjosvokter/

    1. Nja, jeg vet ikke helt hvor representativ Geir Tangen er for bokbloggere. Hvis målet var å konkurrere med hans opportunistiske prosjekt – eller fjas, om du vil – måtte vi andre bokbloggere ha delt oss inn i større grupper og gått døgnskift. Jeg synes du beskriver bloggen hans godt i innlegget ditt, også det problematiske ved smiskingen og den ufattelig dårlige romanen hans i en større sammenheng.

      Men jeg er litt overrasket over at du ikke nevner at VG hyret ham tidligere i år som habil(!) anmelder av Tom Egelands roman? http://www.vg.no/rampelys/bok/bokanmeldelser/bokanmeldelse-tom-egeland-djevelmasken/a/23691173/ Legg merke til at VG introduserer bloggen hans som «uavhengig» og «mest leste» krimblogg. Begge deler har de selvsagt hentet fra ham selv, og ingen av delene stemmer. Det kunne ha vært interessant å vite hva redaktøren i VG oppbevarer der hun skulle hatt sin dømmekraft og kritiske sans.

      1. Klikk på kommentarene under VG-anmeldelsen hans. Jeg bemerket selvsagt dette med en gang. Som den eneste i litteratur-Norge. For ingen andre bryr seg, selvsagt. Eller kanskje riktigere: Ingen andre har nok mot og integritet til å si fra.

        I kommentaren min fra 26. mai skriver jeg:

        Roar Sørensen · Translator/Writer hos Cappelen Damm

        Krimforfattere som anmelder krimforfattere. Kolleger som anmelder kolleger. Kritikere som anmelder kritikere. Kamerater som anmelder kamerater.

        Når skal dette ta slutt i norske aviser?

        Tangen har vært på intimfestivaler med Egeland. De er nære venner. De kjenner hverandre og hjelper hverandre.

        Går det virkelig ikke an for VG å finne uhildede bokanmeldere?

        Liker · Svar · 26. mai 2016 21:59 · Redigert

        ___________________________________

        Jeg har også kommentert dette under Norlies reklamesider på Facebook der de bruker anmeldelsen til Tangen for å promotere Jan Erik Fjells siste krimbok. Den 3. november skrev jeg følgende:

        Roar Sørensen

        Korreksjon:

        Jan Erik Fjell kan godt ha skrevet en god bok, det håper jeg, men Geir Tangen er ikke VG-anmelder. Han har bare anmeldt én bok for VG, en spenningsroman skrevet av kameraten hans, Tom Egeland.

        For øvrig er Tangen en helt useriøs «anmelder». Han skriver selv i bloggen sin at ingen må ta det han skriver der, på alvor.

        Her et utdrag fra Tangens «etiske plattform»:

        https://bokbloggeir.com/min-etiske-plattform/

        «Hadde jeg tjent penger på å skrive anmeldelser ville jeg vært mye mer kritisk til eget utvalg og egen integritet av hva jeg valgte å gi en anmeldelse. I og med at denne bloggen utelukkende er en hobby, så har jeg altså ingen problemer med å skrive mine subjektive anmeldelser av verken venner, bekjente, familie eller folk jeg har delt en øl med i baren.»

        Han skriver videre:

        «Jeg blir oppfattet som useriøs av noen andre bloggere. Det har jeg overhodet ingen problemer med. Dette er ikke jobben min, jeg får ikke betalt, så jeg gjør det kun for gøy. Mer seriøst og alvorlig enn det er det ikke.»

        Tom Egeland er en av dem Tangen innrømmer å ha «tatt en øl med i baren». Han innrømmer også åpent i et blogginnlegg at Egeland er en god venn.

        Likevel anmelder han altså denne forfatteren. I Verdens Gang og andre steder.

        En dag må dette lureriet og kameraderiet ta slutt. Det er alltid leserne og litteraturen som må ta regningen. Dette burde ikke noen kjeder være med på.

