Kategori: P. D. James – Talking about Detective Fiction

Radarparet Poirot og Hastings

Av de ca førti bøkene Agatha Christie skrev om Hercule Poirot er Snikende død nummer sju i rekken. Det skulle man ikke tro, for allerede her har han trukket seg tilbake fra sin glitrende karriere som mesterdekektiv. Han hviler fornøyd på sine laurbær på solferie i Cornwall, hvor han kjæler med barten sin og småkrangler med sin trofaste Hastings.

«Hva kan det vel tenkes for en mer storslagen gestus enn å stige ned fra sin pidestall mens en står på høyden av sin berømmelse? Man sier om meg: ‘Der går Hercule Poirot! Den store – den uforlignelige! Han har aldri hatt noen likemann og kommer ikke til å få det heller!’ Eh bien! Jeg er tilfreds. Jeg forlanger intet mer. Jeg er en beskjeden mann.»

Men den beskjedne Poirot må sette pensjonen på vent når den unge damen Nick Buckley blir forsøkt snikmyrdet foran øynene hans. Hun har opplevd tre ulykker på kort tid, uhell som kan være drapsforsøk. Poirot kan kanskje takke nei til offisielle politimyndigheter og en forespørsel fra selveste innenriksministeren, men han kan ikke unnlate å redde livet til en vakker jomfru i nød. Denne gangen har han intet mord å ta utgangspunkt i, og må forsøke å komme den vågale morderen i forkjøpet. Han er overbevist om at det er noen i Miss Buckleys nærmeste omgangskrets som står bak – det er da ikke et lukket rom-mysterium uten grunn – men klarer ikke å finne noe motiv. Nick Buckley har ingen formue, og eier bare et falleferdig hus med gjeld til oppunder takmønet. Hun har heller ingen fiender. Uten et lik og uten noe motiv, famler Poirot i blinde. Men så, selvfølgelig, skjer det et mord.

«Hva nytter det å være Hercule Poirot og ha grå celler av en finere kvalitet enn andre menneskers hvis man ikke greier det som vanlige mennesker står maktesløse overfor?»

Snikende død er ikke blant Christies beste mysterier, selv om det er snedig nok. Så snedig, faktisk, at jeg ikke klarte å gjette hvem morderen var til tross for at jeg så filmen for et par år siden. Men om plottet er en tanke mindre innviklet enn Christies beste, tar hun det igjen med humor. Snikende død er nok den morsomste Poirot-boken jeg har lest. Hastings forteller historien i jeg-form, og det pleier å være en suksess. Hastings er dum som et brød, og har altfor edle og romantiske tanker om mennesker til å skjønne seg på mord og forbrytelser. Han blir like rystet hver gang noen gjør noe galt, enten det er å klubbe noen i skallen med en stein eller å rote rundt i dameundertøy på jakt etter spor. Når noen skrur på sjarmen i nærheten av Hastings, blir de automatisk hevet over enhver mistanke. Det samme blir vakre kvinner. Med sin kvikke hjerne og usedvanlig gode selvtillit, kan ikke Poirot unngå å erte Hastings ustanselig for hans «sløve åndsevner» og «middelmådige sjeleliv» (for ikke å snakke om hans sideskill og begredelige bart). Hastings tar på sin side hevn ved å henge ut Poirots innbilskhet og pertentlige jåleri overfor leseren. Det er bare i litteraturen at motsetninger av denne typen kan bli perlevenner.

«De er da et fenomen lell, ikke sant, kaptein Hastings? Det har han vært i alle år. Ikke noen større forandring å spore… litt glisnere på toppen, men ansiktsvegetasjonen er mer blomstrende enn noensinne.»

«Comment?»

«Han lykkønsker deg med barten,» sa jeg beroligende.

«Ja, den er frodig,» sa Poirot og strøk seg selvtilfreds over den.

Da jeg leste P.D. James’ Talking about Detective Fiction for noen uker siden, fant jeg noen utrolig fine beskrivelser av Agatha Christies bøker. James påpeker – som mange kritikere har gjort før henne – at Christie skriver verken elegant eller originalt, og at det ikke finnes noen stor psykologisk dybde i karakterene hennes. De er gjenkjennelige som typer, enkelt og greit. Men det hun er god på, er nettopp det å lure leseren hver eneste gang:

«Above all she is a literary conjuror who places her pasteboard characters face downwards and shuffles them with practised cunning. Game after game we are confident that this time we will turn up the card with the face of the true murderer, and time after time her cunning defeats us. And with a Christie mystery no suspect can safely be eliminated, even the narrator of the story.»