        Like · Reply · 3 November at 13:48 · Edited

        _________________________

        Håper dette var oppklarende, som det heter.🙂

      2. Nydelig. Og absolutt oppklarende, ja. Men hvis jeg skal pirke, og det skal jeg jo, hadde det likevel fortjent å være et eget poeng i innlegget ditt, for det sier mye om dynamikken i bransjen og at skamløs opportunisme lønner seg. Og så har du dessverre ikke tatt med det beste sitatet. Du omtaler det, men han sier det best selv:

        «Det er for eksempel helt greit for meg å skrive en anmeldelse på en av Tom Egelands bøker to dager etter jeg har suttet i baren med ham på et hotell og diskutert litteratur. Å fremheve meg som inhabil i den sammenheng blir for dumt. Jeg vil ikke være habil! Jeg vil ha friheten til å kunne snakke med Tom, eller noen andre forfattere eller forlagsfolk, og så skrive det jeg mener i ettertid.» https://bokbloggeir.com/2014/01/24/jeg-er-ikke-serios/

        Geir og Tom, ja. BFF. Dessverre har vi fremdeles ikke fått svar på hva han egentlig suttet på den kvelden i baren.

    2. Sutting i baren. Oh, my eyes! 🙈

      Sørensen – fjasets fjøsvokter – så fint sagt. Eg blir rørt både av formuleringa og allitterasjonen. Derimot blir eg ikkje rørt over antydningene om at bokblogger = Tangen. Han er ein av mange, ?og vi er faktisk så mange som reagerer på hans framferd at han melde seg ut av fb-gruppa vår i protest. Vi er like forskjellige vi, som andre folk. Og eg fryder meg over at du viser til at Tangen sitt «originale» plot er såpass lite originalt. Eg har ikkje lese boka hans, men føler eg har sett ein film med det plottet du skisserer. Kan det stemme?

      Vel. Eg håper ikkje du når målet om å befri nettet for bokbloggarar. Eg liker å vere ein av oss som ikkje drikk øl med forfattarar.

      1. Se der, ja. Det gjorde seg! Du kan si hva du vil om små og store forbrytelser mot litteraturen, men å skrive at man har «suttet» i baren er ikke blant de mindre. Særlig ikke når det kommer fra en – av ubegripelige grunner – publisert forfatter.

  12. Jeg er som vanlig for sent ute til festen, men huzzah! for livstegn. Og det er fortsatt bare tidlig november så muligheten for at både Ulysses og Max, Mischa og Tetoffensiven blir lest før året er omme er der framdeles. Selv om den drukner i en rasktvoksende rettebunken. Så agendaen er å få lest ferdig de bøkene jeg leser nå + så mange som mulig av de jeg har lasta ned på ebokbib + lesesirkelbøker.

    Runda 50 bøker allerede tidlig oktober og har vel aldri lest så mange norske bøker som i år. Har fortsatt til gode til å finne en jeg virkelig liker. Det har vært flere bra kandidater (Brødre, Jane Ashland, Amundsen, Anna og kjærligheten og Nordnorsk julesalme som jeg holder på med just nu), men omtrent alle norske forfattere burde få seg et kurs i hvordan skrive en bra avslutning – jeg blir skuffa hver gang. Isakstuen ga jeg opp før halvveis – jeg har ikke hjerne for sånne kortprosatekster og ramler ut fra side til side.

    Nå må jeg vel snart få ut fingeren å få gjennopplivet bloggen min jeg også…

    1. Akkurat denne bloggen er en fest som aldri tar slutt, og velkommen skal du være! Nå som du er trygt over dørstokken: Er du fremdeles ikke ferdig med Max & Mischa?? Min tanke om å lese den en eller annen gang, et annet år, et annet sted, ble brått bare det: Én tanke, blant mange.

      Du sier noe om norske forfattere og tråkiga avslutninger. Jeg har ikke sett på det som en tendens/fellesnevner før, rett og slett fordi jeg har så mye annet å arrestere dem for at jeg mister oversikten. Kommer vi på en norsk roman med crisp avslutning, da? Ikke fra i år, nødvendigvis, men helst litt nyere enn Kristin Lavransdatter. Jeg beseiret Isakstuen i dag, kan jeg røpe, og vil ikke si at du gikk glipp av noe. Før halvveis = det skjedde ikke mer etterpå enn at de feiret jul. En hyllest til monotonien var den sannelig.

      JA til gjenopplivning av blogg!

      1. Jeg tenker og kan nesten ikke huske en eneste norsk voksenromanslutt, men det betyr jo kanskje at de heller ikke var eksepsjonelt dårlige. Den første norske boken jeg kom på er av en forfatter dere nevner en annen bok av i kommentarene deres, nemlig Darlah av Johan Harstad, absolutt en minneverdig avslutning, så kanskje det er håp om det samme i Max og Mischa? Simon Stranger sin De som ikke finnes har også en slutt jeg aldri kommer til å glemme, men ungdomsbok det og, men likefullt romaner. Jeg skal altså være forberedt på skuffende avslutninger i de du nevner Monika. Jeg tror min neste norske ut blir Renberg, og jaggu har jeg ikke hørt klage over svak avslutning der og.

      2. Jeg tenkte på dette med avslutninger da jeg drakk kaffe i dag tidlig, og fant ut at jeg ofte er så lykkelig over å ha fullført enda en norsk roman at jeg ikke henger meg så mye opp i hvordan det tar slutt, så lenge det tar slutt. Jeg har bedre oversikt over de ytterst få avslutningene jeg likte, de minneverdige. Som Fugletribunalet (første roman jeg kom på). Interessant nok: Fordi jeg husker slutten, husker jeg resten av romanen langt bedre enn andre jeg har lest, selv de jeg leste i fjor. Og derfor husker jeg den også som bedre enn andre romaner. Dessuten husker jeg slutten på Erik Fosnes Hansens Falketårnet, som jeg leste på nittitallet. Et gapende tomrom på nesten tjue år.

        Hmmm. Dere, jeg tror jammen vi har funnet akilleshælen i norsk samtidslitteratur. Her lukter det oppfølgingsinnlegg!

      3. Jeg kan faktisk ikke komme på en eneste ende på en norsk roman som sitter igjen. Og en del blir like platt som slutten på tentamene til ungdomsskoleelever.

        Og Max og Mischa har ligget mange måneder uåpnet på nattbordet – mest fordi jeg er for trøtt til å lese når jeg legger meg og den veier for mye til å bli flyttet på. Den nytes.

        Apropos #murstein2017; mitt valg blir A Dance to the Music of Time av Anthony Powell – det er 12 bøker det.

        (Og hvordan kunne jeg glemme Alm?!)

    2. Fugletribunalet er så visst et hederlig unntak ja, den glemte jeg i farten. Og nå har jeg lest Tore Renberg sin nyeste, og selv om det er ulike meninger om slutten er vellykket eller ikke, så kan den ikke kalles platt eller tråkig. Det er sant det at man gjerne husker romaner bedre hvis de har en minneverdig avslutning, det føles ofte mer fullendt da, og man kan tenke, hva var det som ledet til det igjen:-)

  13. Har forresten helt glemt å si noe om agenda. Vel, Vigdis Hjorth er jo selvskreven, det samme med Heidi Sævareid. Gleder meg også til Øyehaug, Lillegraven og Grimnes sin oppfølger. Har i tillegg hørt lovord om Nina Lykke. Av de mannlige mennene blir det vel Anders Kvammen sin Ungdomsskolen og Johannsons et Et godt liv. Ja, også Aarø, da. Jeg kvoterer altså inn hele to menn og håper de øvrige kvinnene ikke skuffer. Eller skal jeg innrømme noe knapt tør å innrømme overfor meg selv. Hobbelstads Shakespeare-bok er faktisk under vurdering. There. I said it.

    1. Jeg står i kø hos Deichman for å låne Hjorth og Lykke. Men køen er veeeeeldig lang, så det spørs om jeg rekker dem innen 7. januar. Sævareids forrige bok var gyselig, så årets utgivelse står jeg med glede over. Jeg begynte på Aarø i går, og har på følelsen at den fort kan havne blant mine topp tre romaner. Jeg ser for meg at Shakespeare-boken er både velskrevet og intelligent, men regner med at det er en forutsetning å like Shakespeare. Noe jeg ikke gjør. There. I said it.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s