Det er usannsynlig, ekstraordinært innviklet og skapt for å bedra leseren. Eller rettere sagt: Christie legger ut spor slik at leseren bedrar seg selv. Og det er det som er så morsomt. Med Agatha Christie får man brynet seg på et skikkelig mentalt puslespill, og testet ut sin egen observasjonsevne og evne til logisk tenkning. Mordet er der bare som enn unnskyldning for å bedrive iherdig tankearbeid, og har ingen funksjon i seg selv. Det er krimbøker hvor kriminaliteten egentlig er en bagatell.

«The moral basis of the books is unambiguous and simple, epitomised by Poirot’s declaration: ‘ I have a bourgeois attitude to murder: I disapprove of it.’ But even the horror of murder is sanitised; the necessary violence is perfunctorily described, there is no grief, no loss, an absence of outrage. We feel that at the end of the book the victim will get up, wipe off the artificial blood and be restored to life. The last thing we get from a Christie novel is the disturbing presence of evil. […] The vicar may find a body on his study floor but it is unlikely to interfere with the preparation of the Sunday sermon.»

Bedre kan det ikke sies, av en krimdronning om en annen. Eh bien.

Advertisements

P.D. James om detektivromanen

Jeg kommer ikke på noen nålevende krimforfatter som nyter så stor respekt som P.D. James. I skrivende stund er hun 92 år gammel, men ga imponerende nok ut sin hittil siste krimroman, Death Comes to Pemberley, så sent som i fjor høst. Jeg har i tillegg lest An Unsuitable Job for a WomanA Mind to Murder og The Black Tower. Og nå også Talking about Detective Fiction (2009), hvor James skriver om den klassiske detektivromanens utvikling.

James har avgrenset seg til å skrive om den britiske detektivromanen slik vi kjenner den fra Sir Arthur Conan Doyle, Agatha Christie, Dorothy L. Sayers m.fl., men hun tar også en avstikker til USA og blant andre Raymond Chandler og Dashiell Hammett. Stor plass vies den såkalte «Golden Age» på 1930-tallet, da detektivromanen var umåtelig populær og geskjeften virkelig blomstret. Men James gjør seg også tanker om hvordan en god detektivroman bør være, og hvorfor det er en sjanger folk enten liker eller ikke. Hun presiserer at hun ikke skriver om Sherlock Holmes og Miss Marple som en kritiker, men som en beundrer av sjangeren og sine forgjengere. James skriver heller ingen avhandling om temaene, noe som gjør boken både lærerik og underholdende. Og lettlest. Overraskende lettlest til James å være.

Det var mye jeg likte med James gjennomgang av klassisk krim, men best av alt likte jeg stilen hennes. Jeg syntes den var enda bedre enn hennes skjønnlitterære stil. James skriver respektfullt, klokt, reflektert og underfundig om forfatterskapene hun tar for seg, og kunnskapen hennes formelig siver ut av sidene, uanstrengt og lærd. James er rett og slett så gjennomført sofistikert og dannet som kun et medlem av det britiske aristokratiet kan være. Ja, for den offisielle tittelen hennes er Baroness James of Holland Park. Baronesse James sitter for øvrig også i the House of Lords i det britiske parlamentet som «life peer» for de konservative, i tillegg til å skrive mordmysterier. Hvor kul er det mulig å være?

«To say that one cannot produce a good novel within the discipline of a formal structure is as foolish as to say that no sonnet can be great poetry since a sonnet is restricted to fourteen lines – an octave and a sestet – and a strict rhyming sequence. And detective stories are not the only novels which conform to a recognised convention and structure. All Jane Austen’s novels have a common storyline: an attractive and virtuous young woman surmounts difficulties to achieve marriage to the man of her choice.»

Det er helt spesielt å lese argumenter i krimsjangerens favør som er basert på sonnetter og Jane Austen. Kriminallitteraturen har alltid vært og blir fortsatt definert som annenrangs skjønnlitteratur, og som vesentlig annerledes og mindreverdig enn andre romaner. At James bruker det ypperste innen diktekunsten og litteraturen for å bevise sitt poeng, kan jeg bare bøye meg i støvet for. Om hun ikke overbeviser alle, lykkes hun i det minste med å gi krimskeptikere en vrien utfordring når det kommer til å forklare hvorfor krim er dårlig litteratur per definisjon. Ikke at det er umulig, men du bør ha en temmelig bred (kriminal)litterær kompetanse for å motbevise hennes «octave and a sestet»-teori og unngå kategorien «foolish». Nevnte jeg hvor kul hun er?

Samtidig går utfordringen vel så mye i krimforfatterens retning, som verken kan eller skal slippe unna med dårlig språk og lite troverdige karakterer og plott bare fordi de skriver krim. Hvis krimbøker skal vurderes som annen skjønnlitteratur, må forfatterne også strekke seg etter de samme kvalitetskriteriene. Hva disse kriteriene går ut på, har James mye å si om både i historisk og moderne sammenheng. Det pussigste må være det redaktør Ronald Knox definerte i 1929: «No Chinamen must figure in the story.» Rule Britiannia. Selv ikke krimromanene unnslapp britisk kolonialisme i «the Golden Age».

Og da er vi inne på det som kanskje er mest spennende med boken, nemlig James’ evne til å kontekstualisere kriminallitteratur som tilsynelatende foregår i sitt eget univers, uten noen tilknytning til leserens virkelighet. For en moderne leser vil romanene til Agatha Christie og Raymond Chandler kunne virke enten herlig eller irriterende verdensfjerne. Men begge forfatterne speiler samfunnene og tiden de skrev i, selv om dette er mer tydelig hos Chandler. Mens den britiske krimlitteraturen stort sett gjenopprettet ro og orden på den idylliske engelske landsbygda for å gi leseren følelsen av at det fantes godhet og rettferdighet i en ellers problematisk verden, gjorde den hardkokte amerikanske krimhelten et fåfengt forsøk på å bekjempe sitt samfunns problemer med korrupsjon og lovløse tilstander.

Når James går tilbake til Storbritannia i Christies gullalder og minnes hvordan folk levde og tenkte på den tiden, blir hennes litterære univers imidlertid mer forståelig. Verdenskrigene, moderniseringen og kolonialiseringens etterdønninger; den britiske leseren lengtet seg inn i et St. Mary Mead hvor alt forblir som det alltid har vært. Denne konteksten handler spesielt om kvinners vilkår, og hvor hårreisende skjev fordelingen mellom kjønnene var etter at hele tre millioner «overflødige» kvinner satt igjen etter første verdenskrig, med få muligheter for både arbeid og ekteskap. Noe som gjør den fenomenale suksessen til kvinnelige forfattere som Agatha Christie, Dorothy L. Sayers, Josephine Tey og Ngaio Marsh ekstra spesiell. James forklarer også hvordan deres litteratur viser frem kvinners vilkår selv om det ikke er det de forsøker å gjøre. De plasserte simpelthen handlingen i verden de så rundt seg. Det er først i ettertid at man kan analysere samfunnet de levde i gjennom bøkene deres, som ifølge James er et bedre materiale enn de fleste populære sosialhistorier kan tilby.

Men det er som sagt slike ting som ettertiden ser, for der og da var kriminalromanens primære oppgave den samme som i dag: Å underholde leseren. Det er også noe av grunnen, ifølge James, til at språklige kvaliteter og psykologisk dybde ofte måtte vike til fordel for plottet. Leserne forventet et skikkelig saftig plott, og sannsynlighetsprinsippet måtte virkelig ikke komme i veien for sensasjonslysten og gleden over en snedig og intrikat gåte.

«Readers of the 1930s expected that the puzzle would be both dominant and ingenious, and that the murderer in his villainy would exhibit almost superhuman cunning and skill. It was not sufficient that the victim should be murdered; he must be ingeniously, bizarrely and horribly murdered. Those were not the days of the swift bash to the skull followed by sixty thousand words of psychological insight.»

Det tilfører James sine refleksjoner en ekstra dimensjon når man tenker på at hun ble født samme år som Agatha Christie debuterte med Styles-mysteriet i 1920. James husker «the Golden Age», og hvordan det var å lese mange av bøkene for første gang. Jeg er virkelig glad for at hun bestemte seg for å skrive om det. Og enda gladere for at jeg leste.

Talking about Detective Fiction gir en velskrevet og underholdende innføring i de mest betydningsfulle krimforfatterne fra Sir Arthur Conan Doyle og første halvdel av 1900-tallet. Hele fem av forfatterne er for øvrig godt representert på 1001-listen. I tillegg kan man få noen gode tips om krimforfattere man kanskje ikke har hørt om før. Jeg har allerede bestilt The Case of the Gilded Fly (1944) av Edmund Crispin, debuten til en forfatter som ifølge James skal være sjeldent vittig. Det får bli min sommerlektyre.